Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Den Nationale Scene: Ulverock


Den Nationale Scene: Ulverock

Regissør: Hilde Andersen
Scenograf og kostymedesigner: Kathrine Tolo
Lysdesigner: Einar Bjarkø
Komponist: Gerard Bourgois og Temistocle Popa
Koreograf: Ane Smørås
Maskør: Mette Noodt
Dramaturg: Solrun Toft Iversen
Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt

Anmeldt av Synnøve Vindheim Svardal

SATSER TRYGT

DNS’ versjon av den kjente rockemusikalen Rock’n’roll wolf (1976) kalt Ulverock har noen svært gode elementer. Synd helheten ikke føles like vellykket.


På russisk og rumensk er tittelen Mama og dette er Panerai Replica Watches opprinnelig en filmatisering av Ion Creangăs «Capra cu trei iezi», eventyret om ulven og de tre geitekillingene. Med skuespillere fra Moskvas sirkus og isballett ble den innspilt simultant på engelsk, russisk og rumensk.

Kultstatus
Her hjemme kjenner vi rockemusikalen som Med Grimm og gru. Den ble vist på NRK for første gang i 1983, og har siden den gang fått kultstatus.

Kultaspektet betyr at publikum har spesifikke forventninger. Vi vil ha den potensielt dødelige romansen mellom ulven og geitemor på riktig måte. Vi vil ha alle sangene og de karikerte dyrene. Sminken må være overdreven og kostymene likeså, noe som kan være en hemsko for kreativiteten. Regissøren får færre muligheter til å eksperimentere og kjører kanskje den trygge veien. Ulverock bærer litt preg av det. Samtidig inneholder den noen virkelig gode scener og kreative valg, og oppsetningen føles derfor ikke som en kopi.

Enkelt plot
Kjernen i historien er enkel: Geitemor er aleineforsørger for de små geitekillingene sine. Når markedet kommer til byen, lar hun de små være aleine hjemme. Før hun går lærer hun killingene sangen «Mom is Home», og de skal kun lukke opp døren når de hører denne sangen. Ulven, som er ute etter geitemor og killingene, snapper opp dette, lærer seg sangen og lurer killingene ut av huset. Geitemor og de andre dyrene i skogen lurer til slutt ulven, som sammen med de tre andre skurkene, den mindre ulven, gaupen og eselet, blir fanget.

Med vri
Enkelte steder har DNS vridd litt på originalen. For eksempel geitekillingene, som med sine innstuderte geitebevegelser, er mye mer «geit» enn i originalen. Det samme gjelder Eselet Elling (Lars Jacobsen) som stamper troverdig i gulvet og tydelig har funnet eselet i seg. Navnene er også finurlig oversatt: Ulven Skrubb, Geitemor Lykle, Gaupen Klore, Lilleulv Jypling, Sauefar Værmund, for å nevne noen. Svalen Hirondella (Vibeke Flesland) er også et høydepunkt, der hun gjør akrobatiske kunststykker i et trapes over scenen.

Scenografien er også et element som utmerker seg i positiv retning. Originalen har svært detaljert scenografi, mange flotte detaljer og mye farge. DNS oppsetning er mye enklere i uttrykket. Et tipi-lignende hus av bambus er hjemmet til Fru geit og barna hennes. Her klatrer de lett og ledig opp i køyene som er laget som smale hyller på tipiens innervegg. Huset dreies fram og tilbake, alt etter som om huset er stengt eller åpent (natt/dag). En balkong på scenens høyre side frekventeres av Ragg, ofte om natten, der han spionerer på geitehuset, øver på sangen han skal lure killingene ut av huset med (gjerne med elgitar) og uler lengselsfullt mot månen. Månen, stor og overdimensjonert, er en del av bakteppet som også, når lyset senkes og i overganger, skaper skarpe siluetter som i et skyggeteater. Effekten er elegant og vakker, og skogs- og eventyrmiljøet blir ytterligere forsterket. Når karnevalet inntrer, skyver skuespillerne ut en skjermbrett-lignende vegg. Veggen er gullfarget og skinnende, og scenen blir et dansegulv.

Blass kopi?
Samtidig er det en del elementer ved karakterene som ikke møter forventningene våre. Den ene av disse er tolkningen av en av historiens viktigste karakterer – papegøyen. I filmen er han en stjerne, en primadonna som alltid er i sentrum av begivenhetene og sjarmerer alle med sin eleganse og striglethet. Når han og følget hans entrer skogen, forandrer stemningen seg helt. Han er smidig og snakkesalig – som seg hør og bør for en papegøye. Ikke minst er han en god danser og sanger. Papegøyen Papparotti (Øyvind Gran) overbeviser ikke helt med sitt show. Han har papegøyens utseende, men mangler sirkusdirektørens smidige røst og evne til å henrive. Ikke er han en danser heller, men en ganske stiv type. Tro om det er platåskoenes feil?

Den andre er tolkningen av ulven.

Titi Suru vs. Ulven Skrubb
Husker du ulven fra Med grimm og gru? «How do you do, I’m Titi Suru, the friendliest wolf you’ve met»? Bart, stor grå parykk, sminket i grå-, svart- og lillatoner, svart skinnkostyme, skinnstøvler og pipe. Skummel, sleip og ensom type – en alfahann på tokt. Målet er å forføre geitemor Rada, og sannsynligvis spise henne og ungene. Noe annet ville vært naturstridig.

I DNS’ oppsetning, er det Helge Jordal som innehar ulverollen. Skrubb er spunnet over samme lest som Titi Suru. Han har det lange grå «ragget» og samme svarte skinnkostymet. De svarte skoene tramper godt i parketten og han har også fått en elgitar å spille på – selve rockesymbolet. I motsetning til Mikhail Sergeyevich Boyarsky, som spiller Titi Suru, er Jordal en litt eldre og en tanke mer rufsete ulv. De har begge vært ute en vinternatt før, Jordal kanskje en natt mer enn Boyarsky. Hans tolkning av ulven er krokete, skakk og morsom. Han er på mange måter en avdanket ulv. Selv om avdanket er både morsomt og interessant (Jordal leverer en praktfull ulv), savner jeg ulvens sleiphet og uforutsigbarhet. Skrubb er ikke spesielt skummel. Han bruker ord som «gøysi» og sier ting som: «De er som en liten kinaputt, De – det er fart i den snuppa der», noe som ikke er spesielt skremmende.

«The Crew» og kåte kaniner
Skrubb, som Titi Suru, har et hengivent og evig lojalt «crew» rundt seg: en ulv, en gaupe og et esel. En ungdomsgjeng som stort sett klumser ting til – og ulvefar må ordne opp. Dette trekløveret er ett av forestillingens høydepunkt. Det beleste Eselet Elling (Lars Jacobsen), Lilleulv Jypling (Erik del Barco Soleglad) og Gaupen Klore (Tormod Løvold) sitt samspill inneholder en god dose «slapstick» og ninjabevegelser.



De andre dyrene er også svært godt karikerte og i tråd med filmens figurer. Sauene er prektige, skikkelige, blendahvite og svært A4, bjørnen er traust og godmodig og kaninene spretter omkring som kaniner flest. DNS har likevel dratt kaninens natur langt i sin oppsetning. Minst to ganger i løpet av forestillingen gjøres det et nummer av at kaninfar (Kim Kalsås) og kaninmor (Ida Cecilie Klem) skal «hvile seg litt». I et felles sangnummer står også kaninfar og danser som om han «hvilte seg litt», dvs. med en jokkende bevegelse. Det er selvsagt morsomt for det voksne publikum at slike referanser legges inn, men det må være subtilitet inne i bildet, ellers blir det pinlig. Og det ble det.

Nesten vellykket
Forestillingen er nesten vellykket. Den er underholdende, akkurat passe tro mot originalen, men likevel gikk jeg ut av salen med flere helt tydelig formulerte spørsmål. Hvorfor hadde de ikke prioritert papegøyen? Hvorfor var de ikke modige nok til å velge en annen ulv enn Jordal og hva var argumentene for å understreke den voksne, seksuelle siden av stykket?

Svarene er sikkert mange, uensartede og kommersielle. Som så ofte i DNS’ oppsetninger for barn.

Om Synnøve Vindheim Svardal



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder