Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

Debatt

INGENTING ER TABU I BARNELITTERATUREN?

Av Knut Anders Løken, lærer og kritiker

Hva var den mest oppsiktsvekkende sannheten på årets litteraturfestival? Da David Irving var fordrevet, tok Norsk barnebokinstitutt ansvar og kom med festivalens mest tydelige provokasjon: Ingenting er tabu i barnelitteraturen!

Debatten het ”Sannheten og syndefallet”, og i følge programmet skulle de fire innlederne Hanne Kiil, Kjersti Lersbryggen Mørk, Birgitte Eek og Dag Larsen vurdere om ”barnelitteraturen er ute av Edens hage”. Selv om debatten mest dreide seg om noen nyutgitte titler, fikk panelet også muligheten til å svare på spørsmålet om de selv betraktet noen emner som tabuområder i barnelitteraturen, og svaret var et samstemt ”nei”.


Martin Nygaard Autopilot Hurra forlag 2005

Historisk dom

Panelets dom er opplagt historisk, siden emner som eskapisme, selvmord, død, rasisme, diskriminering, banning, mobbing, lytehumor, anoreksi, spiritisme, sex, vold, forkynnelse, blasfemi og rusmidler har skapt debatter tidligere. Det er heller ikke sant at panelets standpunkt er gyldige kjøreregler for alle litteraturformidlere. Bøkene i årets Bok til alle-aksjon har møtt protester for innslag av mobbing og banning, mens den kontroversielle forfatteren Martin Nygaard stanger mot en mur av moral i sitt private leselystprosjekt for ungdomsskolen. I hans tilfelle har skolebibliotekarene satt grensen ved ”runking, spying, klining, brennevinskjenking fra voksne og brenning av dyr.”

Fra forelskelse til anoreksi

Det er også opplagt at moralen endrer seg. For to hundre år siden prøvde skolefolk å hindre unge jenter i å lese Goethe og Schiller, i kampen mot den frie forelskelse. Dette forbudet er opphevet, men nye kommer til. I dag er spiseforstyrrelser på den politiske dagsorden, og vi hører ikke lenger Kirsten Langbos festlige vise fra 60-tallet om ”Jenta som ikke ville ha mat”. Tabuer redigerer også bort gamle navn på afrikanere hos Lindgren og Egner – så forestillingen om at barn både kan tåle og tolke absolutt alt er strengt tatt ikke gyldig. Jeg tror likevel at det samstemte panelet fra Norsk barnebokinstitutt peker på en helt vesentlig endring i synet på barns bøker.

Nytt syn på dannelse

Debatten om barnebøker har alltid vært et nøkkelhull til en mye større sak, debatten om dannelse. Barneboka har hatt sin faste rolle i den hegemoniske dannelsen, med forbilledlige og dydige helter som knapt ble utfordret før 1970. Nå diskuterer vi hva en mer egalitær dannelse, såkalt IT-dannelse, skal innebære. I de berørte departementer tenker de omtrent slik: Kulturmøter og mediestøy skaper en kompleks og dynamisk virkelighet. Nedarvet kunnskap må erstattes av kompetanse til å danne seg selv i dialog med en motstridende og omskiftelige verden. Hva betyr dette for barneboka?


Knut Lindh Adolf Hitler – blod og ære Cappelen 2006

Dialog om skolemassakre

Jeg har selv hatt den tvilsomme gleden av å anmelde en norsk barnebok om Hitler (Se her), som i mine øyne var en ganske tradisjonell heltefortelling. Under en ny himmel av dannelse er dette uproblematisk. Boka skal naturligvis bli tolket i dialog med det elevene har lært andre steder. Som sensor i historie kan jeg for øvrig bevitne at Hitler er kjent av de fleste, men ikke av alle norske 18-åringer. Jeg lurer likevel på om Hitler-boka hadde vært like uproblematisk om nazisme hadde vært et mer presserende samfunnsproblem i Norge? Hva med en bok om skolemassakre? Hvilke lærere eller foreldre vil føre denne dialogen, og være sikre på at ingen elever fatter sympati eller får fikse idéer av den bitre, innadvendte gutten som dyrker internett, skytevåpen og musikken til Marilyn Manson? (Foreldre skal vite at en slik bok allerede er i flittig bruk, i engelsktimene, og er svært populær. Boken heter ”Give a boy a gun”, av Todd Strasser.)

Et elitestandpunkt?

Det ligger nok under at jeg personlig ser på den tabufrie barneboka som et politisk elitestandpunkt. Tanken om dannelse i dialog legitimerer de fleste emner. En bok kan godt behandle mørke, burleske, seksuelle eller andre kontroversielle emner så lenge det finnes en dialogpartner. Superlærere og superforeldre vet naturligvis hvor grensen går, og trenger ingen sensurerende myndigheter? Jeg opplever faktisk en annen virkelighet, og møter stadig foreldre og bibliotekarer som overprøver innkjøpsordningen, som synes forlagenes aldersanbefalinger bommer, og som forhåndsleser bøker for å sikre barn mot traumatisering av skrekkbøker eller fremskutt seksualisering. Er det kanskje mer sensur enn noensinne?

Litteratur eller samfunnsfag?

Tanken om IT-dannelse er relativt ny, og konsekvensene er litt i det blå. Jeg aner likevel en utvikling mot en egen gruppe barnebøker som blir innkjøpt, men som stiller høye krav til dialog og brukskontekst. Vår rause innkjøpsordning gjør dette mulig, men oppretter vel bare en ny sjanger i skolens samfunnsfag, en slags problembok for barn? Den litterære retorikken er naturligvis ypperlig for læring, spesielt når målet er å skifte synsvinkel mot aktuelle problemområder. Men hvem kan garantere for dialogen? Bortsett fra enkelte eksperimentelle psykologforeldre vet jeg ikke om noen som lar barna tolke en brødkniv – helt på egenhånd.

Sterke scener

I filmens verden tar vi hensyn til alder som en viktig faktor for både forståelse og følelser. Aldersgrensene påstår at noe faktisk er upassende for barn, og at det krever noe modenhet å skille fantasi og virkelighet. Sendetidspunktet redigerer TV på samme måte, og vi blir advart mot sterke scener fordi det er enighet om en viss sårbarhet overfor sanseinntrykk, også for voksne. Det er mange krigsveteraner som får vondt av å se skyting på film og TV, mens andre har personlige grunner til å unngå nakenhet. Hvorfor kan vi ikke bruke det samme argumentet for tabuer i barnebokhylla?

Statusfall for barneboka?

Har vi gått i den postmoderne fella, og argumenterer helt relativt for at det alltid er noe som er verre? Myten sier jo at alle barn har tilgang til en anarkistisk søppeldynge på internett. Dermed er den ubehagelige delen av verden faktisk kjent for barna, og det er barnebokas oppgave å kommentere den. Dette er i tråd med IT-dannelsens tanke, men i mine øyne risikerer barneboka likevel et statusfall hvis boka som medium ikke gir foreldre en bedre garanti enn internett. Dessuten tillegger jeg barnelitteraturens aktører en viss desperasjon. Barneboka sliter med å få oppmerksomhet i media – og tukling med tabugrenser gir kjærkomne avisoppslag. Noen forfattere behandler nok problemstoff klokere enn andre, men fraværet av faste tabugrenser vil åpne for spekulative bidrag – også utenfor innkjøpsordningen.


Rune Belsvik Tjuven Cappelen Damm 2008

Grense under vann

”Endelig har det siste tabuet falt i barnelitteraturen. Hurra.” Dette ble forfatteren Endre Lund Eriksen sitert på i Dagbladet da Rune Belsvik skrev om barns seksualitet i Tjuven. Lund Eriksen har selv fått oppleve moralsk fordømmelse, for banning og kjønnsord i Pitbull-Terje og barnevernet. Spørsmålet er om man kan se en grense når man lever under vann, i en boble av forfattere og profesjonelle formidlere. Det samme miljøet etterlyser flere bøker med fremmedkulturell synsvinkel, men jeg tror faktisk ikke det er mulig å få gitt ut en barnebok i Norge som argumenterer for et annet syn på likestilling enn det som er politisk korrekt. Noen grenser finnes altså, men da handler det om undertekst.

Historisk mangel på bluferdighet

Det er sterkt ønskelig om barneboka kan bli et flerkulturelt møtested, men i mine øyne bommer de kulturliberale i denne saken. Det samme miljøet som ønsker toleranse i innvandrerspørsmålet, er også forkjempere for tabufri barnelitteratur. Men er de seg bevisst at de lever i en vestlig boble, med en historisk mangel på bluferdighet? Det er langt fra opplagt at tabufrie barnebøker kommer fremmedkulturelle foreldre i møte. Skal barnebokpolitikken virkelig basere seg på at innvandrerforeldre ikke kan lese?

Fra tabu til foreldrekontroll?

Mange gir nå uttrykk for at internett tok både skole og foreldre på senga, og at anarkiet var en historisk tabbe. Nettet strammer seg inn – bokstavelig talt – siden statens digitale satsing mot skolen kan ende i mer lukket internettbruk for barn, samtidig som søkemotorene blir presset mot et større redaktøransvar. Dessuten er nye foreldregrupper selv oppvokst med elektronisk kommunikasjon, og vet mer om å sette grenser på dette feltet.

Foreldre ønsker at barna foretrekker bøker, fordi det er opplest og vedtatt at lesing er en viktig ferdighet. Men boka har vært noe mer enn et instrument, har stått som garantist for visse oppdragerverdier, og som en kulturell motvekt mot søppel som selger seg selv. Jeg kan ikke se annet enn at utspillet om tabufri barnelitteratur oppfordrer til mer foreldrekontroll - også av barnebøker. Ønsker vi det?



Les Kristin Ørjasæters svar

  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.018 Sekunder