Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Det Norske Teatret: Felixʼ fantastiske orkester


Morten Lorentzen og Julian Berntzen: Felixʼ fantastiske orkester

Regi: Trond Lie
Koreografi: Tomas Adrian Glans
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostymedesigner: Unni Walstad
Musikkansvarlig: Atle Halstensen
Med: Thomas Bye, Teodor Janson, Vidar Magnussen mfl.
Det Norske Teatret, hovedscenen

Anmeldt av Anette Therese Pettersen

KAMPEN MOT DE SUKKERNARKOMANE cheaphublot.biz

Den nyskrevne familiemusikalen Felixʼ fantastiske orkester er underholdende, men noe forutsigbar.


Denne våren byr Det Norske Teatret på nyskrevet familiemusikal – på hovedscenen, med et ensemble som teller nesten tjue hoder samt en fargesprakende scenografi og kostymer. Dramaturgisk er det likevel ikke så mye nytt å hente, med en klassisk fabelstruktur og en nokså forutsigbar kamp mellom gode og onde krefter.

Maurtue
Marihøna Felix bor i en maurtue, hvor en ond dronning har overtatt og innført sitt regime etter at den ekte dronningen på mystisk vis forsvant. Felixʼ adoptivmaurmor formaner Felix om å holde seg skjult for den nye dronningen, i frykt for at han vil bli utvist hvis hun oppdager ham. Noe Felix lover å gjøre, men selvsagt ikke makter å holde. Han er som barnet som roper at kongen er naken, ved å kalle dronningen dvask – i motsetning til resten av maurenes protesterende smisk. Dronninga vil egentlig la lykkedyret Felix bli, men idet maurene oppdager at sukkerkamrene er robbet, lemper hun snedig skylden over på Felix og forviser han fra maurtua.

Felix kastes ut i den mørke natta, hvor han møter gresshoppa Morris og et vennskap fødes. Det skal snart vise seg å ha en musikalsk dimensjon. Et tykkfallent tusenbein kommer også til, og duoen blir en trio. Slik Pippi Langstrømpe har Tommy og Annika, har Felix sin Morris og Jo. Orkesteret deres legger ut på en aldri så liten skogsturné, og slik er det at Felix også oppdager den egentlige årsaken til sukkermangelen i maurtua. Den onde dronningen selger den rett og slett til biene, i bytte mot silke. Nok en diktator som setter egen forfengelighet og velvære over sitt eget folks overlevelse. Felix og hans orkester må redde maurene og sette den egentlige dronninga fri. I en kombinasjon av heldige sammentreff, kløkt og et rent hjerte lykkes Felix. Ikke bare redder han sine venner, han får også utvist den onde dronningen OG lærer seg å fly. En real kindereggløsning.

Fargesprakende
Som man kan forvente av et skogsunivers er det fargesprakende og besnærende. Scenograf Gjermund Andresen utnytter scenerommets høyde og bredde, og kostymedesigner Unni Walstad har hatt en omfattende jobb med å kle opp de fleste utøverne i flere insektsroller. Resultatet er en fin blanding av komikk og estetikk. Hvis teatret skulle slå seg på merchandise, spår jeg dem en heldig framtid med salg av gresshoppeben. Forestillingen kan visuelt og musikalsk minne om animasjonsuniversene til filmselskaper som Pixar og Disney, samtidig som forestillingen tar i bruk mer teaterspesifikke effekter. Sommerfuglens flyveferd over publikumsradene er et eksempel på teatermagi som får det til å gå et sus gjennom publikum.



Gode skuespillerprestasjoner
Forestillingen byr også på mange fremragende skuespillerprestasjoner, særlig orkestertrioen utmerker seg. Thomas Bye som Felix er en sjarmerende og sympatisk figur, mens hans venner Morris (Vidar Magnussen) og Jo (Teodor Janson) balanserer trioens overmot og frykt. Deler av karaktergalleriet (særlig skurkene) blir derimot beskjemmende endimensjonale. Biene som langer sukker, paddene og den onde dronningen blir flate karakterer som er åpenbare kjipinger. Når det er sagt, så er nettopp dealer-biene svært underholdende, men humoren treffer nok primært det voksne publikummet.

Sukkernarkomane
I likhet med en stor del av publikum er også skogens insekter hekta på sukker. Maurene trenger det for å overleve vinteren, mens resten av skogsbeboerne hungrer etter sukker som stimulans. Det er rett og slett deres narkotika. Denne detaljen er fiffig, selv om jeg betviler at de ekte sukkernarkomane i salen ser dette poenget. Det gir forestillingen en narkotikabekjempende dimensjon, om enn noe indirekte. Tidlig i forestillingen hadde jeg også inntrykk av at den inneholdt kapitalismekritikk, da maurene (ledet av den onde dronningen) sang: ”Du hindrer effektivitet / Du hindrer produktivitet”, mens de kastet Felix ut fra maurtua. Men idet den onde dronninga kastes avslutningsvis er det samme sang som benyttes – og denne gangen er det altså dronninga og ikke Felix som er synderen. Det overordnete målet er fortsatt økt produktivitet og effektivitet – temmelig motsatt det jeg opprinnelig antok. Maurene er en nokså anonym og hardt arbeidende gruppe og kunne lett representert et undertrykt folkeslag som slaver for sin diktatoriske dronning. På samme teater, og samme scene til og med, spilles også Bertolt Brechts Det gode menneske frå Sezuan, som har en lignende arbeiderscene. Men der er kapitalisme- og grådighetskritikken mer eksplisitt. Det blir således noe uforløst over Felix og hans relasjon til maurene – den gemene hop som følger sin leder nokså blindt, og som trenger en redningsmann for å bli frigjort. Riktignok klarer Felix å avsløre den onde dronningen hjulpet av sitt orkester og den ekte dronningen – men det er Felix som er den soleklare helten.

Coming of age
Felix overvinner hindringer og står avslutningsvis styrket i maurtua, hvor det også viser seg at han faktisk kan fly. På sin ferd tilbake til maurtua har nemlig Felix og hans orkester kommet over en silkekokong, som biene sannsynligvis har lagt fra seg (på dette punktet er biene forsvunnet ut av historien, sannsynligvis har de fryst i hjel siden vinteren er i anmarsj, men dette sier ikke historien direkte noe om). Kokongen har hjulpet dem å holde seg varme, og når den blir liggende inni maurtua under avsløringsscenen viser kokongen seg å inneholde en sommerfugl. Et tegn på håp i mørket, som motiverer Felix til å fly. Dette aspektet er litt sammenpakket på slutten av forestillingen, omtrent som om man ikke synes Felix øvrige bragder har vært nok. Som adoptivmoren sier til Felix: ”Nå er du større enn deg selv.” Larger than life, er jeg fristet til å legge til.

Sprik mellom manus og forestilling
Men, her er jeg litt usikker på om jeg lener meg på forestillingsmanuset eller selve forestillingen. Jeg er ikke i stand til å huske hver eneste replikk, og manus er da et nyttig verktøy å kontrollere sin egen hukommelse mot. Men ved gjennomlesing av manus ser jeg at Morten Lorentzens manusversjon ikke stemmer helt med forestillingen. Lorentzen har blant annet bakgrunn som tekstforfatter i ”Hallo i uken”, og manus er fullt av fiffige ordspill og replikker. Når regissør Trond Lie likevel har endret enkelte scener, hvilket er svært vanlig praksis i teatret, så er det nok for å skape tydeligere karakterer og konflikter. Tusenbeinet Jos ønske om å delta i en skjønnhetskonkurranse er eksempelvis ikke å finne i manus, i likhet med en rekke andre replikker. Flere situasjoner spilles også helt motsatt av det teksten sier. Blant annet er musene i teksten begeistret for orkesteret (eller bandet, som det heter her) sin første rockelåt, mens de i forestillingen ikke liker den – og det tvert imot oppstår lynsjestemning før Tusenbeinet synger en roligere låt.

Rockefot
Musikalen veksler mellom sang- og tekstsekvenser på en velbalansert måte. I korsangsekvensene er det ofte vanskelig å høre hva som synges, men mikrofonbruken gjør at dette ikke er noe stort problem. Men der musikken tidvis dveler i situasjonene er forestillingen utålmodig etter å komme seg videre. Det musikalske landskapet har som nevnt visse likhetstrekk med musikken som kjennetegner store, kommersielle animasjonsfilmer. Den veksler mellom et rocka og et mer søtladent preg, hvorav det avslutningsvis muligens vipper litt vel mye over i sistnevnte.

Musikalsjangeren og musikkteatret mer generelt ser ut til å ha en oppsving i Norge om dagen. Nationaltheatret, Trøndelag Teater og DNS har alle laget sine ”Rockeulv”-versjoner, men Felixʼ fantastiske orkester bygger i motsetning til Rockeulven ikke på et i utgangspunktet kjent univers. Mye barneteater baserer seg på kjente bøker eller filmer, så dette er i seg selv verdt et klapp på skuldra. Det er viktig at barn også møter nye historier i teatret, ikke utelukkende teaterversjoner av fortellinger de allerede kan. Det er derfor litt skuffende at forestillingen er såpass tradisjonell utformet, den ville kledd litt mer brodd og originalitet. Forestillingens sjarmerende karaktergalleri ser likevel ut til å underholde både store og små i teatersalen, og den unge herremannen på raden foran meg hadde rockefot gjennom stort sett hele forestillingen.

Om Anette Therese Pettersen



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder