Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Barneboklesninger anno 2011


BARNEBOKLESNINGER ANNO 2011


Av Guri Fjeldberg

Størst er gleden over bøker som henvender seg til oss i full tillit til at vi har vett og forstand. Mest irriterende er bøkene som diskriminerer leserne.




Saltfjellet: sør for Mo i Rana


Rap: «Musikkens svar på Finnmark.»


En lise å svømme i strømmende isvann


Cherub-ovesetter Øystein Rosse


Robinson Adam av Fin K. L. Utne i ny utgave


Usensurert: 139 kroner


Sensurert: 207 kroner


Ingelin Røssland
Foto: Joar E. M. Klette



«No water,» protesterer israelske grensevakter


Hans Olav Syversen fra Krf bekymret for innkøpsordningen


«Den første hopperen i den nye ʻKollenʼ var Anette Sagen.»


Retter pistolen mot pappa.
2011 var det året Erlend Loe plasserte Saltfjellet sør for Mo i Rana. Inkurien finner sted i Kurt kurér, den sjette boka om den herlig korttenkte truckføreren. Etter at det er funnet olje nord for syttiandre breddegrad, er det blitt fart i nordlendingenes ønske om løsrivelse. De er lei av å betale skatt til opera og kjønnsforskning. Under slagordet «To land, to folk!» ødelegger de veier, flyplasser, jernbanenett, telefonlinjer og nettkontakt. Referansene til Tsarens kurér medvirker når Kurt og trucken setter av sted fra Oslo til Grense Jakobselv med ei hemmelig melding. Kanskje bør man ikke forvente all verden av geografien i et litterært landskap der Kurt synger ladesanger for truckbatteriet, spiser myggballer til middag og må vokte seg for glupske flodrein. Hadde det bare ikke vært for at resten av den lange reisen skjer i full overenstemmelse med Kartbok over Norge. Og hadde det bare ikke vært for at det leses barnebøker også nord for Trøndelag. Forlaget og samtlige kritikere har latt inkurien passere. Det kan virke litt uklart om det er Erlend Loe eller Nord-Norge de ikke tar helt på alvor.

Cappelen Damm fulgte opp årets urbane uvaner med å lansere banneleksikonet Fakta faen som «den komplette guide til banning». De fleste forhold nord for Sinsenkrysset er oppsummert i fire ord under oppslagsordet rapmusikk: «Musikkens svar på Finnmark.»

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor langt utafor Oslo problemene oppstår. De færreste leger orker å se sykehusserier på tv, det er vanskelig å tåle populære framstillinger av miljøer man sjøl kjenner godt. Men bør det være en særlig ulempe for unge norske lesere å vokse opp i snørike områder der det bedrives friluftsliv? (Eller å være trofast seer av «71° nord».) 2011 var det året Robert Muchamores råtøffe Cherub-agenter var kommet til bok nummer tre, Flukta. Tiåringen Lauren må krysse ei elv vinterstid for å bestå den militære grunnopplæringa. Det er minus femten i lufta: «Hugs at lufta er mykje kaldare enn vatnet,» sa Smoke bryskt. «Hald hovudet under, bortsett frå når du må puste (…)» Ikke bare stuper Lauren uti med hodet først: «Fordi Lauren hadde vant seg til ein temperatur som var nitten grader kaldare enn vatnet, senka ein følelse av ro seg over henne då ho begynte å symje. Det kjendest nesten varmt ut.»

«Ikkje for dei yngste» advarer Samlaget på baksida. Å stikke hodet i strømmende isvann er nok heller ikke å anbefale for dem som har passert seksuell lavalder.

    – Beklager, sier Cherub-oversetter Øystein Rosse, – noen ganger går det litt fort. Dette har jeg planka direkte fra originalen.
    Det er vel din jobb?
    – Når jeg finner direkte feil, tar jeg det opp med forlaget og retter det opp. Eller de tar opp ting de finner med meg. Jeg tror det var noe med en isbjørn som gikk i hi også. Det oppdaga vi og fikk fjerna. Ingen har merka det, så da er det greit.
    Skjer det ofte?
    – Det er forbausende hvor lite greie de har på villmarksliv i enkelte serier fra England og USA. Iblant har jeg måttet skrive om hele kapitler.
    Nå snakker du om serier der takksigelsene til de involverte i bokprosjektet gjerne fyller minst en side?
    – Ja, hunden og tanta og agenten og redaktøren, men ingen som oppdager feil.
    Det betyr at de norske utgavene blir bedre enn originalen?
    – I hvert fall mer korrekte, hvis forlag og oversetter er på vakt. Og jeg må ile til og skryte av Samlaget her. Mine skrekkeksempler fins ikke i bøker jeg har oversatt for dem.
2011 var det året det smalt. Bekymra mødre gjesta eteren for å fortelle at de nå hadde destruert alle familiens vannpistoler, mens flere butikkjeder rydda hyllene for voldelige dataspill. Visst ville alle gjøre sitt for å hindre barn i å utvikle drapsinstinkter! I denne første tida ble alt potensielt farlig – lekene vi hadde lekt og spillene vi hadde spilt fikk plutselig skylda for å ha skapt en voldelig kultur. I tøffe tider er det lett å miste tilliten til hverandre. Derfor leita jeg fram den gamle gutteboka til faren min, Robinson Adam av Fin K.L. Utne fra 1955 – ei tid da nasjonsbygging også fant sted i litteraturen.

Ingeniørstudenten Sigmund inngår veddemål om at han kan klare seg et helt år mutters aleine uten hjelpemidler på ei øde stillehavsøy. Vi følger ham gjennom steinalderen til han finner myrmalm, bygger mile og begynner å smi seg redskaper i jern. Fra en valmue samler han opiumsdråper («et meget effektivt smertestillende middel, men dessverre også en farlig gift»). Søte frukter gjærer og blir til alkohol ved hjelp av sinnrike krukker laga i pottemakerverkstedet. Det primitive destillasjonsapparatet har riktig nok «den mangelen at det ikke fantes mulighet for å skille de høyere alkoholene ut fra destillatet. Sluttproduktet var derfor giftig og måtte ikke drikkes.» Alkoholen skal bare brukes som desinfeksjonsmiddel. Likevel. Det er denne tiltroen til at leseren, i likhet med hovedpersonen, er et ansvarlig menneske med gode intensjoner. En dag finner Sigmund en åre av lysegule krystaller som lukter sånn bare svovel kan lukte. Det første som faller ham inn, er å lage krutt.

Slik gjøres det: Han brenner tang i en leirkrukke, vanner ut asken, siler av vannet og koker det inn til han får grått pulver. Dette blander han med tilsvarende mengde fugleskitt, rører inn vann til en grøt, og koker grøten i en time mens han stadig sper på mer vann. Han tilsetter enda mer vann, siler, og koker igjen inn vannløsninga. Da ligger det kaliumnitrat i bunnen av gryta. Etter å ha blanda det med svovel og trekull, bruker han det til å sprenge hull i revet rundt øya, slik at det blir mulig å ta seg gjennom med båt.

    – Jeg skrev det for å oppmuntre speiderguttene mine, forteller 95 år gamle Fin Kristian Lars Utne på telefon fra Askim. – Jeg ville at de skulle legge bedre merke til detaljene i naturen rundt seg.
    Oppskrifta forutsetter at man har svovel. Var det meningen å legge inn en ingrediens som gjør prosessen vanskelig å gjennomføre for oss som ikke befinner oss der Sigmund er?
    – Nei da. Svovel fins overalt i naturen i små mengder, men det er vanskelig å skille ut. Ikke umulig, men vanskelig. Derfor finner Sigmund svovelkrystallene direkte.
    Har du prøvd det sjøl?
    – Ja visst, da jeg var 14–15 år. Jeg gikk på amerikansk kostskole på Filippinene, der hadde vi mye moro. Vi prøvde det i peisen på guttenes oppholdsrom i 2. etasje. Det ble ikke så mye futt, for vi hadde ikke skikkelig trekull.
    Du har stor tiltro til at leserne dine vil forvalte kunnskapen med vett og forstand?
    – Det har jeg i grunnen ikke tenkt på. Men jeg skrev for speidere, og de hadde moro av boken.
    Kom de så langt som til å prøve oppskrifta?
    – Dessverre. For at dette ikke skal antenne under prosessen, bør alt blandes med vann som en grøt. Deretter må det tørke i solen. Det tar flere dager, og det hadde de ikke tålmodighet til.
2011 var året det fortsatt gikk an å få kjøpt Flyt av Ingelin Røssland for 139 kroner. Den nye utgaven, usensurert og tillitsfull. Ungdomsromanen kom første gang ut i 2002. Her påstår Røssland at hasjrøykere ikke nødvendigvis er en gjeng åndssvake tapere. Riktig nok går det raskt nedover med skoleprestasjonene til 16 år gamle Anette etter at hun flytter på hybel for å begynne på videregående. Men når læreren konfronterer henne med at hun er observert mer enn bare full en tidlig søndag morgen, blir ikke Anette skamfull. Hun blir rasende. «Me skal bevisa at me har kontroll. Det er ikkje sånn (…) at dop automatisk gir dårlege karakterar.» Matte er avsluttende fag i første klasse, og nå bestemmer Anette og venninna Christine seg for å røyke hasj mens de leser til eksamen. Men så sannelig. Innen Anette kommer hjem til Christine med den nyinnkjøpte hasjklumpen, bestemmer hun seg i stedet for å grave den ned ute i skogen. «Eg er heilt roleg, føler at eg nettopp har gjort noe veldig klokt.» I den nye samleutgaven fra 2009 (sammen med oppfølgeren Kunsten å inhalera) er hele nedgravingsscenen strøket. Resultatet er derimot det samme: Anette får seks på mattetentamen før jul.

    – Ein kan trygt seia at eg i utgangspunktet blei pressa av forlaget til å skriva ein sladd over noko dei var redd for at kunne bli oppfatta som umoralsk og spekulativt, skriver Ingelin Røssland på epost fra Stockholm. – Då boka kom ut på ny, får ikkje Anette eit sånt moralsk augneblikk og grev ned hasjen. Og det var sånn det var tenkt frå mi side frå start.
    Det er ikke lett å legge merke til at vi har med en ny versjon å gjøre?
    – Eg ville at det skulle stå på omslaget til den nye utgåva at Flyt er usensurert.
Men hvem vil vel innrømme å ha sensurert. Eller på den annen side antyde et drøyt innhold. Muligens er det taktisk klokt å unngå konfrontasjon med nymoralistene. I Sverige har denne kjøpegruppa av bekymra foreldre fått så stor makt at forfatterne fortviler. I fjor fortalte Inger Brattström til tidsskriftet Vi leser om hvordan hun ble pressa av forlaget til å la en 16 år gammel nynazist drikke lettøl. «Nå for tida kan man knapt publisere bilde av en sel i ei barnebok uten at den har redningsvest på,» sa Ulf Stark. I den påfølgende debatten i Svenska Dagbladet og Göteborgsposten stemte henholdsvis 29 og 36 prosent av de som engasjerte seg for sensur. De mener altså at barnelitteraturen heller skal vise barn og unge en idealverden enn å speile virkeligheten. Under putrer ideen om at du blir det du leser.
    Du stoler heller på at ungdom kan tenke sjøl?
    – Når eg er ute på skular så fungerer Flyt fint når ein skal snakka om kva som er «lov» å skriva. Ungdom er forbausande ofte einig i at dei har ein hjerne.
Dette blir ettertrykkelig demonstrert på nettsidene til Uprisen, der Foreningen !les nå sørger for at samtlige nye norske ungdomsromaner blir anmeldt av ungdom sjøl. Se for eksempel på mottakelsen av Linde Hagerups Get used to it (2010). Handlinga utspiller seg tidlig på 1980-tallet, og 7. klassingen Billie starter gjerne dagen med å ta en røyk på kjøkkenet sammen med mora si. Ikke vanskelig å være enig med signaturen Sunniva om at moralen er et spørsmål om troverdighet: «Personlig synes jeg det er teit at de holder på med røyk og alkohol i en alder av 13 år. Hvis det var 16-åringer hadde det vært noe annet, men 13 blir litt ungt, synes nå jeg. Bortsett fra det virker det ganske fornuftig og godt skrevet.»

2011 var det året Pappa er sjørøvar av Hans Sande og Silje Granhaug havna i Stortingets spørretime. Boka handler om Tuva og faren som bruker sommerferien til å kjøre tankbil til Finland, stjele en innsjø og frakte den til Palestina. «No water,» protesterer de israelske grensevaktene, men pappa skjenker dem fulle på finsk sprit og lurer tankbilen gjennom muren. Hans Olav Syversen fra KrF spurte om slik ensidig negativ framstilling av israelere vil bli kjøpt inn på støtteordninga til norske bibliotek. Han er bekymra for at boka vil føre til økt mobbing av israelske barn.

Joda, Pappa er sjørøvar har vist seg å oppfylle Kulturrådets krav til kunstnerisk kvalitet – og hvis noen skulle lure, så gjelder ytringsfrihet også for barnelitteratur. Frykten er at politiske barnebøker skal indoktrinere barn. Paradokset er at indoktrinering er langt mer sannsynlig fra bøker som ikke er åpent politiske. Ta for eksempel Bjørn Ouslands faktabok Alt om ski (2010). Den slår fast at «Den første hopperen i den nye ʻKollenʼ var Anette Sagen.» Blir det sant hvis vi gjentar det mange nok ganger? Den første hopperen var Anette Sagen – og i Norge har vi likestilling. Sannheten er ikke mer komplisert enn at den lar seg gjengi i kortformen som denne boka krever: «Bjørn Einar Romøren var den første til å hoppe i nye Holmenkollen. Det var dårlig gjort, for arrangørene hadde bestemt at Anette Sagen skulle hoppe først.»

Når Ouslands lille faktafeil knappest provoserer, skyldes det antakelig av at den er politisk korrekt. Offisielt var Annette Sagen den første, i hvert fall med tilskuere. Men vi trenger ikke se lengre enn til Vikersund, for å slå fast at det ikke er likestilling i dette landet. Derfor er Ouslands lille setning politisk. Så lenge vi later som det er likestilling, kan jo all diskriminering fortsette uforstyrra. Knappheten på politisk bevisst barnelitteratur er et langt større problem enn de få bøkene som faktisk skaper debatt. For i stedet indoktrineres jo leserne av påstander om en verden så pyntelig politisk korrekt at ingen kommer på å stille spørsmål ved den. Derfor ser jeg gjerne flere barnebøker i Stortingets spørretime. Særlig venter jeg på serien «Flaut å være norsk». Den kan for eksempel handle om norsk våpeneksport, varetektsfengsling eller selfangst.

I mellomtida kan vi øve oss med Barbie-Nils og pistolproblemet (2011) av Kari Tinnen og Mari Kanstad Johnsen. Pappa har lova Nils at han kan ønske seg hva han vil i lekebutikken. Når Nils velger barbiedokke, argumenterer pappa likevel hardt for pistol. «Noen mennesker kan være så dumme, sier pappa, og med pistol gjør jo folk som du vil!» Nils går med på forslaget, men straks de er ute av butikken, retter han pistolen mot pappa og forlanger … Dette er feminisme for frokostbordet. Magasinet Foreldre & barn har fått utført en spørreundersøkelse blant norske foreldre. Halvparten av de spurte ville ikke gått med på å kjøpe rosa tøfler til sønnen sin. Ville de lest Barbie-Nils og pistolproblemet for ham? Neppe. Dermed ser foreløpig Bjørn Arild Erslands ønske ut til å gå i oppfyllelse: «Det skal være farlig å stikke neven ned i ei kasse med bildebøker,» sa han under årets nordiske barnebokkonferanse i Stavanger.



«Det skal være farlig å stikke neven ned i ei kasse med bildebøker.»

Bjørn Arild Ersland







Om Guri Fjeldberg



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder