Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Rom for Dans: ['bæːɾə]


Rom for Dans: ['bæːɾə]

Grünerhallen 20.–27. april 2012

Dansere: Tage Bjørdal Haukeberg, Sebastian Tjørstad, Nasser Mhende, Kristianne Mo, Karstein Solli
Sang: Eirik P. Krokfjord, Jørgen Backer, Marius Berg og Daniel Z. von Gertten
Tekst: Sebastian Tjørstad, Karstein Solli, samt utdrag fra stykker av Samuel Beckett Kor: Trefoldig Jente og Vokal
Kunstnerisk ansvar: Caroline Wahlström Nesse
Dramaturgisk veileder: Marius Kjos
Video: Sabina Jacobsson
Korleder: Edle Stray Pedersen
Komponist: Martin Ødegaard
Scenograf: Camilla Wexels Riser
Lysdesign: Anders Ødegaard
Lyddesigner: Morten Pettersen
Produsent: Camilla Myhre
Prosjektkoordinatorer: Ina Coll Kjølmoen og Jorunn Kjersem Hildre

Støttet av Norsk Kulturråd, Oslo Kommune, Fond for lyd og bilde, DAGSLYS A/S, Maritime Center Fredrikstad og Oslo Liftutleie.

Anmeldt av Mariken Lauvstad

UKONVENSJONELL TEATERMAGI

Hvordan kan en stedsspesifikk samtidsteaterforestilling i en ishockeyhall romme de ulike kunstformene dans, teater, korsang, poesi, utstillingskunst og installasjon uten å oppleves som det totale kaos? Og hvordan i all verden kan en så sammensatt forestilling berøre og engasjere både barn, ungdom og voksne publikummere på en og samme gang?


KROM

    ”Hvis man ikke hadde noen kropp,replica watches da var det jo ikke noen vits i at vi fantes ...?” (elev, 3. klasse)
I løpet av januar og februar 2012 deltok tusen elever fra ulike trinn i osloskolen i kunstprosjektet KROM – Kropp i Rom. Med ambisjon om å motivere elever og lærere til skapende arbeid med kropp og bevegelse i skolen, har Rom for Dans lansert KROM, et kunstpedagogisk undervisningsopplegg som har vært utprøvd gjennom 40 workshops på ulike alderstrinn i osloskolen. Med hver sin rull maskeringstape fikk den enkelte elev være med å omdefinere klasserommet og skape nye rom i rommet, som utgangspunkt for en kreativ økt med bevegelse, lek og utforskning. Til sist fikk de lage sin egen skulptur. Elevenes innspill har resultert i tusen individuelle kroppsskulpturer som danner scenografien i ['bæːɾə]. På den måten har hver deltaker fått oppleve å delta med sitt eget bidrag til en profesjonell kunstproduksjon.

Caroline Wahlstrøm Nesse og Camilla Myhre, ledere for Rom for Dans og Skolen for Samtidsdans, er initiativtakerne til dette omfattende, tverrkunstneriske prosjektet.

['bæːɾə]
Publikum går inn hovedinngangen til Grünerhallen og finner sine plasser på tribunen. Den svakt opplyste hockeyarenaen ligger stor og stille under oss. Så begynner forestillingen ved at vinduene i kommentatorbua lyses opp og en samtale mellom en mann og et barn høres der inne fra. Det blir snart tydelig at mannen er en dommer som gjør seg klar før en kamp (livet?) gjennom en monolog med både praktiske og filosofiske betraktninger. Fokuset skiftes brått. Lyset tennes i hallen og en mengde hylende unge jenter (fra koret ”Trefoldighets jente- og vokal”) i sorte kjoler og mørke kåper med hvert sitt nummer på ryggen kommer strømmende inn. Stemningen er hysterisk, som i en krigsfilm hvor det har brutt ut full panikk etter et angrep. Følgespotene seiler over hallen. En voice-over (dommeren) forteller oss at vi er midt i en konkurranse, et lotteri, hvor det for enhver pris gjelder å vinne. Fire mannlige korister (Eirik P. Krokfjord, Jørgen Backer, Marius Berg og Daniel Z. von Gertten) entrer hallen i en elegant koreografi. De har sorte dresser og sorte pom-poms i hendene, og jentene kaster konfetti over dem mens herrene synger firstemt.

Form i Rom
Snart avløses dette av et nytt bilde. Fem store runde røde sirkler på bakken, plassert i et stort kryss, skaper en form i rommet. Fire jenter tar plass i hver sirkel, med hver sin stol. Det at publikum hele tiden betrakter utøverne ovenfra og at utøverne hele tiden skaper nye formasjoner i sirklene, gir en opplevelse av å betrakte hallen gjennom et kaleidoskop eller å se på synkronsvømming. Jentene beveger seg helt synkront inne i de fire sirklene og danner stadig nye formasjoner.

Uten noe forvarsel endres lyset igjen, og en enkelt spot følger en liten kropp som skyver seg inn i den store hallen ved hjelp av et skateboard og finner plass i midten av hallen. Det er Sebastian Tjørstad, en stand up-komiker med tilstanden dysmeli. Han er født uten armer og ben. I forestillingen ['bæːɾə] er han først og fremst en imponerende danser, og samspillet mellom ham og de funksjonsfriske danserne som også etter hvert entrer spillerommet, gir et uttrykk som er fullt av kontraster og vakre bilder. Men også tekstene han leverer publikum, er sterke. Som denne setningen:
    ”Nå vet jeg at kroppen min er perfekt for meg. Jeg kan ikke bære deg, men jeg kan holde på dine hemmeligheter.”


Struktur i kaos
I ['bæːɾə] avløser bildene og koreografiene hverandre, det ene mer uforutsigbart enn det neste. Lyset og musikken endrer elegant publikums fokus fra en del av hallen til en annen. Dramaturgien flyter hele tiden godt. Uttrykket er svært visuelt, og så sammensatt at jeg har vanskelig for å putte det enten i båsen teater eller dans. I tillegg er korsang og elektronisk lyd med komponenter fra samtidsmusikk og støy også en viktig del av stykket. Det som imidlertid er klart, er at det skal uvanlig kyndighet og erfaring til for å skape struktur i en forestilling med så mange ulike elementer. Instruktør Caroline Wahlström Nesse og dramaturgisk veileder Marius Kjos har gjort en fremragende jobb. ['bæːɾə] har et scenisk uttrykk og en særegen kunstnerisk signatur som skiller seg klart ut. Det er en usedvanlig stilren tverrkunstnerisk forestilling. Sannsynligvis er det instruktørens bakgrunn fra dans som gjør at forestillingen heller så mye mot det abstrakte. Her er det formene i rommet som er den største styrken. Hvordan aktørene er plassert, hva slags mønstre de danner sammen, hvordan et bilde transformeres til et annet, hvordan rommet utnyttes til fulle. Forestillingen har ikke et eneste dødpunkt. Bildene kommuniserer tydelig, og tekstene gjør at vi er like mye i teaterets univers som i dansens.

På et tidspunkt tapes de spredte stolene sammen i et mønster som likner et spindelvev. Alle aktørene er av scenen, mens en gutt kommer rolig gående ned fra publikumstribunen. Han holder en monolog med en undrende, voksen tekst mens han vikler seg inn i spindelvevet. Jentene står langs kanten av tribunen og firer ned en stor installasjon fra taket, bestående av de tusen skulpturene barn og ungdom i osloskolen har laget.

Deretter blir publikum oppmerksom på at kvartetten med de unge herrene står like bak dem og synger firstemt at de må reise seg og gå ned i hallen. Publikum geleides ned en smal trapp mens sangen fortsetter. Vi blir ført gjennom en gang hvor sitater fra workshopene (KROM) henger som poesi på veggene. Mange ulike betraktninger og tanker fra barn og ungdom møter øynene våre, som denne setningen fra en elev i 3. klasse:
    ”Rommet rundt oss er kanskje huden?”
Vinne eller delta?
Så hva er det denne forestillingen egentlig forsøker å si oss? Den fysiske rammen er en hockeyhall, og forestillingens dramaturgiske ramme er en kamp, hvor reglene riktignok ikke er helt definerte. Her settes gammel opp mot ung, funksjonsfrisk mot funksjonshemmet, svart mot hvitt, liv mot død. Det finnes ikke noe klart svar. For meg handler forestillingen om makten moderne mennesker har til å definere premissene for livet og ansvaret denne makten innebærer; sorteringssamfunnet, valget mellom det ”friske” eller ”det syke”, det ”sterke” eller ”det svake”. Som Rom for Dans selv skriver i sin egen omtale av forestillingen:
    ”Går det egentlig an å vinne? Eller er det som i de gamle olympiske idealer, ikke viktigst å vinne, men å delta, med det hver og en bærer med seg?”
['bæːɾə] svarer ikke på dette spørsmålet med ord, men med bilder. I et av de siste bildene, når publikum er ført inn i selve hallen og sitter i en intim sirkel mens utøverne figurerer i midten, ser vi blant annet Sebastian Tjørstad og tolv år gamle Tage Haukeberg i en koreografi som minner om kontaktimprovisasjon. Og hvis jeg skal beskrive den dansen med få ord, er ordene styrke, mot og autentisitet.

Det må også nevnes at både lysdesign og musikk i stykket er helt glimrende. Spesielt lysdesignen, laget av Anders Ødegaard, er med til å omdefinere rommet på mange ulike måter og gir stadig nye endringer i stemning i løpet av forestillingen. Musikken dikterer aldri hva publikum skal føle, men fungerer som det perfekte bakteppe til de visuelle bildene. Eksperimenteringen innen atonal korsang og simultan tekstavlevering er også svært interessant og effektfull. Tekstene er for en stor del skrevet av Karstein Sollie (dommeren) og Sebastian Tjørstad. Det er sine egne tanker de deler med oss, både varm humor, redsler og filosofiske refleksjoner, i tillegg til personlige erfaringer som formidles på en utilslørt og rørende måte.

Teater til nye arenaer – i dobbel forstand
Den presise og visuelt fokuserte regien i ['bæːɾə], har skapt en fullverdig profesjonell forestilling, på tross av at mange av de medvirkende er amatører. De bærende rollene er besatt av profesjonelle aktører, men som tilskuer opplever man ingen kvalitativ forskjell mellom profesjonell og amatør. Tvert imot er Karstein Sollie, i rollen som dommeren, den eneste jeg til tider finner noe teatral og overdreven i måten han avleverer tekst på.

Prosjektet KROM i forkant av forestillingen ['bæːɾə], er et målrettet arbeid for å få kunst og teater ut til barn og ungdom fra familier og miljøer som ikke nødvendigvis selv oppsøker teateret eller liknende kulturelle opplevelser. Når elevene i denne sammenhengen faktisk har fått sin egen skulptur med i forestillingen, er terskelen for å gå og kjøpe billett sannsynligvis mye lavere. I tillegg har de unge amatørene i forestillingen fått oppleve å medvirke i et ambisiøst prosjekt med profesjonelle voksne aktører, noe som selvfølgelig er en verdifull investering i deres kunstneriske utvikling. Caroline Walstrøm Nesse og Camilla Myhre har i mange år arbeidet for å utvikle barns tillit til egne erfaringer og uttrykk i arbeid med kunst generelt og dans spesielt. ['bæːɾə] føyer seg inn som den siste og mest omfattende produksjonen i en lang rekke av kunstneriske prosjekter som har som premiss at barn og unge deltar på lik linje med profesjonelle kunstnere.

Mangler nok PR og spilletid
Idet forestillingen er ferdig, reiser publikum seg spontant opp fra stolene, voksne som barn. Applausen vil ikke gi seg. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva jeg faktisk har sett. ['bæːɾə] lar seg ikke plassere i noen bestemt bås, eller føye inn i en spesifikk tradisjon. Kanskje er det nettopp dét som gjør publikum så begeistret, følelsen av å aldri ha sett en liknende forestilling tidligere.

Denne forestillingen må gjenopptas! Det holder ikke med en uke! Her burde mange, mange flere av elevene i osloskolen få sjansen til å se på. Dette prosjektet er så omfattende og grensesprengende, og holder ikke minst en kunstnerisk kvalitet som gjør det like interessant å ta turen til Grünerhallen og ['bæːɾə] som til Nationaltheatret. En forestilling som ['bæːɾə] skulle hatt et stort PR-apparat og flere midler til markedsføring. Jeg kan ikke annet enn å krysse fingrene for støtte til gjenopptagelse.

Om Mariken Lauvstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder