Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

SOFT: Urmakerens hjarte


SOFT: Urmakerens hjarte

Regi/komposisjon/lyddesign: Torkil Sandsund
Scenografi/Kostymedesign/papirklipp: Dordi Strøm
Video: Amanda Steggel
Lysdesign: Torkel Skjærven
Programmering/lyddesign: Mattias Arvastsson, Trond Lossius
Rekvisitt: Hroar Hesselberg
Maske: Julie Clark
Produsent: Ingrid Hansen
Medvirkende: Per Vidar Annfinsen, Laufey Elíasdóttir, Morten Espeland, Unni Løvlid og Irene Waage

Anmeldt av Lisa Marie Nagel

AMBISIØST HEDDAPRIS-NOMINERT GJESTESPILL


Tida går litt langsomt både på scenen og for oss i salen i denne ambisiøse forestillingen om Runa og hennes kamp mot tiden. Drøm og virkelighet veves sammen til en vakker,www.watchonsale.co men innviklet og noe konstruert fortelling, i en produksjon som med fordel kunne byttet ut dialog med handlinger.

Gjestespill med gode kritikker
Jeg går alene for å se Urmakarens hjarte. Sønnen min, som har sett Albert Åberg på Trikkestallen i Oslo tidligere på dagen, er lei av teater og vil heller være hjemme og se The Voice på TV sammen med faren sin, enda jeg lokker med eventyrthriller og gode kritikker. Det kan virke som om flere i salen er i samme situasjon. I hvert fall er det flest voksne på tribunen i Scene 3 på Det Norske Teatret denne fredagsettermiddagen i mai.replica watches Jeg ser den andre av to visninger av gjestespillet fra Sogn og Fjordane Teater (SoFT). Utfordringen med så korte gjesteopphold er denne: To forestillinger i Oslo er knapt , både med tanke på å nå et vanlig publikum, og kanskje særlig med tanke på å få barn til å komme. Stemningen i salen og menneskene jeg ser, gjør at jeg konkluderer med at det trolig er en overvekt av venner og kjente og bransjefolk med teatervante barn i salen. Ingen av barna er riktig små, de fleste er nesten ungdom, med unntak av en liten tass som blir båret ut av faren sin nokså tidlig i forestillingen. For Urmakarens hjarte er ikke tenkt for de aller yngste, men for dem mellom ni og 12 år. Hovedpersonen Runa er ungdom, eller kanskje heller en tween (hun er tolv år), noe hennes ungdommelige, lilla klær og demonstrative bruk av hodetelefoner i møte med den kontaktsøkende faren vitner om.

Ambisiøs satsning
Urmakarens hjarte er et ambisiøst samarbeidsprosjekt mellom Sandsund/Lie produksjonar og SoFT. Sistnevnte har en teatersjef (Terje Lyngstad) som i spør seg om skoleteater i verste fall kan skremme bort barn og unge fra teater for godt. På SoFT vil de derfor lage teater som fenger og som ikke tråkker opp gamle, skoleteateraktige stier. Allerede i 2010 fikk SoFT den norske teaterutmerkelsen for sin særlige satsing på ny nynorsk dramatikk og framstår som et regionteater som tar sitt kunstneriske ansvar på alvor, på bekostning av kommersiell tenkning og lettvinte løsninger. Sandsund/Lie produksjonar består av ekteparet Torkil Sandsund (regissør) og Miriam Prestøy Lie (forfatter/dramatiker), tidligere Oslobaserte, nå med tilholdssted i Dale i Sunnfjord. Urmakarens hjarte, som hadde premiere under Førde Internasjonale Folkemusikkfestival i juni 2011, er kunstnerparets første produksjon for barn og unge, og beskrives i programmet som en eventyrthriller som blander elementer fra fantasysjangeren og norsk folketro.

Zombier og hjertejakt
Historien er tilsynelatende enkel: Runa har mistet moren sin i en ulykke for ett år siden. Vi møter henne utpå ettermiddagen i 12-årsdagen hennes, hvor hun til tross for farens velmenende forsøk på å imøtekomme hennes behov (sorg), avviser ham nokså kontant og nekter å åpne presangen moren skulle gitt henne året før, men altså ikke rakk, fordi hun døde dagen før 11-årsdagen (det siste får vi riktignok ikke vite før i aller siste scene). På forunderlig vis (det kommer en zombieaktig skikkelse ut på scenen og åpner presangen, som viser seg å være en digitalvekkeklokke som ikke virker) blir vi med Runa inn i en fantasi- eller drømmeverden, der hun får i oppgave å oppheve den stansede tida (symbolisert ved vekkerklokka) ved å skaffe til veie hjertet til den ulykkelige Urmakeren. Hjertet mistet han da kona hans Margyla gikk i innsjøen for å drukne seg selv og det barnet hun ventet med Urmakeren. Så vidt jeg kunne forstå i frykt for at barnet ikke skulle overleve utenfor mors liv (!). Og det er her ”tilsynelatende enkel” må nyanseres. For historien om Urmakeren og Margyla er så innviklet at det er umulig for meg i ettertid å huske nøyaktig hva som skjedde og hva som måtte til for at forbannelsen (tidsstansen) skulle oppheves. Det var trolig derfor regissøren hadde valgt den lite barnepublikumsvennlige løsningen med en omtrent ti minutter lang fortellerscene som ene og alene handlet om bakgrunnshistorien for Urmakerens tap av kroppens og kjærlighetens vitale organ. Her begynte jeg å tenke: Finnes det en dramaturg i salen? Eller i produksjonsapparatet? For i denne teksttunge produksjonene er fortellingen ikke manifestert som fysiske handlinger i sceniske situasjoner, men heller i dialogiske, forklarende situasjoner med vekt på å formidle fortellingens innhold.



Gi dem en amme!
I så måte minner Urmakarens hjarte om en gresk tragedie, der årsakene til hovedpersonens dramatiske konflikter er å finne i en komplisert og sammensatt (mytologisk) forhistorie og ikke i den sceniske her-og-nå-situasjonen. I tragediene blir dette dramaturgiske problemet ofte løst ved at koret eller en karakter i dramaet gjenforteller forhistorien i en prolog og slik forbereder publikum på det som skal komme. I Evripides´ Medea innledes det hele for eksempel slik av Ammen:

    (…) Den største lykke som kan times, er dog den/ at mann og hustru holder sammen uten kiv./ Men nå er elskov drept av hatets feberbrann;/ ti Jason svek min herskerinne; sine barn/har han forstøtt og hviler hos sin nye brud (…) Dypt krenket roper Medea ut i sin nød (…)Med avsky, ei med glede ser hun sine barn.
På denne måten føres publikum på elegant vis inn i historien og vi slipper å lure på hva som ligger til grunn for Medeas raseri og tilnærmede sultestreik. Mon tro om ikke Urmakerens hjarte hadde hatt god bruk for et teaterkor eller en Amme? For også her ligger et komplisert, (pseudo)mytologisk stoff til grunn for den pågående konflikten, i tillegg til en (lenge) udefinert sorgsituasjon i det vi kan kalle den virkelige verden. Så hvorfor ikke fortelle det som er forestillingens viktigste premiss: at Runa ikke har fortalt faren at det som egentlig skjedde den dagen moren døde, var at hun syklet etter Runa for å stoppe henne fra å sykle avgårde uten lov etter en krangel mellom de to. Så kunne spenningen knyttet seg til hvorvidt Runa kom til å fortelle dette (gjennomgå en slags renselse, katharsis om du vil), istedenfor (sånn det er nå) til hva det er som egentlig har skjedd. Vi får med andre ord ikke anledning til å identifisere oss med Runas smerte eller kamp; for vi vet rett og slett ikke hva den består i.

Slett ingen thriller
Dermed oppleves heller ikke forestillingen som den eventyrthrilleren den påstås å være. Snarere blir vi sittende og konsentrere oss om å henge med i historien – ikke fordi den er spennende, men fordi vi forsøker å forstå hva den handler om. Kanskje handler min frustrasjon over fortellingen derfor rett og slett om at forestillingen ikke framstår som den sjangeren den utgir seg for å være? Typisk for thrillersjangeren er jo som kjent seerens eller tilskuerens visshet om at ingen er til å stole på og at alt og alle plutselig kan snu og vise seg å være den største fienden. Hovedpersonen er ofte i kamp med både omgivelsene (gjerne etterretningstjenesten eller et kriminelt miljø) og hvis filmen er god – også med seg selv og med noen nære relasjoner samtidig. Som publikum føler vi oss aldri trygge på hva som kommer til å dukke opp av mulige farer, men vi sitter hele tiden på nåler fordi vi vet at det kommer til å bli både vanskelig og farlig for hovedpersonen. Den følelsen hadde jeg aldri i løpet av den drøye halvannen timen Urmakarens hjarte varte, for Runa var aldri i situasjoner der stemningen (og ikke replikkene) ga meg følelsen av at alt kunne skje og ingenting var sikkert. Nå har jo filmsjangeren fortrinn hva angår å bygge opp skumle situasjoner (nærbilder, kryssklipping, subjektivt kamera), men det er fullt mulig å skape spenning i teatret også.

Vakker og forseggjort vidoescenografi
Når fortellingen ikke fungerer så godt, eller kanskje heller, ikke er godt nok bearbeidet for scenen, hjelper det litt, men ikke nok, at den kommer i en tiltalende og velfungerende innpakning: En svært vakker, forseggjort og effektfull scenografi, laget av den erfarne scenograf- og kostymedesigneren Dordi Strøm og filmet av den anerkjente videokunstneren Amanda Steggell. Men scenografien blir aldri helt integrert i spillet som en egen størrelse all den tid den blir brukt illustrerende (også som skyggeteater) og i liten grad som stemningsskapende. Det hjelper heller ikke at lydbildet, som beskrevet i programmet, er særlig komplisert og avansert med 16 høyttalere plassert rundt og bak scenen og et eget, nyutviklet dataprogram. Det ble rett og slett ikke brukt som en sentral dimensjon av forstillingens fiksjons- og stemningsskapende elementer. Dessverre. Og dette skrive jeg fordi jeg ville så gjerne at Urmakarens hjarte skulle være den ultimate og magiske teateropplevelsen den kunne ha vært, produsert av profesjonelle krefter med betydelig kunstnerisk erfaring og tyngde som den er, og dertil basert på nyskrevet dramatikk av noen som virkelig ønsker å formidle noe vesentlig for barn og unge i et kunstnerisk avansert språk.


Foto: Olav Reiakvam


Ikke helt forløst, verken tematisk eller kunstnerisk
Kan hende var skuespillerne noe preget av at de ikke hadde fått spilt seg inn i scenerommet på Det Norske Teatret, og kan hende var voksenpublikummet en årsak til at spillet, slik jeg opplevde det, ikke ble helt forløst. Samtidig er det ikke til å komme forbi at i ordstrømmen forsvinner vår mulighet som tilskuere til å dikte med og til å leve oss inn i fortellingen. Vi blir sittende å betrakte og reflektere mer enn vi får anledning til å erfare og oppleve. Det var først helt mot slutten at jeg kjente at jeg ble grepet av Runas skjebne. I den avsluttende scenen, etter at hun hadde befridd Urmakaren, bare for å konstatere at kona Margyla nok dessverre var fortapt for alltid, møtes faren og Runa på nytt i soverommet til Runa. Der forteller hun hva som egentlig skjedde den dagen moren døde, og vi får anledning til å trekke paralleller mellom Runas kamp i fantasilandet og hennes kamp i det virkelige livet. Bånsullen som moren synger fra bak et teppe etter at alle andre har forlatt scenen (en sang som også innledet hele forestillingen), er sår og vakker og trøstende. Det er synd at dette potensialet i forestillingen ikke ble utnyttet mer og på ulike måter, for det ligger der, men det er altså nokså uforløst.

Så jeg rusler ut fra teatret, fortsatt alene, og tenker at Sandsund og Prestøy Lie har gjort et første godt forsøk på å lage teater for barn og unge, men at de kanskje skal vurdere å ha en dramaturg med på laget neste gang. For eventyrthrillere for barn vil jeg gjerne ha flere av i teatret.

Epilog
Etter at jeg har skrevet ferdig anmeldelsen, skjer det at Urmakarens hjarte blir nominert til Heddaprisen i kategorien beste forestilling for barn og unge. Den blir sågar nominert til den nyoppstartede og alternative Æddaprisen i kategorien ”Samtidsrelevant prosjekt rettet mot barn”, en pris den også vinner (riktignok ikke bestemt av en fagjury, men av publikum som tilfeldigvis var tilstede på Det Andre Teatret den kvelden). Og jeg blir nødt til å spørre meg om det er jeg som er helt i utakt med det øvrige teatermiljøet (eller i det minste juryene), eller om jeg er for streng: Eller handler det kanskje heller om hvilke forestillinger man har å velge mellom? I det minste handler det om hvilke forestillinger juryen har sett (har de for eksempel sett noen av produksjonene som spilles i Den kulturelle skolesekken?). For jeg synes fortsatt ikke forestillingen var kommet helt i mål.

Kanskje kan man tenke seg en annen innfallsvinkel til en kritikk enn den jeg har valgt, der nettopp det at forestillingen er et viktig skritt i riktig retning i norsk scenekunst for barn løftes fram og berømmes. Men jeg mener at vi må ville mer for scenekunst for barn og unge enn det; vi må se på hver enkelt produksjon på samme måte som vi ser på og vurderer scenekunst for voksne. Og i dette perspektivet når ikke Urmakarens hjarte helt opp, slik jeg ser det. Til det er den for forklarende og samtidig for uklar, og det hele går altså litt langsomt.

Se trailer fra forestillingen.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder