Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

Maktens pluttifikasjon
Den Nordiske barne- og ungdomslitteraturkonferansen Stavanger 07.02 – 09.02. 2011




Maria Nikolajeva, professor i litteratur ved universitetet i Cambridge

MAKTEN OG ANSVARET


«Skal barn lære noe av barnelitteraturen, må de først lære at bildet litteraturen gir dem er falsk,» sier Maria Nikolajeva. Hun er professor i litteratur ved universitetet i Cambridge.

Av Guri Fjeldberg

Nikolajeva mener barn først må lære å skille fiksjon fra virkelighet. De bør vite at det er et manipulert verdensbilde de blir servert.
«Selv sakprosa er bare en konstruksjon av virkeligheten. Når forfattere påstår at de husker så godt fra sin egen barndom, er det feil. Her er hjerneforskningen entydig. Man tror man husker. I virkelighetene er minnet en rekonstruksjon prega av alle erfaringer vi har hatt siden barndommen. Å påstå at det er sannheten man forteller, er et selvbedrag,» sier hun.
Faktum er at barn verken har samme bakgrunnskunnskap eller kognitive nivå som voksne.
«Dermed blir det mulig å proppe litteraturen med en masse dumheter uten at leseren har mulighet til å verge seg,» påpeker hun.
Åpningsforedraget hennes under stavangerkonferansen tok utgangspunkt i at kunnskap er makt.

Nikolajeva mener barnelitteratur per definisjon er utøvelse av voksenmakt. Og med makt følger ansvar. «Voksne har aldri fullt ut stilt spørsmål ved sin egen maktposisjon – og 99 prosent forsøker ikke engang,» sier hun.
Under foredraget viste hun for eksempel hvordan man kan frarøve leseren mulighet for refleksjon ved å skrive jeg-fortellinger som utelukkende innbyr til identifikasjon. Ikke fordi det er noe galt med enkeltbøker som ikke oppfordrer til ettertanke. Problemet er summen av dem. På samme måte blir det et problem når for mange barnebøker framstiller barndommen som harmonisk og ukomplisert. På den ene sida handler det om å skåne barn, men på den andre fratar man barn makt ved å unndra eller forvrenge kunnskap.


Ingen tabuer

Selv har hun vanskelig for å komme på et tema som ikke kan tas opp i en barnebok, men mener det må stilles krav til måten det fortelles på. For eksempel er hun skeptisk til å skildre vold fra overgriperens perspektiv.
«Det er ikke alltid lett for leserne å avgjøre om volden utføres for en god sak, som for eksempel å redde verden. En helt som Artemis Fowl er ikke entydig god, men leserne har en tendens til å heie på ham uansett hvorfor han angriper andre. Det mener jeg kan glorifisere vold,» sier hun.

Selv familieliv kan være komplisert å framstille for barn. «Barn har for eksempel ingen erfaringer med å være foreldre og gift. Det vekker ingen minner og ingen følelser. Å framstille utroskap fra en voksens perspektiv, vil derfor være nesten umulig. Derimot har for eksempel Ulf Stark lykkes med å fortelle om en mors utroskap slik barnet i La isbjørnen danse ser det,» forteller hun.


Til kamp mot stereotypier

Til tross for at forfatterne forsøker å la oss se verden gjennom barns øyne, mener Nikolajeva at de presser sin voksne forståelse av verden på barn. De voksne setter premissene. Det hjelper lite at voksne i mange av disse oppdikta virkelighetene kommer dårlig ut.
«For ekspempel er skolen ofte kjedelig og alle lærere dumme. Det er sørgelig. Helt siden Pippi, har skolen vært et sted som gir feil sort kunnskap. Husk at dette er stedet der barn bruker det meste av tida si og i prinsippet skal utvikle seg som mennesker. Tilsvarende kunne man tenke seg at nesten alle voksenromaner framstilte arbeidslivet som meningsløst. Skolen burde i større grad framstå positivt,» mener Nikolajeva. Men hun innser dilemmaet: «Hvis skolen er bra og foreldrene snille, blir det jo ingen interessant fortelling.»

Stereoptypiene i barnelitteraturen blir et problem når de ikke utfordres.
«Hvis barn leser mange fortellinger om mus, lærer de at katter er skurker. Har man skapt stereotypien at katter er skurker, kan det bli vanskelig å lese om katter som hovedperson der hunden er skurken,» sier hun. Og straks hun erstatter musa og katten med bestemte folkegrupper, høres det ikke fullt så tilforlatelig ut. En slik stereotypi kan for eksempel være at voksne ofte framstilles som moralsk underlegne i forhold til barn.


Gir barn makta

Selv har hun også lært noe om maktmisbruk av barnelitteraturen.
«Jeg var en forelder som misbrukte min makt. Jeg oppdro barn akkurat slik mine egne foreldre hadde gjort det. Men så leste jeg Elvis Karlsson av Maria Gripe og innså at jeg oppførte meg akkurat like dumt som mammaen i boka...» Bedre kan hun vanskelig få demonstrert at litteratur er et utmerket treningsfelt for alle typer kunnskap, der man erfarer og lærer gjennom en stedfortreder. Men lærdommen i barnelitteraturen er sjelden revolusjonær:
«Jeg kan gi deg 50 eksempler på bøker der barn tar over makta. Det ender alltid ille for barna. Men å gi barna makta og la det slutte lykkelig, ville da også være en forvrengning av virkeligheten,» sier hun. Å skape maktbalanse i barnelitteraturen er med andre ord ingen enkel sak.
«Jeg tror det beste en forfatter kan si til et barn er: Du må vokse opp, og da vil du etter hvert få mer makt. Hold på ditt åpne sinn og din nysgjerrige måte å se verden på, slik at du kan bruke makta med forstand.»

Les også:

  • HVOR BLE DET AV PIPPI?
  • HVILKEN MAKT ØNSKER DU?
  • LURT AV KUNSPROSJEKT

  •   Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.019 Sekunder