Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Knut Anders Løken: Peter Pan − bare en språkpotet?

Peter Pan feiret 100 år i julen, og løsrevet fra teater, film og bøker har Peter Pan-myten nærmest blitt et endetidsvarsel som kan sammenfatte viktige trender i det 20. århundre. Når trendforskere stadig griper til Peter Pan som en språkpotet, er det fristende å undersøke om mytens styrke nettopp skyldes et brudd med opphavsmannen, den skotske forfatteren James Matthew Barrie (1860-1937).


Det er ikke helt enkelt å finne tilbake til den litterære Peter Pan. Skyggene fra storheter som Disney og Spielberg, og ikke minst Freud, har gjort sitt for den moderne forståelsen av myten. Jakten på opphavet vil også kreve komplisert utgivelsesarkeologi i Barries eget forfatterskap. Vi begynner med slutten.

Har vi kommet til Aldrilandet?
Peter Pan debuterte på teaterscenen i julen 1904, men selve myten fikk et avgjørende løft av Disneys tegnefilmversjon, langfilmen fra 1953. Ulike forhold hadde forsinket denne filmen, som dermed ble et femtitallsfenomen. I etterkrigsgenerasjonens ungdomsdyrkelse ble Disneys ”Peter Pan” − om gutten som ikke ville bli voksen − et uskyldig motstykke til ungdomsidolet James Dean. Dean drev villmannskjøring i "Rotløs ungdom", og døde straks etter i en bilulykke under mottoet "live fast, die young". Michael Jackson fikk senere en tilsvarende stjernestatus, men en helt annen livsholdning. Han ønsket absolutt ikke å dø, bygde sitt eget Neverland i hagen, og klamret seg til leketøy og smågutter mens han så Disneys ”Peter Pan” i endeløse repriser.

Peter Pan-syndromet
Peter Pan-syndromet ble uttalt som sykdom av psykologen Dan Kiley i 1983, og ble straks misbrukt av forsmådde kvinner. Syndromet fikk utvidet betydning, og omfattet snart alle menn som kviet seg for å få barn eller prioriterte gutteleken framfor familiekosen. Den populære bruken har dermed hindret syndromet å bli medisinsk term, noe som kunne hjulpet Michael Jackson i en viss rettssak. Men denne syke rettssaken handlet ikke om å være mann eller gutt. Når vår tids største popikon mister nesen i forsøket på å bevare ungdom og skjønnhet, så er ikonet verken mann eller androgyn − men universell. Peter Pan kan leses som et generelt tidsbilde, fordi myten inngår i den største fortellingen i moderne markedsføring: drømmen om evig ungdom − eller evig liv. Det virker uskyldig når Peter Pan får skylden for tenåringsnostalgi blant menn, eller Jane Fonda-tendenser hos kvinner, men i ytterste konsekvens peker ungdomsdyrking også forbi mote- og helseprodukter, forbi plastiske operasjoner, og helt mot de mest tvilsomme sider av bioforskningen − og et teknologihybris av uante dimensjoner?

Tilhengere og motstandere
Peter Pan har også blitt et sosiokulturelt begrep. Den danske kulturforskeren Johannes Nørregaard Frandsen har karakterisert moderne tid som "en tid hvor Peter Pan myten har altafgørende betydning (...) mange af de kulturkonflikt møder vi oplever, kan forklares som møder mellem tilhængere af Peter Pan myten og dem der ikke er tilhængere..." (Ufe-nyt, nr 2 2002). Uten å forklare denne dimensjonen fullt ut, kan vi minne om at Peter Pan ikke bare var leken, men også glemsk, egosentrisk og litt uforskammet. I dette tilfellet handler myten om å være fleksibel og åpen, og på godt og vondt ha evnen til å se bort fra tradisjoner. Når Peter Pan har blitt en anvendelig språkpotet for trendforskere i vår vestlige kultur, blir det rent profetisk at Barrie faktisk vurderte "Store hvite far" som boktittel på sitt mesterverk. Men da har myten levd sitt eget liv. Opprinnelig var nok ikke det litterære budskapet en åpen hyllest til ungdom og modernitet.

Dødsåret 1987
Så går vi tilbake i tid, forbi myten, i håp om å finne selve boken. Først må vi forbi det vanskelige året 1987, da evigunge Peter Pan på sett og vis døde som litterær karakter. James M. Barrie hadde i sin tid forært Peter Pan til et barnesykehus, både når det gjaldt inntekter og kunstneriske rettigheter. I 1987 mistet sykehuset rettighetene, og inntektene utenfor England. Peter Pan ble fritt vilt for markedskreftene. En lesbisk teatergruppe nytolket teaterstykket, mens Steven Spielberg avsluttet sin egen ungdomstid med et lite veloverveid fadermord på Disneys ”Peter Pan”. Først etter makkverket "Hook", som han åpent angret på i ettertid, gikk han over til voksne filmer som "Schindlers liste".

Disney kunne heller ikke dy seg for en syltynn oppfølger, og DVD-coveret til "Return to Neverland" kan forlede noen til å kjøpe feil film. I så fall er de kurert for Peter Pan for alltid. Det store antallet uautoriserte oppfølgere i form av bøker, filmer og tegneserier gjør det nesten umulig for vanlige lesere å finne fram til Peter Pans litterære kilder. Derfor forlater vi umiddelbart alt tøyset som er produsert etter 1987, og undersøker om dette fortelleuniverset har noe egentlig startpunkt.

Graven i parken
Mot slutten av 1800-tallet var James M. Barrie en etablert og populær forfatter. Han var spesielt kjent for folkelivsskildringer basert på morens barndomserindringer. I 1902 skrev han en spesiell bok, Little White Bird, hvor fortelleren blant annet går rundt i Kensington Garden med en liten gutt, og i en felles fantasilek besjeler de parken. I noen av kapitlene møter vi Peter Pan, et lite barn som har rømt hjemmefra og lever blant fugler og geiter − omtrent som skogguden Pan. I vår sammenheng er det viktig at boken antyder noen mørke fantasier om blomsterpinner og plakater, som fortelleren har kalt små barnegraver. Og det er Peter Pan som har begravd barna i løpet av natten. Barrie var også en populær dramatiker, og satte opp en teknisk spektakulær teaterforestilling om Peter Pan. Vi regner premieredagen 27. desember 1904 som Peter Pans egentlige fødselsdag fordi teaterstykket langt på vei hadde de ingrediensene vi senere forbinder med bok og tegnefilm.

Den skjulte juvelen
I 1906 ble kapitlene om Peter Pan i Little White Bird gitt ut i separat utgave under navnet Peter Pan in Kensington Garden. Men Peter Pan ble i disse årene først og fremst utviklet på scenen, og ble dramaturgisk klargjort til den gotiske reisen som også fører Alice til Eventyrland, Dorothy til Oz og Harry Potter til trollmannsskolen. Selv om teaterstykket fikk endringer senere, er det likevel en modnet fortelling som ligger til grunn når teaterets Peter Pan får sin boklige form, Peter and Wendy, i 1911. Dette er den skjulte juvelen, utgangspunktet for denne artikkelen − og selve fasiten for å forstå Peter Pan som litterær karakter. Likevel venter vi med å gå til boken, fordi vi må klargjøre alle skyggene som forvirrer og fortolker Peter Pan, også før 1987. Og pussig nok var ikke Disney den verste, vi kan heller skylde på Freud − og de engelske skolemyndighetene.

Boken blir barnemat
I årene etter 1904 vokste teaterstykkets popularitet raskt, og ble et fast innslag i engelsk juletradisjon. Morsmålslærere ville gjerne bruke fortellingen om Peter Pan i undervisningen, ved siden av den allerede så velbrukte Robinson Crusoe. Men selv om Peter and Wendy er langt mer barnevennlig enn Peter Pan in Kensington garden, så var den likevel ingen opplagt barnebok. Dessuten var det et vesentlig klasseskille i engelsk skole. De store massene av barn var ikke forventet å havne i akademiske, kunstneriske, politiske eller åndelige yrker. Barna skulle først og fremst lære å bruke språket referensielt, ikke retorisk og poetisk. Språket var et verktøy, beregnet på de enkleste mimetiske forhold, der saken som skulle avbildes var viktigere enn språket. Noe av det samme forholdet lukter vi her hjemme, når yrkesfaglige elever får stiloppgavene erstattet med rapportskriving, og det er et tvilsomt åndelig klasseskille hvis ikke hele befolkningen har språkets fulle nyansespekter som mål. Denne holdningen ble en katastrofe for Peter Pan.

Figuren levde videre, men knapt som litterær figur. Skolemyndighetene sensurerte alle referanser til samtiden. Antydninger om klasse- og kjønnsforskjeller i det engelske samfunn, presentert i en robinsonade med forekomster av indianere, kunne ellers bringe tankene hen på England som et dekadent sentrum i et oppblåst kolonirike. Men det verste var at skoleboken også fjernet de fleste spor etter Barrie som stilist.

Myte uten språk
For å klargjøre kronologien ble det gjort solide kutt i innskutte tilbakeblikk, en av bokens fortellefinesser. Alle forekomster av refleksjoner og kommentarer ble også betraktet som handlingsdempende, og ble fjernet. Den eksplisitte forteller ble dermed erstattet av en betrakter. Dermed forsvant selve viddet, de mange filosofisk-ironiske kommentarene som pekte ut tankedypet i fortellingen. Metaspråklige kommentarer ble fjernet, og verst av alt − språket selv, siden Barrie hadde en hang til å eksperimentere med både setningsstilling og billedbruk, og nettopp understreket sin underfundige doble livsoppfatning ved uvøren språkbruk. På sensurgaleien er det vanskelig å stoppe. De ti første sidene ble rett og slett droppet, og boken ble ellers kraftig forkortet, for hvordan skal man oversette slike personkarakteristikker til barnespråk: "Jeg vet ikke hvorfor han (styrmann Smisk) var så uendelig patetisk, hvis det da ikke skyldtes at han var så patetisk lite oppmerksom på det."

Duket for Disney
Dermed var det duket for Disney, som beholdt mesteparten av stoffet i disse kortversjonene, men som også var nødt til å se på handlingen med et kritisk dramaturgisk blikk, motivere handlingen hos hovedkarakterene og porsjonere stoffet etter en rytmisk plottstruktur. Siden Disneys manusforfattere fra den tid holdt noe høyere standard enn i dag, så har de etterlatt seg en respektfull tolkning som ikke minst kan gi oss et overblikk over handlingen:

Disney har valgt å stille spørsmålet: Hva gjør en jente den siste natten på barneværelset, før hun må flytte til eget rom? Er det mulig å flykte til eventyrenes verden, og være barn for bestandig? Peter Pan gir henne muligheten, og tar henne med til en øy hvor det bobler av lek, alver, havfruer og eventyr, Coopers indianere og Stevensons sjørøvere. Etter mange opplevelser i Aldrilandet forstår Wendy at den lekne Peter Pan ikke kan oppfylle hennes gryende kvinneinstinkt, og hun får reise tilbake til familien.

Wendy er altså barnet som gruer seg til å bli voksen, mens Peter Pan er en filmhelt i helt bokstavelig forstand, siden han alltid vil være klar for nye eventyr, og slett ikke er moden for å besvare Wendys forelskelse. Wendy lærer at sine barnlige lengsler til tross, så vil hun fremfor alt være kvinne. I grunnfortellingen er Wendy hovedkarakter, Peter Pan er bare et verktøy, og filmen kan derfor gi få svar på hvem Peter Pan egentlig er. Men filmen viser oss tydelig hvor den moderne Peter Pan-myten stammer fra. Det er kvinnens synsvinkel som bestemmer, og myten rammer derfor alle menn som foretrekker leken fremfor kvinnens (og familiens) krav. Disneys film skal ha ros for å ha bundet sammen den viltre leken i Aldrilandet til en sammenhengende fortelling, uten egentlig å gå utenfor det fortellestoffet som er tilgjengelig i boken. Men med lite nyanserte personskildringer og litt for mye søtmaling har Disney bidratt avgjørende til at myten har svevd fritt ut av Barries hender.

Hva mangler i filmen?
I boken er det en dyp psykologisk skildring av kaptein Krok som helt er utelatt i filmen, en lang epilog om mødre, og dessuten en langt mer komplisert Peter Pan. I filmen er han nesten spiselig, i boken er han en sjamerende egoist, og virkelig til å irritere seg over. Det er også skjemmende at Disneys film skiller mellom realisme og fantasi ved å la reisen til Aldrilandet være en drøm. Hensikten er riktignok god, i beste Disney-ånd, for å spare Wendys foreldre for det grusomme sjokket å skulle komme hjem til et tomt barneværelset. Men filmen bryter markant med boken når alle hentydninger til død er borte. Det er sannsynlig at Barrie, som døde i 1937, ville ha oppfattet Peter Pan-myten, basert på Disney, som en ufarliggjøring av de kreftene han selv prøvde å skildre.

I tillegg har Barries forfatterskap fått en annen tåkelegger som har skapt kaos for de fleste tolkere. Hvis Barrie hadde ant hvilken betydning hans samtidige Sigmund Freud skulle få for litterære tolkninger − på bekostning av forfatteren − så hadde Barrie neppe våget å signere sitt mesterverk. Og det er påfallende at den neste store barnebokklassikeren i den engelske gullrekken, Ole Brumm (1926), nærmest håner freudianske tolkere med sin konsekvente uskyld.

Skapt i guttelek?
Hvis man har sans for de biografiske sider ved Barries diktning fremstår Peter Pan som en undertrykt sykdomshistorie. Det er svært enkelt å se både direkte og indirekte referanser til Barries eget liv, og man burde vel egentlig vise forfatteren den respekt å la det være. Biografiske og freudianske fortolkninger skaper nye fortellinger om forfatteren, men bidrar ikke til å forløse selve verket, og kan bringe Peter Pan som litterær karakter helt ut av fokus. Den nye storfilmen "Finding Neverland" viser forfatteren i lek med brødrene Llewelyn-Davis i Kensington Garden. Barrie fikk et nært, om ikke helt ukomplisert forhold til familien, og tok seg av guttene da foreldrene døde. Brødrene ble innviet i Barries egne gutteleker, og Barrie har i ettertid lagt vekt på at Peter Pan ble utviklet i et samspill med brødrene. Det bærer utvilsomt boken preg av, med en magisk blanding av voksne og barnlige stemmer. Samtlige guttenavn i Llewelyn-Davis-familien er forøvrig brukt i fortellingen. I gutteleken spilte ikke Barrie selv rollen som Peter Pan, men hoppet rundt som kaptein Krok, uten at dette fjernet inntrykket av Peter Pan som et slags selvportrett. Barrie vokste heller aldri opp, rent fysisk, han ble ikke høyere enn 1.55. Dessuten var han gift i femten år uten at det resulterte verken i barn eller sex, hvis vi skal tro ektemakens antydninger.

Ved sykesengen
Med det sterke fokuset på morsrollen i Peter Pan-fortellingen, så glir også Barries egen mor som en skygge over Barries tekster. Denne skyggen rommer en så spesiell tragedie at all tolkning av Peter Pan som ubesudlet fiksjon nærmest blir en umulig oppgave. Da Barrie var seks år gammel, døde hans 13 år gamle bror med brist på hjerneskallen etter en skøyteulykke. Storebroren David var selve gromgutten, og det barnet som denne middelklassefamilien hadde tenkt å satse på − helt fram til en høyborgerlig karriere. Moren ble aldri seg selv etter dette, og i månedsvis lå hun til sengs og dyrket minnene. Lillebroren James ble til å begynne med helt oversett, men skjønte etterhvert at han kunne få noe oppmerksomhet ved å gå inn i brorens rolle, ved å etterlikne stemmen og faktene hans − en evne til å parodiere som også ble Peter Pans viktigste verktøy i kampene mot kaptein Krok. Det hører også med til historien at Barries mor mistet sine foreldre da hun var liten. Allerede som åtteåring måtte hun passe sin brødre, og fikk dermed en tidlig smak på morsrollen. I boken er det nøye understreket at Wendy representerer alle mødre, og at Peter Pan er objekt for en ubestemt lengsel − en evig utilfredsstillelse − knyttet mye dypere til morsinstinktet enn at det lar seg materialisere i verken et barn eller en ektemann alene.

Lest biografisk kan man havne i et komplisert puslespill. La Peter Pan være den døde broren som moren aldri kan glemme, og som stiller seg foran faren ved å nedkjempe kaptein Krok. Eller prøv forfatteren i rollen som Kaptein Krok, slik at kampen handler om morens gunst? Slike forsøk kan være like fruktbare og forvirrende som å la Peter Pan være forfatterens alter ego. Siden kaptein Krok i teatertradisjonen er spilt av den samme rollefiguren som barnas far, havner man fort i en fortelling om kong Ødipus, og den er det strengt tatt ikke Barrie som har diktet, men Sofokles og Freud. Siden Barrie slo gjennom med morens erindringer, har det også vært vanlig å tenke seg Wendy som Barries mor i ung alder, og det passer i så fall godt med epilogen i boken − som ikke er i filmen − hvis vi aksepterer at Wendys mor da spiller Barries mor som voksen. Det er svært fristende å tenke seg at allegorien om Barries egen mor/sønn-tragedie utgjør grunnstoffet i Peter Pan. Derfor skal vi prøve å glemme den, selv om vi straks blir minnet på den − etter å ha lest bokens første linje.

Dødsmyten
"Det er bare ett barn som aldri vil bli voksent". Svaret er kanskje ikke så innlysende, men det er faktisk bare døde barn som aldri vokser opp. Både biografisk og i Barries egne tekster blir det understreket at Peter Pan er et resultat av mytedannelse gjennom barnas vanskeligste spørsmål: Hvor kommer vi fra, og hvor går vi når vi dør? Dette poenget er fjernet fra skolebokutgaven og i filmen, men blir sammenfattet ganske kort i Peter and Wendy: "Det var mange underlige historier om ham (Peter Pan), blant annet skulle han reise litt av veien med de barna som døde, så de ikke skulle bli skremt." Denne kunnskapen gjelder Wendys mor, som også bekrefter at det gjelder myter for barn: "...når hun nå var gift og full av fornuft, tvilte hun på om det fantes en slik person." Mer dødssymbolikk finner vi i spillet med det åpne vinduet på barneværelset. Det er en gammel skikk å la vinduet være åpent for døde mennesker, slik at sjelen skal slippe fri. En viss logikk kan det da være å la vinduet stå åpent, så sjelen kan vende tilbake. Denne tankegangen virker fjern nå, men husk at spiritismedebatten (Køber-saken) som gikk i norske aviser på 30-tallet avslørte at store deler av befolkningen var tilbøyelig til å tro på sjelekontakt med dødsriket.

Når vinduet holder på å bli lukket − ikke i filmen − så er vi inne i et svart landskap. Handlingen befinner seg i et demringsfelt mellom drøm og virkelighet, og antyder våre mørkeste drømmer: redselen for å ha skyld i sitt barns dødsfall, drømmen om at en død har blitt levende − og skuffelsen etterpå. Boken ble skrevet på en tid da barnedødeligheten var langt høyere enn i dag, og ikke minst − om det mellomste samfunnssjiktet − de som nettopp måtte kalkulere hvor mange barn de egentlig hadde råd til, og hvilke de måtte sette bort. En mors skyldfølelse kunne derfor gå mot barn som ikke levde opp, som ble satt bort − eller de tomme ansiktene på barn som aldri ble født. Barrie brukte også teaterteppet i en forestilling til å hylle de store eventyrforfatterne, og gjorde da plass for H. C. Andersen. Det mest originale dødssymbolet i stykket, en blodtørstig krokodille med en tikkende klokke i magen, er en metafor i Andersens ånd. Kaptein Krok frykter døden, fordi han er voksen og ikke tror på eventyr − men hvilket eventyr? Vi kan også spørre om Krok hadde fryktet døden hvis han hadde trodd på Gud, og foreløpig la svaret ligge.

Eventyr til trøst
Peter Pan som en spesiell og utvidet dødsmyte kan vi lettest forstå hvis vi tenker oss den biografiske situasjonen der Barrie forteller Llewelyn-Davis-guttene om Peter Pan som lekekamerat i dødsriket. I forlengelsen av dette vil det også være en trøst å vite at de guttene som dør, egentlig ikke går glipp av noe. Derfor vil det være en naturlig forlengelse av dødsmyten å male voksenlivet kjedelig. I Peter og Wendy blir det nøye redegjort for skjebnen til alle mannsskikkelsene. De glemmer kunsten å fly, begynner på skole, og ender opp på et kontor. I myten om forfatteren selv er det godt regissert at Peter and Wendy faktisk blir gitt ut i samme år som Llewelyn Davis-guttene blir sendt til Eton, nettopp den kostskolen som kaptein Krok hadde gått på. Og døden hadde det nok vært mye snakk om. Guttene mistet begge foreldrene i tiden mellom skuespillet og bokutgaven av Peter Pan.

En av de heftigste scenene i teaterstykket, som kommer svakt ut i boken, er det interaktive spillet med barna som roper den dødssårete Wendy tilbake til livet − ved å erklære at de tror på alver og eventyr. Igjen går tankene til Gud, han som skal være herre over liv og død. Hvorfor ber ikke barna til ham i stedet? Svaret ligger i tiden. Vi befinner oss i naturmystikkens tid, og det var helt akseptert å erstatte religøse forestillinger med litterær hedonisme. Dødsmyten kan virke svart i dag, men hensikten tangerer de kristne trøstefortellingene om et evig paradis. I Norge hadde Pan, som Hamsuns boktittel, nylig kronet nyromantikken, og Glahn fant også sitt Aldriland i naturen: "Denne stilhet som mumler mot mit øre er alnaturens blod som syder, Gud som gjennemvæver verden og mig (...) Aa, ved min udødelige sjæl, jeg takker også meget fordi det er mig som sitter her!" (Hamsun: 1954, Kap 26)

Tung tale til begge kjønn
Teorien om dødsmyten trekker fram en side ved boken, men besvarer ikke helt spørsmålet om forskjellen på myte og litterært budskap. Når vi snakker om Peter Pan i dag (helst i USA), så handler myten først og fremst om mannen. Det er riktig at en mann kan få sine ettertanker av å lese om Peter Pan, men boken som helhet har tung tale til begge kjønn. Vi kan likevel la oss styre av myten til å se på mennene først. Når Wendys familie adopterer noen gutter fra Aldrilandet, blir de "voksne og velforsørget". Tre av dem går til kontorene sine med dokumentmappe og paraply, en får parykk og blir dommer, mens den siste gifter seg over sin stand, noe som innenfor tekstens norm er håpløst stakkarslig. Wendys eldstebror John blir en mann med skjegg "som ikke har en eneste fortelling til barna sine". De to voksne mennene, Wendys far George og kaptein Krok, kan leses som en sammenfattet karakter. Begge er tusseladder som bruker maske og store fakter når de viser autoritet, og forskjellen i brutalitet ligger egentlig bare i fiksjonsnivået. I Aldrilandet gjør det strengt tatt ikke så mye om Krok dreper noen − vi befinner oss bare i gutteleken. Boken − ikke skoleboken! − har et interessant avsnitt om kaptein Kroks bakgrunn:

    Krok var ikke hans virkelige navn. Å avsløre hvem han egentlig var, ville til og med i våre dager sette landet i brann, men slik de som leser mellom linjene allerde har gjettet, hadde han vært elev ved en berømt kostskole, og tradisjonene derfra klynget seg fremdeles til ham som en snippkjole... (Barrie 1982, 146)
Dermed er handlingen festet til en bestemt tid, og et bestemt miljø. Om faren George får vi vite at han tilstreber det konforme − "han er livredd for å miste sin jobb i sentrum" − og vi mer enn aner sammenfallet med kaptein Krok som ergrer seg grønn over at han ikke vet forskjellen på god og dårlig takt og tone. Dette handler om den voksne mannen som er presset til å gjøre en klassereise, som er underlegen sine kollegaer, og ikke kjenner det uformelle spillet om popularitet og autoritet. Mannen får heller ingen ektefølt kjærlighet fordi kona også deltar i voksenlivet bare som et spill, og "til slutt oppga han strevet med å få kysset."

Den lange epilogen
Denne utlegningen av triste mannsskjebner bifaller Peter Pan som en mannsmyte. Biografisk er også fortellingene hentet fra en lek mellom gutter − og en kortvokst mann. Men boken Peter and Wendy har to tittelroller, og i strid med alle dramaturgiske regler har boken en påfallende lang epilog. Disneys film slutter der Barrie endelig begynner å problematisere kvinnerollen. For hva skjer med forholdet mellom mor og barn når skolen henter barna − eller "stjeler dem" − som Barrie også har uttrykt det? Peter Pan har hvite melketenner, og er et sjarmtroll som alltid får viljen sin. Men Disney-filmen har nesten glemt at den flyvende helten bare har korttidshukommelse. Peter Pan kan derfor ikke oppfylle noen løfter, og er bare til hjelp for andre når han ser en sportsprestasjon i oppgaven, samt muligheten for å få ros, eller bli hyllet. Med Barries ord er barn "lystige, uskyldige og hjerteløse". Og hvis barna virkelig skal klatre i samfunnet, slik gutter helst skal, så må de reise bort for å gå på skole. Dermed er kjærlighetstiden mellom mor og barn over. Når morsrollen blir formell, så ligger problemet hos moren. Det er hun som har hukommelsen, og sitter igjen med tanker om sitt eget instinkt. Hun er som Wendy, hun ønsker å ha barn, eller gjøre seg selv til omsorgsperson for andre, men hvorfor? Hvordan blir denne kjærligheten egentlig besvart? Minnet om melketennene, det er det eneste.

Peter Pan − en misforstått kjønnsmarkør?
Det er altså ikke bare menn som bør frykte voksenlivet. Et kapittel i Peter og Wendy er kalt "Det lykkelige hjemmet", og den franske litteraturprofessoren Monique Chassagnol har pekt på ironien i denne tittelen (Chassagnol 2002, 207) Barna leker familie, og det er bare som lek de er lykkelige. I leken er det Peter Pan som nekter å være far, han vil holde avstand og bare leke sønn. Tilsvarende kvier Wendys mor seg for å vise mannen full hengivenhet. Barneleken speiler et samfunn hvor både arbeidsliv og familielykke er erstattet med krampaktige rollespill. De hjemmeværende mødrene griper tak i omsorgsrollen som et kjærlighetssubstitutt, og dette skadelige svermeriet utarter naturligvis mest i en spesiell klasse, der hvor morens andre oppgaver er erstattet av hushjelp og tjenere.

Det kan være til trøst for en analytisk voksen leser at Barrie dermed taler om en spesiell tidsepoke, og at han maler en livspessimisme som ikke hviler på samme grunnlag i dag. Med barna er det annerledes. De synes nok fortsatt at kontorjobb høres kjedelig ut, og jeg er ganske overbevist om at Barries barnestemme ville trøste barna på et helt annet nivå. Barrie hadde ikke vitenskapelige svar på barnas vanskeligste spørsmål, men ga dem litteratur i stedet. Han skrev myten Peter Pan.



PS: Det er ikke lett å få tak i riktig bok. Styr først og fremst unna alt som lukter Disney. Husk også at kortversjoner av boken, samt utgaver av Peter Pan in Kensington garden er gitt ut under tittelen Peter Pan. Den uforkortete utgaven av Peter and Wendy (senere kalt Peter Pan and Wendy) er på ca. 180 sider. En god norsk oversettelse av Tormod Haugen, Peter Pan og Wendy, er gitt ut på Gyldendal 1982. Denne kom i billigutgave i 2003.


NB: Wendy har også blitt myte. Den amerikanske psykologen Dan Kiley advarer kvinner mot å havne i Wendy-fellen, å føle sterk omsorg for en barnslig og uansvarlig mann. Wendy-dilemmaet betegner valget å skulle våge forholdet ved å bli en mer krevende kvinne à la Tingeling.


Litteratur
James M. Barrie: Peter and Wendy, 1911
James M. Barrie: Peter Pan in Kensington Garden, 1906
James M. Barrie: Peter Pan og Wendy, oversatt av Tormod Haugen, Gyldendal 1982
Andrew Birkin: J. M. Barrie & The Lost Boys, London 1979
Monique Chassagnol: "Masks and Masculinity in James Barrie's Peter Pan", i John Stevens (red): Ways of Being Male, New York 2002
Knut Hamsun, Pan, Gyldendal 1954
Ronald Jack: The Road to Neverland, Aberdeen 1991
Jaqueline Rose: The Case of Peter Pan, London 1984
Jackie Wullschläger: Inventing Wonderland, London 1995



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder