Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Oslo Nye Trikkestallen: Dumme deig og pølsevev


Oslo Nye Trikkestallen: Dumme deig og pølsevev! - Kasperteater

Tekst: Paulette Møller
Oversatt av: Suzanne Paalgard
Dukkespillere: Knut Wiulsrød, Suzanne Paalgard
Musiker og herr Per: Per Skjølsvik
Regi: Catrine Telle / Marianne Edvardsen
Dukkemaker: Toril Næsheim
Scenografi: Hans Fosby
Musikk og sangtekster: Hans Rønningen
Lys: Christer Berg
Inspisient: John Ellefsen

Anmeldt av Lisa Marie Nagel

FRA PULCINELLA I ITALIA TIL KASPERTEATER I SVERIGE OG NORGE

På Trikkestallen på Torshov i Oslo spilles det komedie for barn fra 3 år og oppover. En søt liten katt, en kjempestor bolledeig, en glupsk hund og en ivrig kone er med på å gjøre livet vanskelig for den godmodige, men hissige Kasper, som likevel ikke lar seg stoppe i Kasperteaterforestillingen Dumme deig og pølsevev!.



Dumme deig og pølsevev! – Kasperteater er den fulle tittelen på den lille hanskedukkeforestillingen som spilles for barn fra 3 år og oppover av Oslo Nyes dukketeaterensemble i Trikkestallen på Torshov. Kasperteater er det norske navnet på en svært gammel dukketeatertradisjon som har røtter i den italienske Commedia dell´Arte-tradisjonen og som har fått navn etter den sentrale figuren i forestillingen: Kasper. I Italia er han kjent som Pulcinella, i Frankrike som Polichenelle. Han er Punch i England, Mester Jakel i Danmark og altså Kaspar/Kasper i Norge og Sverige. Denne teaterformen ble spilt av omreisende teaterkompanier som hadde med seg det vi kanskje tenker på som en klassisk dukketeaterbod og som spilte ut ulike scenarier der Kasper var den handlende og sentrale figuren.

Herr Per ønsker velkommen
Det er også med denne informasjonen skuespiller Per Skjølsvik åpner forestillingen på Trikkestallen. I rollen som herr Per ønsker han oss velkommen til teatret og forteller oss at det vi skal få se er dukketeatrets egen versjon av en tradisjonell Kasperteaterforestilling. Han forteller om dukketeaterboden de har bygget til forestillingen og om Kasper og kona hans som vi snart skal få møte. Så tar han plass ved instrumentene foran scenen, og derfra akkompagnerer og illustrerer han handlingen på en engasjert og presis måte gjennom hele resten av forestillingen.

En enkel komedie
Selve handlingen er svært enkel. Det vil si – det er to små historier som er flettet sammen. Den ene handler om Kasper som baker, den andre om Kasper i pølseboden. Begge historiene kan egentlig sees som påskudd for morsomme opptrinnn, for Dumme deig og pølsevev! er først og fremst en komedie, der forviklinger, krangling, misforståelser og uforutsette hendelser er viktige ingredienser. De elementene fra den opprinnelige Kaspertradisjonen som handler om Kaspers voldelige oppgjør med øvrighetspersoner er tonet ned til fordel for en mer naiv og snill krangling, dog ikke helt fri for vold. Kasper slåss med bolledeigen og med kona si og møtet med Pølseselgeren ender med en vaskeekte slåsskamp der Kasper blir banket skikkelig opp og slengt rundt i lufta opptil flere ganger.

Deiglig bakescene
I den første historien er Kasper sulten, og han vil at kona skal lage boller. Kona har derimot andre planer, og ber ham lage bolledeigen selv. Kasper går motvillig med på dette, men må spørre kona om hjelp hver eneste gang han trenger en ny ingrediens. Hun, på sin side, er travelt opptatt med å male hønsehuset, sage, grave og andre aktiviteter vi kanskje ikke automatisk forbinder med en tradisjonell kone, og hun er (forbausende nok) like blid hver gang han roper om hjelp. Kasper er ingen særlig god baker, og dette er forestillingens deigligste scener, både for barn og voksne. Mel og sukker heller han utover gulvet foran scenen (til barnas store glede), mens smøret glemmer han å ta ut av papiret. Når han trenger egg, henter han dem i hønsehuset, hvor det selvsagt viser seg at det bor en svært sint og farlig høne, og melken han setter fram, blir drukket opp av en veldig søt og uskyldig katt. Verre blir det når han kommer tilbake og bestemmer seg for at katten må oppi deigen, fordi den jo har melken inne seg. Her lurte jeg på hvordan barna kom til å reagere på at katten forsvant på en så brutal måte, men det kunne virke som om dette gikk dem hus forbi. I hvert fall ble det ikke nevnt i salen, så vidt jeg kunne høre. Katten får til slutt sin hevn, for deigen blir enorm og inni den er katten, som også angriper Kasper. Heldigvis overlever han, og fra denne sitasjonen, og med et lite mellomspill, blir vi geleidet inn i den andre fortellingen.



Underholdende pølsejakt
Den andre fortellingen er enda enklere. Den handler om at Kasper vil kjøpe pølser, men hver gang pølsemannen snur seg for å finne ketsjup og sennep, kommer en sulten hund og stjeler pølsene. Først er det bare publikum som skjønner hva som foregår, men etter hvert som også Kasper blir klar over situasjonen, blir barna involvert i avsløringen av hunden. For Pølsemannen klandrer selvsagt Kasper for de forsvunne pølsene. På godt gammeldags teatervis blir barna forespurt om det stemmer at det er en hund som stjeler pølser. De svarer villig vekk, og lar seg rive med i en hesblesende, lattermild og høyfrekvent jakt på den frekke hunden, som selvfølgelig alltid er borte når Pølseselgeren snur seg dit barna peker. Vanligvis tenker jeg at en slik dialog med barna ikke er ønskelig, fordi dialogen sjelden oppleves som reell. I Dumme deig og pølsevev! gir dukketeaterformen med direkte tale til publikum rom for et slikt grep. Det fungerer godt, for dukkespillerne er lydhøre overfor publikums reaksjoner, til tross for at de (så vidt jeg vet og kan skjønne) ikke kan se oss fra bak dukketeaterboden.

Tar vare på teaterhistorisk kulturarv
Men hvorfor velger Oslo Nye å sette opp teater for barn som handler om voksne mennesker som til syvende og sist velger å løse konflikter med å slå hverandre? Vel, jeg tenker at ved å sette opp Kasperteater for barn er Oslo Nye Dukketeater med på å videreføre en svært gammel europeisk tradisjon. Istedenfor å lete i barnelitteraturen etter fortellinger å spille (som de har måttet gjøre mange ganger før), har de denne gangen lett i dukketeatrets egen skattekiste. Der har de funnet et livlig og handlingsdrevet materiale, som kanskje ikke har så mye å lære oss om livet, men som benytter seg av teatrets virkemidler og presenterer oss for teater som ikke vil være noe annet enn nettopp det. Da kommer teaterdukkens muligheter i fokus og da oppstår det også en fin kontakt mellom scene og sal, noe som jo nettopp er unikt for teatret.

Ikke alltid like lett å høre teksten
Det er også noen småting å plukke på. Noen ganger, særlig i forbindelse med sangene, var det vanskelig å høre teksten (i hvert fall fra der jeg satt) og da tenker jeg at det også kan være vanskelig å følge med for barna, som er fra tre år og oppover. Det har å gjøre med både tekstene og den litt karikerte og nasale sangstemmen til figuren Kasper. Overgangen mellom de to historiene var løst ved hjelp av en figur ved navn Ole Frekk, hvilket gjorde det hele litt urytmisk og anstrengt. Jeg kan skjønne behovet for en logisk overgang fra en historie til en annen, men stemningen i rommet sank merkbart i mellompartiet, og det tok tid (for meg i hvert fall) å omstille meg til en ny historie. Jeg tenker at den åpne formen faktisk gir rom for en annen type overgang. Karakteren herr Per er allerede etablert, og han kunne fint ha fortalt oss at sånn gikk det med Kasper da han skulle bake og nå skal dere få se hvordan det gikk med ham da han skulle kjøpe pølser. Ole Frekk dukker også opp i pølseboden og gjør det hele unødvendig komplisert. Pølsemakeren og Kasper har nok på gang, Ole Frekk tilførte svært lite til handlingen.

Sjarmerende i all sin enkelhet
Forøvrig likte jeg denne forestillingen godt. I all sin enkelhet er den sjarmerende og den later ikke som den er noe mer enn det den faktisk er. På mange måter er den befriende ujålete, med den sjangerbestemte, litt urolige spillestilen og med de noe rufsete figurene. Den enkle handlingen gir rom for mange morsomme spillsekvenser, der dukketeatrets muligheter blir godt utnyttet. En kjempestor bolledeig, en høne som kun finnes som lyd og en neve løse fjær, en katt som det viser seg at har en veldig lang tunge og en livlig hale er alts som skal til for å gjøre dette til en hyggelig og morsom teateropplevelse. Handlingen er konkret, som oftest veldig forståelig og den gir rom for reell dialog med barna, slik jeg forestiller meg at det må ha vært også når det ble spilt dukketeater på torgene rundt om i Europa.

Og rammen for den gode opplevelsen får publikum allerede i foajeen, der inspisienten John Ellefsen tar barna vennlig imot og geleider publikum inn i salen på en fin måte. Det som skjer forut for selve forestillingen er også et viktig aspekt når man spiller teater for barn, og det er det tydelig at de vet noe om på Trikkestallen.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder