Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Inclusive Dance Company: Space Me


Inclusive Dance Company: Space Me

Konsept og regi: Tone Pernille Østern
Utøvere: Arnhild Staal Pettersen, Mari Flønes
Koreografi: Tone Pernille Østern, Arnhild Staal Pettersen, Mari Flønes
Scenografi: Gilles Berger
Videoscenografi: Pekka Stokke
Scenografisk dramaturgi: Gilles Berger, Tone Pernille Østern
Musikk: Luis Della Mea
Lysdesign: Gilles Berger, Tone Pernille Østern
Kostyme: Berit Haltvik With
Naturfaglig diskusjonspartner: Alex Strømme
Produsent: Tone Pernille Østern
Co-produsent: Teaterhuset Avant Garden, Cirka Teater
Støttet av: Norsk kulturråd inklusive Kunstløftet for barn og unge, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag skapende fylkeskunstner 2011, DansiT, Trondheim kommune

Anmeldt av Eivind Haugland

SPACE ME – EN REISE GJENNOM UNIVERSET

Spennende danseforestilling om universets hemmeligheter, innrammet og i stor grad drevet av en nytenkende og fantasifull scenografi.


På Teaterhuset Avant Garden i Trondheim har de satt av en hel uke til å utforske verdensrommet. Avant Garden er, i likhet med Black Box Teater i Oslo og BIT Teatergarasjen i Bergen, et såkalt programmerende teater, og danseforestillingen Space Me er det det trondheimsbaserte Inclusive Dance Company som står bak. Kompaniet består av dansekunstnerne Tone Pernille Østern (fylkeskunstner i Sør-Trøndelag 2011) og Arnhild Staal Pettersen, som ifølge programteksten ”engasjerer dansere og andre kunstnere som sammen bidrar til å utvikle konsept, tematikk og scenisk språk”. Denne forestillingen inngår i det kunstneriske, naturfaglige og pedagogiske forsknings- og utviklingsprosjektet SPACE ME ved Program for lærerutdanning på NTNU, og baserer seg på et samarbeid med 250 elever i 13–14-års alderen ved Huseby og Rosenborg ungdomsskoler, som naturlig også er forestillingens målgruppe.

Østern og Pettersen har denne gangen knyttet til seg kjente og dyktige navn som scenograf Gilles Berger, til vanlig scenograf i det anerkjente, trønderske teaterkompaniet Cirka Teater og video-/lyskunstner Pekka Stokke, som blant annet står for lys og visuelle effekter ved en rekke av Motorpsychos konserter. At det er dyktige krefter involvert, merkes da også på forestillingen, og selv om komponist Luis Della Mea er et mer ukjent navn for meg, står heller ikke musikken noe tilbake for de andre uttrykkene. Isteden utfyller de hverandre og bidrar sammen på en fin måte til å fylle ut og skape dette intergalaktiske rommet vi befinner oss i.

Publikum som aktive medskapere
For dette er kanskje i størst grad de sceniske elementenes forestilling. Publikum, som denne gangen kun besto av voksne (tidligere i uken hadde de spilt lukkede forestillinger for målgruppen) blir allerede i foajeen introdusert for forestillingens univers og bedt om å ta av seg og legge igjen både sko og yttertøy. Deretter loses vi inn i ”romskipet”, en skråstilt, iglo-formet konstruksjon med vegger av bobleplast, et lukket rom med svært begrenset utsikt. Slik blir det at vi på en helt ny måte kjenner på spenningen før forestillingen skal starte, vi aner ikke hva som skal skje, og er helt prisgitt aktørene og forestillingen i seg selv. Det hele starter også helt uventet. Romskipet begynner å dreie rundt, vi mister delvis orienteringsevnen, det projiseres galakser og meteorittsvermer i taket til tonene av Della Meas musikk, og vi settes umiddelbart i en slags utenomjordisk stemning. Reisen har begynt. Etter en runde stopper romskipet, veggene åpnes og vi skuer utover et nærmest tomt, sort rom, som til å begynne med bare fylles av forestillingens to dansere. Etter hvert skal dette rommet fylles av planeter og noe man kan tenke seg skal forestille stjernetåker og galaksebånd, i tillegg til et imponerende, lysende nett, som viser oss universet og dets kosmiske bøyelighet. Forestillingen er delt inn i tre deler. Overgangen mellom dem markeres ved at vi stenges inne i romskipet og dreies en runde; vi reiser videre. Jeg satt også med følelsen av at vi for hver del zoomet oss nærmere det vi undersøkte; først ble vi presentert for universet i stor målestokk, så kom vi nærmere universets kriker og kroker og det som eventuelt kunne skjule seg der, før vi til slutt kanskje bivånet barnet i pysjen som, rett før det sovner, undrer seg over gåtene universet skjuler. Likevel var sikkert ikke dette den eneste tolkningen, og det er da også det som er forestillingens styrke. Den gir oss nemlig ingen svar, men heller et glimt og et innblikk i nettopp universets gåter, et innblikk vi er nødt til å fylle med våre egne preferanser og historier. Dermed gjøres vi i publikum til aktive medskapere, noe som er et godt virkemiddel overfor en til tider krevende målgruppe, alderen tatt i betraktning.

Noe uforløst dramaturgi
Det som imidlertid kan sies å være forestillingens svakhet, er at den til tider kan oppleves litt stillestående, og at slutten oppleves noe uforløst. Danserne er flotte og gjør en god prestasjon, men koreografien legger opp til litt vel mye av de samme rolige og flytende bevegelsene. Disse skal nok i seg selv uttrykke den undringen og nysgjerrigheten vi mennesker føler i møtet med universet, men en stund blir jeg sittende å tenke på at det også må være andre måter å uttrykke undring og nysgjerrighet på. I andre del er det et parti med mer rytmisk og tempomessig skiftende musikk, noe som også følges opp i koreografien, og det kunne gjort helheten mer interessant og spennende om dette også hadde blitt fulgt opp senere. Spesielt føles et parti i tredje del for lang, og slutten flyter mer ut enn den står igjen som et klart og solid punktum. Jeg mister litt av helhetsfølelsen når vi ikke dreies ”hjem igjen” før etter applausen og forestillingens illusjon er brutt (i tillegg skjedde dette etter publikums ønske, og ikke som en del av forestillingen). Dramaturgisk sett kunne nok forestillingen derfor vært tjent med en siste finpuss og innstramming.

Vellykket forestilling
Når dette er sagt, er Space Me en forestilling som jeg absolutt vil tro treffer målgruppa si – 13–14-åringene – og ifølge koreograf Tone Pernille Østern har da også tilbakemeldingene utøverne har fått, gitt uttrykk for dette. I særlig grad er det den fantasifulle og levende scenografien som sammen med det øvrige, stort sett godt gjennomarbeidede sceniske uttrykket sørger for dette, samtidig som det også gjør denne forestillingen godt egnet for andre aldersgrupper, både barn og voksne, uavhengig om man har naturfagsundervisning eller ikke. Den er et kunstnerisk verk som står godt på egne ben og som inviterer til en spennende reise gjennom universet, og det er ikke vanskelig å anbefale dem som har mulighet til å ta turen.

Om Eivind Haugland



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder