Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Trikkestallen: Albert Åberg gir seg aldri

cheap replica handbags patek philippe replica zenith replica vacheron constantin american 1921 replica omega speedmaster replica cartier replica watches
Stein Kiran: Albert Åberg gir seg aldri

Etter Gunilla Bergströms bøker

Oversettelse: Tor Åge Bringsværd
Dramatisering og regi: Stein Kiran
Scenografi: Per Horn
Dukkedesign: Helena von Bergen
Musikk: Georg Riedel
Med: Per Skjølsvik, Suzanne Paalgard/ Paal Viken Bakke, Per Arne Løset
Oslo Nye Teater / Trikkestallen

Anmeldt av Anette Therese Pettersen

ALBERT ÅBERG – EN FØRTIÅRING I EN BARNEKROPP

Det er førti år siden Albert Åberg så dagens lys første gang, og alt tatt i betraktning eldes han godt.


hublot king power unico replica omega broad arrow replica breitling chronospace replica breitling chronospace replica audemars piguet royal oak replica IWC Replica Watches En mannsalder senere fortsetter Albert Åberg, eller Alfons Åberg som han opprinnelig heter på originalspråket svensk, å underholde atter nye generasjoner med barn. Sammen med sin noe lutryggede og trygge pappa, og ikke minst; sin hemmelige venn Skybert, har han blitt gjenstand for en lang rekke bøker, tegnefilmer, teaterforestillinger og etter hvert også merchandise som t-skjorter, matbokser og termoser. Han er en liten kjendis, rett og slett.

Nå er det fristende å være litt kjip og si at dette ikke nødvendigvis henger sammen med at Albert Åberg er så fryktelig tidløs, men at det like gjerne kan være et utslag av at det er voksne som kjøper bøkene og låner dem på bibliotekene – og voksne liker å låne/kjøpe noe de vet er bra. Med andre ord: noe de selv har erfaring med. Men selv om jeg tror dette er en medvirkende faktor, så er nok også tematikken i Gunilla Bergströms bøker fortsatt aktuell. Historiene utspiller seg omkring gjenkjennbare utfordringer i mange barns liv, og både Albert og faren er to svært sympatiske karakterer det er vanskelig ikke å like.

Tidløsheten
Til tross for at jeg vokste opp omtrent parallelt med Albert Åberg, dog noe på etterskudd, så har jeg ikke et personlig nært forhold til bøkene om ham. Jeg synes både Albert og faren hans er to likandes typer, men vi klikker liksom ikke. Nå er det vel heller ikke alfa og omega at nettopp jeg skal "klikke" med Albert Åberg – det er vel heller publikums majoritetsaldersgruppe (barna) som Albert uansett taler til. Og her er jeg litt usikker på i hvor stor grad forestillingen gjorde nettopp det.

Grunnen til at jeg likevel skriver dette er at mens jeg har blitt eldre, eldes Albert i et mye saktere tempo. Og forestillingen speiler på sett og vis denne tidløsheten. Hvis vi ser bort fra emballasjen på matvarene til den lille familien på to, så er det lite i forestillingsuniverset som sier noe om hvilken tid dette utspiller seg i. Langt på vei vil jeg påstå at denne forestillingen like gjerne kunne vært produsert for nærmere tretti år siden,som i dag. På sett og vis ble forestillingen faktisk produsert for en del år siden, da Albert Åberg gir seg aldri bygger på Oslo Nye Teaters produksjon Albert Åberg fra 2000. Det er heller ikke nødvendigvis noe negativt, det kan være et utslag av dette tidløse aspektet. Men når forestillingen også er litt treg i fremdriften, så er det med på å underbygge opplevelsen av en litt "gammeldags" forestilling.



Det litterære universet
Scenograf Stein Kiran har valgt å la forestillingens utgangspunkt, bøkene om Albert Åberg, være en vesentlig del av scenografien. Det er som om scenen forestiller en gigantisk bokhylle, hvor det står og ligger bøker om far og sønn Åberg. Og midt mellom noen av bøkene vekkes den lille familien til live. På ett rom, med køyeseng og kjøkkenbenk, ligger Albert og sover. Faren prøver å vekke sønnen, men som vi alle vet: Albert skal bare … Hele forestillingen bygger på kjente og kjære historier, noe som speiler seg i scenografien og kostymene. Albert i sin brune ullgenser, faren i sin oransje. Dukkeførerne er iført gensere hvor det er påtrykket bokstaver – som om også de hadde glidd ut av bøkene og tilfeldigvis havnet i scenerommet. Med unntak av faren til Albert, er resten av karakterene dukker. Dette skaper en avstand mellom voksen- og barneverdenen, samt gir barna (eller dukkene) en bevegelsesfrihet som faren mangler. Slik oppheves grensene mellom fantasi og virkelighet, nettopp slik vi kjenner det fra bøkene om Albert.

Gjenkjennbarhet
Én dag i Albert Åbergs liv er kokt ned til en knapp time teater. Fra Albert motvillig våkner til han like motvillig legger seg igjen, er det "skal bare" og fantasifull lek. Flere av historiene fra de mange bøkene er flettet sammen og utgjør én større historie, et slags utsnitt fra Alberts liv. Som nevnt bygger forestillingen i stor grad på det gjenkjennbare. Musikken kjenner vi fra tegnefilmene som er laget på bakgrunn av bøkene, og scenografien er en krysning mellom bøkenes estetikk og kulissene man kan forvente seg fra en figurforestilling for barn.

Dramatiseringen er på mange måter vellykket i sin fremhevelse av Alberts fantasifulle holdning til alt. Dagen fylles med lek med Skybert, med en handletur med pappa, etterfulgt av lek alene og med pappa – samt barnevaktsitting for Nurket. Oslo Nye Teaters produksjon Albert Åberg fra 2000 var en stor suksess. Jeg har ikke sett produksjonen selv, men skal man tro bildene, så er det benyttet mye resirkulering her. Både kulisser, dukker, kostymer og deler av handlingen ser ut til å være intakt. Etter Alberts egne nettsider å dømme (for så moderne er han faktisk at han har egne nettsider: www.alfons.se), så ble den første svenske teaterforestillingen om Albert Åberg produsert i 1979, og uten å ha sett den vil jeg påstå at Oslo Nye Teaters forestilling anno 2012 langt på vei kunne vært hentet fra samme periode. Som nevnt er ikke dette nødvendigvis noe negativt, og jeg har ikke tenkt å foreslå at man moderniserer og plasserer Albert i et plastikkunivers. Men jeg blir ikke helt kvitt følelsen av å ha beveget meg tilbake i tid, til min egen barndom og åttitallets barneteater.

Deres og min livsverden
I forkant av forestillingen iaktok jeg mitt medpublikum, som bestod fortrinnsvis av barn i barnehagealder. Barnehagelæreren ved siden av meg prikker en av elevene sine i nakken, og de samtaler litt i forkant – hvorpå den lille nærmest roper: ”ja, ja – jeg vet hvordan man skal oppføre seg i teatret!”

Dagen etter jeg har sett forestillingen, leder jeg en samtale om kritikk og refleksjon under Den kulturelle skolesekkens fagdager. Samtalen beveger seg etter hvert nokså stakkato mellom kritikkens funksjon, kritikerens kompetanse og arenaen for kunsten i skolen – nemlig skolen selv. Jeg hadde i forkant tenkt mye på hvilken kompetanse jeg burde ha som kritiker av barneforestillinger. Jeg ser mange forestillinger hvert eneste år, jeg har en utdannelse innenfor teatervitenskap – og jeg begynner å få noe erfaring som kritiker. Men vet jeg nok om barn? Om hvilke preferanser de har, hvilken livsverden de lever i? Sannsynligvis ikke. I løpet av panelsamtalen diskuterte man hvordan man kan trekke veksler på barnas opplevelse av det gitte kunstverket (som i dette tilfellet altså er forestillingen Albert Åberg gir seg aldri). På barneforestillinger, som på voksenforestillinger, er jeg vár på hvordan mitt medpublikum opplever forestillingen. Hvilke stemninger som utvikler seg underveis.

Musikalformat
I Albert Åberg gir seg aldri var det noen scener som skapte helt tydelig begeistring, blant annet når Albert og Skybert er ulydige – og når Albert er høylydt i sin lek. Promping er et annet selvskrevet lattervekkende tema, mens forestillingens forsøksvise musikalformat virket mindre engasjerende – både på små og store. Sangene blir litt søtladne, og trekker forestillingen ut i stedet for å binde den sammen.

Det er muligens også dette som er med på å trekke ned tempoet i forestillingen. Man nærmest presser Albert Åberg inn i et format som ikke egentlig passer med verken karakteren eller helheten. Albert Åbergs intuitive holdning til verden, hans ønske om å utforske alt rundt seg, kunne i mye større grad vært brukt også i forestillingens dramaturgi.

Slik forestillingen står seg nå, er den en svært klassisk barneforestilling, omtrent slik jeg ville sett for meg at en dramatisering av Albert Åberg kom til å se ut. Det er som om forestillingen følger far Åbergs tempo – denne piperøykende mannen som gjerne sitter med avisen, mer enn hans eventyrlystne sønns oppdagelsestrang. Disse kontrastene i virkelighetsoppfattelse kunne vært utnyttet bedre, og muligens også skapt en dramaturgi med et større driv. Albert Åberg gir seg aldri er for så vidt en sjarmerende forestilling, men den er som et fly som aldri letter helt fra bakken. I likhet med Albert Åbergs eget helikopter trengs det egentlig ikke mer enn en god porsjon fantasi for å lette, men i forestillingen hentes vi altfor fort tilbake til bakken igjen.

Om Anette Therese Pettersen



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder