Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Mette Moe: Pedagogikk og estetikk

eller:

Er det mulig å skrive noe som helst av litterær verdi for den målgruppen som bruker store deler av dagen på å trekke stikkontakter ut av veggen?



Sommeren 2003 sparket barnebokforfatterne Arne Svingen, Reidar Kjelsen og Sverre Henmo i gang en debatt som handlet om hvorvidt norsk litteratur for barn er for nusselig, for pedagogisk og snillistiskdidaktisk. Disse guttas barnebokmanifest slo et slag for det barnevennlige og antimoralistiske, der det å bli likt av voksne var av underordnet viktighet. Kollega Henrik Hovland fulgte opp med å stille spørsmålstegn ved om ikke den problematiske nusseligheten kunne tilskrives en kvinnedominans i norsk barnelitteratur, hele veien fra forlag til anmelderi. Hvis man tar en titt på bredden i norsk barnelitteratur det siste tiåret, kan det synes som om Svingen og co. sparker inn åpne dører. Nyere litteratur for barn og unge er i stor grad språklig spennende, poetisk, ellevill, grotesk, eller eksperimentell på andre vis. En bevegelse der pedagogikk er i ferd med å fortrenges til fordel for estetikk, har vært synlig lenge. På billedbokfronten viser dette seg blant annet gjennom et ekspressivt formspråk, der illustrasjonene sier noe annet og mer enn det teksten gir uttrykk for. Men denne bevegelsen, der bok som kunst erstatter bok som et middel til oppdragelse, har nok ikke sveipet innom bøkene myntet på våre aller yngste lesere. Eller har den det?

Undertegnede er selv flasket opp på 70–åras sosialrealistiske småbarnslitteratur. Thomas og Emma har tråklet mange ferske lesere gjennom sine første litterære opplevelser. Karakteristisk for Gunilla Woldes omfangsrike serie, er at bøkene har et klart pedagogisk siktemål. De handler om motsetninger: Stor – liten, sint – glad. De handler om å tisse med utovertiss og innovertiss. De handler om å kle på seg selv, om søskensjalusi, om at det er litt fint og litt dumt å begynne i barnehagen. De er grenseløst politisk korrekte og preget av den tiden de er skrevet i. Likevel er de representative for alle småbarnsbøker i den forstand at de oppfyller allmenne rammebetingelser for gjenkjennelse og identifikasjon. De minstes livserfaring er begrenset til de nære ting. I småbarnslitteraturen finnes det dermed en nesten uendelig mengde variasjoner over temaer som: Å gå i butikken. Å sitte på potte. Å nekte å sitte på potte. Å gå og legge seg, eller å gjøre alt man kan for å ikke gå og legge seg. Småbarnsbøker har også en begrenset tekstmengde. Det sier seg selv at konsentrasjonen ikke må tøyes utover det som er mulig å forvente av urolige kropper. Og de mest urolige kroppene er gjerne de aller minste. De som fortærer en type lesestoff der man av og til kan spørre seg:

Er det en bok? Eller kanskje en bil?
De siste årene synes utviklingen av nybegynnerlitteratur å være fokusert på form fremfor innhold. Utvalget av kreative flerbruksbøker på markedet er enormt. Her kan du få plysjbetrukne bamsebøker, som også spiller ”Ach du lieber Augustin”, mange små bøker som kan settes sammen til et tog, eller et tårn, bøker som kan taes med i badekaret, eller som har knapper til å trykke på med tilhørende lydkulisse. Den litterære verdien av disse multifunksjonelle bøkene er vel minimal. Men det første møtet med litteraturen må nødvendigvis være av taktil art. Å bla frem og tilbake, å åpne, lukke, klemme en halv banan inn mellom sidene er et mål i seg selv. En av høstens utgivelser bærer Lucy Cousins signatur, og er en Molly–bok som, når den brettes ut, blir en tredimensjonal bondegård, fullt utstyrt med besetning og arbeidsredskaper. Dette er rett og slett et dukkehus forkledd som en bok, og dermed egentlig ikke noen bok i det hele tatt. Egnet til begrepsinnlæring om dyra på gården er den muligens, men sjansen for at de minste spiser hele ruklet er kanskje større enn at de utvider ordforrådet.

I vår urbaniserte verden er det i det hele tatt interessant å registrere hvordan barnas første møte med bøker i så stor grad dreier seg om kyr, hester og høns. Mengden av pekebøker i hard papp med fotografier av staute pelsdyr og fjærkre i det grønne, er uendelig. Det synes å være en hardnakket tradisjon for å introdusere leseprosessen med spørsmålet ”Hva sier kua?” Små lesere er forskjellige. Noen kroer seg på fanget og er like entusiastiske hver gang man etterlyser denne raute-responsen? Andre gir rett og slett blanke i hva kua sier, eller hanen for den saks skyld. Muligens er det med tanke på sistnevnte kategori at det også har oppstått et vell av klaffebøker, som skal gjøre lesingen til et spennende gjøremål. Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått på jakt etter hundevalpen Tassen, og funnet slanger i bestefarsklokken, eller flodhester i flygelet underveis. Bøker som dette fungerer som en forlengelse av borte borte tit tei–leken, der noe er skjult for så å dukke opp på mystisk vis gang på gang. I Molly–serien finner vi også to nye klaffebøker, henholdsvis Hvor skal Molly? og Hva gjør Molly? Her presenteres ulike situasjoner som barn kan kjenne igjen. Ved å matche kost, bøtte og støvsuger til det som gjemmer seg i luken, finner vi ut at Molly ganske riktig skal gjøre rent. Rulleskøyter, drage og trehjulssykkel tilsier at, jada, Molly skal en tur i parken. Mollys kulørte univers er velkjent for de fleste småbarnsforeldre. Den utrolig entusiastiske musejenta befinner seg på stranden, på bondegården eller på piknik, flankert av sine venner krokodillen Konrad, kyllingen Kjellaug og elefanten Engebret. Cousins bredbente strek er blidgjørende estetikk for både store og små, og i valg av fargerik papp–litteratur må illustrasjonene nødvendigvis veie tungt, idet teksten er tilnærmet fraværende. Den er ment å skulle oppstå i samspillet mellom stor og liten leser.

Den lille teksten
Etter hvert som slagordet ”bøker er snop” ikke lenger taes fullt så bokstavelig av de små, kan man våge skrittet fra papp til papir, og samtidig utvide den litterære horisonten en smule. I motsetning til tekster myntet på mer avanserte lesere, finner man ikke alltid noen sammenhengende handlingstråd i småbarnsbøkene. De fremstår gjerne som en serie enkeltepisoder, med små variasjoner fra det ene oppslaget til det neste. Boken Sniff Sniff om den nyskjerrige valpemannen med samme navn, er et eksempel på nettopp det. Her utforskes hagen med nesen mot bakken, og Sniff finner først en orm, så et pinnsvin, en haug med løv og til slutt en sokk. Teksten består av tilnærmet enstavelsesord: ”Oi! En orm!” eller ”Her er det! Voff, voff.” Tankegangen synes å være at språket skal være umiddelbart forståelig for de minste. Også de to utgivelsene med titlene Påls smokk og Påls potte mimer tydelig småbarns språk. De svært enkle ytringene er lagt i munnen på den lille hovedpersonen selv: ”Sjå Pål. Sjå Påls smokk. God god smokk. Pus må ikkje ta smokken. Pål ha smokken.” Med en forteller som referer til seg selv i tredjeperson og som ytrer seg i ufullstendige setninger, ligger teksten tett opptil barnets eget språkuttrykk. Som høytlesningsbok henger det hele imidlertid litt i løse luften, idet barnespråket ikke ligger helt godt i munnen på den voksne leseren.

Da er det noe annet med valpen Morris, som skal passe huset for første gang. Det har ikke Morris noe særlig sansen for. Han synes huset er så stille, helt til han hører en skummel lyd og søker tilflukt under sengen. Men når matmor kommer hjem føler Morris seg ovenpå som bare det. Å passe huset er vel ingen sak for en stor fyr som ham. Kroppsspkråket til den lille krabaten er helt tatt på kornet. Til tross for de svært enkle strektegningene, skildrer Maria Jönsson hundevalpens store ensomhet på realistisk vis. Nedenfra–perspektivet understreker hvor bitteliten Morris er i en gedigen verden. Den naive teksten er egnet til å skape sympati med den pjuskete huspasseren: ”Morris er fire måneder gammel. Det er ikke så mye. Hvis Morris hadde vært menneske, hadde han vært nesten to og et halvt år. Det er ikke så mye det heller.” I motsetning til den enkle strukturen i Sniff Sniff, er fortellingen om Morris et eksempel på det som i barnelitteraturen gjerne refereres til som en klassisk ”hjemme – hjemløs – hjem”–variant. Valpemannen gjennomlever et helt lite minidrama i sin alenetilværelse. Fra å være trygg og fornøyd, blir han redd og ulykkelig når kjøkkenvinduet slamrer igjen, før han tilslutt overvinner sin egen redsel og kommer styrket ut av formiddagens strabaser. Dette er noe så uvanlig som en bitteliten episk fortelling, godt tilrettelagt for de minste.

Dyriske seriehelter
Svært synlig på markedet er de mange ulike seriene som alle er importert fra utlandet. Molly er allerede behørig nevnt. Hundevalpen Tassen har satt sitt tydelige poteavtrykk i mange bokhyller. Hans kollega Kipper, er også en firbent fyr med mange utgivelser på baken. Felles for dem alle er at de er dyr med menneskelige egenskaper, noe som er en gjenganger i småbarnslitteraturen. De driver en moderne husholdning og pleier sosial omgang med diverse eksotiske skapninger, men står likevel i en mellomstilling mellom dyr og menneske. Dette gir rom for visse absurde situasjoner. Tassen går på alle fire og spiser kjøttbein, men benytter seg samtidig av postvesenet og kjører karusell. Kipper baker egenhendig en flott bursdagskake, for så å trekke seg tilbake i hundekurven når det er på tide å legge seg. Grensene mellom dyr og mennesker er med andre ord glidende i barnebokens verden, samtidig som det eksisterer et hierarki, der noen dyr er mer dyriske enn andre. Molly Mus kan for eksempel ta en ridetur på en hest som har alle hesteegenskapene intakt. Men når elefanten Engebret stikker innom, hopper de slengtau og slår opp telt i hagen.

Disse serienes forse er at de har skapt et univers som er gjenkjennelig fra gang til gang. Her utspilles hverdagslige situasjoner med minimal friksjon, og de samme kjente karakterene dukker opp med jevne mellomrom. Verken språklig eller tematisk er dette revolusjonerende lesing. Her er det livets mange trivialiteter som står i fokus, turnert med en uslitelig entusiasme fra serieheltenes side. Spesielt Tassen, med sin britiske lydighet, kan tære litt på voksenleseren i det lange løp. Her løpes ærend for hundemor, labbene tørkes pent på dørmatten, og det takkes høyst korrekt for den minste ting. Tasseladdens moralske innhold kunne til nød tolereres, dersom illustrasjoner og tekst hadde vært preget av en viss spenst. Eric Hills karakterer er imidlertid flate, primærfargete sjabloner, og den tilhørende teksten sleper bena etter seg på følgende måte: ”Tassen tok pakken fra Bjørn. Den var nesten like stor som ham selv. Han kunne nesten ikke vente med å åpne den og se hva som var inni.” Tassen får en pakke, men den spenningen som knyttes til pakkens innhold blir en påstand som undergraves av tekstens kjedsommelighet.

Da er det noe ganske annet med den svenske seriefiguren Ludde. Som sine britiske medarbeidere er han av dyrisk opprinnelse, sannsynligvis en kanin, med snekkerbukse og kjempestore føtter. Også Ludde lever en human tilværelse med en stor og broket omgangskrets. Tematisk beveger forfatter Ulf Löfgren seg på de samme barnevennlige jaktmarkene som de øvrige seriemestrene. Likevel er Ludde annerledes, noe som i stor grad kan tillegges seriens slagord: ”Humor for svært små mennesker”. Å lete etter noe er en klassiker i barneboksammenheng. Tassen leter etter kjøttbeinet sitt og kikker oppi lekekassen, under trappen og oppi kommoden. Når Ludde leter etter den rampete bamsen, foregår letingen på mindre provisorisk vis. Han bygger seg en kassebil og reiser land og strand rundt på bamsejakt. På veien møter han presten og kråka hans og en gjeng med godtegriser. Til og med Rødhette får haik med kassebilen, mens en furten ulv lurer i bakgrunnen og føler seg snytt. Kokkelering er også et velbrukt tema innen småbarnssjangeren. Når Tassen baker en kake foregår det hele uten dramatikk. Han handler inn, måler, rører og pynter. Ludde på den annen side, starter litt uvisst med en stor gryte og et par buljongterninger. Så går jungeltelegrafen og alle dyrene stikker innom med gulrøtter, poteter, pølser og persille. Den stakkars bjørnen har misforstått helt, og vil putte en lue i gryten. Jumbo foreslår å bruke en gummiball som ingrediens, men til slutt samles hele det brokete menasjeriet rundt fellesprosjektet, en deilig ”namskillebabbasuppe”. Denne strukturen, der det stadig banker på døren og flere og flere dyr entrer scenen, er et gjentagende grep hos Löfgren. Heller ikke Luddebøkene har dermed noen episk oppbygning, men snarere en oppstabling av situasjoner som blir mer og mer vannvittige for hvert oppslag. Det begynner enkelt. Ludde trommer på trommen sin. Så kommer søster Ruske-Sara som spiller gitar. Etter hvert suppleres orkesteret med diverse instrumenter, til det tilslutt musiseres på støvsuger, gressklipper og tøfler.

Luddebøkene utviser en lekenhet som er sjelden vare for de minste. Her er hverdagsrealismen erstattet av slap–stick–situasjoner, fantastikk og tullibal. En jakt med fluesmekker har uante muligheter i seg, når Ludde dasker til av alle krefter mot en flue som stadig stikker av. Verken søsterens banan eller kongens suppetallerken får være i fred. Også språklig gis leseren noe å bite i. Her benyttes alitterasjonen flittig i tungeøvelser som ”Tullete skrullebamse” og ”Fly frekke flue fly!”. Orkesterseansen ledsages av en lydkulisse som det svinger av: Bom bom bommeli bom. Tut tut tutelitut, GOROM GOROM, kaloff kaloff kaloff (sånn høres det ut når man spiller på tøfler). Her kan man observere en motsatt tankegang av det enkle barnespråket i bøkene om Pål. Löfgren benytter ord og uttrykk som leseren helt sikkert ikke benytter seg av på egenhånd. Gammelmodige kraftuttrykk som ”trøste og bære” eller ”oj, oj oj og huttemegtu!”, gir en komisk effekt i samspill med de absurde situasjonene som er synes å være hverdagskost i Luddes sirkler.

Intertekstualitet er et fenomen som ikke dukker opp så ofte i litteratur for de minste. Det at en tekst sender en mer eller mindre synlig hilsen til andre tekster, fordrer en leser som har en viss erfaring med nettopp andre tekster, noe de yngste gjerne ikke har. Men forfatteren tar ikke slike smålige hensyn i sine bøker. Rødhette fungerer som en biperson i kassebil-fortellingen på lik linje med Ruske-Sara og de andre. Her blandes konger og flodhester, sjørøvere og hekser med suveren nonchalanse, noe som bidrar til at Luddes ablegøyer også fortjener merkelappen ”humor for godt voksne mennesker.”

Hurra for store jenter!
Et annet hyggelig bekjentskap er den rørete grisungen Malla. Tidligere har Malla gått i butikken for bestemor. Helt selv! Det er det ikke alle som kan. Riktignok kommer hun hjem med poteter istedenfor bønner, og kremboller istedenfor wienerbrød. Lommeboken har i tillegg forsvunnet underveis, men dette er nybegynnerfeil, som kan skje den beste. I høstens utgivelse skal Malla sykle, og kjører først rett på en lyktstolpe, og siden, grøss og gru, kjører hun ned en ordentlig kjørelærer. Malla er fortvilet, men lærer at dersom man fokuserer voldsomt på noe, sikter man på det også. Dette forklarer kjørelæreren som er like blid, kollisjonen til tross. Historiene er på ingen måte revolusjonerende, men illustrasjonene løfter disse bøkene ut av mengden. De er så uttrykksfulle at selv en voksen må holde pusten når den vinglete syklisten laaangsomt nærmer seg kjørelæreren bakfra. Her skapes et univers som kan minne om veldig gamle Disney–tegneserier (fra den gangen Mikke Mus fremdeles gikk med kortbukser), alt delikat utført i dus pastell. Grisen Mallas bestemor er et hundelignende vesen. Husmødrene i grønnsaksbutikken er en broket forsamling flodhester, esler, mus og elefanter, alle med 40–talls kjoler, skaut og handlekurv. Malla er ikke for de aller minste. For de som gjerne vil være store, men som likevel føler seg ganske små iblant, er dette supre saker. Det handler om mestring, skildret med illustrativ humor og stor omsorg.

Passelig trassig
I høst kom den fjerde utgivelsen om Kari Grossmanns Lillesøsterfigur, Lillesøster går i butikken. Grossmanns tre tidligere utgivelser tar alle utgangspunkt i det nære og kjente. Lillesøster vil ikke bruke bleie. Lillesøster vil ikke gå med gummistøvler. Lillesøster vil ikke spise frokosten sin. Stort sett trekker familiens motstandsdyktige minstemann det lengste strået, og får det som hun vil. Hun tisser i pappas hatt. Hun vasser trøstig av gårde med en rød selskapssko i søledammene. Denne gangen skal Lillesøster handle med pappa, og i matbutikken utspilles en velkjent maktkamp om hva som skal puttes i handlevognen. Lillesøster får ikke sjokolademelk, ikke søtt og klissete pålegg eller boller heller, bare fiskekaker og blomkål og kaviar. Lørdagsgodtet som hun snedig lirker ned i vognen, til tross for at det er onsdag, må hun pent legge tilbake på plass. Alt sammen! Dermed spytter Lillesøster en godt tygget sjokolademus tilbake i smågodtskuffen, uten at noen merker det, og høster ros fra en uvitende pappa. Lillesøsters opprør gjør godt for små lesere som daglig kjemper for godis og taper. Men også voksenleseren som må slepe sure poder forbi alle fristelsene plassert i nesehøyde, heier frem den lille frekkasen, som lar den halvspiste klumpen gli ned i skuffen igjen. Grossmanns illustrasjoner har nærmest blitt allemannseie de siste årene. Hennes velkjente strek pryder informasjonsbrosjyrer, pekebøker, tellebøker. Man kan mene hva man vil om Grossmanns snillistiske uttrykk. Illustrasjonene er ikke akkurat spenstige, men lett gjenkjennelige, noe forfatteren selv har påpekt er et hovedanliggende for henne. Ting skal se ut slik de gjør i virkeligheten. En melkekartong er hvit med røde blomster. En kaviartube ser ut slik den gjør på frokostbordet hjemme. På mange måter er Grossmann blitt vår hjemlige Richard Scarry, med den fordel at barna nettopp kjenner igjen gjenstander og fenomener, fordi de er tilpasset norske forhold. Lillesøsterbøkene formidler, i motsetning til Grossmanns tidligere produksjon, en enkel fortelling, som supplerer en passelig mengde motstand. De små kan godte seg over hovedpersonens evige ”vil ikke”. Denne lille jernkvinnen er akk så gjenkjennelig for de fleste av oss. Lillesøsters lydige, men grisete godte-stunt har likevel et overraskelsespotensiale, som absolutt rettferdiggjør nok en utgivelse som handler om å handle.

I sum
De minstes erfaring med verden setter klare grenser for hva småbarnsbøkene kan tillate seg av litterære krumspring. Livet, døden og kjærligheten må nødvendigvis vente til senere. Et sted må man begynne, og når multifunksjonsbøkene har sluttet å tute og bærte og rasle, vil man sannsynligvis finne ut at dette er fagbøker i lommeformat. Her er det innlæring av harde fakta som primært er målet for en lesestund: ”Dette er en ball. Den er rød. Sånn ser en hest ut”. For mottakere på dette nivået blir det vel litt pretensiøst å snakke om bok som kunst kontra bok som læremiddel. Her dreier det seg rett og slett om å lære nye ord, og det må nødvendigvis være et prosjekt som hører innunder pedagogikken.

For de som har et større vokabular på plass kommer også en tydeligere estetisering til syne på ulike måter i utgivelsene. Morris huspasser viser fine tekstlige takter, med illustrasjoner som sjarmerer. Til tross for at de virker litt keitete i høytlesningssammenheng formidles også bøkene om Pål gjennom en svært uttrykksfull strek, som supplerer den nesten fraværende teksten med kroppsspråk og mimikk. Lillesøsterbøkene er på ingen måte eksperimentelle verken når det gjelder tekst eller bilde. Men karaktertegningen av familiens minstemann er det absolutt krutt i. Historiene om Malla har et retrospektivt billedspråk som bare er vakkert, rett og slett. Og når det gjelder fri fabulering og tulliball, da er Ludde vår mann…

PS: I skrivende stund har jeg to ett år gamle kompiser på hjemmebane, som opererer med et alternativt sett kvalitetskriterier. Estetikk eller ei, når man skal svinge seg opp i høyden for å trykke på alle knappene på stereoanlegget, er det Cap-Lex ettbindsleksikon som faller best i smak.


Litteratur:

Primærlitteratur:
Cousins, Lucy: Hvor skal Molly?, Gyldendal 2003
Cousins, Lucy: Hva gjør Molly?, Gyldendal 2003
Eriksson, Eva: Malla handlar, Det norske Samlaget 2000
Eriksson, Eva: Malla syklar, Det norske Samlaget 2003
Grossmann, Kari: Lillesøster spiser frokost, Gyldendal Tiden 2002
Grossmann, Kari: Lillesøster skal tisse, Gyldendal Tiden 2002
Grossmann, Kari: Lillesøster går til barnehagen, Gyldendal Tiden 2003
Grossmann, Kari: Lillesøster i butikken, Gyldendal Tiden 2003
Hill, Eric: Tassens store godnattbok, Cappelen 1999
Inkpen, Mick: Kipper har fødselsdag, Cappelen 2001
Lindgren, Barbro/Eriksson, Eva: Påls smokk, Det norske Samlaget 2003
Lindgren, Barbro/Eriksson, Eva: Påls potte, Det norske Samlaget 2003
Löfgren, Ulf: Ludde koker suppe, Cappelen 1993
Löfgren, Ulf: Ludde og kassebilen, Cappelen 1995
Löfgren, Ulf: Ludde og fluen, Cappelen 1990
Löfgren, Ulf: Ludde og orkesteret, Cappelen 1995
Olsson, Lotta/Jönsson, Maria: Morris passer huset, Damm 2003
Wolde, Gunilla: Emma Tvert imot, Aschehoug 1975
Wolde, Gunilla: Annerledes Emma og Per, Aschehoug 1975
Wolde, Gunilla: Emmas første dag i barnehagen, Aschehoug 1976
Wolde, Gunilla: Thomas går ut, Aschehoug 1976
Wolde, Gunilla: Emma og Lillebror, Aschehoug 1976
Östergren, Haruko/Eriksson, Eva: Sniff sniff, Damm 2003

Sekundærlitteratur:
Bache–Wiig, Harald: Nye veier til barneboka, (LNU) Cappelen akademisk forlag 1997



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder