Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Brageteateret: Den stygge andungen


Brageteateret: Den stygge andungen

Skuespillere: Sarah McDonald Berge, Marit Synnøve Berg, Line Heie Hallem, Hanne Skille Reitan, Eldar Skar og Jo Adrian Haavind
Dramatiker: Espen Aukan
Instruktør: Anthony Hardy Totino
Komponist / musikalsk leder: Per Christian Revholt
Musikere: Joseph Angyal (kapellmester), Trond Akerø Kleven og Gjermund Silset
Scenografi/kostyme: Christine Lohre
Lysdesigner: Thomas Evensen
Maske: Maria Zahl

Anmeldt av Mariken Lauvstad

DEN STYGGE ANDUNGEN I MODERNISERT OG UTVIDET UTGAVE

I Anthony Hardy Totinos iscenesettelse har H.C. Andersens klassiske eventyr ”Den Stygge Andungen” blitt en sjarmerende musikalkomedie med sterkt driv og originale karakterer. Heldigvis klarer forestillingen også å unngå å fortape seg i ren slapstick, og ivaretar samtidig det vemodige eventyrets opprinnelige tema; sårbarhet og utstøtelse.


Brageteateret er regionsteater for Buskerud og holder til på Union Scene i Drammen. Teateret ble etablert i 2000 og har hittil hatt barn og unge som målgruppe for sin scenekunstproduksjon. Brageteatret har markert seg som en av Norges mest framtredende barne- og ungdomsteaterprodusenter, og fikk blant annet Heddaprisen for beste barne- og ungdomsforestilling med stykket Før det ringer (2010) av Liv Heløe, med Cecile Mosli som regissør. Det er ikke første gang Brageteateret baserer en forestilling på et eventyr. I 2009 var det “Snehvit”, denne gangen har de valgt å dramatisere H.C. Andersens klassiske eventyr “Den Stygge Andungen” – begge gangene med dramatiker Espen Haukans tekstbearbeidelse. Regissør er Anthony Hardy Totino, som har en lang karriere som improvisasjonsskuespiller og instruktør bak seg. Totino og Haukan har tillatt seg å fabulere fritt over eventyret, og omskapt det til enenergifylt og tidsriktig musikalkomedie.

Forstørrelse som scenografisk virkemiddel
Når teppet trekkes fra (for øvrig et litt uvanlig sceneteppe; to store, blå tøystykker festet i store klesklyper), befinner vi oss i en rotete bakhage hvor andemor (Marit Synnøve Berg) ligger og sover med sine to små døtre (Sarah McDonald Berge og Line Heie Hallem). Scenografien er laget i et størrelsesforhold som skaper illusjonen av at skuespillerne er små – som ender. En gigantisk sinkbalje, en stor skammel og overdimensjonert søppel i form av en gammel pakke med vaskepulver (som skal vise seg å tjene ulike funksjoner i løpet av forestillingen), utgjør andefamiliens hjem. Scenograf og kostymør Christine Lohre har skapt en gjennomført scenografi, framfor alt fordi samtlige scenografielementer harmonerer i størrelse slik at illusjonen virkelig blir troverdig. Ideen med å ha en enorm klesvask til tørk, og la denne utgjøre scenetepper som utover i forestillingen trekkes fra og avslører stadig større dybde i scenebildet og nye scenografielementer etter hvert som historien forløper, er et vellykket og spennende valg.

Sjarmerende og komisk
Forestillingen starter med at vi ser den vesle andefamilien våkne og glede seg til en ny dag. De er fulle av forventning fordi de venter på at det siste egget skal klekkes, noe de likeså godt bryter ut i en trestemt sang om. Og like etterpå begynner egget å klekke. Andungen som kommer ut, er imidlertid ikke helt som han skal være. Han er rar og klumsete, og har dessuten en litt annen farge på dunet. Men andemor har ikke så mye tid til å bekymre seg, hun må likevel i gang med dagen sin, og det er mye som skal gjøres. Å følge endene i sine hverdagsgjøremål er en fornøyelig opplevelse. Det er i disse komiske, velregisserte scenene vi blir bedre kjent med den vesle andefamilien. Andemor har påtatt seg det meste av oppdragerroller; hun er alt fra svømmeinstruktør til korlærer. Vi hører hvordan de to søstrene kvekker vakkert i kor, mens den stygge andungens morsomme jazzscat-gakking overhodet ikke passer inn. Søstrene, som etter hvert får navnene Gakke-Line og Gakke-Lene av moren, viser seg å være temmelig utspekulerte. De latterliggjør og plager Lille Gakk, som uten å ville det igjen og igjen roter det til for seg selv. I Eldar Skars solide tolkning er ikke vanskelig å få empati med den klumsete, sjarmerende og til dels hjelpeløse andungen.

Det farlige blir redningen

Det er altså ikke bare idyll i andehagen. Like bortenfor finnes nemlig Låven, et fryktelig farlig sted, skal vi tro andemor. Hun bruker et skummelt eventyr som skremselspropaganda overfor sine tre andunger, et eventyr som pussig nok handler om en rakker av en andunge (ikke helt ulik hennes eget avkom) som rømmer av gårde til Låven og som det går riktig ille med når han møter en blodtørstig hund og en ond katt. Men Lille Gakk konkluderer med at siden han jo nettopp er slem og dum selv, må eventyret handle om ham. Derfor reiser han sin vei, men blir fort sliten og sovner i et blikkspann. Når han våkner, har Lillekatt (Hanne Skille Reitan) og hunden Laffen (Jo Adrian Haavind) funnet ham, og Lille Gakk blir livredd. Men det viser seg snart at møtet med de to fritenkerne er det beste som kunne skjedd. Lillekatt og Laffen, som har en forkjærlighet for ball og blues, er nemlig på utkikk etter et tredje bandmedlem, og Lille Gakk og jazzscat-gakkingen hans blir tatt imot med åpne armer. Faktisk viser det seg at Lille Gakk har mindre å være redd for hos dem, enn hjemme hos sin egen andefamilie.

Fra dette punktet av begynner forestillingen virkelig å gli. Samspillet mellom de tre er lett og lekent, dette er skuespillere med ekstra teft for komikk og timing. Jo Adrian Haavind, iført litt slafsete klær og pelslue med lange klaffer over ørene, har tatt utgangspunkt i en hunds karakteristiske bevegelser og gemytt og drar disse helt inn mot det absurde, noe som vekker mye latter i salen. Også hans makker katten ser ut til å male seg igjennom sang og koreografi – det er alltid herlig å se skuespillere som virkelig nyter sin plass på scenen.

Sterk spilleglede
I denne forestillingen formelig oser skuespillerne av spilleglede og overskudd, noe som er forfriskende. Her synges det kraftfullt tre- og firestemt, uten at en eneste tone skjærer. Selv om ingen av de medvirkende kan sies å ha den helt store danseteknikken, er ikke dette er problem. Timing og energi er på plass, og koreografiene legger dessuten vekt på komikk og dyrenes ulike måte å danse på, som gjør at manglende teknikk nærmest blir snudd til en styrke. Det er tydelig at samtlige skuespillere har arbeidet med å inkorporere sitt respektive dyrs fysiske kjennetegn i kroppsspråket, mens kostymene bare antyder hvilket dyr det dreier seg om. Dette bidrar også til å gjøre spillet mer vitalt.



Litt for enkelt
Forestillingen er likevel ikke uten svakheter. Noen steder får vi samme informasjon gjennom både tekst og bilder, for eksempel i starten, hvor det understrekes unødvendig tydelig i teksten hvor mislykket og feil andungen er, selv om dette allerede er kommunisert gjennom kroppsspråk og kostymer. Noe av det samme skjer i slutten, hvor det overforklares hvor bra alt er blitt og hvor glade alle er, selvom man allerede har tatt poenget. Denne velkjente historien trenger man ikke teskje for å få i seg. Likevel, det er aldri kjedelig å følge Lille Gakks reise fra han blir ertet og hundset med, til han finner mot til å ta opp kampen, og til han til slutt våger å stå på sitt og holde på sine egne synspunkter.

Fri for moralske pekefingre
I denne iscenesettelsen er H.C. Andersens eventyr utvidet og tilført enkelte nye temaer som åpner for nye refleksjoner tilpasset barn anno 2012. Lille Gakk finner sin egen stil, gir seg selv et nytt navn, ja, han realiserer seg selv på en måte! Men framfor alt vekker stykket empati med den utstøtte, akkurat som eventyret nok har truffet mange, mange barn på samme måte siden det ble skrevet i 1843. Og etter barna i publikum å dømme –som satt knyst stille under hele forestillingen – følte de nok med Lille Gakk, de også. Å vekke barns empati for den som er annerledes og alene, er et mye mer preventivt middel mot mobbing enn en moralsk pekefinger. Jeg håper mange barn får muligheten til å se denne forestillingen gjennom den kulturelle skolesekken.

Om Mariken Lauvstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder