Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fra kjøkkenbenken i Småland


FRA KJØKKENBENKEN I SMÅLAND


Av Morten Haugen

Den gjengse oppfatningen er vel fremdeles at små forlag – ofte kalt kjøkkenbenkforlag – plukker opp restene etter de store, men det kan se ut som om småforlagene har flere ulike strategier.




































Arbeidet som barnebokkritiker i Aftenposten førte til at jeg i januar hadde stuegulvet fullt av fjorårets barne- og ungdomsbøker fra de små forlagene. Tre av disse anmeldte jeg i avisen 25.1.: det franske helteeventyret Tobie Lolness og de norske billedbøkene Pappa og Sofia i tribunetrøbbel og Bestemor Magda, Malin og den gamle klesklypa. I denne omgang skal jeg gi noen bredere inntrykk av hva som pågår i de små forlagenes virksomhet, langt unna Akersgata og Sehesteds plass.

Et gjennomgående mønster er at det ofte synes utenpå en bok at den er utgitt på et lite forlag. Det handler noen ganger om at man velger illustratører som er naboer eller venner, uten bokerfaring. Andre ganger handler det om formgivning: skrifttyper, tekstplassering; eller om hvilke typer tekst som finnes på omslaget og tittelsiden. Blant småforlagene finnes etter hvert mange som har lest mange nok bøker til å vite hvordan en bok skal lages, men det finnes fremdeles også noen glade amatører.


Varianter av småforlag

Det finnes flere grader av det å være et lite forlag. De aller minste kjøkkenbenkforlagene er ikke en gang registrert i den norske bokdatabasen, som leverer data til alle bokhandlerne – også nettbokhandlerne, men baserer seg på salg via egen nettside og i nærmiljø. Og kanskje de håper på kulturfondet? Sist jeg undersøkte det, var det en forholdsvis høy inngangsbillett for å bli registrert som forlag i bokdatabasen, så hvis man bare gir ut én bok, og ikke regner med landsomfattende etterspørsel, kan den terskelen føles høy. I den bunken med bøker som jeg sitter med nå er det bare én bok som ikke er registrert i bokdatabasen. Neste fase er å bli medlem i forleggerforeningen, og dermed inngå i en eller flere av abonnementene i bransjeavtalen som gjør at man skal levere førsteeksemplar til de fleste bokhandlerne. Innenfor disse strukturene ser det også ut til å være variasjon, som jeg bare kan bedømme subjektivt og skjønnsmessig. Noen forlag, som Skald, Magikon og Front ser ut til å ha ambisjoner om å ligge på samme litterære og boktekniske og distribusjonsmessige kvalitetsnivå som «de store» forlagene, mens andre ser ut til å velge andre strategier.

Det vi kaller småforlag rommer alt fra foretak med 2-4 årsverk (som Skald) til hobbyprosjekt med én bok hvert 3-5 år, og et bredt spekter av forretningstrategier. Det kan oppsummeres raskt med tre stikkord: selvråderett, restverdiredning og nisjekompetanse. Disse tre stikkordene kan overlappe.


Egne hjertebarn

Det er vel ingen som gir ut bøker på «Eget forlag» lenger; alle finner et distinkt forlagsnavn. Egil Moe har skrevet Alle bor i Sungsungsung om Solveig som oppdager at foreldrene hennes er fosterforeldre, og gitt den ut på sitt eget forlag Sogesmia med tegninger av Line Lorna G. Tessem. Tor Harald Blom har skrevet og illustrert en fabel om Tåkegrimen og om verdien av vennskap, og gitt den ut på sitt eget forlag Jinglepaper Studio. Ane Nordin Løvå har skrevet om Pappa og Sofia i tribunetrøbbel om å være liten på fotballkamp, og gitt den ut på sitt eget Første Akt barnebokforlag, med bilder av Kasper A. Tuvnes. Løvås bok skiller seg ut fra de to andre ved at den ikke har noen åpenbar intensjon om å gi leseren en bestemt lærdom.

Det er i det hele tatt karakteristisk for småforlagsbøkene at de er fulle av gode intensjoner fra forfatternes side; og det framstår som et mønster at disse intensjonene om hva man vil lære barn noe om, har vært førende for bokprosjektet, kanskje på bekostning av andre vurderinger som kunne vært med i bokprosessen. De gode intensjonene handler som regel om uangripelig gode saker, med en akseptabel moral, men det blir ikke alltid gode bøker av den grunn: I barne- og billedbøker fra småforlagene kan vi lese om fosterbarn, dysleksi, sorgprosesser, naturvern, høydeskrekk og barndom i Bergen for 130 år siden. Den sistnevnte er Bente Borgens Concordia, en bergenshistorie fra gamle dager på forlaget Livskunst (!). Borgen har gjort fin research og har godt barneperspektiv i skildringen av hverdagslivet før i tiden, men skriver litt for melodramatisk og ordrikt.

Små forlag kan være en hobbyvirksomhet og/eller et forsøk på å skape sin egen arbeidsplass. Det har lenge vært et mønster at små forlag gir ut forfatternes egne hjertebarn. Det ser ut som om vi har funnet en annen, ny trend også: småforlag gir ikke bare ut egne manus, men også gullkorn de har funnet utenlands. Slike småforlag er for eksempel Heinesen forlag, som tidligere har gitt oss And, døden og tulipanen, og Gresvik forlag. Gresvik forlag drives av franskfilologen Marte Gresvik, som selv har oversatt alle tre bøkene hun har utgitt; to av dem fra fransk. Den røde Skorpen av Charlotte Moundlic skildrer en liten gutts tanker i dagene etter morens død. Den blåfargede Skyenes prins, av Christophe Galfard er fra en side sett en fantasyroman i kjent stil, om kampen mot en urettmessig tyrann, og fra en annen side sett en didaktisk fortelling om vær, klima, skyer og atmosfære, med innlagte faktasider.


Å finne en nisje

Det kan se ut som om mange små forlag arbeider innenfor ledige nisjer i bokmarkedet. Nisjer som de store forlagene ikke har kompetanse om eller tro på at er økonomisk drivverdige. Dette kan være det religiøse litterære kretsløpet, slik som de kristelige forlagene Hermon og Lunde gjør, eller regionale nisjer, slik Orkana forlag gjør, og slik Bente Borgens bok Concordia, en bergenshistorie fra gamle dager gjør.

Den klassiske småforlagsforståelsen er at de gir ut bøker som de store forlagene har avvist. Snøfugl forlag i Trøndelag har til tider framstått slik, med en sprikende portefølje av skjønnlitterære bøker. Publica forlag i Rogaland er et av flere nye forlag som utgir bøker mer eller mindre for forfatternes regning. Hos Publica fant jeg naturvenner og pussige småtroll, men også en real barnekrim. Gerhard Våland Sunds På sporet av mesterhjernen er en miks av realistisk miljø og overnaturlige skurker slik Arne Svingen bruker i noen av sine bøker, og på et litterært nivå som i mine øyne ligger innenfor innkjøpsordningen og uten skam kunne ha vært gitt ut på et større forlag. På Snøfugl forlag fant jeg Lillemor Vatns Bestemor Magda, Malin og den gamle klesklypa, som antagelig må oppfattes som en slags folkelig barnelitteratur: hjemmeværende bestemor i rosa hus i skogkanten er dagmamma for barnebarnet Malin. Det er besjeling av gjenstander (klesklypa tenker), bestemor med god tid, barn med interesse for bestemors ting og respekt for gamle skikker og selvsagt er det saft og boller. Bildene er amatøraktige med røde roser i kinnene. For bokkjøpere og høytlesere som ikke er angrepet av urban ironi vil dette antagelig føles både riktig og hyggelig. Boka utkom i 2010, og er oversatt til svensk! Oppfølgeren fra 2011, som forteller om bestemor, Malin, støvkluten og gulvkluten, er en svakere variant av den samme historien.

Mange småforlag arbeider også innenfor språklige nisjer, de importerer bøker som de store forlagene ser ut til å ha oversett, eller kanskje ikke har kapasitet til i sin egen katalog. Det kan bero på at man har en særlig språkkompetanse, at man har kontakter med innsikt, eller tar sjanser som de andre ikke tar. Både Gresvik og Fortellerforlaget utgir franske barneromaner; og Fortellerforlaget gir også ut en barnekrimserie fra tysk og billedbøker fra Nederland. Noen ganger handler forleggeri også om å ta seg tid til å finne et bok som det følger oversettelsesstøtte med, slik Bokvennen forlag gjorde med tsjekkiske Viola Fischerovas Det langsommeligheten fortalte, eller Fortellerforlaget gjorde med de to nederlandske billedbøkene Gutten som ikke ville være redd og Momo leier en katt. Begge disse siste bøkene er fine og godt innenfor mainstream, med sine fortellinger om mot og om enken som fant trøst i et kjæledyr.


Fra liten til stor

Fortellerforlaget er forresten verdt en studie i seg selv. Forlaget har på fem år gått fra å utgi bøker som forleggeren Finn Valgermo skrev selv, til å ha en bred, god og variert portefølje, og medlemskap i Forleggerforeningen. Katalogen omfatter nå både romaner for barn, og internasjonale samtrykk av klaffebøker, andre billedbøker, og en serie barnefaktabøker i fullfargetrykk fra Oxford University Press.

Og det kan minne oss om to ting: for det første at det ser ut som en naturlov i bokbransjen at forlag kommer og går. Alle som har brukt tid i et antikvariat eller bibliotekmagasin vet at det har eksistert forlag tidligere som har forsvunnet nå, og vi ser hele tiden at nye forlag oppstår og vokser. For det andre: innenfor det vi litt upresist kaller «småforlag» finnes det både forlag som er lykkelige som liten og bare vil utgi det de selv liker personlig, og forlag som har ambisjoner om å spise kirsebær med de store, og ikke er redde for å vokse, det gjelder forlag som Fortellerforlaget, Skald, Margbok og Magikon.


Tre strategier

Jeg begynte med å si at småforlagene hadde tre ulike strategier: selvråderett, restverdiredning og nisjekompetanse. Selvråderetten handler om forfatterens mulighet til å bruke egne penger på å gi ut en bok når de store forlagene ikke er interessert; restverdiredning og nisjekompetanse handler om se kvaliteter som ikke fanges opp av de store forlagene, og kjenne sine nisjer i markedet så godt at man vet hvorvidt den boka kan gå i pluss.

I den bunken med bøker fra småforlag som jeg har omgitt meg med de siste ukene har jeg funnet både det vanlige, det alt for søte, det som gjelder en god sak, det som passer for noen og det dårlige. Blant det dårlige kan så vidt antydes en versefortelling om dyr – i pinlig haltende vers; den bør ellers glemmes og ikke navngis. Blant det som passer for noen kan jeg gjerne trekke fram Karen Kingsburys Prinsessen og de tre ridderne fra Hermon forlag, som er en på alle måter rosa billedbok om at omtanke er bedre en dumdristig mot. Blant det som gjelder en god sak kan nevnes Hanne Kristin Rohdes fortelling om Kråka som hadde høydeskrekk fra Commentum; det er en velment og hjemmeillustrert fortelling om å få nye venner som kan hjelpe deg når det trengs. Blant det alt for søte tenkte jeg først og fremst på «bestemor-og-barnebarn-bøkene», men vi kommer heller ikke utenom Kari Wærums Salt og Pepper på Orkana forlag, en fotobilledbok om to bjørneunger i dyreparken Polar Zoo i Troms. Men stadig flere av bøkene fra små forlag er «vanlige», i den forstand at de holder et greit mellomnivå, verken glitrende gode eller pinlig dårlige.




Om Morten Haugen



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder