Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Riksteatret: Teddy & Marian


Riksteatret: Teddy & Marian

Familieforestilling for barn fra tre år

Skuespillere/dukkespillere: Kari Svendsen, Tiril Heide-Steen, Bo Anders Sundstedt, Ragni Halle og Jørn Morstad
Manus: Tine Thomassen
Regi: Hilde Brinchmann Børresen
Scenografi og kostyme: Ingrid Tønder
Dukkedesign: Erik Häger
Lysdesign: Tobias Leira
Musikk: Georg ”Jojje” Wadenius

Spilletid: 50 minutter
Urpremiere: 23. februar 2012

Anmeldt av Mariken Lauvstad

VELMENENDE, MEN PLATT UNDERHOLDNINGSTEATER


Med utgangspunkt i Alf Prøysens Teddybjørnens vise har manusforfatter Tine Thomassen skapt en historie som stemningsmessig er så langt fra Prøysens univers som man kan komme. Men det er også en hel verden siden lørdagsunderholdningen for barn besto i å sitte ved radioen og lytte til Prøysens sanger i barnetimen. Dette ble ekstra tydelig på urpremieren av forestillingen Teddy og Marian, hvor det kun var de voksne blant publikum som sang med på Teddybjørnens vise, og hvor en hektisk og heseblesende spillestil dominerte.

Helsesjekk hos bamsedoktor
På oppfordring fra Riksteatrets hjemmesider, hadde mange barn tatt med seg et kosedyr til teaterforestillingen. I foajeen satt to bamsedoktorer klare i hvite legefrakker og med stetoskop rundt halsen, for å tilby en helsesjekk til syke bamser og dukker. Barna stod i kø med bamsene sine og doktorene så ut til å ta oppgaven svært alvorlig. Ideen med bamsedoktorer var tydelig populær blant barna, men også en etter hvert velbrukt gimmick mange kjenner fra før. Det var dessuten litt skuffende å se en av bamsedoktorene ”i sivil” like etter at seansen var over. Tar man barn ordentlig på alvor, beholder man kostyme og rolle til barna forlater teateret.

Lailas Lykkehjul
Forestillingen Teddy & Marian er basert på handlingen i Teddybjørnens vise. Vi møter Teddy Bamsebjørn, som bor på tivoli og er en av hovedgevinstene i Lailas Lykkehjulvogn.

Sammen med de andre kosedyrene drømmer han om å bli vunnet av et barn som kan ta ham med ut i verden. Men mest av alt drømmer han om å få kjøre karusell. Og en dag kommer Marian.

Scenografien, designet av Ingrid Tønder, er fargesterk og har en vakker, litt gammeldags tivoliestetikk. En stor, rød campingvogn foran til venstre på scenen, et pariserhjul med luftballonger i ulike farger, som enkelte ganger begynner å lyse og dreie rundt, bak til høyre. Over campingvognen henger et skilt: ”Lailas Lykkehjul”. Forestillingen begynner ved at tivoliet åpner. Laila, i Kari Svendsens skikkelse, gjør klart til en ny arbeidsdag og klimprer muntert på banjoen sin før hun åpner en stor luke i vognen, og en mengde kosedyrpremier kommer til syne. Bak dem ser vi fire sortkledde dukkeførere som animerer dukkene.

Vi møter den breiale Freddy Frosk, den uredde, gule bilen Tøffe Tom som kan forvandle seg til en robot, lille Berte Bil, den vakre dukken Prinsessen, og Lille Kanin, et stort blått kosedyr som er nervøs for det meste. Denne dagen har Laila også kjøpt inn to nye tivolipremier, den frekke rosa katten Pusepus og en harlekin-liknende klovn som får navnet Raringen. I innledningen til stykket forklarer de erfarne tivoligevinstene nykommerne hva arbeidet deres går ut på, nemlig å vente på at et barn skal komme og bli begeistret for nettopp dem. Barna får velge en farge, og om lykkehjulet stanser på denne fargen, får de med seg den premien de aller mest ønsker seg.

Imponerende animering av dukker
Animeringen av dukkene er det sterkeste elementet i forestillingen. Både Tiril Heide-Steen, Bo Anders Sundstedt, Ragni Halle og Jørn Morstad imponerer som dukkeførere. De formår å gi hver av kosedyrene en egen personlighet og stemme og gjør en solid jobb både når det gjelder både timing og sjonglering mellom ulike stemmer, dukker og egne roller som de smetter inn og ut av. Litt forstyrrende er det at Tiril Heide-Steens uttrykksfulle ansikt er såpass synlig når hun fører dukkene, oppmerksomheten går lett over på ansiktet hennes når den skal være på dukken.

Problematisk spillestil
Når jeg likevel har problemer med samspillet og stemningen i forestillingen, er det først og fremst et spørsmål om tekstkvalitet og regimessige grep. Spillestilen er veldig hektisk, karikert og heseblesende. Skuespillerne roper, hviner og har en overdrevet intensitet nesten hele tiden. Det er mange morsomme og sjarmerende momenter, men de kommer ikke til sin rett fordi tempoet aldri skrues ned. Derfor blir man heller aldri ordentlig berørt av Teddys lengsel etter en bestevenn, forestillingen våger rett og slett ikke å dvele lenge nok.



Kari Svendsens Laila er unntaket, hun er sjarmerende henslengt, jovial, breibeint og humoristisk – i det hele tatt veldig lik scenepersonligheten som den voksne delen av publikum allerede kjenner. Derfor ler foreldrene i salen når hun iført paljettbesatt cowboyjakke tar fram banjoen og klimprer i vei, som en slags parodi på seg selv. De ler også når Laila tar seg en pause med bladet Banjo-Nytt, mens barna ikke reagerer i det hele tatt. Kari Svensen har teft for revy og bred komikk som de voksne i publikum responderer på. Men hennes formidling til barna er mangelfull, det er som om hun ikke virkelig tar dem med seg. Karakteren mangler tilstedeværelse, dybde og flere fasetter.

Middelmådige tekster
At Alf Prøysens viser nok ikke er spesielt fremtredende i moderne barnehagebarns hverdag, er det sikkert mange grunner til. Men poesien, varmen og kvaliteten i tekstene hans, kommer man ikke bort fra. Derfor blir det ekstra merkelig når sangene i stykket Teddy og Marian har tekster som dette:


    LILLE KANINS SANG:
    Verden er så stor og farlig
    Alt er veldig, veldig skummelt
    Jeg er både redd og liten
    Kroppen skjelver og jeg svetter
    . Midt i mørket bor et monster
    Han er både tørst og sulten
    Og monsteryndlingsretten er kanin!

Sangen er søt, javisst, men både tekster og melodier stykket igjennom virker merkelig lettvint laget. Selvfølgelig må tekster for små barn ha en lettfattelig enkelhet, men det bør ikke utelukke kvalitet i håndverket.

Dukkene
Er man først inne på håndverk, er det også positive elementer i Teddy og Marian. Dukkene, designet av Erik Häger, er svært fint utført. Belivet av dyktige dukkeførere har de blitt flotte karakterer med helt ulik personlighet. Finest er momentene hvor det ikke skjer så mye, som når lekene sitter og venter, og på ulike måter viser sin forventning og skuffelse.

Musikalform
Forestillingens form er altså musikal, med en mengde sanger som lar oss bli bedre kjent med kosedyrene. Noen av sangene virker overflødige, for eksempel en sang hvor Prinsessen og Pusepus konkurrerer om hvem av dem som er finest og flottest. Det er også en del småkrangling og konkurranse dukkene imellom, som mest av alt fungerer som bindeledd mellom sangene. Dramaturgien i stykket er alt i alt veldig ujevn. Det tar alt for lang tid før handlingen kommer ordentlig i gang, først når Marian (Tiril Heide-Steen) entrer scenen kjenner vi at forestillingen får retning. Spenningshøydepunktet kommer når en gammel mann (Jørn Morstad) dukker opp og vinner Teddy. Her merkes det at barnas interesse våkner igjen, de formelig gisper, for Teddy vil jo bare vinnes av Marian, dette går helt galt!

Uklar målgruppe
På riksteaterets hjemmeside annonseres det at Teddy og Marian er en familieforestilling for barn fra tre år. Stykket har altså en vagt definert målgruppe, og her ligger noe av problemet. Å lage teater for en treåring er ikke enkelt, treåringer er svært unge teaterpublikummere som skiller seg vesensforskjellig til og med fra femåringer. Det skal lite til før handlingen og dialogen blir uforståelig og kaotisk for en treåring, samtidig som de rette grepene selvfølgelig vil kunne utløse stor fryd. Men Teddy og Marian er på ingen måte laget for treåringer. Blant annet er femti minutter for lenge, forestillingen kunne lett vært kuttet ned til førti minutter uten at det hadde gjort den annet enn strammere og bedre. Også både formidlingen, historien, språket, humoren og sangene taler mye mer til barn fra fem til ti–elleve år. De tre–fireåringene jeg så, vred seg i stolene de siste tyve minuttene forestillingen varte.

Humor for voksne
Stykket inneholder en god del humor myntet på voksne, for eksempel når Prinsessen sier at hun drømmer om engler og at luften er fylt av hvite fjær. Dette i seg selv er morsomt nok, men en solid familieforestilling kan fint fornøye de voksne uten å legge inn humor som går barna over hodet.

Går i fella
I det hele tatt frir forestillingen for mye til publikum, den vil favne alle og gjøre alle til lags, men ender dermed opp med å ikke treffe noen ordentlig. Som en velmenende voksen som har kjøpt en stor pose godteri til barnet, men ikke helt vet hvordan man skal snakke eller leke med det. Jeg håper Riksteateret viser mer mot og vilje til å ta kunstneriske sjanser neste gang de produserer et stykke på denne størrelsen. Mye nyskapende, originalt barneteater av høy kunstnerisk kvalitet har blitt produsert i Norge de siste årene. Riksteateret bør ikke være baktungt.

Om Mariken Lauvstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder