Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

PETER PAN I FROGNERPARKEN


SMERTELIG IRONISK


Regissør: Bernhard Arnø
Komponist & tekstforfatter: Kjetil Schjander-Larsen
Musiker: Peder Varkøy
Scenografi: Iris Djupvik & Julie Særnblom
Skuespillere: Mari Dahl Sæther, Ragne Grande, Andreas Granerud, Nasrin Khusrawi, Petter Vermeli, Melina Tranulis Dahle og Kasper Skovli Botnen

Spilleperiode: 18. juni – 15. juli

Av Mariken Lauvstad

Teaterhøyskolens oppsetning av Peter Pan er preget av ironi og referanser til populærkultur. Det er vanskelig å forstå hvorfor nettopp disse virkemidlene er de mest framtredende i en teaterforestilling som først og fremst er laget for barn.



Sommerteater i regi av Teaterhøyskolen

Teaterteltet i Frognerparken er fullt av små og store Rolex Replica Watches publikummere før forestillingen skal starte. Stemningen i teltet syder av forventning, kanskje ekstra mye fordi en god del av publikummerne åpenbart utgjør venner og familie (etter mengden blomsterbuketter i å dømme). Selv gleder jeg meg også. Det er en herlig sommeropplevelse å overvære teater ute i et telt, tett i tett med andre publikummere, og denne kvelden også med en svak trommelyd av regn på taket. I over 30 år har Teaterhøyskolen arrangert sommerteater for barn, og for mange er det blitt en tradisjon. Allerede innen premieren var rundt tusen billetter forhåndssolgt.

Scenografien ligger åpen mens publikum finner sine plasser. Vi ser trebokser i ulike størrelser og pastellnyanser av grønt, rosa og hvitt. Noen av dem er hule og med luker, og skal senere i forestillingen vise seg å få mange funksjoner. En stor, hvit trepanelvegg med liggende planker antyder et skip. Vi ser et hvitt lerret på høyre og venstre side av veggen, og en slags tett, flettet vegg av elastisk materiale i midten. Denne veggen skal utover i forestillingen blant annet få funksjonen som en magisk portal til Aldriland, som Peter Pan uredd stuper inn og ut gjennom.

Kraftig omskrevet


Peter Pan, den skøyeraktige, grønnkledte gutten som kan fly og aldri blir voksen, er fortsatt en velkjent karakter for barn, først og fremst gjennom Disney og en rekke kommersielle spin off- produkter. I den skotske skuespillforfatteren J. M. Barries originalversjon fra 1904, blir man introdusert for et univers med både havfruer, indianere, feer og pirater. Peter Pan tilbringer sin barndoms evighet på den lille øya Aldriland som lederen for en gjeng bortkomne barn.

Det er ikke godt å si hvilken bearbeidelse Kjetil Schjander-Larsen har tatt utgangspunkt i omega replica watches når han har omskrevet stykket til vår moderne tid. Historien er i hvert fall radikalt annerledes enn den opprinnelige. I KHIO’s oppsetning blir jenta Wendy overlatt til seg selv når hennes single mor drar på sydenferie med en venninne. Wendy faller i søvn og blir vekket av Potet 1 og 2(!), to klumsete fyrer som litt senere introduserer henne for Peter Pan. Like etter møter vi Kaptein krok i en svært feminin og pysete utgave, og snart er det duket for forviklinger når Kaptein Krok forsøker å få overtaket på Peter Pan og rivaliseringen mellom Wendy og en svært sjalu og selvdestruktiv versjon av Tingeling skyter fart.

Musikalelementer


Stykket er gjennomgående godt koreografert. Såpass godt at jeg ble overrasket over ikke å finne noen koreograf på listen over medvirkende. All kred til regissøren, med andre ord. De fartsfylte slåsskamp- og forfølgelsessekvensene er originale og morsomme med et nærmest tegneserieaktig uttrykk. Scenografien, ved Iris Djupvik & Julie Særnblom, er verken spesielt estetisk eller vakkert utført, men til gjengjeld solid og funksjonell. Kulissenes muligheter utnyttes til fulle. Kassene blir stadig skjøvet på og bygget om av skuespillerne. Dette skaper en interessant dynamikk.

Også sangene det plutselig brytes ut i, er fine løft, flott gjennomført med flere stemmer og morsom koreografi. Men valget av melodier er noe overraskende, for eksempel en norsk oversettelse av ”I believe I can fly” (R. Kelly), en piratsang til melodien ”Amerika” (West Side Story) og piratkapteinens egen sang om hvor ond han er (til ”Bad” av Michael Jackson). I seg selv komisk nok. Men nå nærmer vi oss forestillingens problem.

Smertende ironisk


For hvem er denne forestillingen morsom for? Den er full av ironi og referanser til populærkultur, men selv dagens trendy Oslo-barn får lite utav ironi som virkemiddel. Når ”havfruene” i denne oppsetningen er teite og har hvite badehetter, så er det ytterst tvilsomt at barna synes det er morsomt. De lo i hvert fall ikke. Da jeg var liten, elsket jeg havfruer. Jeg visste at de var nydelige, hadde langt hår og fiskehale og kunne svømme under vann. Hvis noen hadde kalt en dust med badehette for en havfrue, hadde jeg syntes det var kjempetåpelig. Og hvorfor antydes det at Kaptein Krok, med sin overdimensjonerte hatt og feminine gester, er skaphomse? Er det morsomt for barn? Er det særlig morsomt for noen?

Ungdomsappell


For ungdom hadde nok forestillingen vært midt i blinken, men barn vet ikke hva en klisjé er. Ironien går dem fullstendig over hodet. De må få beholde sine arketyper til de er store nok til å gi avkall på dem selv. Den voksne delen av publikum, derimot, lo mye under hele forestillingen. De tok jo referansene på strak arm. Mens barna virket forvirret til et godt stykke uti. Den første gangen barna lo var faktisk da Kaptein Krok forsøker å tvinge ut av indianeren Lille Fjær hvor Peter Pan skjuler seg. ”Spytt ut!” formaner Kapteinen, hvorpå Lille Fjær, som nettopp har blitt truet ved å få hodet holdt nedi en bøtte vann, pliktskyldig spytter en lang vannstråle rett i ansiktet på Kapteinen. Se det forstår barna; det bokstavelige, konkrete og visuelle.

Talent


Skuespillerne i Peter Pan går i andre klasse på Teaterhøyskolen og er midt i en teaterutdanning og en læreprosess. Det blir feil å vurdere deres prestasjoner for inngående. Men så er det heller ikke de som er problemet. Tvert om oser de av talent, pågangsmot og en energi som kan ta pusten fra de fleste. I Bernard Arnø’s regi fører dette dessverre til at skuespillerne konsekvent opptrer som så iherdige at jeg som publikummer nærmest får pusteproblemer. Det forekommer nesten ikke et øyeblikk hvor skuespillerne ikke er oppkavet, roper eller skriker. Likevel, forestillingen har mange fornøyelige momenter. Andreas Granerud i rollen som Smisk formår å trekke det absurde ved karakteren sin så langt at han blir mer og mer fascinerende i løpet av forestillingen. Også Ragne Grande, i rollen som Potet 1 (samt ulike underholdende småroller) imponerer sterkt. I en alder av knappe 21 år virker hun nesten overmoden, jeg aner et stort spekter og en nærmest intuitiv sans for timing og komikk. Også Kasper Skovli Botnen, i Peter Pan’s skikkelse, kler rollen sin veldig godt. Med imponerende fysiske ferdigheter blir han like overbevisende magisk som en troverdig Peter Pan bør være.

Uten visjon


Teaterhøyskolens Peter Pan er en forestilling som tilsynelatende mangler en kunstnerisk visjon, utover det å underholde. Jeg finner det derfor svært overraskende at forestillingens kunstneriske målsetning beskrives slik på KHIO’s hjemmeside:
    “Vi vil skape en motvekt til majoriteten av dagens barneunderholdning, som vi mener bombarderer barna med inntrykk og passiviserer dem. I vår forestilling ønsker vi at barna skal få være deltagende og bruke sin kreativitet.”
På hvilken måte ønskes det at barna skal være deltagende og bruke sin kreativitet? Her synes jeg forestillingen har bommet fullstendig. Barna er overhodet ikke deltakende og får absolutt ikke brukt sin kreativitet. Forestillingen er for eksempel ikke interaktiv og det improviseres heller ikke på innspill fra barna. Selv jeg som voksen kjenner meg nettopp bombardert, og jeg tumler ut av teltet etterpå, ør i hodet.

Kanskje er det på tide at Teaterhøyskolens familieteaterforestillinger går grundigere og modigere til verks, og virkelig spør seg hvordan man når et barnepublikum. Hvordan kommuniserer man med barn på barnas premisser? Hva er et scenespråk som taler til barn? Kan man fascinere barn uten å rope, løpe frenetisk frem og tilbake og skyte ut replikkene som løskrutt i alle retninger? Svaret er selvsagt ja, og det hadde vært fantastisk å se en slik forestilling i teltet i Frognerparken neste sommer. En forestilling som virkelig blir et møte mellom skuespillerne og barna.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder