Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Lars Helge Nilsen : Fjorten år med fakta, fag og sak

Illustrasjon: Soma Larsen

Lars Helge Nilsens kvantitativt sveip over utgivelser av ikke-skjønnlitterære bøker for barn og ungdom i årene 1990 - 2003 avslører at når det gjelder faglitteratur for barn og unge er mulighetene mange, utfordringene ligger i kø. Det er bare for forfattere og forlag å forsyne seg!


[Intro:]
Følgende artikkel er et uhøytidelig forsøk på å sortere ut noen fakta om fakta-, fag- og sakbøker for barn - i betydningen hvor mange og hvilke typer ikke-skjønnlitterære bøker blir gitt ut av norske forlag hvert år? Hvilken fagkategori eller temaområde er fremtredende, og hvilke forlag er det som dominerer utgivelsesomfanget? Hvordan står det til med norske forfattere kontra oversatte utgivelser, og hvilken aldersgruppe er det forlagene innretter seg mot?

Utgangspunktet, eller rammen for dette overblikket er den årlige publikasjon fra Den norske forleggerforening og Den norske bokhandlerforening, Årets bøker, og jeg har av praktiske grunner tatt for meg de siste 14 år, fra 1990 til 2003. (Jeg kunne selvfølgelig ventet ennnå en stund og fått med årets katalog også, men da måtte redaktøren ventet til jul med å få artikkelen sin....) Jeg er klar over at noen forlag da faller utenfor denne “opptellingen”, vel, det får så være, nedenstående gjør ikke krav på å være uttømmende og endelig. Men jeg er fri nok til å anta at de titlene som blir presentert i Årets bøker utgjør så mange av totalen innenfor denne bokgruppen, at eventuelle utelatte titler ikke vil rokke noe særlig ved helhetsinntrykket. Her kan jeg selvfølgelig gjøre en (stor?) feil, og gode lesere får i så fall gjøre meg oppmerksom på mine skjevheter i framstillingen…

[En liten avgrensing:]
Jeg har prøvd å sortere ut, samle opp og gruppere alt som er presentert som ikke-skjønnlitterære bøker for barn og ungdom i nevnte kataloger. Det betyr rene faktabøker, bøker som fra forlagenes side presenteres som nettopp dét, det betyr sakprosa for barn i vid forstand, som biografier og historieformidling og det betyr fagbøker som ligger i grenselandet mot skolebøker, som Livet i fjæra og Økologi og miljøvern. Det er ikke alltid like lett å si hva som er hva heller, og noen klare skiller på faktabøker, fagbøker og sakprosabøker har jeg ikke gått inn på i denne sammenheng, siden jeg ikke har hatt praktisk mulighet til å lese bøkene selv, men forholdt meg til katalogene. Men ettersom jeg har prøvd å favne det meste, kan artikkelen muligens stå som et supplement til debatten omkring Jonas Bakkens anmeldelse av fire faktabøker for barn i mars i fjor.

Oppsummeringen min betyr derfor at skjønnlitterære bøker med klare fagorienterte problemstillinger holdes utenfor. “Blekkulf-bøkene” for eksempel, eller Sofies verden. Da ser jeg også fort at et tema som i overveiende grad er skjønnlitterært presentert, er historie. Ingen nyhet akkurat – historie er jo i seg selv et fortellende fag, og diktere har som kjent i alle tider brukt fortidens hendelser som tema for begivenhetsrike fortellinger. Fremdeles ser det ut til at barn og unge får presentert mye av vår nasjonale historie som spennende og eventyrlige romaner (og i parentes bemerket er vikingtid og middelalder ennå førstevalget som uttømmelig kilde for spenning og dramatikk). Også naturfag blir mange ganger brukt skjønnlitterært -– dyrehistorier er alltid populære hos yngre barn – og geologi og forhistorie kan gjøres spennende i dikterisk form, som Stein og fossilene.

En liten avgrensing har jeg dog gjort. Jeg har ikke tatt med de fargerike og pedagogiske bøkene for de aller minste hvor tillæring av tall, farger og enkle ord er gjort til tema. Jeg har heller ikke tatt med sangbøker, selv om disse i noen tilfeller – som en systematisert samling av sangtekster – med noe godvilje kan sies å være en slags faktabok. De utgjør nå forresten ikke så svært mange titler heller…

[Første sveip: tallenes tale]
I årene 1990–2003 ble det, med de begrensningene som er redegjort for over, utgitt minst 594 faktabøker for barn og unge. Mer spesifikk ser statistikken slik ut:

    1990 50 titler
    1991 55 titler (av 356 titler totalt*)
    1992 51 titler (av 540 titler totalt*)
    1993 35 titler (av 546 titler totalt*)
    1994 26 titler (av 524 titler totalt*)
    1995 35 titler (av 514 titler totalt*)
    1996 34 titler (av 470 titler totalt*)
    1997 41 titler
    1998 40 titler
    1999 32 titler
    2000 61 titler
    2001 53 titler
    2002 45 titler
    2003 36 titler

* tall hentet fra Forleggerforeningens statistikk tilgjengelig på nett (1991-1996), men disse tallene inkluderer også forlag som ikke er tilknyttet forleggerforeningen, og “mine” tall blir derfor ikke sammenlignbare, dersom man vil prosentregne fagbøkene i forhold til totalen. Likevel sier tallene klart at fagbøkene bare utgjør en liten del av det totale titteltallet.

[Andre sveip: forlagene]
Hvilke forlag er så aktører i fagbøker-for-barn-segmentet? Følgende forlag er i hvert fall presentert i de fjorten utgavene av Årets bøker jeg har bladd meg igjennom: Antroposofisk forlag, Aschehoug, Aventura, Bladkompaniet, Bonnier-Carlsen, Cappelen, Carlsen, Damm, Dreyer, Egmont, Eide, Ex Libris, Fonna, Forlaget Allehånde, Frifant, Genesis, Grøndahl, Gyldendal, Gyldendal-Tiden, Hjemmet, Huitfeldt, Humanist, Imprint forlag, Kolibri, Landbruksforlaget, Libretto, Lunde, Luther, NKS-forlaget, Omnipax, Samlaget, Schibsted, Snøfugl, Solum, Spektrum, Teknologisk forlag, Tiden, Universitetsforlaget og Verbum.

Mange av de mindre forlagene er registrert bare med noen få titler, og det er nok ikke så uventet. Mer uventet er det kanskje at store fagbokforlag som Universitetsforlaget og Landbruksforlaget er relativt beskjedent representert, med hhv 6 og 9 titler. Barn er opplagt ingen markert målgruppe der i gården, selv om Landbruksforlaget de senere årene har satset en del på skjønnlitterære bøker for barn og unge. Et annet forlag som markerer seg med få titler, er Aschehoug, som ellers har et rikholdig utvalg skjønnlitterære titler innen barne- og ungdomsbøker. Men bare 29 titler på 14 år, det er bare to om året det! Og når forlaget først gir ut fagbøker for barn, så går det gjerne i Aschehougs illustrerte juniorleksikon, Dyreleksikon for barn, Kroppen og andre lignende kompakte og generelle utgivelser. Cappelen er mer enn dobbelt så stor her, med 79 opptalte titler for samme periode.

Ikke uventet er Gyldendal og Gyldendal/Tiden en kjempe på dette markedet, med hele 121 titler, eller vel 20 % av utgivelsene. Men den virkelige giganten er Damm forlag, som nå tydeligvis satser enormt på fag- og faktabøker for barn. Hele 148 titler utga forlaget innenfor dette feltet i årene 1990–2003, og med en markert stigning fra år til år. I 2001 for eksempel, slo de til med 39 av 53 titler alene. Et gløtt i forlagskatalogen for i år (2004), viser at satsingen fortsetter med uforminsket styrke. Og Damm har særlig satset på serier, det er få av forlagets faktabøker for barn som ikke inngår i en eller annen serie. Et godt eksempel er serien Oppdag verden, som nå teller nærmere 50 titler, og som er oversatt fra det britiske forlagshuset Dorling Kindersley. (Dette forlaget er i parentes bemerket et ungt forlag, som startet opp i 1974 og er i dag størst i Storbritannia på non-fiction.) Damm har for øvrig flere serier oversatt fra dette britiske forlagshuset, og har, kan det se ut til, fanget ei gullhøne her.

[Tredje sveip: seriene]
Damm er stor på serier, men de er ikke alene om det. Det kryr av serier her -– som det gjør det i skjønnlitteraturen – og så godt som alle forlagene, med unntak av de aller minste, utgir fag- og faktabøker for barn i en eller annen form for serie – og gjerne en kortlivet en. For eksempel Møte med 1 og Møte med 2, en biografiserie for barn og unge som Gyldendal utga i 1997, den kom så vidt jeg kan se ikke ut med flere enn disse to bindene. Riktignok var det tre biografier i hvert bind (Jeanne d’Arc, Livingstone og Madame Curie i det første og Chaplin, Luther King og Beatles i det andre), men i hvert fall en del var her gjenbruk av tidligere utgitt bok (Chaplin, 1982). Et annet eksempel er serien Barnas bok om… som Damm utga med ett bind i 1992 (Friluftsliv), to bind i 1994 (Fjellvandring og Sjøfiske) og to bind i 1995 (Livet i fjæra og Rovdyr), en serie som for øvrig hadde undertittelen Damms norske natur-hobbybøker. Igjen en bekreftelse på at nordmenn, det er sjø og fjell, det.

Det ser altså ut til at mellom 4 og 6 bøker er det mest typiske for en serie, gjerne fordelt over to eller tre år, så er det slutt. Et typisk eksempel er Asle Sveens fine serie Tett på norgeshistorien, som kom med to bind i introduksjonsåret 1995 (Harald Hårfagre og Olav Trygvason) og deretter ett bind i 1996 (Olav Haraldson) og ett i 1997 (Harald Hardråde) på Cappelen. Så kan man undre, var det Sveen som ikke ville mer, eller var det Cappelen som fant prosjektet uinteressant i lengden eller var ikke de unge leserne interessert? En annen høyst vanlig variant er fire eller fem bøker samme år, som Schibsteds Gjennom tidene, som i 1993 presenterte fire bind med oppfinnelser, biler, fly og biler/tog. Men som nevnt over, unntaksvis kan jo seriene være svære da, som megaserien fra Damm, Oppdag verden, den har gått jevnt og trutt siden de første åtte kom i 2000. Og det kommer stadig nye bind…

En annen liten detalj som er verd å merke seg, er at når disse seriene introduseres, så hiver man gjerne på et forlokkende adjektiv, mest brukt er “ny” og “spennende” (for eksempel Gyldendals Barnas atlas-serie, 6 bind 1992-94, ), men også sjarmerende (tre bind om ville dyr, Cappelen 1990), eller annerledes (transparente sider, NKS-forlaget med fire bind i 1992, fire i 1993 og fire i 1994, faktisk en 12-bindsserie for førskolebarn!) eller utrolig (Aventuras naturserie 1991).Men best av alt er nok morsom: ”Mine første faktabøker -– ny morsom bokserie for barn” (Gyldendal, 10 bind 1991), her er det viktig å ikke skremme ungene vekk, fakta kan godt være morsomt! Eller kanskje enda bedre, morsom og fæl, Damms “Fæle Fakta” er en 9-binds pocket-serie fra 2000, med titler som Morderisk matte, Den syke, syke middelalderen, Ekle kryp og Ville vulkaner. Her blandes fakta med tegneseriestriper, vitser og allehånde moro, “på barns premisser”, som det heter i presentasjonen. Og Universitetet i Oslo står som garantist (“Et unikt samarbeid med Universitetets Naturhistoriske Museer”) for kvaliteten. (Skole)bibliotekarene kan sikkert fortelle om dette er kule saker, en pedagogisk innertier eller en flopp. Liker unger å lese om hvorfor fluer kaster opp på maten vår, hva milliarder av bakterier driver med i innvollene våre eller om aztekere som syntes det var toppen av underholdning å skjære ut hjertet på mennesker, eller gjør de det ikke?

Det kan i hvert fall slås fast at serier er populære - hos unger vil jeg tro (mine egne har alltid likt dem) og hos forlagene uten tvil: 327 av de 594 titlene i min opptelling er seriebøker.

[fjerde sveip: norsk eller oversatt?]
Det er vel heller ikke uventet at et flertall av de 594 titlene er oversatte bøker. Jeg synes likevel at forlagene er flinke til å få norske forfatter til å skrive faktabøker for barn. 240 titler er norskproduserte hva innholdet angår. Joda, noe sier jo seg selv, norske forfattere skriver om Norges historie og biografier om norske kvinner og menn. Men de skriver om mye annet også, heldigvis. Om dyr og fugler, om eksperimenter og fysikk, om sol og stjerner, om geografi og fremmede land, om helse og seksualitet. Et godt tegn!

Og så er det noen som skriver mer enn andre. Erik Newth er flittig bidragsyter, Leif Ryvarden likeså. Men Kongen på haugen er uten tvil Øivind Berg (f.1955). Han er dyrisk god på flora- og faunabøker, fjellstø i geologien og en Snorre uti historien. En imponerende storleverandør av faktabøker for barn: den tidligere læreren fra Arendal har utgitt ikke mindre enn 30 titler 1989-2004! Det fortjener han ros for, og det har han også fått – han er tildelt Kultur- og kirkedepartementets spesialpris for sitt samlede forfatterskap av naturbøker for barn. Jeg har selv både lest og anmeldt Bergs bøker, og har hatt stor glede av det. Og etter som han ennå ikke har fylt femti, så er det lov å håpe på mer.

Den raske hoderegner har vel alt fått med seg at 354 av bøkene på listen min er oversatte. Noen titler fra svensk, noen fra tysk, men i overveiende grad fra engelsk. Altså skiller ikke faktabøkene seg særlig fra skjønnlitteraturen i så måte...

[femte sveip: aldersgrupper]
Jeg finner 45 titler som klart og tydelig har førskolebarn som målgruppe, det er gjerne fargerike billedbøker med relativt lite sideantall, og med typiske titler som “Min første bok om..” (steinalderen, kroppen) og “Hunden min”, “Katten min”, eller en serie som Samlagets “Mine små leksikon”, hvor seks bind ble utgitt i 2003, med tema som dinosaurer, riddere, kroppen, universet, delfiner og hvaler. Omtrent like mange titler er bøker som sikter seg inn mot de eldste i barnehagen og småskolebarn, for eksempel om trekkfugler, dyr i skogen, enkle bøker om dyr og planter og bøker om enkle fysikk- og kjemieksperimenter. Minken Fosheims seks bøker om kjente tonekunstnere hører vel også hjemme her.

På motsatt side av aldersskalaen, ungdomstrinnet, er det faktisk det samme, jeg teller 45 titler med ungdom som særskilt målgruppe. Her finner vi en del mer omfattende biografier (Hamsun, Tordenskjold, Hans Nielsen Hauge), men også en ti-binds pocketbok-serie fra Spektrum, “Lommefakta-serien” (biler, fly, verdenshistorie, naturvitenskap, jorden etc). Nå kan det hevdes, og med god grunn, at ungdom like gjerne leser fag- og faktabøker beregnet på voksne, særlig når det er litteratur som skal brukes i skoleøyemed. Så det er på en måte forståelig at denne type bøker spesielt for ungdom blir en litt unødvendig kategori for mange fagfelt. Videre kan knapt 60 titler kan sies å rette seg inn mot store barn, altså bøker som passer like godt for de største barna som for de yngste ungdommene. Bøker om film, om det gamle Hellas/Egypt/Roma og særlig verdensrommet faller inn i denne kategorien. En gruppe på rundt 65 titler har jeg puttet i kategorien ”passer for alle”, det er i første rekke høbbybøker og aktivitetsbøker.

De aller fleste bøkene i min oversikt, vel 330 titler, synes å være utgitt med skolebarn som målgruppe, og da mener jeg barnetrinnet. Barn i alderen 6 - 12 år er den gruppen som synes å være den “typiske leser” av faktabøker. Her er gjerne nysgjerrigheten størst, vitebegjærligheten mest artikulert og forbruket rimelig stort. Det kan her nevnes at norsk sakprosa for barn hadde en økning på 36,4 % fra 2001 til 2002, mer enn det dobbelte av norsk skjønnlitteratur for barn (15,6 %), i flg Forleggerforeningens statistikk på nett. Men hvis det er slik, hvorfor utgir ikke forlagene mer fagbøker for barn? (Det er det sikkert noen andre som kan si noe om!)

[sjette sveip: emneområdene]
En siste oppsummering i dette uhøytidelige sveipet skal dreie seg om emner eller fagområdene. Dersom noen i sitt stille sinn tenker at faktabøker for barn, det er bøker om dyr eller tekniske nyvinninger gjennom historien, så er det en kjerne av sannhet i det, som vi straks skal se.

Av de 594 titlene i de fjorten årene, er 19 bøker av mer generell art av leksikon-typen (Aschehougs juniorleksikon, Damms illustrerte hjem- og skoleleksikon) samt en del spørrebøker (Barnas egen spørrebok) og oversiktsbøker (Vitenskapens verden). Videre er det en gruppe på 33 hobbybøker (om frimerkesamling, tegning/maling, sløyd m.m.) og 22 bøker av typen aktivitetsbøker, som Familiens store aktivitetsbok (Aventura 1995), Den store inneboka (Frifant 1999) eller 50 naturprosjekter (Cappelen 1997).

Tar vi en grovsortering på resten, og deler inn i naturfaglige emner på den ene siden og kulturfaglige emner på den andre, så finner vi 284 bøker som henter sine tema fra realfagenes verden, og 236 med emner fra humaniora og samfunnsfag, eller hhv 48 % og 40 % av totalen.

La oss først se nærmere på naturfagbøkene. De kan sorteres i undergrupper etter tema slik:

    Naturfag 113 titler
    Biologi 60 titler
    Teknologi 25 titler
    Astronomi 18 titler
    Helse (kroppen vår) 19 titler
    Friluftsliv 10 titler
    Geologi 9 titler
    Fysikk 9 titler
    Miljø 9 titler
    Matematikk 6 titler
    Fargelære 2 titler
    Idrett 3 titler
    Forskning 1 tittel

De titlene jeg har klassifisert som biologibøker er mer reindyrkete varianter av naturfagbøkene, sistnevnte gruppering har gjerne et bredere nedslagsfelt enn biologibøkene. Løvefamilien, Ulveboka, Snigleliv, Hunden min, Om bier i Norge, Edderkopper og Pinnsvinet er typiske biologibøker i min opplisting, mens Livet i fjæra, Barnas dyreatlas, Dyrenes liv, Våre dyrevenner, Jungelen, Barnas bok om rovdyr og Tvers igjennom naturen er eksempler på bøker som er mer generelle i sin utdyping av biologiske emner, og som ofte setter temaene inn i en større sammenheng, f.eks. Livet i fjæra, Dyra på gården, Barnas egen fiskebok. I tillegg finnes det i den store naturfag-sekken også bøker som Vær og vinder, Vann og Lek og lær i naturen, Naturvitenskap og i ”Oppdag verden-serien” om elektrisitet, ørkener, amfibier etc. Et hovedinntrykk er likevel, jf innledning til dette siste sveipet, at innenfor hovedkategori naturfag, så er utgis det veldig mange bøker om dyr i alle varianter.

Innefor naturfagene er det også utgitt en del bøker med teknologiske emner. De fleste av disse er om biler, båter og fly, eller mer generelt om hvordan oppfinnelser, maskiner og redskaper fungerer. Her skal det legges til at jeg uten blygsel har ”flyttet” en del av faktabøkene om biler, tog og andre transport- og kommunikasjonsmidler over til en annen undergruppe i den andre hovedkategorien, nemlig historie. Rett og slett fordi fremstillingen er satt inn i et historisk perspektiv, som Tog gjennom tidene og Historien om bilen.

I tillegg til teknologi, så er astronomi, helse og friluftsliv de tre undergruppene som har et tosifret tall utgivlser. Verdensrommet er fremdeles forlokkende, og ikke minst har Erik Newth vært en fin ambasssadør for populærvitenskapelig formidling av kunnskap om sola, stjerner og ”livet i det ytre rom” de seneste årene. Fra makrokosmos til mikrokosmos, det synes fremdeles å være et marked for bøker som forteller barn om hvordan mennesker blir til og hvordan kroppen vår fungerer. Bare unntaksvis kommer det mer spesielle utgivlser i denne gruppen, et slikt eksempel er boka Blod, bein og bæsj som Damm ga ut for fire år siden. (Det kom også en svensk bæsje- og do-bok på Landbruksforlaget i år, bare så det er nevnt.)

Resten av undergruppene i denne hovedkategorien har vel heller få titler, så her er det rom for forbedring – mer om det avslutningsvis.

Den andre store hovedkategorien er humaniora og samfunnsfag, eller kulturfagene om man vil. Et tilsvarende oppsett med undergrupper ser da slik ut:

    Historie 115 titler
    Biografi 33 titler
    Religon 21 titler
    Geografi 18 titler
    Forhistorie 16 titler
    Samfunnsfag 9 titler
    Kunst(historie) 9 titler
    Kulturhistorie 9 titler
    Parapsykologi/fenomener 4 titler
    Filosofi 1 tittel
    Litteratur 1 tittel

Kanskje ikke uventet at historie her stikker av med brorparten av titlene, en Sareptas krukke som den er med hensyn til tema og mangfold. Det skal ikke underslås at jeg har har plukket med meg en rekke titler som andre statistikere glatt ville puttet i en annen kategori. Flere bøker om biler, (båter, fly) og tog er allerede nevnt. Men jeg har også med Det første mennesket på månen (Cappelen 1999), den kunne vært under naturfag, Medisinens historie (Damm 2001) som kunne vært under helse, og andre litt sånne nisje-historie-bøker, som Pengenes historie. Den siste kunne kanskje like godt vært puttet sammen med de andre 9 kulturhistorie-titlene, en undergruppe jeg forøvrig fant å kunne plassere historien om poteten (Peter og poteten, Landbruksforlaget 1997) og historien om håret (Hår i millionar av år, Samlaget 1999) og andre smalere emner, som filmens verden og et møte med skaperen av Harry Potter.

De aller fleste bøkene i historie-kategorien er tradisjonelle historiefaglige utgivelser. Det er bøker om egyptere, det gamle Hellas, Romerriket, vikingtiden og Den andre verdenskrig. Her finnes også flere bøker om 17. mai, om norske konger, polarekspedisjoner, riddertiden, indianere og sjørøvere. Om velkjente historiske begivenheter som Pompeii, Titanic og erobringen av Mount Everest. Men også bøker om norsk hverdagsliv på 17- og 1800-tallet, om norske byer (som Trondheim og Oslo) og norske historiske ikoner (Stortinget, Slottet i Oslo og Akershus festning). I denne store gruppen bøker er allsidighet et stikkord!

Den tredje største gruppen i dennen hovedkategorien har jeg kalt Forhistorie, men la gå, den kunne like gjerne vært med i naturfaggruppen, ettersom mange av bøkene her handler om dinosaurer. Men like mange om menneskets historie og steinalderen. Så det ble en liten avveiing. Dinosaurene er jo likefullt en del av vår forhistorie, på lik linje med neanderthalermannen og familien hans.

Den nest største undergruppen i kategorien kulturfag er biografiene. 33 i alt, altså minst to om året, statistisk sett. Her dominerer komponister (9, hvorav 3 ganger Edvard Grieg!) og kunstnere (5), mens norske forfattere er sparsomt representert, det er Aasen, Hamsun, Ibsen og Egner. Resten virker vilkårlig, noen forskere (Darwin, Curie, Livingstone) og noen kjendiser (Chaplin, Agatha Christie, Beatles og Leonardo DiCaprio) og et par regenter (Christian IV og Dronning Victoria). Og dessuten biografien om Hans Nielsen Hauge. Og Inger Gulbrandsen. (Hånden på hjertet, plasserer du henne sånn uten videre?*) Og ja, jeg ser at f.eks. de nevnte bøkene til Asle Sveen om fire profilerte norske konger i serein Tett på norgeshistorien kunne vært rubrisert som biografier. Og at titlene i undergruppen kunst også rommer bøker som er like mye biografiske, en bok om maleren Lars Hertervig og kunsten hans f.eks. Det er alltid en balansegang...

Kort fortalt om de andre gruppene i denne hovedkategorien, så er geografibøkene for det meste atlaser og atlasvarianter, samt noen få bøker om enkelte land (Danmark, Spania, Australia og Japan). Religion-utgivelsene er både i den omtalte serien fra Damm, Oppdag verden, som har fem store bøker om hhv buddisme, hinduisme, islam, jødedom og kristendom i tillegg til et oversiktsbind om verdens religoner, og ikke minst Bringsværds serie om norrøn mytologi (og som noen gjerne vil hevde er svært så fritt og skjønnlitterært behandlet, vel, kanskje er de det, jeg tok dem med likevel). Kunsthistoriebøkene går fra hulemalerier via Jesus i kunsten til Picasso og Hertervig. Parapsykologibøkene kom samlet på Gyldendal/Tiden i 1999 og omhandler universets mysterier, ufo’er, spøkelser og overnaturlige vesener. De to enslige titlene i hhv filosofi og litteratur er begge av leksikontypen.

[Et oppsummerende sveip:]
Som det fremgår av ovenstående forsøk på å identifisere utgivelsene av fag-, sak- og faktabøker for barn i Norge, så står det rimelig greit til kvantitetsmessig, selv om det er lov å ønske seg enda flere slike utgivelser hvert år. Og det kan godt være andre spillere på banen enn Damm, Gyldendal og Cappelen. Ikke minst bør et stort norsk fagbokforlag som Universitetsforlaget kjenne sin besøkelsestid her. Burde det ikke være innlysende at norske forskere gjennom ”sitt eget” forlag kan få drive forskningsformidling mot barn, og dermed anspore framtidas nysgjerrigper’er til å bli enda mer vitebegjærlige?

Så noen hjertesukk omkring temavalg. Naturfagsiden først. Dyr er, ja, ålreite dyr, men et berettiget spørsmål er om vi virkelig trenger enda flere bøker om dyra på gården, når vi strengt tatt heller trenger flere gardsbruk med dyr...Og de ville dyra har en tendens til å bli de samme år etter år, det er enten familien ulv og familien bjørn i vår egen nære natur, eller så er det dyrene i Afrika og alt de har å gjøre, for å sette det litt på spissen. Biologien har langt fra fått sitt, men jeg savner en nytenking i utvalget, og gjerne en sterkere kobling mot miljøproblematikk og den hverdag som ungene etter hvert møter enten de vil eller ei. Og joda, både Øivind Berg og Leif Ryvarden har tatt det poenget, det betyr ikke at også flere kan gjøre det. Men det som er sparsomt representert i denne hovedkategorien er fag som kjemi, matematikk og fysikk – og ikke minst informasjonsteknologi og data. Skal myndighetene nå sitt mål om å øke rekrutteringen til realfagene i skolen, så kan godt norske forlag og norske forfattere være med å stimulere til økt interesse for disse fagene også gjennom flere bøker av høy kvalitet, skrevet for og til barn. (Men ikke nødvendigvis ”Gøy med genforskning – Frankenstein for 10-12-åringer” og andre Team Antonsen-fantasier, om du skulle tenke i de baner...)

For kulturfagene har, som vist over, historie et overlegent grep på utgivelsene. Og visst er det kjekt med historie. Men det er mange andre interessante fagområder også. Jeg håper det i løpet av de neste 14 årene kan komme litt flere enn én utgivelse innenfor filosofi. Og ikke minst håper jeg at noen vil finne/skrive god sakprosa om andre og fremmede kulturer og religioner, som kan få ungene til å bli interessert i og få forsåelse for endringer som skjer i deres eget nærsamfunn – også utover KRL-faget i skolen. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på bøker av typen ”Slik var det da mamma konverterte”, men bøker som på en lettforklarlig måte kan avmystifisere annerledeshet, enten den nå blir presentert på tv eller gjennom innfytterfamilie i nabolaget.

En annen ”mangel”, om vi kan si det slik, er fraværet av bøker som tar opp viktige endringer i samfunnslivet. Det gjelder både innenfor yrkeslivet og hva folk flest faktisk arbeider med og hvordan ulike typer jobb blir utført, det gjelder endringer i mediesamfunnet og ikke minst ny teknologi. Kan man utgi ørten bind om bilens historie og fly gjennom tidene, så må vel noen kunne skrive spennende formidling om dataspill og digitale medier. Mulighetene er mange, utfordringene ligger i kø. Det er bare å forsyne seg!

* Inger Gulbrandsen var 19 år da hun ble fengslet av tyskerne pga motstandsarbeid i Norge og satt flere år i fangeleir under 2. verdenskrig. Maria Konow Lund skrev biografien om henne i 1998 (Gyldendal).



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder