Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

IBBY-rapport del 3

IBBY: Hvilke bøker tar du med i bomberommet?


Forfatter Grete Haagensrud

Alle som noen gang har lest en bok og følt seg bedre etterpå, vet litt om hva biblioterapi er. Et av kongressens viktigste temaer var hvordan litteraturen kan hjelpe traumatiserte barn i områder prega av væpna konflikter, økonomiske kriser, naturkatastrofer og fattigdom.

Av Guri Fjeldberg

Hvis du skulle fylle en bokhylle i et bomberom – hvilke bøker ville du valgt?
– Jeg ville tatt med meg Pippi-bøkene, Robinson Crusoe og en sangbok. Jeg ville unngått krigsrelaterte emner og satsa på muntre bøker, svarer Grete Haagenrud. Hun tilbrakte atskillige timer i kjelleren under bombeangrepene i Vadsø under 2. verdenskrig. Det mest ubegripelige var at det var russerne som slapp bombene, de vi egentlig var på lag med.

Allmenngyldig problem

Det er noen år siden Grete Haagenrud tilhørte de mest kjente barnebokforfatterne i Norge. Hun tilhører dem som har oppnådd statsstipend. I København var hun blant hovedtalerne. Deltakere fra såvel Rwanda som Palestina kunne nikke gjenkjennende til foredraget om oppveksten som krigsbarn i Finnmark og seinere tvangsevakuert flyktning. I bøkene om søstrene Kathrine og Sofie er det 5-6 årige Sofie som forteller fra sitt perspektiv – om hverdagens små og store utfordringer. Kathrine er to år eldre og vet hvordan de skal oppføre seg når de er borte på besøk. Hun plasserer seg alltid nær Sofie, så hun kan klype henne når hun spiser for mye. Hjemme hos forfatteren fyller reaksjoner fra leserne to tjukke permer.

Barna i barneskolen forholder seg til mine bøker som til enhver annen bok. De lurer for eksempel på om Sofie er sjalu på storesøsteren fordi hun er så pen. I ungdomsskole og videregående brukes bøkene mest som inngang til historieundervisning. Det står ingenting i skolebøkene om at Øst-Finnmark ble fritt allerede i oktober 1944 da tyskerne måtte gi tapt for russerne. Det er overfor voksne at jeg noen ganger føler at jeg deltar i en form for kollektiv bearbeidelse.

Ikke noe å snakke om

Det var ikke forbudt å snakke om krigsopplevelsene, vi gjorde det bare ikke. Alle holdt fokus på framtida, forteller hun. Når hun nå holder opplesninger, kommer historiene.
– Jeg husker spesielt en opplesning i Snefjord i Vest-Finnmark der elevene hadde med seg både foreldre og besteforeldre til jeg skulle komme. En av bestemødrene hadde opplevd å være igjen etter tvangsevakueringa. Det var fryktelig dramatisk. Men da jeg sa at hun burde skrive det ned, sa hun som så mange andre: ”Det er da ikke noe å snakke om.”
– Jeg vet ikke hva sånne opplevelser gjør med folk, for jeg vet ikke hvordan vi ville vært hvis vi ikke hadde opplevd dette. Alle i Finnmark ble jo ramma hardt på en eller annen måte, sier Grete. Sjøl har hun hatt stort utbytte av å skrive om det.

Bøker mot traumer

Grete Haagenruds erfaringer fra sine opplesninger i nord samsvarer med det den franske antropologen Michèle Petit har funnet i sine studier av litteratur brukt til å bearbeide traumer i Latin-Amerika. I Argentina, Colombia, Brasil og Mexico har Petit fulgt lesing blant ulike grupper som eks-geriljasoldater, narkomane, flyktninger og seksuelt misbrukte. Hun har sett hvordan tilhørerne bruker tekstene både til å konstruere og rekonstruere seg sjøl. I sitt foredrag fortalte hun hvordan bøkene tilbyr rom der leseren endelig får være i fred, uavhengig av andre. Hjemløse oppgir at bøkene blir et sted de føler seg hjemme. Tekstene tilbyr frihet og løfter om en mulig framtid. De gir ord til ordløse erfaringer. Aller viktigst er det at de tilbyr metaforer som gjør det mulig å omforme traumatiske erfaringer til noe det endelig blir mulig å snakke om. En gutt som fikk høre hvordan Ulysses tilbrakte flere år med nymfen Calypso, brukte dette til fortelle hvordan faren hadde forlatt mora til fordel for en annen kvinne. En adoptert jente kunne ikke få nok av høre om Tarzan, særlig der han befinner seg i armene til Kala, gorillamoren. Det er kort sagt ikke mulig å forutsi hvilke tekster leserne vil gjøre seg mest nytte av.


Personlig relevans

Jeg kan ikke si sikkert at de litterært beste tekstene fungerer best, for vi har eksempler på mennesker som finner sin mening i alt fra Tusen og en natt via Dostojevski til Mikke Mus, forteller Petit. Det eneste hun fraråder er tekster som er ment å skulle speile erfaringene til de traumatiserte. Slike tekster fører ofte til at deltakerne forlater rommet eller ber om noe annet. Det blir for ubehagelig når fortellingene kommer for nær. Bøker med uventa og overraskende innslag fungerer derimot godt, forsikrer Petit, gjerne historier fra fjerne land og tider. Både eventyr, dikt, tegneserier og bildebøker er sjangere som har hjulpet folk å gjenfinne mening i tilværelsen og fortelle historien om seg sjøl.

På samme måte som historien du leser kan bli for nær, kan også skriveprosessen bli det. Grete Haagenrud klarte ikke å skrive om krigserfaringene før hun kunne omforme dem til Sofies erfaringer. Da først ble det trygt å fortelle. Leseren behøver ikke å ta inn over seg mer av dramatikken enn lille Sofie klarer.


Katastrofene

Det skjedde to store katastrofer i Sofies liv. Den første er når hun finner Rødbamsen ødelagt etter det store bombeangrepet i Vadsø 23. april 1944. Den andre inntreffer tre dager seinere når familien glemmer at hun har bursdag. Sofie tror at hun må vente et helt å med å få fylle seks. For en som har gledet seg til å fylle seks år, er det en tragedie som overskygger det faktum at Vadsø ligger i ruiner, forklarer Grete.

Bøkene er sparsomme med dramatikk rundt sjølve tvangsevakueringa.
Jeg ville fortelle sant, men ikke med sterkere dramatikk enn ytterst nødvendig, sier hun. Ved å holde på Sofies perspektiv kunne hun utelate mye av den informasjonen hun først fikk tilgang til etter at hun ble voksen, for eksempel hvor mange som døde.
– Ingen fikk ha med seg mer enn de kunne bære. Ingen visste hvor vi skulle. Vi må ha passert alle ruinene, men det har jeg ingen minner om, forteller hun. Først bar det til en brakkeleir, deretter lar hun sin hovedperson Sofie entre det tyske lasteskipet ”Karl Arp”. Forfatteren var sjøl ett av de 1900 menneskene som ble stua sammen i lasterommet i noe som i ettertid framstår som tvangsevakueringas verste episode. Da Røde Kors-folk skulle hjelpe de svakeste ut i Narvik, måtte de bruke gassmaske. Forfatteren benytter turen til å introdusere både Sofie og leseren for humørdrops.


Lettelsen

Først skrev Grete Haagenrud for sin egen del, deretter for å gi historien videre til sine voksne barn. Tilfeldigheter førte henne i kontakt med NRK. Resultatet ble barnetimeopplesninger og fem bøker. Det er ikke lett å svare på hvorfor hun valgte en fortellerstemme som retter seg mot barn.
– Kanskje er det fordi du skrev for barnet i deg sjøl, foreslår Michèle Petit.

Da Astrid Lindgren avslutta bøkene om Emil, sørga hun over å skulle skille seg av med sin fantasivenn gjennom flere år. J.K. Rowling har beskrevet noe av det samme da hun satte punktum for Harry Potter. Grete Haagenrud kjente bare lettelse da hun var ferdig med Sofie i 1994.
– Det var fantastisk godt å skrive det siste kapittelet. Nå er de trygt hjemme. Sofie erkjenner at Rødbamsen går det ikke an å få tilbake, sånn er det bare. Det er ikke lenger noe uforløst ved henne.


Les også.

Et spørsmål om ære

Forhåndssensur brer seg

Jakta på den aller beste

  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.018 Sekunder