Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

And, Døden og Tulipanen på Showbox


Showbox 2011
And, Døden og Tulipanen


Medvirkende: Ella Gyri, John Nyutstumo, Lars Tormod Jenset og Marianne Stranger
Regi: Solveig Laland Mohn. Scenografi/kostyme: Marianne Stranger
Manus: Thomas D.H. Østgaard. Lys: Olav Nordhagen. Dramaturg: Harald Hoaas
Varighet: 40 min. Alder: Fra 6 år
Støttet av: Kunstløftet og Spenn.no
Forestillingen er laget av Artilleriet Produksjoner i samproduksjon med Teater Innlandet

Anmeldt av Mariken Lauvstad


EN LEKEN BARNEFORESTILLING OM DØDEN

And, Døden og Tulipanen er en poetisk, original og vemodig forestilling som berører både barn og voksne. Men den når ikke opp i samme klasse som billedboken den har hentet sin historie fra.


I likhet med svært mange vellykkede barneteaterproduksjoner i det frie scenekunstfeltet, ble premieren til forestillingen And, Døden og Tulipanen på Teater Innlandet i oktober 2010 så å si forbigått av pressen. Men etter turneer under den kulturelle skolesekken i Hedmark, har forestillingen litt etter litt gjort seg bemerket. At den ble plukket ut til Showbox 2011, er i seg selv et kvalitetsstempel. Og oppmerksomhet fortjener den.

Basert på billedbok
Forestillingen bygger på billedboken skrevet av den tyske arkitektur- og designprofessoren Wolf Erlbruch. Erlbruch har gjort seg internasjonalt bemerket innen barneboklitteraturen med en særegen, minimalistisk strek, konsise, filosofiske tekster og til dels kontroversielle temaer.

Det er tydelig at det estetiske universet fra billedboken har vært retningsgivende for scenograf Marianne Stranger. Det er som om scenografien forsøker å invitere publikum inn i selve boken. Kulissene er duse i fargene, som illustrasjonene til Erlbruch. I tillegg er de papiraktige og flate. Det er sjelden man ser utskårede, todimensjonale teaterdekorasjoner på nåtidens scener, men her har dette vært et helt bevisst valg. Dybden i scenografien, skaper likevel flerdimensjonalitet og liv. Marianne Stranger må ha forsøkt å skape kulisser ut fra barnets forestillingsevne; som når barnet “leker boken”. Scenografien viser en hage med underlige trær og en liten andedam. Hver kulisse bærer preg av å likne på mer enn én ting; dammen likner en båt med et lite kuøye til vindu, og det fremste treet kan minne om en hyggelig kjøkkenvegg. På scenegulvet har filleryer i milde farger blitt sydd sammen til en sti.



I åpningsscenen spiller kontrabassist Lars Tormod Jenset en ertende, men samtidig mørk jazzmelodi alene på scenen. Snart kommer Ands lekende hånd ut av kuøyet i dammen, som om hun vekkes av musikken. En gul, viftende andefot stikker frem. Dette er så enkelt som det kan få blitt, men barnelatteren som høres fra salen er ikke til å ta feil av.

Originale karakterer
Scenografien fremstiller altså hjemmet til And, som handlingen kretser rundt. Vesle And, naturlig og sjarmerende framstilt av Ella Gyri, lever et ubekymret liv i andedammen sin. Hun har ingen venner utenom en liten bade-and som figurerer som dukke, men det plager henne tilsynelatende ikke. And bruker tiden på å bade, vaske seg, danse og leke. Det eneste And er redd for, er Rev, som snart dukke opp i form av en dame med et enormt revehode, brunt, kort skjørt, dressjakke, høyhælte sko og en kjempestor kniv og gaffel i hver hånd. Rev, i Marianne Strangers skikkelse, er fint balansert mellom skremmende og komisk. For heldigvis kan Rev lett lures. Hun blir redd når And uten forvarsel angriper henne med en bitte liten, ufarlig vannpistol.

Når Døden (John Nyutstumo) like etter entrer scenen i skikkelsen til en gammel mann, iført strikkejakke med dødningehode-mønster, stillongs og filttøfler, er han ikke like lett for And å bli kvitt. Kostymet gjør at han ikke fremstår som direkte skummel, men And viser gjennom sitt spill at det er grunn til å være skeptisk. Dette er et klokt trekk med tanke på de små barna som utgjør forestillingens målgruppe. Gjennom velregisserte, korte og lekne sekvenser kommer det fram at Døden er en ubrukelig lekekamerat. Han er stakkarslig, irriterende og klengete, og And blir ikke kvitt ham selv om hun forsøker å lure ham til å gå langt bort ved å late som om det er en lek. Men Døden forstår ikke leker. Når And danser en liten andedans, forstyrrer Døden henne ved å nyse fordi han er forkjølet. Når And hopper og leker i andedammen og begeistret viser Døden de fine såpeboblene som kommer når hun bader, kan ikke Døden være med på leken fordi han bestandig fryser. Litt etter litt blir de likevel bedre kjent, det er som om And tenker at siden hun ikke blir kvitt Døden likevel, kan hun like godt bli venner med ham. Vennskapet som etter hvert oppstår mellom de to, vises gjennom vakre bilder, for eksempel når And synes synd på Døden som alltid fryser, og bestemmer seg for å varme ham, men sovner inntil ham i stedet. Det And ikke merker, er at hennes egen varme litt etter litt tappes ut.

Mer som et dikt enn en fortelling
Dialogen er svært poetisk. Døden og And snakker sammen slik at barna oppfatter det konkrete i replikkene, mens den voksne publikummer i tillegg får med seg den filosofiske underteksten. Dette betyr ikke at forestillingen går over hodet på barna, men at teksten rent kvalitetsmessig har en substans som også gir gjenklang hos voksne. Handlingen er en metafor på dødens økende tilstedeværelse i livet; først som en fremmed fiende, litt etter litt som en uunngåelig skjebne, og til sist kanskje som en venn som hjelper en å ta farvel med livet. I så måte blir And forestillingens tapre heltinne. Likevel er stykket aldri tungt og mørkt, samspillet mellom And og Døden er hele tiden dynamisk og preget av lekenhet.

For små barn er døden vanskelig å begripe, og i And, Døden og Tulipanen skal situasjonsbildene mer enn ordene beskrive sorgfulle stemninger barn kan gjenkjenne. De fleste barn har opplevd en eller annen form for tap; av en bestemor, en kanin eller en bamse. Forestillingen møter barns forståelse av død på en klok måte. Mot slutten av stykket filosoferer And omkring hva det betyr å dø. Hva skjer egentlig når man dør? Kan man sitte på en liten sky og kikke ned kanskje? Disse tankene er nydelig illustrert av skyggeteater på bakre del av scenen, hvor vi ser en liten and som sitter på en sky og dingler med bena.

I det hele tatt er scenebildet gjennomgående godt balansert. På tross av at det aldri skjer noe skifte i scenografien, veksles fokuset uproblematisk fra andedammen på fremre del av scenen til skyggeteater lenger bak, eller over på kontrabassist Lars Tormod Jenset, som med sitt spill forblir en del av scenebildet under hele forestillingen. Det forholdsvis korte stykket har en dramaturgisk oppbygning som gjør at det oppleves som en fullverdig historie, selv om det er strukturert mer som et dikt enn en fortelling.

Forblir en uslepen diamant
And, Døden og Tulipanen er bygget på en barnebok av ypperste klasse. Det er et utgangspunkt med klare fordeler, men innebærer også risikoen for at forestillingen i sammenlikning med boken kommer dårligere ut. Og i dette tilfellet forblir dramatiseringen en uslepen diamant. Det skorter på spillteknisk skarphet skuespillerne mellom, og slik mister stykket flere potensielt gylne øyeblikk. Noen steder kunne man enkelt løftet spillet ved å inkludere publikum i større grad. I et intimt spillerom, og spesielt i en barneforestilling, er det underlig at skuespillerne ikke søker blikk-kontakt med barna i salen, men stort sett spiller som om publikum var den fjerde vegg. Spesielt John Nyutstumo kunne vært mer tilstedeværende i sitt spill; han blir til tider i overkant livløs i sin framstilling av Døden.

Selv om forestillingen ikke lykkes i samme grad som Wolf Erlbruchs perle av en billedfortelling, er den absolutt severdig. Det er en allmenn misforståelse at barneteater bestandig må avsluttes med at alle lever lykkelig til sine dagers ende. And, Døden og Tulipanen er en forestilling som ønsker å speile barns opplevelser av tap. Det lykkes den i. Trist slutt betyr ikke nødvendigvis feil slutt. Det er befriende å se en barneforestilling uten happy ending.



Om Mariken Lauvstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder