Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Inger Østenstad : Trenger barn barnebøker?

Illustrasjon: Aram Østenstad

Barn trenger bøker, sier vi. Selvfølgelig. Veien fra dette selvføgelige til vanskelige spørsmål er likevel kort.

For eksempel: Trenger virkelig alle barn i alle kulturer bøker i like stor grad?


I

Det er lett å se unntakene: Barn i en muntlig kultur trenger fortellinger og sosialt samvær rundt fortellingen, men ikke tekst. Eller er det slik at de trenger barnebøkene desto mer fordi de trenger leseferdigheter og skriftkultur for å kunne forsvare sine interesser og henge med i verden?

Et annet vanskelig spørsmål, gitt en skriftkultur hvor barnebøkene har sin plass, hvilke bøker trenger barn hvor? Det er nærliggende å tro at et mer konservativt og tradisjonsbundet samfunn ikke vil være særlig tiltrukket av moderne barnebøker, slik vi kjenner dem. I ethvert samfunn har dessuten barndommen sin egen farge og smak, noe som gjør at barn ofte vil finne importert barnelitteratur fremmedgjørende. Men på den andre siden er det også slik at dersom barnebokkulturen bare reproduserer det allerede kjente og anerkjente, fører det til stagnasjon og kjedelige bøker som få er interessert i.

Potensielt er det alltid en konflikt mellom hvilke bøker de voksne mener at barna i et gitt samfunn trenger, og hvilke bøker barna vil lese – om de overhodet vil lese. Det er også lett å se omstendigheter hvor denne konflikten kan være utvidet og tilspisset. For eksempel vil moderne, internasjonale (for ikke å si vestlige) barnebøker, trolig virke undergravende – og dermed være uønsket – i ensrettede og autoritære samfunn. I et samfunn som har opplevd undertrykkelse av språk og kulturell egenart, vil barnebøkene kunne være et middel til nasjonal mobilisering og oppdemming mot fremmed påvirkning, snarere enn bøker som er til for barnas del.


II

Det er stedet jeg har befunnet meg det siste året, som har satt meg på disse tankene: byen Slemani i irakisk Kurdistan. (På kart over Irak benyttes en arabisk skrivemåte, As-Suleimaniyah. Byen ligger fire timer med bil nord-øst for Bagdad.) Det er ingen overdrivelse å si at her er situasjonen for barneboka svært annerledes enn i Norge. Helt helsvart er den riktignok ikke: Det utgis barnebøker, en barnelitteraturtradisjon finnes, bokselgerne sier at det er et marked for bøkene, og både forlag og myndigheter viser at de tar barnebøker i betraktning, begrenset – selvfølgelig – av de tilgjengelige ressursene.

Hele det apparatet vi i Norge mobiliserer for å sikre at barna får de bøkene de trenger er fraværende i irakisk Kurdistan – og ganske visst i resten av Irak. Dagens politiske og sikkerhetsmessige utrygghet fremmer neppe en barneboksatsning i det arabiske Irak i øyeblikket. (Selv om en ikke må utelukke at det kan finnes noen barnebokentusiaster som er i ferd med å bygge fremtiden også der.) Men her, hvor det er de facto administrativt selvstyre, en viss stabilitet og konsensus etter 13 års løsrivelse fra ”Saddams Irak”, finnes det åpenbart en bevissthet om barnas og samfunnets behov for barnebøker.


III

Før bøkene eksisterer de muntlige fortellingene. Fortellinger som gleder både barn og voksne. Fortellinger spesielt myntet på barn. Fortellinger på sengekanten. Fortellinger for å døyve redsel. Fortellinger for å dele en deilig stund.

Den muntlige tradisjonen i irakisk Kurdistan er stor og levende. Foreldre har fått fortellinger om ”Gurnatala” med fra sin egen barndom og gjenforteller dem og dikter nye for sine egne barn. Gurnatala er en klok, modig liten gutt i en stor familie som kan ordne alt selv om han er liten. Andre fortellinger er ”De syv dvergene”, ”Mustafa med den røde rumpa”, ”Ulven og Galawesh”, ”Snille Sherko”, ”Vismannen Balor” og ”Reven og kråken”. Det meste av denne levende, muntlige fortellertradisjonen er ikke blitt festet mellom to bokpermer. De er kjente fabler som videreformidles muntlig, uavhengig av en klassisk tekst.

De muntlige fortellingene blir tradisjonelt fortalt som sanger og dikt, med rytme og rim som støtter hukommelsen og konsentrasjonen om temaet. De er en felles tradisjon for barn og voksne.

Når disse fortellingene en gang nedskrives, vil de forvandles til stiv tekst. Slik vi har erfart i Norge med nedskriving av eventyr og andre muntlige fortellinger. I dag bør muntligheten som kurdiske barn opplever i fortellerstunden, tilskrives en egenverdi som barnelitteraturen ikke bør true.


IV

De kurdiske dikternes viktige posisjon er tydelig på den sentrale plassen her i Slemani hvor det er en hel rekke byster og statuer av kjente diktere. Der figuerer filosofen, dikteren og politikeren Piramerd (1867 – 1950) som er kjent for å ha samlet kurdiske ordtak på 1920-tallet. Lesebøkene formidlere hans dikt ”Barkhakam” eller ”Lammet mitt”, en dialog mellom en far og en sønn. Faren skal slakte lammet og sønnen forsvarer det og vil ha det som sin venn.

Et annet kjent lesebokdikt er ”Å du ball” av Fa’ik Abdullah Bekas (1905 – 1948), også han en kjent dikter og patriot med statue på den sentrale plassen. Han skrev barnedikt på 1930-tallet og sanger som blir sunget i skolen. ”Å du ball” handler om fortroligheten mellom barnet og fotballen og læres utenat av alle skolebarn. ”Nasrin” er et annet lesebokdikt av Fa'ik Bekas. Det er skrevet til en liten jente som skal på skolen. Dikteren oppfordrer henne til ikke å være sjenert, men kaste skautet og lære noe nyttig.

”Hvetekornets sang” er et tredje langt, kjært og kjent lesebokdikt av den første modernistiske dikteren Abdullah Bag (1904/5 – 1962) med dikternavnet Goran. Han skrev mange barnedikt og –skuespill. Slik begynner ”Hvetekornets sang”:

    Ved Guds navn, jeg begynner,
    jeg knuser lagerdøra,
    jeg tar ut et lass hvete,
    jeg sår det i jorda.

    Som gull er gull, ren og blank, min hvete

Den siste linjen gjentas gjennom hele diktet.


V

På den sentrale plassen i Slemani, på noen trapper som leder opp til statuene og bystene av dikterne og de nasjonale heltene, sprer bokselgerne ut sine bøker. To av bokselgerne, som holder til ved siden av hverandre og nå i skoleferien hver er assistert av en ivrig gutt i 10-årsalderen, har et godt utvalg av barnebøker. Her fant vi tredje utgave fra 1990, utgitt i Bagdad, av barnediktsamlingen De kjære små. Forfatteren, som var kommunist og ble henrettet av regimet, var kjent under navnet kakei Fallah – storebror Bonde – men hans fulle og helt ukjente navn – Hama Hama Amin Kader – figurerer på denne utgaven. Kakei Fallah har publisert en lang rekke barnediktsamlinger. Alle skolebarn synger hans ”Khoshemewe wolatakam” eller ”Jeg elsker mitt fedreland” fra 1958.


VI

Her er en enkel prosaoversettelse av noen av diktene i den lengre diktsyklusen ”Stolthet”, om sammenhengene i naturen og respekten for dem fra De kjære små:

    Jorda
    Hvis dere ikke kjenner meg – Jeg er jorda. Jeg er livets kilde. Alt som finnes i verden står på disse skuldrene og ryggen. Menneske, dyr, dyrket mark, tørt og vått. Redene til de med vinger og de uten vinger er bare meg, meg, meg, bare meg. Alt som gir liv til mennesket, står på mine skuldre.

    Sola
    Ikke skryt, du barn. Jeg vil ikke høre på hva du sier. Jeg var her før deg. Se på fortiden min. Hvis det ikke var for mine stråler, ville verden vært mørk og skummel. Alt som kalles liv, ville vært uten omsorg og sjel.

    Vind
    Hvorfor er dere så overlegne? Dere farer med tomprat. Det betyr at dere ikke vet om livet at uten luft blir ikke livet til. Uten åndedrett er alt bare død. Kilden til dette livet, kjære, er bare luft, luft. Uten meg kalles hele deres tilværelse for døden. Det er jeg som gir livet. Derfor er jeg den første.
Diktet fortsetter med Vannets, Ildens, Dyrets, Plantens og til slutt Menneskets tale:

    Mennesket
    Inntil den dagen jeg dør, vil jeg respektere dere alle sammen. Det er sant at hvis dere ikke var til, ville jeg aldri bli født og bli til. Under ly av deres eksistens har jeg et smil på leppene. Jeg er et flinkt menneske, med vett og forstand. Jeg jobber dag og natt, kaster ikke bort tiden på søvn, for å bygge et paradis preget av mitt liv, et liv som fyller sin himmel og jord med lykke.

VII

Stikkprøver hos bokselgere med et godt utvalg av barnebøker, viser at det er ganske mange aktive utgivere av barnebøker og barnehefter.

Bokselgerne forteller at det som selger best er barneblader som Sommerfugl, Dragen, Kjære barn og Ly. I barnebladene er det korte, illustrerte historier, tegneserier, leker og gåter. Noen av dem har enkle engelske tekster som fremmedspråkopplæring. Sommerfugl har en liten moralsk fabel på den kurdiske dialekten kirmanji, skrevet med latinske bokstaver.

Blant bøkene og de tynnere heftene med fortellinger dominerer de oversatte titlene framfor de kurdiske. Mange av de kurdiske titlene er diktbøker, og de har ofte en oppdragende moralsk tone.


VIII

Noen av de oversatte titlene er svært enkle både hva tekst og illustrasjoner angår. Ahmed flyr til England er oversatt fra persisk, navnet på oversetteren står på tittelbladet, men ikke navnet på forfatteren. Det samme gjelder Come on Neddy, en liten fortelling om vennskapet mellom barn og et føll, trolig engelsk opprinnelig, men også den oversatt til kurdisk fra persisk. Forlagsrettigheter og copyright har ikke vært en bekymring for kurdiske utgivere.

Oversettelsene av Astrid Lindgrens Mio, min Mio og Allrakäraste syster er utgitt av Kulturdepartementet her i Slemani med Ilon Wiklands illustrasjoner og full kredit til både forfatter, illustratør, oversetter og språkvasker. Aras forlag i Arbil har utgitt Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry med forfatterens originale tegniger. Samme forlag har utgitt Stjernepiken av Barbara Juster Ebensen, oversatt fra Carlsens Forlags danske utgave. Dette tynne heftet på 16 sider har originale kurdiske illustrasjoner av Shervan og holder et akseptabelt nivå både hva gjelder kunstnerisk utforming og trykkekvalitet.

Sardam Forlag har utgitt russiske eventyr under tittelen Ildfuglen. Eventyrene er oversatt fra arabisk av den anerkjente forfatteren Shirin Kaf. Teksten er satt inne i en stilisert bord som fremstiller blader og blomster eller et landskap fra mer nordlige breddegrader. Illustrasjonene er gjort av to russiske kunstnere Igor og Xinia Irshova (navnene er transkribert fra kurdisk) og svært nedtonet i fargene og russiske i stilen. Fargene på fargeillustrasjonene er dessuten blasse i trykken. På et par av illustrasjonene har et barn kludret over ansiktene på tegningene. Det ser rett og slett ut til at forlaget har scannet inn illustrasjonene fra den foreliggende arabiske utgaven, som i sin tur har tatt sideoppsett og illustrasjoner fra en russisk utgave.


IX

Når det gjelder de kurdiske titlene, utgir Ekornhuset enkle aktivitetsbøker og billebøker med moralske sluttpoeng som ikke er til å misforstå, som Den overlegne fisken, Den fine oppførselen, Den sultne ulven.

En aktiv forfatter av moralske fortellinger og dikt for barn er lærer Taha Bilal. Vi har et spesielt forhold til mamusta Taha siden han har vært læreren til gutten vår. Han bruker med stort hell diktene og fortellingene i undervisningen, noe som den følgende lille historien fra samlingen Bestefars skjegg, utgitt av Kulturdepartementet, bærer preg av.

    Jentefroskene
    Det var tre jentefroskevenner. De bodde ved en elv. De hadde også en guttefroskevenn som likte dem veldig godt og lekte sammen med dem. En dag sa guttefrosken til moren sin: ”Kjære mor, jeg vil gjerne at du skal gå og besøke froskejentene og be om hånden til en av dem.” Froskemoren svarte: ”Ved mine øyne, det skal jeg gjøre for deg!” Hun gikk på besøk til jentene og fant alle tre hjemme. Hun sa goddag og begynte å snakke med dem. Da stakk plutselig en liten mus ut av hullet sitt og løp fort inn igjen. Den første sa: ”Te på muten!” Den andre sa: ”Jøp inn i hujjet!” Den tredje sa: ”Tarr og lov, jeg sa irre no!” Morfrosken gikk tilbake og fortalte hva hun hadde hørt til guttefrosken.
    Så nå mine kjære små venner, la meg få se dere som er flinke og skarpe. Vet dere hvilke bokstaver jentefroskene skiftet ut når de snakket?
    Så kom jeg tilbake uten å ha fått noe.
Den siste setningen i fortellingen, ” så kom jeg tilbake uten å ha fått noe”, er en formel som tradisjonelt avslutter eventyret.

Barnediktsamlingen Spurvenes kvitring av Mohamad Darias er også utgitt av Kulturdepartementet. Den inneholder også didaktiske dikt, men her er metaforene mer avanserte og den kulturelle referanserammen mer krevende. Som i diktet ”Barnevers”, som gjennom poetiske bilder som skriver seg inn i det nasjonale kurdiske landskapet og mytologien, vil inngi eller styrke nasjonalfølelsen.

    Barnevers

    Jeg er et fjellbarn
    Oppdratt inne i hagene
    Jeg er ekornet på toppen av valnøttene
    Jeg har sterke armer og hender
    Jeg er Safin-fjellets ørn
    Det er godt der jeg bor
    Jeg står imot fienden
    ansikt til ansikt
    Mitt sinne er sterkt som eiketrærnes
    Selv om jeg er liten
    Har jeg et like høyt hode som
    Halgurt-fjellet
Diktenes rytme, rim og alliterasjon, som er vesentlig for diktets virkningskraft, blir selvfølgelig borte i oversettelsen.

Den illustrerte prosafortellingen Ikke gi opp av Azizi Mella Rash er utgitt av Kulturdepartementet i Arbil og har denne samme kombinasjonen av nasjonale symboler og moral. Det handler om steinhønene i Halgurt-fjellet. Steinhønen er den kurdiske nasjonalfuglen, og Halgurt-fjellet er den høyeste fjelltoppen i hjørnet ved grensen mellom Irak, Tykia og Iran.

Historien går som følger: Først er fuglene glade og kjeder seg ikke. Men en svart slange ved navn Hashuhush spiser en to tre av dem hver dag. En dag samler alle steinhønene seg og bestemmer seg for å anklage Hashuhush hos ørnenes konge, Shakaw. Mazda, lederen av steinhønene, fører ordet. Hashuhush har også noen av steinhønene som sine forbundsfeller og lydige tjenere i hulen sin. Når vinteren kommer, må Hashuhush gå i dvale. Når tjenerne hans blir sultne og går ut for å finne mat, blir de tatt og drept av de andre steinhønene.

Denne historien retter seg kanskje formmessig mot mindre barn en diktene til Mohamad Darias. Moralen er enkel: En skal ikke samarbeide med fienden. Den kontante måten fortellingen gjør det av med Quisling-steinhønene på, uten noen moralsk problematisering, kunne være en form for karnevalisme eller overdrivelse, men er nok her ganske alvorlig ment.


X

Selv om bokselgerne i Slemani hevder at barnebøkene har et godt markedspotensiale, særlig hvis bøkene har et fargerikt omslag, er trolig det uutnyttede markedet stort. Når vi spør barna i vår nærmeste familie – Kavi og Kale, to kvikke jenter på 8 og 9 år – om hvilke barnebøker de leser eller liker eller ønsker seg, forstår de knapt spørsmålet. Bortsett fra barnebladet Sommerfugl og sine skolebøker kjenner de ingen bøker. Som små fikk de fortalt regler, ordtak og eventyr. Nå som de er blitt større er de begeistrede forbrukere av filmer og tegneserier på tv.

Andre barn i bekjentskapskretsen gir tilsvarende svar som Kavi og Kale. Nina på 15 år har en usedvanlig språkbegavelse og appetitt på livet. Hennes forhold til indisk film – som er lett tilgjengelig på satelitt-tv – er så lidenskapelig at hun er i ferd med å lære seg hindi. Også hun fikk fortalt regler, ordtak og eventyr da hun var liten. Nå går hun på tyrkisk- og engelskspråklig skole og har utviklet en pasjon for engelsk krim – Sherlok Holmes og Agatha Christie. På spørsmålet om barnebøker, rynker hun på nesen. Sånt no’ har hun aldri interessert seg for.

Barnelitteraturens didaktikk appellerer neppe til Nina. Hennes avvisende holdning skyldes også sikkert at ungdomsbøker er en ukjent kategori på markedet. Jostein Gaarders Sofies verden er riktignok oversatt og utgitt på sorani kurdisk – som snakkes i den sørlige delen av irakisk (og i iransk) Kurdistan, og da sågar i to helt uavhengige utgaver, men uten tanke på at dette skal være en ungdomsbok.


XI

Foruten at mange kurdiske barnebøker har et enkelt oppdragende budskap, og ofte er illustrert på en typisk ”barnslig” måte uten særlig estetisk omhu, er de også ofte produksjonsmessig enkle med dårlig papir, trykk og innbinding. Til gjengjeld er de tilsvarende billige, en fem til ti kroner per bok.

Prisnivået på bøkene reflekterer det allmenne pris- og inntekstnivået under det doble sanksjonsregimet som irakisk Kurdistan var underlagt i 13 år. (FN-sanksjonene var supplert av en økonomisk blokade fra ”Saddams Irak”.) Selv om pris- og inntektsnivået er på vei oppover idet Irak gjeninnlemmes i verdensøkonomien og irakisk Kurdistan gjeninnlemmes i Irak forøvrig, vil økonomien ventelig være skadeskutt i flere år fremover i tid.

Prisnivået reflekterer også bok- og skriftkulturens begrensede mulighet i et samfunn med utstrakt analfabetisme. I Irak som helhet er analfabetismen blant voksne ca. 45%. Det er ingen grunn til å tro at dette prosenttallet er lavere blant voksne i Kurdistan. Tradisjonelt er jenters utdannelse nedprioritert, slik at mange jenter slutter skolen tidlig. Mange fikk skolegangen sin ødelagt av Saddams Husseins utstrakte ødeleggelse av kurdiske landsbyer på 1980-tallet og tvangsflyttingen av store befolkningsgrupper. Trolig er andelen analfabetisme nå lavere blant barna. Det har skjedd en utstrakt gjenoppbygging av landsbyene, og de kurdiske selvstyremyndighetene har de siste 13 årene satset på skoler og utdanning. Der skolene på åttitallet ble stengt som ledd avstraffelsen av landsbybefolkningen som støttet de kurdiske peshmergaene (geriljaene), er skolene nå gjenoppbygd og bemannet blant annet med ungdommer som avtjener sine pliktår etter fullført lærerutdanning. Det er med andre ord grunn til å tro at mange lesekyndige barn har foreldre som er analfabeter og ute av stand til å formidle den skriftkulturen som barna trenger i sin moderne tid.

Også i Norge finnes det barn som ikke leser, som ikke får skrifkulturen inn med morsmelken. Dette beklager vi og iverksetter statsfinansierte lesekampanjer.


XII

En mulig utvikling er at irakisk Kurdistan og steder med en lignende barnelitteratursituajon rett og slett hopper over viderutviklingen av barnelitteraturen og over på nyere barnekulturelle uttrykk i nye medier. I Norge er vi vant til å betrakte lesning som et gode i seg selv og bekymrer oss over at den teknologiske utviklingen kan komme til å parkere på et sidespor den tradisjonelle bokens tekst mellom to permer. Om barndommen taper barneboken, mener vi, taper den noe som er et absolutt gode. Hvor mye svakere må ikke barnelitteraturens konkurranseevne være når de nye medienes barnekultur treffer barna og markedet før barnelitteraturen virkelig er etablert. Vår hang til barneboken kan likevel være både konservativ og tilbakeskuende. Vi uttrykker oss ofte som om den tradisjonelle barneboken har et udiskutabelt og nærmest gudegitt fortrinn fremfor nye barnekulturuttrykk innen nye medier.


XIII

Norge har et høyt utviklet barnebokfelt og produserer mange – men ikke bare – barnebøker av høy teknisk, håndverksmessig og kunstnerisk kvalitet. Barnebokfeltet har erfart at den store ressursinvesteringen i barnebøkene øker deres tiltrekningskraft og nedslagsevne blant barna. Jo høyere kvalitetsnivå barnebokfeltet holder på alle ledd i produksjonen og formidlingen, desto mer attraktivt blir det for de beste forfatterne å bidra til barnebokproduksjonen. Slik høynes kvaliteten ytterligere.

Når vi skal vurdere det norske barnebokfeltet i forhold til mindre fordelaktige barneboksituasjoner i andre land, som for eksempel her i irakisk Kurdistan, er det ingen grunn til å tro at det er iboende kulturelle trekk som har fremmet barnebokfeltets høye utviklingsnivå i Norge, men snarere en rekke institusjonelle, økonomiske og strukturelle satsninger, som bunner i vår tro på barnas og samfunnets behov for gode barnebøker.


XIV

I Arbil – eller Hawler som byen heter på kurdisk – snakket jeg om barnebøker med Chilura Hardi i organisasjonen Khatuzeen Center for Social Action. Hun har en far som er dikter og lesende barn. Hun er kommet tilbake etter sitt mangeårige eksil i Canada og ønsker at barna skal finne seg til rette i Kurdistan og finne gode bøker på sitt språk. Som et bidrag organiserte hun en workshop for forfattere og illustratører. Et velment tiltak som ikke ga særlig utbytte siden det ikke fantes ressurser til å innlemme fagkunnskap om og erfaring i barnelitteraturens vanskelige kunst i seminaret.



Artikkelen kunne ikke vært skrevet uten bistand fra Hawdam Salih Jaf. Oversettelsene er ved Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder