Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Coopertest Kompaniet: Man er jo bare et menneske


Coopertest Kompaniet: Man er jo bare et menneske

Konsept, koreografi og regi: Coopertest Kompaniet v/ Maja Roel og Guro Anna Wyller Odden
Skuespillere/dansere: Ina Trøan Berg (16), Ingvild Tohon Skjønsfjell Lakou (17), Martin Severin Fossum Wangberg (16) Rakel Øfsti Nesje (14), Robin Strøm Nilsen (17)
Tekst og medregi: Mattis Herman Nyquist
Scenografi: Mari Hesjedal
Kostyme: Ingunn Sønsteby og Anne Kari Spjelkavik
Musikk: Øystein Wyller Odden og Jørn Tore Egseth
Lys: Ingeborg Staxrud Olerud
Vokalinstruksjon: Hanna Gjermundrød
Lydtekniker: Linda Nikolaisen
Grafisk design: Maria Strøm Astrup
Nettsted: Morten Knutsen
Produsent: Landing
Co-produsent: Rom for Dans
Produseres med støtte fra: Fritt ord og Norsk kulturråd, Fri scenekunst – dans, Barn og unge og Kunstløftet

Anmeldt av Mariken Lauvstad

EN MODIG SAMTIDSTEATERFORESTILLING

Man er jo bare et menneske er en scenekunstproduksjon for voksne med fem unge aktører mellom 14 og 17 år som gjennom tekst og bevegelse dykker inn i fenomenet ondskap.”– Slik beskriver Coopertest Kompaniet, ved Maja Roel og Guro Anna Wyller Odden, sitt prosjekt på egne hjemmesider. De to instruktørene er utdannet fra Skolen for Samtidsdans, noe som har gitt forestillingen et uvanlig og forfriskende kunstnerisk preg.


Enkel scenografi
Allerede når publikum kommer inn, ligger det åpne scenerommet, avgrenset av grønne scenetepper på bakveggen og sideveggene, fullt synlig. Scenen er helt tom, om man ser bort fra lydanlegget som er plassert godt synlig bakerst, en langsomt dreiende discokule i taket og et mikrofonstativ som er plassert helt i forgrunnen. Ytterst på høyre side av scenen står et klesstativ med klær og fem enkle stoler, hvor de unge skuespillerne sitter og kikker åpent og nysgjerrig på publikum.

Når lyset i salen dempes, starter forestillingen ved at en av skuespillerne selv går inn på scenen og presenterer: ”Vi ville lage et show om ondskap”, forklarer han i avslappet dagligtale. Ikledd deler av showkostymer – noen har et slips, en vest eller en shorts i glitrende stoff¬– kommer de gående inn på scenen. Og dermed begynner en koreografisekvens hvor de én etter én presenterer seg med sine egentlige navn. Forestillingen er i gang.

Vi ser blant annet Robin Strøm Nilsen (17) gjøre en koreografi basert på hverdagsbevegelser, en slags abstrahert mimeversjon av å tilberede mat på et kjøkken. Som en karikert utgave av en gourmetkokk forteller han samtidig et resymé av sin livshistorie. Koreografien kan leses som et bilde på hvordan mennesker blir formet av sitt livs ingredienser og innhold. Publikum får altså bruddstykker av informasjon om skuespillerens liv slik det er i virkeligheten, og utover i stykket kombineres den med tekster og koreografier rundt temaet ondskap. Slik poengteres tydelig menneskers tendens til å gjøre ondskap til noe som finnes langt borte, for å slippe å reflektere over etikken i egne valg og handlinger.

En annerledes forestilling
Det tar ikke lang tid å forstå at dette er ikke en ungdomsforestilling i tradisjonell forstand. Dramaturgisk er den oppbygd som en montasje av tekstblokker og visuelle og fysiske metaforer som kretser rundt temaet ondskap. Sjangermessig befinner den seg i grenselandet mellom samtidsdans og teater. Store deler av forestillingen nærmer seg nemlig dansens abstrakte formspråk, hvor det å lete etter én bestemt mening eller ett klart budskap ikke har noen hensikt.

Autensitet
De svært unge skuespillerne i en forestilling med et slikt tema blir nesten et virkemiddel i seg selv. Jeg fornemmer sterk autentisitet hos skuespillerne, først og fremst fordi de virkelig tør å hoppe i det. Det er ikke et snev av ironi eller skuespillerteknisk distanse å spore hos de fem. Resultatet er et veldig avkledt uttrykk som er lett å bli berørt av, en ekthet som mange profesjonelle streber etter, men som disse fem tilsynelatende bare ”har”. De danser ikke slik man ser det i hippe musikkvideoer, men nakent på en annen måte. Ordet jeg leter etter er kanskje ubeskyttet. De later ikke som, de bare gjør. Og dermed er det lett for meg som publikummer å tro på dem. I det hele tatt blir jeg mektig imponert av aktørenes tilstedeværelse og naturlighet. Med sine fem svært ulike kropper, har de fem svært ulike uttrykk, men alle er like sanne og like interessante.



Sterke og uvanlige bilder
Dunkel, kald belysning og et mørkt, ”David Lynch-aktig” lydbilde er gjennomgående i hele forestillingen. Stemningen blir forvridd og ubehagelig, som i en slags merkelig drøm.

Stykket har mange kraftfulle bilder. Et eksempel er når fire av skuespillerne på et tidspunkt står med ryggen mot publikum og har hvite tøyposer trukket ned over hodet. De ler mekanisk til de ramler, men etter hvert får de ikke puste og blir liggende å riste i simulerte kramper på bakken. Et annet uvanlig bilde er når de fem plutselig stiller seg opp i et slags kor og stemmer i en helt atonal, men samtidig svært godt timet, vokalkomposisjon. Jeg kan ikke si jeg forstår den kunstnerisk begrunnelsen. Likevel er dette et av de vakreste og merkeligste bildene i forestillingen.

I et annet vellykket bilde ser vi alle de fem ungdommene sitte inntil hverandre på en stor gyngehest. De kikker ut på publikum og spør dem, eller hverandre, ulike spørsmål om ondskap: ”Visste du at ingen tenker om seg selv at de er onde?”

Godt ut i forestillingen hører vi Ingvild Tohon Skjønsfjell Lakou (17) framføre en monolog om hvordan ondskap skjuler seg i alle, samtidig som hun, hver gang hun knipser med fingrene, får de andre skuespillerne til å nærmest falle sammen. Hun styrer de andre som marionetter. Dette er også blant de visuelle bildene som fungerer svært godt, og som understreker poenget i det hun sier på en tydelig og samtidig abstrakt, måte.

Utover i forestillingen dukker av og til en, av og til flere av skuespillerne opp iført gummimasker. De står som skygger og stirrer på publikum, for så å forsvinne igjen. Mot slutten av forestillingen rettes med ett alt fokus mot Rakel Øfsti Nesje (14), som iført en av disse uhyggelige gummimaskene utfører et steppenummer. Det varer ganske lenge. Det gis ingen forklaring. Men det gir mening, selv om det er vanskelig, og kanskje også unødvendig, å forklare intellektuelt.

«Ondskapen spiser også middag»
Kjernen i forestillingen er påstanden om at ingen selv mener at de er onde fordi ondskap tilsynelatende alltid beskrives som om den hører noen andre til. Ondskapen er fremmed og langt borte, den er aldri noe som finnes inni meg – eller oss. Man kan derfor som publikummer ane at forestillingen ønsker å oppfordre mennesker til en viss selvransakelse.

I én monolog blir ondskapen omtalt som en person, et helt vanlig menneske som utfører sine daglige gjøremål på samme måte som alle andre. Det er en naivistisk og vakker tekst som forklarer ensomhet og fremmedgjorthet som noe av ondskapens kilde.

«Har ondskapen en jobb? Kanskje den går på jobb? Jeg tror ondskapen går på jobb.»

For snilt
Man er jo bare et menneske er et sjangermessig ambisiøst prosjekt, og temaet ondskap gjør ikke utfordringen lettere. Det kunne blitt mageplask. Men selv om forestillingen Man er jo bare et menneske kaster seg ut i ukjent landskap, lander den trygt på begge føtter.

Forestillingen har likevel flere svakheter. Da jeg så stykket, ble publikum gjentatte ganger forstyrret av tekniske feil i starten, noe som virker svært ødeleggende med såpass sparsommelig scenografi, lys og lyd. Det skal lite til før man får følelsen av å overvære en amatørteateroppsetning. Bedre blir det ikke av at tekniker, som sitter blant publikum og styrer det hele fra en vanlig mac, stadig utbryter ”Ooops! Unnskyld!” når teknikken svikter, og dermed bryter magien ytterligere.

Det er også flere kunstneriske valg jeg har vanskelig for å forstå. Forestillingen har nydelige, treffende og kloke tekster forfattet av Mattis Herman Nyquist. Men hvorfor gjentas flere av de lengre tekstene to ganger? Første gang kan publikum reflektere med, andre gangen blir tekstene ”fyllstoff” som ikke tilfører noe nytt. Det er lite sannsynlig at publikum ikke har fått tekstene med seg første gang, rent bortsett fra at lyden i anlegget i perioder er skrudd så høyt opp at den overdøver stemmene.

Og det er her min hovedinnvending mot forestillingen oppstår: Det er som om instruktørene har sett seg for tidlig fornøyde. Temaet er svært spennende, bildene sterke og spørsmålene interessante, men for få, og de eltes for lenge uten at noe nytt kommer ut av det. Jeg sitter igjen med følelsen at man kunne gravd mye dypere i materien, at bildene kunne vært strukket mye lenger, at spørsmålene kunne vært flere, mer ubehagelige og vanskeligere. Ondskapen er stygg, men forestillingen har ikke blitt stygg nok.

Flat dramaturgi
Man er jo bare et menneske har en flat dramaturgi, men overgangene mellom de ulike sekvensene har blitt myke og naturlige. Det er likevel ingen oppbygning mot noe spenningsklimaks i tradisjonell forstand, og heller ingen klar historie. Alle forestillinger behøver selvsagt ikke denne oppbygningen, men i og med at temaet heller ikke er bearbeidet nok, sitter man igjen med en litt uforløst fornemmelse til slutt. Det hjelper heller ikke at det er svært lite dialog skuespillerne imellom. Tekst avleveres nesten underspilt rett ut i luften, og stort sett i kombinasjon med koreografi. Resultatet blir ensidig. Man får følelsen av at skuespillerne, selv om de er på scenen sammen, i prinsippet er alene. Stykket hadde fått tilført nytt liv og en nødvendig kontrast om man i hvert fall hadde ett avbrekk hvor noen av skuespillerne, eller alle, var i tydeligere samspill med hverandre.

Man er jo bare et menneske har altså klare regimessige svakheter, men samtidig er det imponerende hva instruktørene har avstedkommet med de fem unge skuespillerne, og ikke minst hva skuespillerne selv presterer både når det gjelder kvalitet i formidling av tekster, dans, timing, alvor og komikk. Man er jo bare et menneske er en original, modig og annerledes forestilling. Jeg skulle virkelig ønske at ungdomsskoleelever i Oslo fikk muligheten til å se den.

Om Mariken Lauvstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder