Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Drep – ellers dreper vi deg

DREP – ELLERS DREPER VI DEG

Av Guri Fjeldberg

Det er ikke nytt at tenåringer i ungdomslitteraturen dreper. Det nye er at de føler seg tvunget til å drepe uskyldige – inkludert venner og klassekamerater.



«Dødslekene» er et reality-show som minner om romernes gladiatorkamper. Forskjellen er at arenaen er fylt av ungdom i alderen 12 til 18 år og at skjulte kameraer følger dem tett. Sendingene er først og fremst laga for den dekadente overklassen i Capitol, hovedstaden i Panem som lever fett på å tappe ressurser ut av de tolv tilhørende distriktene, men programmet går over hele riket. Hvert år er hvert distrikt tvunget til å mønstre to deltakere til «Dødslekene» i en påminnelse om maktfordelinga i dette post-apokalyptiske Nord-Amerika – en påminnelse som skal holde opprørstrangen nede. I filmen som nå går på kino, er kynismen direkte uttalt. Presidenten forklarer at det bare finnes én kraft sterkere enn frykt, nemlig håp: «La oss gi dem litt – bare ikke for mye.» Den av deltakerne som står igjen til slutt, får leve i overflod resten av livet.

Litt som et dataspill
Japanske Koushun Takami var først ut med Battle Royale i 1999 (på norsk i 2006). Her blir hele klasser plukka ut til myndighetenes årlige «stridseksperiment». Boka følger 15-åringene i en ungdomsskoleklasse da de blir ført til en øde øy, utstyrt med halslenker som vil eksplodere om 24 timer, hvert sitt våpen, og beskjed om at bare én vil få forlate øya i live. Voldsorgien som følger er skildra i detalj.

I Dødslekene kjenner ikke deltakerne hverandre særlig godt fra før, men det er viktig å merke seg at de er tilfeldig trukket ut. Ingen av dem har i utgangspunktet fortjent å dø. Usympatiske blir de først når de aksepterer spillereglene og velger å gå til forkjøpsangrep – med til dels bestialske drapsmetoder. Filmanmelder Jon Selås i VG mener dette er en spekulativ måte å sikre den 16 år gamle hovedpersonen Katniss publikums sympati på: «Det er de onde som dør ført og grusomst, de vakre og små avlider stille. Og vår heltinne dreper bare i selvforsvar eller av medlidenhet.» (VG Nett 22.03.2012)

Visst kan det tolkes som spekulativ tilrettelegging for et ungt publikum at det gjøres nær umulig å føle empati for motstanderne til Katniss og hennes allierte. Lise Forfang Grimnes på Knirk.no skriver: «Det som er kjernen av dette, er at innenfor gruppa er man lojal til døden, men utenfor er alle fritt vilt. Og bøkene konstrueres slik at vi ubevisst spiser og svelger det. Det føles helt greit. Og ungdommene som er utenfor gis ingen stemme, viser ikke særlig grad av personlighet og vi blir aldri kjent med dem. Ganske utrolig egentlig. Og veldig ugreit.» (28.11.2011)

Farvel solidaritet
Men både Katniss i Dødslekene og Shuya i Battle Royale er klar over at den egentlige motstanderen befinner seg i kulissene, som tyrannisk makt. Derfor er det ikke bare et sympatisk trekk at Shuya først dreper under flukten fra øya, og Katniss kun i selvforsvar – det er et avgjørende opprør mot spillets premisser. Kanskje er det naivt og usannsynlig at de delvis lykkes med det. Men her ligger den samfunnskritiske kjernen i begge fortellingene. Katniss og Shuya nekter å bli kyniske spillere.

Til Scholastics.com forklarer Suzanne Collins at det som opprører henne med reality-tv, er hvordan vi underholdes av å se på mennesker som ydmykes, presses til tårer og sliter med store fysiske smerter. Hun er redd det vil gjøre oss ufølsomme overfor virkelighetens tragedier, og at vi vil få vansker med å skille de arrangerte dramaene fra de virkelige: «Because the young soldier's dying in the war in Iraq, it's not going to end at the commercial break. It's not something fabricated, it's not a game. It's your life.»

Kritikk av konkurransementalitet
Sånn jeg leser bøkene, gir de også ekstremversjoner av forretningsmoralen på vår dagers individualistiske arbeidsmarked: Vi er alle konkurrenter, og veien til suksess går gjennom hensynsløs kynisme.

Data- og rollespill på nett kan ha noe av den samme kynismen innebygd. Spillere i World of Warcraft kan for eksempel få tildelt oppdrag som går ut på å drepe noen av sitt slag. Spillforsker William Sims Bainbridge forteller om rollefiguren Annihila, en «Undead death knight», som nekter å utføre ordren fra Lich King om å drepe en fange av sin egen rase. Dermed kommer hun seg ikke forbi nivå 57. Sjøl i et komplekst spill som dette, har hun ikke funnet noen måte å omgå det moralske dilemmaet på, rapporterer han i boka The Warcraft Civilization. For å komme seg opp og fram, må man være i stand til å hevde seg på andres bekostning.

Vold som underholdning
«Dødslekene» blir tilpassa tv-seernes ønsker ved at ekstra dødbringende elementer tilføyes dersom det blir for kjedelig (f.eks. hvis spillerne gjemmer seg for hverandre for lenge). «Paradokset er at filmen gjør oss til åndeløse tilskuere av nøyaktig det den kritiserer. Det kjennes tidvis svært ubehagelig. Samtidig kjennes det helt riktig. Det er et ubehag vi skal og bør kjenne på», skriver Britt Sørensen i sin anmeldelse i Bergens Tidende (bt.no 23.03.2012).

Hvor mange av de som ser filmen kjenner ubehaget? Collins ønsker å vise oss at undertrykking og opprør er virkelig og brutalt og noe helt annet enn underholdning – men filmen (som hun ikke har skrevet manuset til, men vært sterkt inne som konsulent i) serverer vold det er lett å sluke rått. Hadde det enda vært noe å sette i halsen, hadde enda Katniss oppført seg hakket mer usympatisk! Filmen undergraver bokas prosjekt når den spiller på den samme kyniske underholdningsvolden den er ment å skulle avsløre.

Kanskje blir boka også for lettfordøyelig. Her er riktig nok større rom for refleksjon blant annet fordi vi får dele Katniss’ tanker om hvordan det føles å drepe, men framstillinga er begrensa av hennes perspektiv. Det var derimot Battle Royale med sin allvitende forteller som fikk meg til å gå rundt i dagevis og gruble over hvordan jeg sjøl ville reagert i en tilsvarende situasjon. Fortellinga er ikke like rik som Dødslekene, men personene er mer realistiske, og forskjellene mellom de gode og de onde er mindre. Ville jeg gjemt meg, eller gått til angrep? Hvordan ville jeg takla en jobb som soldat?

Individuals with sensitive skin appreciate Swiss Replica Watches since the titanium is commonly gentle onto the skin and it is hypo-allergenic. Timepieces will also be one that is water-resistant, causing them to be a perfect choice for those who like to go swimming, dive and snorkel.

Logikken i voldsorgien er typisk for dataspill, Anders Behring Breivik og forkjøpskriger. Filosof Arne Johan Vetlesen skriver: «Angriperen er det egentlige offeret; det gjelder å komme andres ondskap i forkjøpet, som eneste måte å berge livet og det erklært gode og verdifulle.» (Aftenposten 08.08.2011)

En treningssak
Det store spørsmålet er hva Dødslekene gjør med oss. Det er ingen aldersgrense på bøker fordi det blir antatt at fantasien vår ikke vil lage sterkere bilder av ordene enn det vi er i stand til å tåle. Collins har antakelig rett i at hun ligger innafor tålegrensene der hun beskriver hvordan Katniss skyter «Gutten fra Distrikt 1»: «Pilen min borer seg dypt inn i halsen hans. Han faller på kne og halverer den korte tiden han har igjen å leve, ved å røske ut pilen og drukne i sitt eget blod.» (s. 281)

Hvor sterkt filmen virker, avhenger av hvor godt utbygd filter vi har til å beskytte mot voldsomme inntrykk. Å utvikle denne beskyttelsen hører til treninga for voksenlivet. Blod og lik vil det etter hvert være nødvendig å kunne forholde seg til uten å lukke øya – men også uten å bli helt lamslått. Litt filter er bra, og mange barn i dag har et atskillig tjukkere filter enn det som var vanlig i forrige generasjon. Før sto detektimen på sendeskjemaet først klokka ni, nå går Derrick i reprise på NRK2 klokka fem.

Mye filter kan derimot bli problematisk, for som Vetlesen skriver sammen med Per Bjørn Foros i Angsten for oppdragelse: «Gjentatt eksponering for sterk voldsutøvelse, det være seg i film eller dataspill, fører til at empatievnen slipes ned» (s. 128). For å bli følelsesmessig berørt, må man dermed oppsøke stadig sterkere uttrykk, og «forråelsens kultur» er et faktum. Dette angår ikke bare enkeltpersoner, men gjelder alle fordi voldsuttrykkene blir del av et felles medietilbud.

Først og fremst er Dødslekene uttrykk for at vi tilhører en kultur med høy aksept for medievold. «De» som fortjener å dø er nettopp kynikere som mangler medfølelse. cheap replica watches De blir ironisk nok slakta ned av «vi» som har empatievnen intakt. Enn så lenge. replica watches



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder