Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Dramatikkens hus: Snik og Snok på Månen


Helle Siljeholm og Sara Christophersen: Snik og Snok på Månen

Idé, konsept, koreografi og dans: Helle Siljeholm og Sara Christophersen
Tekstforfatting og historieutvikling: Marie Hafting
Video/animasjon: Ludvig Friberg
Illustrasjon / design av videolandskap: Pablo Castro
Lysdesign og teknisk ledelse: Laurent Ravot
Skuespiller og regiveileder: Nancy Mannes
Musikk og lyddesign: Sverre Eide
Scenografi: Carl Nilssen-Love og Kamilla Kotte Birkeland
Kostymedesign: Kamilla Kotte Birkeland
Dramaturgisk veiledning: Dramatikkens hus

Turnéprodusent: Dansearena nord og Annika Ostwald
Produksjon: Siljeholm/Christophersen i samarbeid med Dramatikkens hus, Teater Innlandet, Dansens Hus og National Center for Culture and Arts, Amman, Jordan

Forestillingen er støttet av: Kunstløftet, Nordisk kulturfond, FFUK, UD/DTS og Riksteateret.
Urpremiére: Dramatikkens Hus 26/11


    VISUELT SVÆRT IMPONERENDE – LITT FOR UTYDELIG HISTORIE

    Anmeldt av Mariken Lauvstad

    Snik og Snok på Månen sprenger grenser med sin utforskning av potensialet i animasjon og projeksjon. Forestillingen har visuelle effekter som fascinerer sterkt, men historien er overflatisk og miljøbudskapet kommer ikke godt nok fram.


    Scenerommet blir en simulator
    Når publikum inntar sine plasser i salen, er scenografien allerede fullt synlig og ikke spesielt nysgjerrighetsvekkende. Lyset er flatt, og på bakre del av scenen henger et langt, hvitt bakteppe bestående av tette, hvite strimler. Det minner om en lang lamellgardin. Scenegulvet er dekket av en stor, hvit dansematte, og på midtscenen ser vi en ujevn, geometrisk form som likner en slags kjempemessig, hvit stein. I det hele tatt bærer scenografien preg av å være uferdig, og vi skal snart forstå hvorfor.

    Når lyset over publikumsamfiet dempes, og en stor, detaljert animasjon av en planet som hviler i verdensrommet, dukker opp på bakteppet, blir det stille i salen. Og så braker det løs. Forestillingen dundrer i gang med tre parallelle projeksjoner, en på gulvet og en på hver side av den bakre veggen. Dette gir en helt spesiell dybdefølelse og 3D-effekt. Musikken, ambient elektronisk musikk komponert av Sverre Eide, er svært høy. Animasjonene skaper en troverdig illusjon av fart, slik at hele scenen forvandles til en simulator. Det er som om publikum sitter i et romskip som suser mot jorden i vanvittig hastighet, til en detaljert animert storby med høyhus og blokker. Mange av barna i publikum gisper høyt.

    Sjeldent ambisiøs barneforstilling
    Snik og Snok på Månen er et tverrkunstnerisk prosjekt med uvanlig mange medvirkende. Duoen Siljeholm/Christophersen, som består av to norske dansekunstnere, Helle Siljeholm og Sara Christophersen, utgjør forestillingens kjerne. Begge har danseutdannelse fra London, henholdsvis London Contemporary Dance School (2003) og Laban (2004). Samarbeidet mellom dem startet i 2006 og resulterte i debutforestillingen Eventyrlige Eventyr (2008). Snik og Snok på Månen er oppfølgeren i det som er ment å bli en trilogi hvor forestillingene følger sitt publikum i alder. Mens Eventyrlige Eventyr var laget for barn fra fem til ti år, er Snik og Snok på Månen tenkt for barn i alderen åtte til tretten. Turneer med forestillingen er allerede solgt til den kulturelle skolesekken i Hedmark, og den skal gjeste festivaler på Færøyene, Island, Grønland og Midtøsten i løpet av våren 2012.

    To kvinnelige superhelter
    Animasjonsreisen fortsetter innover byen, til en futuristisk leilighet i et stort tre. De to tøffe jentene som bor der, er superheltene Snik og Snok. Snik kryper ut av den store, hvite steinen midt på scenegulvet. Hun er iført en glinsende, grønn superheltdrakt med paljettbesatte puter på skuldrene og navnet sitt i store bokstaver på brystet. Informasjon om Snik dukker opp på en animert skjerm, og vi får en presentasjon av hvem Snik og Snok er på samme måte som heltene ofte blir ”scannet” og presentert i sciencefiction-filmer. En støvsuger kommer plutselig ut av veggen, med Snok etter seg, og en absurd dansesekvens begynner. Støvsugeren lever sitt eget liv og Snok henger halsende etter. Hun har støv på hjernen og tørker til og med støv av Snik, som ikke blir særlig begeistret. Uttrykket er i grenselandet mellom dans og teater. Det er ingen dialog mellom de to, men situasjonene som spilles ut er drevet fram av handling. Likevel er dansekoreografiene forholdsvis abstrakte; vi får ingen forklaring på hvorfor Snok henger etter en støvsuger, som om støvsugeren lever sitt eget liv og selv bestemmer retningen. Men det er morsomt å se på. Det er kanskje en futuristisk støvsugerrobot?

    I introduksjonsscenen danser blant annet Snik og Snok til et dataspill på en animert skjerm. De nyeste spillene på markedet i dag har sensorer som skanner kroppen slik at bevegelsene du gjør fanges opp og overføres til den virtuelle spillverden. Det er et slikt spill vi ser Snik og Snok fordrive tiden med, bortsett fra at dette spillet er ren animasjon, og bevegelsene er selvsagt koreografert på forhånd. De reflekteres i tillegg i et animert speil som utgjør en del av projeksjonen. Selv om speilet er animert, er nøyaktigheten slående. Snik og speilbildet beveger seg nøyaktig likt. Dette er imponerende å se på.

    Fantastiske visuelle effekter
    I det hele tatt er denne forestillingen svært intens visuelt. Her utnyttes potensialet i animasjon og projeksjon til fulle. Siljeholm/Christophersen forholder seg til animasjonene nærmest som en tredje motspiller.

    Den animerte scenografien gjør også at de kan forflytte seg i tid og sted fra det ene øyeblikket til det andre. Her er lange sceneskift overflødig, og handlingen drives raskt framover. Plutselig dukker det opp en stor, rød munn på en animert skjerm. Munnen snakker og gir Snik og Snok beskjed om at en enorm flodbølge av søppel er på vei mot jorden. Snik og Snok får i oppdrag å stanse søppelbølgen.

    Med ett skifter animasjonen til en stor stadion full av støyende mennesker som hyller Snik og Snok som helter. Vi forstår at de nyter en kjendisstatus på planeten sin, og at det knyttes store forventninger til at de skal redde verden. Deretter reiser de ut i verdensrommet og lander på Månen, hvor skurken Skuggan, et svart, panteraktig vesen, må bekjempes. Skuggan er i ferd med å drive månen mot jorda og har i tillegg blitt syndebukk for menneskenes forsøpling.

    Det er i denne scenen at dramatikken tilspisser seg, samtidig som de visuelle effektene når nye høyder. Skillet mellom animasjon og reell, fysisk handling viskes nesten ut. For eksempel når animasjonen viser en grotteinngang i månen, og Snik og Snok stuper rett inn i grotten, eller lamellteppet om du vil, og forsvinner. Da er publikum vitne til en helt ny form for teatermagi. Straks etter dukker Snik og Snok nemlig opp som animerte skikkelser, og handlingen fortsetter en kort stund som animasjonsfilm. I mellomtiden har skuespillerne muligheten til å skifte bak scenen, slik at en av dem kan spille Skuggan. Stykket pendler altså mellom det som minner om 3D-film, og teater, og dette skjer med perfekt timing.

    Troverdige illusjoner
    I én sekvens er publikum vitne til at hele månen skjelver og rister. Når den animerte scenografien både på scenegulvet og bakteppet dirrer, samtidig som Snik og Snok illustrerer situasjonen med et fysisk uttrykk hvor de tilsynelatende kjemper hardt for å opprettholde balansen, er illusjonen nærmest komplett. Et annet fantastisk bilde er når vi følger dem på reisen tilbake til planeten deres, hvor de klamrer seg til den hvite romfarkosten og suser gjennom verdensrommet med stjerneregn på alle kanter. Igjen er det nesten som å være i en simulator.Det er bare å ta av seg hatten for Ludvig Friberg (video/animasjon) og Pablo Castro (illustrasjon/design videolandskap).



    Rent koreografisk har Siljeholm/Christophersen et stilisert og tegneserieaktig fysisk formspråk som til dels blir litt flatt, men som samtidig kler superheltene Snik og Snok veldig godt. Selv om koreografiene i seg selv ikke er spesielt originale eller imponerende, er ikke dette problematisk. I Snik og Snok på Månen er det ikke dansernes teknikk som er bærende, og Siljeholm/Christophersen er svært samstemte i bevegelsene. Litt i overkant blir det når de til stadighet stiller seg opp i superhelt-posisjon (med den ene armen strakt opp i lufta og brede ben), og smiler forventningsfullt til publikum, som om de representerer noe vi ikke helt vet hva er.

    Lydbildet er interessant. Det består av komposisjoner basert på samplede lyder, som trafikk, larm og hviskende stemmer. Dette fungerer svært godt. Det er også flere sekvenser med roligere elektronisk musikk, vakre melodier som bygger fint opp rundt stemningen for eksempel i animasjonssekvenser hvor Snik og Snok reiser i verdensrommet. Men musikken nærmer seg innimellom ren tekno og blir til tider ekstremt høy. Det er tross alt ikke et raveparty vi er på.

    Valget med å la applausen til sist akkompagneres av høy teknomusikk, som for å pumpe opp stemningen ytterligere, forekommer meg underlig. Men her er det usikkert om dette er et kunstnerisk valg, eller om lyden på premieren på Dramatikkens Hus ved en feiltakelse ble justert for høyt.

    Mistet noe på veien
    Stykket ender med en åpen slutt, på samme måte som vi ikke helt vet hva som kommer til å skje med miljøet på jorden vår i framtiden. Kampen mot Skuggan og menneskenes forsøpling er ikke helt over. Snik og Snok klarte nesten å få vekk alt søppelet fra planeten sin, men endte dessverre opp med å fjerne mange av menneskenes ting i dragsuget. Og da ble menneskene veldig sinte. Svaret på hvordan det går videre, får vi kanskje i siste og avsluttende del av trilogien.

    Snik og Snok på Månen er en forestilling som i høy grad treffer sin målgruppe, framfor alt på grunn av det visuelle og auditive uttrykket. Forestillingen kan absolutt konkurrere med den visuelle opplevelsesverden ungdom forholder seg til i avanserte dataspill. Hvis målet er at ungdommene etter forestillingen skal være enige om at ”teater er utrolig kult”, så har Siljeholm/Christophersen sannsynligvis lykkes. Forestillingen har blitt et underholdende sciencefiction-eventyr. Men hvis meningen er at ungdom skal gå ut av salen med bevrende hjerter og tenke ”jeg vil være med på å bekjempe miljøødeleggelsene på jorda vår!”, da stiller jeg meg mer tvilende til om Siljeholm og Christophersen har nådd målet sitt. På ”ploggen” (prosjekt-bloggen) til forestillingen kan man lese at duoen blant annet vil oppnå følgende:

      ”I "Snik og Snok på månen" ønsker Siljeholm og Christophersen å belyse hvordan fokus på materielle goder og sosial status kan synes et paradox til en kollektiv klimabevissthet.”

    Dette har duoen kun delvis klart. Forestillingen forfører, men historien har blitt for overflatisk. Budskapet drukner i visuelle effekter og heftig elektronisk musikk. Snik og Snok på Månen er blitt spektakulær, men samtidig lettfordøyelig og forbrukervennlig underholdning som i litt for stor grad frir til sitt publikum. Det siste kunstnerne vil, er sannsynligvis å lage oppdragende, politisk korrekt teater. Men Siljeholm/Christophersen har likevel et budskap de ønsker å formidle og har veldig mye å gå på før de kommer i nærheten av det moraliserende.

    Om Siljeholm/Christophersen et sted i denne ambisiøse, tverrkunstneriske prosessen ikke hadde mistet grepet om selve essensen i historien, ville jeg ikke nølt med å kalle Snik og Snok på Månen for et grensebrytende mesterstykke. Nå stopper jeg ved grensebrytende. Siljeholm/Christophersen, og resten av det dyktige teamet bak forestillingen viser imponerende kreative evner og svært godt håndverk, men berører dessverre ikke ordentlig.

    Om Mariken Lauvstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder