Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Kjersti Lersbryggen Mørk: Å løfte på skjørtet til en uskyldig sjanger

Dersom man løfter på skjørtet til en uskyldig sjanger, kan man fort bli beskyldt for frastøtende fantasering og utidig overtolkning. Det får våge seg. For under bildebokas sukkersøte skjørt skjules iblant både erotiske rovdyr, hårete bollemager og et grisedansk sugekort. Med fokus på kropp, mat og makt har jeg tatt en titt på det som finnes under hos Den store røde hunden (1996) av Erlend Loe og Kim Hiorthøy, Arkimedes og brødskiva (2000) av Hans Sande og Gry Moursund og Konglesugeren (2004) av Bjørn Rørvik og Per Dybvig.


Karneval
Kropp, mat og makt er viktige motiver i Michail Bachtins teori om karnevalisme. Teorien er basert på middelalderens folkelige latterkultur, der karnevalsfester, parodisk diktning og et vulgært språk var sentrale uttrykksformer. Karnevalet sto i opposisjon til kirkens og føydalstatens undertrykkende alvor, og livet ble lek idet hierarkier og regler ble midlertidig opphevet. Alt opphøyet og åndelig ble degradert og kroppsliggjort gjennom latteren.

I den groteske realismen, karnevalets estetikk, står den hyperbolske kroppen i sentrum. Fokus flyttes fra det himmelske til det verdslige, og fra hodet til rumpa. Det legges vekt på kroppens åpninger og utvekster – som for eksempel nesa, den vidåpne munnen, brystene, fallosen og den tjukke magen. Den groteske kroppen kobles også opp mot det dyriske i oppførsel og utseende.

Bachtin trekker fram spising og drikking som viktige livsytringer for den groteske kroppen. John Stephens har anvendt teorien om karnevalisme på barnelitteratur. Han peker på at måltider tradisjonelt har vært viktig i litteratur for barn, men der hvor pekefingerlitteraturen bruker mat i sosialiserende øyemed, feirer den karnevalistiske barnefesten en midlertidig frihet fra den offisielle kontrollen over tiden, stedet og måten maten konsumeres. Jeg vil legge til at friheten også kan bestå i å velge hva, hvor mye og hvorfor det skal spises. I forhold til den groteske kroppens andre avtrykk i barnebøker, hevder Stephens at seksualitet ofte blir omskrevet til nakenhet, mens avføring vanligvis erstattes av det å bli møkkete.

Den store røde hunden
I Den store røde hunden møter vi Felicia som er på biltur med besteforeldrene og fetteren William. Hun syns besteforeldrene behandler henne som et lite barn, mens fetteren bare skryter og erter. Derfor rømmer Felicia til skogs når bestemor vil ha henne til å tisse. I skogen nyter Felicia å bestemme alt selv, inntil det blir mørkere, kaldere og hun hører uling. Hun søker ly i et hus i skogen, hvor rullestolbrukeren Roar bor, som lever av å beise ting brunt. Han forteller Felicia om den store røde hunden som spiser alt og alle. Bare en ropert kan få hunden til å adlyde. Roar gir Felicia en matpakke og et kompass til turen ut av skogen, men hunden finner og spiser henne. Inni hundens mage finner Felicia roperten. Hun lager et bål, og dermed kan hun snike seg ut mellom hundens tenner. Roperten gjør stemmen hennes supersterk, og hunden kan ikke annet enn å adlyde. Felicia setter seg på hundens rygg og kommanderer den til å gå ut av skogen, hvor de møter besteforeldrene og William. Med hunden i bånd etter bilen, tør ikke slektningene å si imot Felicia, og hun tvinger alle til å tisse før de skal kjøre til Roar og beise William brun.

Ulven, bjørnen, hunden – erotiske rovdyr
Sylvi Penne leser Den store røde hunden som en moderne mottekst til Lille Rødhette. Etter mitt syn er det erotiske i underteksten mellom jenta og rovdyret av en mer avansert art som nærmer seg eventyr av typen Skjønnheten og Udyret og Kvitebjørn kong Valemon. Min påstand er at Felicia framstår som en moderne mellomting mellom Rødhette og Skjønnheten. Felicia og Rødhette forholder seg begge til bestemor og et uhyre, til det å bli spist og lydighetstemaet. Rødfargen går igjen, med tegn på sterke følelser som seksualitet og aggresjon. Bruno Bettelheim tolker det slik at lille Rødhette kjemper med pubertetsproblemer hun ennå ikke er emosjonelt moden for. Der den røde hetta kan symbolisere en for tidlig ervervet seksuell tiltrekningskraft, er det hunden som er rød i bildeboka. Felicia får noe rødt og ullent på kjolen og fingrene som lukter stramt, hvilket peker mot menstruasjon og begynnende behåring. I motsetning til Rødhette, er det Felicia selv som tar seg ut av hundens mage. En tolkning av hvorfor Felicia blir spist, er at hun har angst for den dyriske seksualiteten. Spisescenen beskrives med seksuelle undertoner: En ”livredd” Felicia ”kan høre pusten dens”, hunden er ”enorm”, den ”presser henne opp mot et tre” før den ”sluker” henne. Felicia mister sin barnlige uskyld, men i ”opplysningen” fra lighteren finner hun roperten. Dermed kan hun gjenfødes som ei jente med kontroll over sitt eget kjønn (les: ropertens vaginaform). Imidlertid er ikke den store røde hunden ”brudgommen i dyregestalt” som Kvitebjørnen og Udyret viser seg å være, for Felicia har ingen hengivenhet som kan bryte den eventuelle trolldommen. Derimot har Felicia lært å utnytte roperten der hun rir dyret uten angst.

Felicia försvann – kan nogon seja hur?
Cornelis Vreeswijks sanger om Felicia har en uttalt forbindelse til Aksel Sandemoses litterære figur Felicia. Loes Felicia kan også kobles til Sandemoses Felicia gjennom frie, moderne kvinneskikkelser som begge vil være sin egen herre og tar med makt det som ikke gis dem frivillig. Jentene er besatt av hevn, som hos Sandemose viser seg ved at Felicia under krigen likviderer angiveren som fikk hennes bror drept. Dessuten praktiserer Sandemoses Felicia en frigjort form for seksualitet, der hun har et forhold til flere menn samtidig, før hun blir drept av Varulven. Kanskje er Felicias frimodige ridetur på hunden en honnør til hennes eldre navnesøster.

Troll til kjerringer
Den store røde hunden ser ut til å ha gjort felles sak med Rødstrømpene. Grovt sagt er feminismen er en bevegelse for frigjøring av kvinner fra undertrykking utøvet av menn og samfunn. Bestefaren er patriarken med kontroll over bilen og pengepungen, mens fetteren maser om Felicia har kjæreste. Fra disse mennene rømmer Felicia til kameratskapet med den ”stygge” Roar uten følelse i bein (og underliv?). På egen hånd, uten hjelp av tradisjonelle mannlige helter som politimenn og brannmenn, tar Felicia kontroll over roperten og dyret. I løsrivelsen ligger også en seksuell frigjøring, idet udyret forblir et udyr. Å elske hunden snill er ikke feministen Felicias stil, men med kontroll over roperten kan hun godt klappe hunden på magen.

Roperten kan leses som kvinnekjønn og språkmakt. Slik Pans fløyte gir ham makt til å temme og straffe, blir Felicias stemme ”supersterk” gjennom roperten. Med ordet i sin makt tar hun hevn over sine undertrykkere. I framstillingen av hevnen parodieres feminismen, for Felicia blir selv en manipulerende kvinne som bruker sin seksualitet og sitt kjeftament til å få makt over mannen.

Røde hunder
Kommunismen får også et satirisk spark sendt etter seg. Politisk kan rødfargen nettopp konnotere en mer eller mindre revolusjonær sosialisme. Felicia ønsker å avskaffe et totalitært voksenstyre, men ender selv opp som diktator. Proletariatets diktatur kan leses som et parallelt paradoks, der undertrykkelsen av arbeiderne skulle avløses av en undertrykkelse av borgerskapet. I sosialdemokratisk etterpåklokskap vil man kunne kalle kommunismen for sosialismens barnesykdom – eller røde hunder.

Roar kan leses som en personifisering av samfunnets brune krefter, forstått som totalitære tanker. Han har ett brunt og ett blått øye, samt en stripete dress, men under den sære brunbeisingen framstår han likevel som en godhjertet mann som uforskyldt er blitt latterliggjort og marginalisert av resten samfunnet. Den store røde hunden har dessuten merket rullestollenkede Roar for livet. Han forklarer Felicia den tryggeste veien ut av skogen – tilsynelatende – men hunden finner henne. Felicia er imidlertid smart nok til å hanskes med hunden. Hun straffer de slemme slektningene og konkluderer med at den som har den sterkeste vennen vinner. Denne tematikken, som kretser rundt undertrykkelsens repetitive natur, finner vi også i Varulven:

Når et folk er slått ned, med vold eller de midler som kalles fredelige, erklærer det krigen mot seg selv, den hemmelige borgerkrigen som binder folket til sitt nederlag. Bevegelsen for selv å overta undertrykkelsen er straks igang. (Sandemose 1958:83)

Felicia – et skinn av flower-power
Portrettene av Felicia viser et stort sinnsstemningsregister fra sinne til salighet, men det er ikke bare ansiktsuttrykket som forandres i hennes ytre framtoning. Felicias kjole er blomstermønstret tapet i utallige utgaver, der hele 15 av 16 kjoler er ulike. Poenget er ikke å vise at Felicia er i skiftealderen, ei heller å peke på at hun har flere kjoler enn ansikter, men derimot å vise at bildene betoner det ustabile ved blomsterbarnet. Det sammenhengende selvet ligger under tapetkniven.

Flere av Felicias ansiktstrekk er groteske overdrivelser, men det er munnen som skriker mest i så måte. Hennes fyldige lepper dominerer i bildene, men når hun tar til orde mot hunden, er munnen et enormt, svart gap uten tenner. I oppslaget der Felicia rir på hunden, smiler hun et svart glis fra øre til øre, mens roperten ender i et svart hull. Med det usømmelige, svarte hullet geiper Felicia til good-girl-idealet.

Karikert portrett av slekta
Bestefar har et skallet kulehode og en stri, svart bart under en kraftig rødmusset nese. I tissescenen holder hans pølsefingre holder rundt en åpenlys penis, og mens teksten framholder at Felicia ønsker at de skal tisse på skoene sine, viser bildet hvordan urinen spruter på bestefars dressbukser.

Bestemor har en enorm nese med markerte nesebor, tenner på tørk under en svulstig overleppe og store pupper. Håret en grå høysåte av hårruller eller krøller. Bestemor er grå og kjedelig, men likevel ulekker vulgær i sitt utseende.

Fetter Williams svarte hår er kjemmet i en sirlig sidesleik. Som besteforeldrene har han utstående ører og ugjennomsiktige brilleglass. Munnen strekker seg fra øre til øre, der 15 tenner blottes i det brede gliset. På slutten truer Felicia med å beise William brun, noe som kan sees som et ønske om å ydmyke ham. Med brunfargen kan han framstå som møkkete, eller kanskje aller helst som noe bæsjebrunt ekskrementaktig.

Bilde – dekk deg!
Det å spise og bli spist er viktige motiv i teksten. Felicia spiser sitt symbolmettede eple i starten, med påfølgende fordrivelse fra barndommens paradis. Kaffedrikking og suppeselskap kan karakteriseres som kultivert omgang med mat, mens hunden naturlig nok står for en mer dyrisk oralitet. I måltidsscenen hos Roar boltrer bildet seg med en mengde tvetydige måltidsrekvisitter. Roar viser et bilde av den store røde hunden, mens Felicia spiser suppe. Teksten er taus om den underlige bordoppdekningen vi er vitne til: Her er en kjele med lokk, to dype asjetter med skjeer, en serviett, en kopp, en vinflaske, to vinglass og et bein. Har Felicia fått vin? Tyder vinen på at Roar har fordekte planer med den unge piken? Beinet som ligger på bordet stiller også Roar i et litt tvilsomt lys, med sin form av et typisk gnagebein for hunder. Er beinet til den store røde hunden? Hele bildet av måltidet kan dessuten gi allusjoner til Jesu siste måltid med disiplene. Slik Jesus ble forrådet, blir Felicia kanskje forledet av Roar. Framstillingen av Roar har et djevelsk preg med den gustne huden og de olme øynene, mens Felicia er framstilt i en opplyst aura av sterke og friske farger i hår og hud og med et åpent og spørrende ansiktsuttrykk. Både Jesus og Felicia dør en mer eller mindre symbolsk død før de står opp igjen. Derimot symboliserer trolig Roars vin en annen type blod enn nattverdsvinen. Felicias og Jesu blodsutgytelse for kommende slekter er av vidt forskjellig karakter.

Arkimedes og brødskiva
Arkimedes og brødskiva handler om jenta Evreka, pappaen hennes og katten deres Arkimedes. Pappa drømmer om å bli oppfinner, men ligger mest i badekaret. En morgen hopper Arkimedes opp på bordet for å ta pappas brødskive med kaviar, hvorpå pappa skriker til katten og feier den ned av bordet. Katten lander på alle fire, mens brødskiva lander med smøret og kaviaren ned. Dette presenterer pappa som naturlover for sin datter. Like etter finner han på sin tredje naturlov; hvis du skjeler og vinden snur, blir du sånn. Evreka vil teste ut disse naturlovene, hun fester en brødskive med smøret opp på ryggen til Arkimedes og slipper katta ut av vinduet. Katta og brødskiva stiger, helt til en flokk kråker hakker i seg skiva. Dermed faller Arkimedes og lander på alle fire i pappas ansikt, som skjelende har stukket hode ut av vinduet for å se hva Evreka ”glor” på. I det samme snur vinden og pappa blir sånn. Alle naturlovene stemmer. Pappa prøver å bli normal igjen, men får det ikke til. Evreka vil bli oppfinner for å hjelpe ham: Hun lager gelé i badekaret, og når pappa får se Arkimedes som går på gelévannet, blir han frelst.

Eureka! Jeg har funnet det!
Arkimedes og brødskiva leker med Vitenskapen og Kristendommen, men er også dus med populærkulturelle uttrykk. I bildeboka heter katten Arkimedes, etter antikkens store naturviter. Det fortelles at Arkimedes lå i badekaret da han oppdaget at oppdriften av et legeme i vann er lik vekten til den fortrengte væskemengden (Arkimedes lov). Dermed utbrøt han ”Eureka!”, som betyr ”Jeg har funnet det!”, før han løp naken ut på gata. Sannhetsverdien er rimeligvis ikke avgjørende når Arkimedes og brødskiva raljerer med fortellingen om vitenskapsmannen Arkimedes. Det aktverdige er trukket ned på et dyrisk plan med katten Arkimedes. Pappa, som er oppfinner, roper til stadighet på datteren Evreka når han ligger i badekaret. Han har ikke funnet opp noe, derimot vil han bli skrubbet på ryggen. Evreka vil bli oppfinner som sin far, og for både far og datter henger oppfinnsomt tenkearbeid sammen med bading i badekar med en oppdriftig bollemage i været.

Den svarte frelseren
Når Arkimedes går på gelévannet, trosser han sin navnebrors væskeoppdriftslov samt sitt eget vannfiendtlige instinkt. Dessuten minner opptrinnet om Jesus som går på vannet. På samme måte som disiplene ble forferdet og skrek da Jesus gikk på sjøen, blir pappa så skremt av Arkimedes i badekaret at han skriker ”Milde Jesus!”. Disiplene reddes fra havsnød og Peter frelses fra sin tvil, mens pappa frelses slik at han bokstavelig talt får rett syn igjen. Evreka og Arkimedes får betydningsfulle funksjoner i forhold til pappas helbred, og slik oppstår en underlig og subversiv kobling mellom et jentebarn og en okkultaktig svart katt på den ene siden, og Faderen og Sønnen på den andre. Å sammenligne Jesus med det svarte, djevelske dyret, leker med det høyverdige i god kristentro. Parallellen til det gudebenådede vannet Jesus går på, er dessuten gult gelévann. Dermed kan det se ut til at Dyret går på urin.

Pappa med bobleprosjekt og bollemage
Pappas håpløse såpebobleprosjekt legger ikke bånd på hans selvtillit, der han utleder ordspråklignende naturlover. Skrikende beordrer han sin datter til å skrubbe ham på ryggen. Den late farsfiguren latterliggjøres også gjennom sitt ytre, med fallosnese, gigantisk bollemage og spinkle armer og legger. Hans avslappede aktivitetsform og pubbesøk bidrar trolig mer til denne epleformen enn kaviarskiva han ikke unner Arkimedes. Pappa er i hovedsak avbildet avkledd, dog med fotball- eller Mikke Mustruse på. Pappas mørkerosa brystvorter utgjør to sentrale blikkfang. For betrakteren er det også lett å bite seg merke i de svarte kroppshårene som både er markerte og strategisk plasserte på beina, under armene, rundt navlen, på brystet, samt hodehåret med Alfa-alfa-antenne, koteletter og fippskjegg. Pappas nakenhet er naturlighet all den tid badet er handlingens hovedarena, men han opptrer også i bar overkropp spisende ved kjøkkenbordet og kikkende ut av vinduet. Kun umiddelbart etter det som trolig er en tur på puben, er han tilkneppet med svart dress, slips og solbriller. Før han ser Arkimedes på gelévannet, har han imidlertid rukket å løsne slipset og kneppe opp skjorta. I neste øyeblikk, før Arkimedes får satt tennene i lokkematen, er pappa igjen ikledd favoritthabitten fotballtruse og tennissokker.

SuperEvreka
Evreka er sin fars rake kontrast, der hennes undring står opp mot hans konstatering. Hun utviser handlekraft, mens speilfikseringen og såpebobleprosjektet synliggjør hans handlingslammelse. Imidlertid, og til alt hell for Arkimedes, stemmer pappas lover. Evreka må ennå en stund innordne seg med badekost ved badekaret, selv om det sure fjeset viser at hun har fått smaken på det søte, selvstendige liv.

Evreka er sin fars datter av utseende, dog med håret samlet på hodet, i to fletter. Supermann har lånt litt av sin ytre karakteristikk til Evreka, med E-logo på genser, truse og jakke. Gjennom sine gjerninger framstår også Evreka som en ekte heltinne. Jentungen viser at helterollen ikke er forbeholdt tøffe mannemenn, slik man til tider kan få inntrykk av i populærkulturens fortellinger. I tillegg til å være Evrekas bokstav, kan den runde, pilleaktige E-logoen også være en ironisk ecstacy-kommentar til hippe coke-skjorter. Evrekas aktive barnenatur står på ingen måte tilbake for mer kjemisk stimulerte syrehoder.

Arkimedes – kjæledegge og kampfelle
Arkimedes er Evrekas trofaste allierte. Katta står last og brast med sin matmor og lar seg bruke i hennes fly- og flyteeksperimenter. Ved å lande i pappas ansikt, kan katten dessuten psyke ut og latterliggjøre fars forfengelighet. Evrekas dyriske kampfelle kan sies å forberede og foregripe pikebarnets løsrivelse fra farsautoriteten.

Kattas hale peker den veien humøret svinger, hvilket kan sees i halens styreposisjon i kattespranget mot kaviarskiva, i den slappe stussen i fritt fall med kun en smurt brødskive som sikkerhetsnett, i den potent oppadrettede halen ved synet av mat og i den helspente halen under kråkeangrepet. Grensene mellom dyr og menneske tilsløres når Arkimedes står på bakbeina, mens forlabbene drar i Evrekas truse, samtidig som kattekjeften skriker på mat. Dessuten kan Arkimedes slå lens innendørs med de andre aktørenes stilltiende godkjennelse3. Stående langt unna doen styrer han med selvsikker mine den gule tissestrålen sin rett oppi doskåla.

Fra fiskeskjelett til sitrongelé
I Arkimedes og brødskiva er det mye brød, smør, kaviar, samt en hel del sitrongelé. På kjøkkenet kan det skimtes en matskål med fiskeskjelett, noe som vitner om at Arkimedes ikke overfôres. På kjøkkenbordet, sammen med mat for mennesker, står derimot kattematen. Kattematpakkas motiv er en Zorromaskert katt som flekker tenner. Arkimedes framstår imidlertid som modig selv uten maskering, det er tvert imot pappa som trenger mørke solbriller for å opprettholde et tøft image.

Brød og fisk er nyttig mat som metter sult, hvilket gir bibelske assosiasjoner. Mens katter (og mange voksne) mer enn gjerne lever på fisk, er det mange barn som overlever uten fiskemiddager. Derimot er søtt godt, i henhold til selvskrevne barnematregler. Geleen står i en særstilling i et unyttighetsperspektiv, i og med at den typiske barnefestmaten er vanskelig å spise slik det sømmer seg for pene piker og har liten sakral næringsverdi utover å sende aktivitetsnivået til himmels.

Matbad
Arkimedes og brødskiva har flere brudd på normer for matens hva, hvor mye, når, hvor, hvordan og hvorfor, men det ultimale tabuet med hensyn til både kropp og mat er Evrekas gelélek. Her sprenges grenser i forhold til matens mengde, sted, tid, tilberedning og fortæring. Evreka bruker alle sparepengene sine på trettisju pakker sitrongele, det vil si ca fem Freia-kilo gulfarget, stivelsesholdig sukker. Vanligvis blir kjøkkenet regnet som et egnet sted for matlaging, men Evreka er mer utradisjonell med varmt vann og gelépulver i badekaret. Dette er en smule oppsiktsvekkende, da badet er plassen der kroppen kvitter seg med avfallsstoffer som møkk, svette, urin og ekskrementer. Men Evreka vemmes ikke, derimot legger hun kropp og sjel i sin fars søte medisin. Det er fristende å kalle det en fråtsende geléorgie når Evreka får en deilig følelse av å ligge naken oppi gelévannet. Det gule badevannet tolket som urin, er dessuten en sjokkerende sammenstilling av mat og kroppslig avfall. Der Helserådet ville kicket på uhygieniske forhold, ville Barnevernet bekymret seg over at Evreka sovner i sin egenmekkede, sukkerholdige kveldsmat mens pappa er på puben. Vel hjemme sjokkeres den sjeløyde til rett syn igjen av Arkimedes på badevannet. Katta legger seg uanfektet til på geleen og eter, mens pappa ler så han skriker fordi Evreka sitter fast. Når Evreka endelig kan gomle svære geléklumper, er dette tilsynelatende en utilsiktet, om enn velsmakende, bivirkning av den kvinnelige oppfinnerens originale kur mot skjelingsrelatert tungsinn.

Konglesugeren
Reven har et møkkete teppe som han får hjelp av sin venn Grisungen med å riste. Det hjelper imidlertid ikke med ristingen, og to knaskefugler foreslår at Reven kan låne konglesugeren til fjompenissen Papp. Men Papp er en sinting som ikke vil låne bort sin nye maskin av dansk fabrikat, og dermed jager han Reven og Grisungen ved å kaste kongler på dem. Reven kler ut Grisungen med granbar og solbriller og presenterer ham for Papp som den danske sugekort-kontrolløren Ole Busk. Papp består ikke prøven som Reven og Ole Busk pålegger ham, derfor tar de med seg konglesugeren mens Papp ligger fast under 200 kilo kongleblanding. Teppet til Reven må imidlertid vente, for på veien kommer de over et bringebærkratt som egner seg ypperlig til konglesugersylting. Reven og Grisungen smatter i seg syltetøy, direkte fra tut.

Sugekort og grisedansk
I Konglesugeren er det sprell med språk fra A til Å. Her vrimler det av tulleord og ordoppfinnelser, som knaskefugler, sinting, gubing, bommertknappen og kongleblanding. Vi finner også skjellsordaktige skapninger som grisetrynet, grisedansk, konglesuger, sugekort og fjompenissen Papp. Flere treff i tråd med karnevalismens lattervekkende logikk, er blant annet peppermetaforen som blir vrengt på og får ny bokstavelig mening idet den sinte Papp avgir en stikkende pepperlukt. Dessuten er dansk, og da spesielt grisedansk, en viktig ingrediens i Konglesugeren. Papp skjønner ikke dansk, derfor har han ikke tatt lappen på sin danske konglesuger. Reven utnytter dette svake språklige punktet hos Papp: Grisungen skal bare være dansk, det er kjempelett. Og når de nærmer seg Papp og konglesugeren for annen gang, roper Reven: ”Ikke kast, det kommer en danske!” Papp blir engstelig av, men etter hvert irritert på, grisedansken. Da faller Papp for sin egen suger, og fortelleren registrerer at ”Det kom en merkelig lyd fra konglehaugen, nesten som dansk.” Reven og Ole Busk forlater Papp i haugen for å rekke danskebåten. At det danske språket fungerer både fortryllende og fremmedgjørende, ser vi også i utdraget nedenfor:

– Du var i hvertfall kjempeflink, sa Reven. – Hva var det du sa egentlig?
– Ko do so gube no? sa Grisungen. – Det betyr ”kan du være så snill og sende meg pepperet?”
– Betyr det det? sa Reven.
Grisungen ristet på hodet og smilte.
– Jeg bare lurte deg, sa han. – Jeg aner ikke hva det betyr, for jeg kan jo ikke dansk.


Frastøtende fjompenisse
Fjompenissen Papp, som bor under ei rot, liker å skryte og samle og sortere kongler. Når Papp blir vrang, lukter han pepper og kaster kongler. Papp framstår med langt fremskreden epleform. Tynne armer og bein møtes i den tjukke magen, som har sin parallell i Papps tjukke hue, så tjukk at hatten er for liten. Hatten bærer Papp i bar overkropp. Her og på hodet sees en mengde røde og svarte hår. Papp har møkkete tenner, en hengepupp og svarte buskebryn over små morske øyne. Det er flere likhetstrekk mellom Papp og Pappa i Arkimedes og brødskiva, der begge framstår som groteske parodier på det mannlige idealet ”big and hairy”. Hårete er også konglesugertuten, og sugeren kan tolkes som Papps manndomsforlenger: Den er til overmål verdens største i sitt slag og suger ifølge Papp alt fra kongler til røtter, elg og filleryer. Når den kraftige konglesugeren suger seg fast i Papps store, røde fallosnese og gjør den lengre, blir det imidlertid for mye av det gode. Fjompenissen faller for sin egen machomaskin, med ytterligere hysterisk fysikk som resultat.

Listig og stilig roterev
Dyrene i Konglesugeren er snakkende individer, og Reven framstår som spesielt veltalende. Han låner et munnhell fra forbilledlig freidige Karlson på taket: ”– At noen spør om å få låne en konglesuger er vel ikke noe å bli sint for, sa Reven. – Det er en vanlig sak.” Han er dessuten hjernen bak komplottet mot Papp. Opp mot disse menneskelige egenskaper, som også innebærer å gå på to, står de mer dyriske drifter. Det kan tyde på en smule lemfeldig styring av husholdningen når Revens stueteppe visstnok skal være rutete under alle revehårene, samtidig som Reven har for vane å gnage på tøfler. På teppet kan vi dessuten se at det ligger et brev med påskriften: ”KEMNEREN. Til Reven”.

Inne i det ekstremt rotete revehiet, på jakt etter danske rekvisitter, er den pelskledde rødreven stilig ikledd en skinnhjelm med briller og en rød Beckham-drakt. Tissepotta viser at han dog holder styr på noe. I hver sin pote holder han en trompet og et ulveskinn. Det er ikke godt å si om Reven ser på artsfrenden som mat eller skremmende forkledning – rev i ulveklær – men vold eller trusler ville ikke bite på Papp. Det må brukes revelist mot pepperstinkende sintinger.

Nervøs gris med granbarbart
Grisungen er av det sjeldne retthalede slaget. Denne distinkte skavanken gjør grisen noe stakkarslig, som forsterkes av en nasseaktig engstelighet. Grisungen er ikke så sikker på om han har skjønt Revens plan for Papp, men han gjør som han får beskjed om. I revestrekene mot Papp lykkes imidlertid Grisungen svært godt som hovedrolleinnehaver. Med Ole Busks granbarbart blir det dansk helt av seg selv, selv om det er mer solbriller og griseflaks enn utstudert taktikk som gjør at O. B. ramler på sugerstartknappen.

Masseødleggelseskongler: Kampen om konglesugeren
Papp sitter på stor makt i kraft av sitt utagerende og uberegnelige vesen. I kombinasjon med en sterk kastearm, mange kongler og en meget effektiv konglesuger, utgjør Papp en ikke ubetydelig trussel i skogsuniverset. Reven ser seg nødt til å konfiskere konglesugeren – først og fremst på grunn av det trengende teppet. Sekundært ville det være uheldig med opprustning av Papps konglelagre. Gjennom spill på nordisk nivå blir Papp satt på plass under 200 kilo kongleblanding. Fjompenissen er fanget og ufarliggjort, felt av sitt eget våpen – og en grisunge. Fra å være liten, redd og retthalet, vokser Grisungen inn i rollen som myndig kontrollør med et distanseskapende språk i sin makt. Mens Ole Busk har fullt fokus, kan reven stå i en trygg skygge og avvente en utspekulert avvæpning av Papp.

Møkk og mat
Figurene i Konglesugeren har et frisinnet forhold til mat. Knaskefuglene knabber og knasker på en tøffel som Reven også har gnagd på. Reven forutsetter at disse fuglene knasker Papp fri for kongler. Reven vurderer dessuten hvorvidt det møkkete teppet skal suges rent eller beplantes med sopp eller reddiker. Valget faller i første omgang betryggende på rengjøring, men under prosjekt konglesuger slafser og smatter den renslige Reven og Grisungen i seg konglesugersyltet bringebær direkte fra tut og fra bakken. I tillegg til å bryte med hvordan man spiser anstendig (sprut direkte fra tut har også andre orale undertoner), så er tilberedningen fritatt for hygieniske fordommer med oppsamling av møkk og mat i samme fat. På toppen vil jeg slenge ut en bæsj – som en tolkning av konglene ut fra størrelse, farge og sin fornedrende funksjon. Et betimelig spørsmål er også hvorfor den hårete konglesugertuten er dryppende rød før Reven og Grisungen er kommet til bringebærkrattet. Er det blodblandet neseinnhold fra Papp? Konglesugerens bruksvennlighet er uansett upåklagelig, der Reven og Grisungen på siste side framstår som svært fornøyde med bringebærblod rundt kjeften.

Karneval er lek for frihet – og tabu
I karnevalet ligger latent en subversiv kraft, der leken blir et dønn seriøst middel til frigjøring fra undertrykkelse: Felicia, undertrykket, men selv en undertrykker med den store røde hunden mellom beina; Evreka, eksperimentell og gryende opposisjonell med Arkimedes, brødskive og gele; Reven og Grisungen, antiterrorstrategi med granbar, dansk og konglesuger. Gjennom parodier på ideologier som feminismen, kommunismen, kristendommen og vitenskapen, understrekes det relative i all herskende sannhet og makt. Kroppslige uttrykk blir brukt i latterens tjeneste, med fokus på nakenhet, enorme neser og mager, behørig behåring og tissende peniser. Uten påtrengende kostholdsråd, men med vin, fem kilo gele og blodblandet bringebær, kan maten demonstrere sin lekne overlegenhet over åndelig føde og annen etikette.

Dersom du som velmenende voksenleser av litteratur for barn drar ned gardina for denne ublu utlegningen, er du i godt selskap med den kondisjonerte kulturen. Kropp er tabu i vår kultur, hevder barnekulturforskeren Ivar Selmer-Olsen. Samtidig er barns kompetanse, uttrykk og lek knyttet til det kroppslige, med utforsking av kroppens bevegelighet, nakenhet, hull, lyder, lukter, slim og sekreter. Dette bryter med konvensjonelle oppfatninger av verdig og akseptabel adferd. Barnekulturen er klar over at kropp er tabu, og utfordrer dette stadig gjennom humor, sier Selmer-Olsen. Kanskje er artikkelen bare en anelse avansert bæsjtisshumor. Eller kan man med karnevalistiske briller møte et provoserende syn som pirker i ideen om uskyldige barn og bildebøker?

Litteraturliste

Primærlitteratur
Loe, Erlend og Kim Hiorthøy 1996: Den store røde hunden, Cappelen.
Rørvik, Bjørn F. og Per Dybvig 2004: Konglesugeren, Cappelen.
Sande, Hans og Gry Moursund 2000: Arkimedes og brødskiva, Gyldendal Tiden.

Sekundærlitteratur
Bachtin, Michail 1991: Rabelais och skrattets historia, Anthropos.
Bergstrand, Ulla og Maria Nikolajeva (red.) 1999: Läckergommarnas kungarike, Centrum för barnkulturforskning vid Stockholms universitet.
Bettelheim, Bruno 1975: Sagans förtrollade värd, Norstedts.
Penne, Sylvi 2001: Norsk som identitetsfag – norsklæreren i det moderne, Universitetsforlaget.
Sandemose, Aksel 1958: Varulven, Aschehoug.
Selmer-Olsen, Ivar 2001: ”Hvordan forstår vi barndommen og barnekulturen i dag?” Upublisert konferansemanus fra forelesning ved Sekretariatet for Børnekulturnetværk, København 25.01.01.
Stephens, John 1992: Language and Ideology in Children`s fiction, Longman.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder