Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Teater Ibsen: Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry


Teater Ibsen: Den lille prinsen

Instruktør: Tinken Laurantzon
Scenograf: Christian Sæther
Kostymedesign: Silje Fjellberg
Lysdesigner: Erik Spets Sandvik
Maskør: Hege Ramstad
Musiker: Leif Winther
Med: Hanne Gjerstad Henrichsen, Jørgen Wiig Salvesen, Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig og Ola Otnes

Anmeldt av Tone Cronblad Krosshus

BOK SOM TEATER

Teater Ibsens oppsetning av Den lille prinsen er som å lese boken, istedenfor å se teater. De som elsker boken vil trolig få sine visuelle og tematiske forventninger innfridd, men de får ikke presentert nye perspektiver.



Som ung voksen student på en praktisk-estetisk faglærerlinje elsket jeg Den lille prinsen, skrevet i 1943 av Antoine de Saint-Exupéry. For meg var tematikken om det lekende mennesket og om fantasien og kreativitetens seier over logikken sentralt. Den lille prinsen Hublot Replica handler som kjent om flyveren som må nødlande i ørkenen. Der møter han Den lille prinsen som har reist fra planten sin, astroide B 612, og dermed også fra sitt eneste ansvar: en enslig rose. Planeten er liten og rosen er irriterende og ganske slitsom, og Den lille prinsen vil ut i verden for å se hva som finnes der. Han forteller flygeren om de planetene og menneskene han har møtt. Han filosoferer og skildrer sitt møte med kongen som regjerer over alt, den forfengelige mannen, drankeren, lyktemannen og geografen, og han synes at disse voksne er veldig merkelige og forstår ikke hvorfor de gjør som de gjør. Gjennom sin reise mellom planetene og etter å ha møtt en klok rev og en lur slange forstår Den lille prinsen at han elsker rosen sin. Og mens flyveren gjennom sitt møte med Den lille prinsen forstår hva som er viktig i livet sitt, forstår vi lesere samtidig hva som er viktig i vårt.

Boken fenger fortsatt
Da jeg denne uken skulle se Teater Ibsens oppsetning av Den lille prinsen leste jeg boken på nytt, men nå også høyt for min seks år gamle datter. Denne gangen var jeg selv ikke lenger like fascinert, men min datter elsket den. Det jeg tror var sterkest for henne var øyeblikket da prinsen med vilje forlater jorden etter å ha latt seg bite av en slange. Dette fikk jeg beskjed om at var så trist at vi ikke kunne snakke om det, ennå. På en måte fikk jeg samtidig bekreftet at boken fortsatt kan være aktuell – og med dette litterære utgangspunktet, reiste vi begge til Telemark og Vestfolds eget institusjonsteater, Teater Ibsen i Skien, for å se en familieforestilling som dermed er like mye henvendt til meg som til henne.

Det var en halvfull sal som skulle se Den lille prinsen denne dagen og publikum besto av mennesker i alle aldre. I teaterrommet møtte vi et ørkenlandskap fremstilt med et tøylignende, sandfarget gulv og dunkel belysning. Vi kunne også se halvparten av en realistisk framstilt flyvemaskin fra 40-tallet og på den andre siden den blå planeten til Den lille prinsen. Forestillingen starter med flyveren (spilt av Jan Ø. Wiig) som forteller om den gangen han var seks år og de voksne ikke forsto tegningen hans og at de dermed stjal fantasien hans. Han forteller også om da han traff den lille prinsen (spilt av Hanne Gjerstad Henrichsen) og hvordan den lille gutten med gyllent hår ga ham fantasien og livsgnisten tilbake. Deretter treffer vi den lille prinsen, og resten av forestillingen handler om hva som skjedde på prinsens reise og om hvorfor han nå er på vei hjem.

Å iscenesette en litterær suksess
At Den lille prinsen er en klassiker, gjør at mange har et nært og personlig forhold til den. Å iscenesette en slik bok kan dermed være en utfordring. Det handler ikke bare om teksten, men også om Saint-Exupérys illustrasjoner: Det er en bok som mange også har et helt konkret visuelt forhold til. Både dette, og bokens stasjonsdramaturgi fungerer godt litterært, men kan være en stor utfordring når den skal komprimeres og struktureres for scenen. Derfor var jeg spent på om forstillingen kom til å vise meg noe nytt, noe som var annerledes enn boken.

Boken Den lille prinsen er oversatt til over 180 språk og dialekter, og Teater Ibsens forestilling i regi av Tinken Laurantzon er én av mange versjoner der boken er bearbeidet for teater. Teater Ibsens adapsjon er gjort med stor dyktighet i mange ledd, og forestillingen fremstår omtrent slik jeg forestilte meg den da jeg leste boken. Ikledd vakre kostymer, designet av Silje Fjellberg, gjør skuespillerne gode rolleprestasjoner. Hanne Gjerstad Henrichsen fremstiller Den lille prinsen som en ung gutt på en troverdig og neste naturalistisk måte, mens Jørgen Wiig Salvelsen, Sylvia Salvelsen og Ola Otnes fremstiller sine mange andre karakterer lekent og treffende. Skuespillerne håndterer på en god måte et spenn i spillestiler, fra det fortellende og verbale til det handlingsbaserte og fysiske, og fra realistiske dybdeframstillinger med vekt på indre, psykologisk motivasjon til mer komiske og endimensjonale framstillinger med vekt på typiske karaktertrekk, slik vi kjenner det fra komedien.



Å skape et teatralt rom
Scenografien er illustrasjonslik, og den kan dermed beskrives som en levendegjøring av Saint-Exupérys illustrasjoner, og jeg tror at den for mange svarer til publikums visuelle forventinger om den lille planten, den ødelagte flyvemaskinen og stjernehimmelen. Det estetiske uttrykket og det barnlige preget fungerer godt, og vi godtar Den lille prinsens reise fra planet til planet. Likevel vil jeg si at jeg personlig liker best fiksjonsrommene der scenografien ikke er en kopi av illustrasjonene, men isteden er en fremstilling av rommenes stemning, som for eksempel i andre akt, der ørkenlandskapet utvides med et tre som slett ikke er en gjengivelse av epletreet fra boken der Den lille prinsen møter reven for første gang, men isteden en teatral fremstilling som åpner opp for spill og flere mulige rom samtidig som den fremhever det øde ørkenlandskapet der alt kan skje. Rosehagen følger heller ikke Saint-Exupérys illustrasjon av mange roser på et murgjerde, men fremstilles som et roseregn, der Den lille prinsen lyssatt i et regn av røde kronblader forstår at rosen hans hjemme bare er en helt vanlig rose blant tusen andre roser. Mens første akt, tross sin vakre estetikk, fremstår som mer todimensjonale illustrasjoner der vi fort flyttes fra det ene fiksjonelle rommet til det andre, gir andre akt, som kanskje er mindre spektakulær og scenografisk finurlig, mer rom for spill og fungerer dermed bedre. Her skapes det egne, gjenkjennelige teaterrom som er basert på, men ikke en kopi av Saint-Exupérys illustrasjoner. Andre akt formidler bedre bokas rom, med mange nivåer og stemninger, og gir dermed også oss i publikum mulighet til å bruke vår fantasi og meddikting.

Litterær dramaturgi på scenen
Til tross for alt dette fine opplever jeg likevel innimellom at jeg kjeder meg litt i første akt, og jeg lurer på om det kan ha å gjøre med det vi kan kalle stasjonsdramaturgi, der vi fort går fra sted til sted og handling til handling, omtrent som om vi blar i en bok. Vi haster videre uten å trenge særlig inn i det materialet som blir presentert. Her skal alt og alle fra boken med, og det går utover opplevelsen. I andre akt derimot oppleves dramaturgien som bedre. Handlingen drives naturlig videre og fortellingen fremstår som en helhet der delene henger sammen og flyter godt i hverandre. Her får vi blant annet tid til å se Den lille prinsen gjøre reven tam, og dermed trer også visdomsordene i denne sekvensen tydelig fram: ”En kan bare se riktig med hjerte. Det vesentlige er usynlig for øyet.”

Tematikk som treffer, men ikke blinkskudd
Min opplevelse av første akt tror jeg henger sammen med at forestillingen ikke har valgt et nedslagsfelt eller fokus. Boken om den lille prinsen kan tolkes på mange ulike måter. Laurantzon nevner en del av disse tolkningene i programmet: fantasiens kraft, barnets blikk, voksnes dårskap, vennskap, hva er viktig i livet, det å kunne se andre, det å leve seg inn i og det er ved å bruke tid på andre at man utvikler hjerte. Disse temaene pluss mange flere er sentrale i boken, og de tas alle med i forestillingen. Å ville ha med alle temaene fra boken gjør det sceniske dramaturgiske arbeidet komplisert. Budskapene kommer som perler på en snor fra første stund, og kvantiteten går utover dybden. Forestillingen fungerer best når vi ikke blir fortalt direkte hva som er viktig, men når vi isteden får se og oppleve at vennskap bli til. Et godt eksempel er scenen hvor Den lille prinsen gjør reven tam som først og fremst løses gjennom fysisk handling. Dersom lesemåten var spisset og budskapet lagt i handlingen og ikke i replikkene, ville trolig Den lille prinsen fremstått som mer tilgjengelig for barna, som nettopp tolker budskap i handling og ikke i det verbale språket.

Å lese en bok på teater eller oppleve en boks fortelling på teater
Laurantzon skriver i programmet at de har prøvd å være tro mot universet i boken. Men hvordan er man tro mot en bok på scenen? Her tror jeg det ikke finnes noen enkle svar, men det er et viktig spørsmål – som blir særlig tydelig i denne oppsetningen. Det jeg synes er mest problematisk med Teater Ibsens oppsetning er at den blir så tro mot boken at den fremstår som litterær, mer enn den fremstår som teater. Det å være tro mot en bok i scenisk forstand tror jeg ikke nødvendigvis handler om å fremstille boken med den korrekte ytre handlingen og gjenskape et gjenkjennelig ytre og konkret rom. Det kan like gjerne handle om at det sceniske språket kan fortelle oss om det vi kjente og følte, men ikke forsto da vi leste boken.

Teater Ibsens forestilling om Den lille prinsen er godt fortalt, godt spilt, den har en vakker og funksjonell scenografi, pene kostymer, nydelig musikk, men det er liksom boken jeg leser, istedenfor å se teater. Fra et modernistisk perspektiv ville jeg sagt at teaterforestillingen er en slave av teksten, og at teateret ikke fremstår som et eget kunstverk. Hva er det som det mangler mye av i første akt, men ikke så mye av i andre akt? Jeg tror det ironisk nok er teater. Det som gjør teater til teater og ikke litteratur. Teaterets komplekse vesen som nettopp er mer enn tekst, og der den teatrale opplevelsen er annerledes enn andre kunstopplevelse: Der teaterets performative her og nå-aspekt med alle dets uttrykksformer og virkemidler fungerer samtidig og gir oss et språk vi ikke kan lese i en bok, men må gå til teatret for å oppleve.

Jeg er glad jeg gikk for å se Teater Ibsens forestilling om Den lille prinsen, og jeg er glad jeg fikk oppleve den med min datter. Jeg spurte henne om hva hun likte best med forestillingen og motsatt av meg likte hun best alle planetene og møte med alle figurene, og hun avslutter med å fortelle meg at teateret var mye bedre enn boka fordi det var flere bilder og mer forklaringer. Da jeg hørte dette lurte jeg litt på om jeg skulle omformulere det jeg hadde skrevet, men jeg lar våre ulike opplevelse stå som et bilde på teaterets komplekse og sammensatte språk.

Om Tone Cronblad Krosshus



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder