Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Nina Goga: Bedtime for democracy. Soverommet i nyere norske bildebøker

Flere barnelitterære tekster har sine rammevilkår i sengekantens godnatthistoriesituasjon, men sengekammeret eller soverommet utgjør også et eget barnelitterært topos. I denne artikkelen skal jeg gi en kort skisse av barneværelset utvikling i et kultursosiologisk perspektiv og deretter se nærmere på fire nyere norske bildebøker der hele eller sentrale deler av handlingen utspiller seg på soverommet.


Man kunne legge ulike perspektiv på en slik undersøkelse, og som en avgrensning har jeg derfor valgt å fokusere på hvilken funksjon soverommet har i de ulike tekstene. Er rommet et fristed, en eremittcelle, et sted for straff, et sted for drøm og søvn eller noe annet eller kanskje en kombinasjon av disse?

På sengekanten
Materialet til bøkene om Pippi Langstrømpe ble til da Astrid Lindgrens datter Karin ligger syk med lungebetennelse en vinterdag i 1941. (Se www.astridlindgren.se) Karin ber moren fortelle om Pippi Långstrumpa og

      Astrid börjar berätta den ena befängda historien efter den andra om en flicka med röda flätor och fräknar som bodde i ett stort hus tillsammans med en apa och en häst....

    Når Astrid selv blir sengeliggende en uke i 1944, begynner hun å skrive ned alle historiene

      om Pippi Långstrump som hon tidigare berättat för Karin och hennes kamrater. Det skulle bli en present till Karin på hennes 10-årsdag. En kopia av manuskriptet skickar hon till Bonniers förlag.

    I Einar Øklands Snakk med dr.Ost (1977) møter vi en far som fra sin plass på gulvet mellom barna Endres og Annas senger, diskuterer emner som krig, det å klare seg alene, det å være full og om fiskestørrelser før i tiden. Kim Fupz Aakesons Sallies historier (1992) består av elleve fortellinger som hver tar utgangspunkt i Sallys leggesituasjonen. Hun er en krevende unge som hver kveld hyler - og argumentere - seg til en ny godnatthistorie akkurat når faren har tenkt å se dagsrevyen. Fortellingene er langt fra søte og harmoniske, snarere groteske og humoristiske. Mest kjent er trolig teksten som forklarer hvorfor mennesker promper. Tekstene er også utgangspunkt for animasjonsfilmene med samme tittel.

    Et borgerlig idealrom
    Sammenhengen mellom godnatthistorier, sengekantsamtaler og barneværelser kan man søke i utviklingen av begreper som ’barn’ og ’barndom’. I essayet ”Barnets födelse. En skiss över barnet i historien” skriver Ronny Ambjörnsson at barndomsbegrepets ”förändring har […] intimt samband med framväxten av en borgerlig familj”. Barndom er nettopp en ”social kategori, inte en biologisk”. Når barnet med hjelp fra John Locke og 1700-tallets reformpedagoger (Rousseau, Pestalozzi, Campe og Basedow), etter hvert blir regnet som mer rent, upåvirket og et mer følelsemessig åpent og autonomt ’jeg’, blir barnet og barndommen også mulig å betrakte som et potensielt investeringsområde. Barnebok- og leketøysproduksjon skal ikke bare forståes som et utslag av barnevennlig og didaktisk iver, men også som økonomiske satsningsområder. Det er derfor neppe tilfeldig at ordet ’barneværelse’ relativt ofte dukker opp i titler på barnebøker fra 1800-tallet. Ikke minst kjenner vi den engelske Nursery Rhymes-tradisjonen med kjente titler som Mother goose or the old nursery rhymes og The nursery rhymes of England. Eksempler på liknende norske bøker kan være Henrik Wergelands Vinterblommer i Barnekammeret (1840), Hanna Winsnes’ Gamle Visestubber fra Barnekammeret (1897) og Johanne Margrethe Schønheyders Fra Barnekammeret. Smaastykker paa Rim (1893), men også nyere utgivelser for barn som i Mari Maurstads I barneværelset med Margrethe Munthe (1995) og I barneværelset med Inger Hagerup (1997).

    I realiteten er dette værelser de fleste barn både på 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet ikke kjente til, det er et ikke-rom, et borgerlig idealrom, et barnet og barndommens utopia. På 1800-tallet ble barnekammerset ”symbol på hjemmet som en følelsemessig enhet og representerte samtidig delingen av familien i en voksen og en barnlig verden” skriver Bjarne Kildegaard i artikkelen ”Barneværelset kulturhistorie: Den innebygde kontroll”. Eneværelse var likevel sjeldent. Som regel delte hele søskenflokken rom eller det var snakk om gutte- og jenterom. Rommene ble brukt til både søvn og lek, men det ble også lekt i stuene. Selv ”om oppdragelsesmønsteret generelt var ganske restriktivt”, skriver Kildegaard, ”representerte en borgerlig oppdragelse ofte en viss innrømmelse av barns utfoldelsesbehov”. Det private og intimiserende borgerlige hjemmet konstitueres av forbindelsen mor-barn. I det førindustrielle samfunnet kunne ingen trekke seg tilbake i egne rom. Huset (ikke hjemmet) og familien var en produksjonsenhet og i denne deltok både hustru og barn, skriver Ronny Ambjörnsson. I artikkelen ”Interieur med dukkebørn” legger Marie-Louise Svane vekt på at den

      arkitektur, borgerskapet anvendte i opbygningen af sin livsstil, gav – som noget vigtigt og som noget indtil da uset – netop rum for et borgerlig ’privatliv’. Hverken i godsarkitekturen eller i bøndernes gårdindretning havde der eksisteret rum, som havde gjort et privat familjeliv mulig

    Mot slutten av 1800-tallet begynte man å ”propagandere for lyse og romslige barneværelser med egne møbler [… men] [i] lavborgerlige miljøer ble barneværelset likevel en idé som først kunne omsettes i praksis på 1900-tallet” (Frykman og Löfgren Det kultiverte mennesket). I våre dager er det først og fremst den stadig voksende andelen barneromsider i Ikea-katalogen som forteller noe om det liv som leves på barnerommet. Selv små barn i barnehagealderen ser i våre dager ut til å skulle tilbringe tiden i hjemmet på hybelliknende lekeland. Denne ”retten” til et eget rom forstås også som retten til et indre rom, en privatsfære som gir beskyttelse og mulighet til egen fri tenkning. Virginia Woolfs A room of one's own gjelder også for barn. Wan-Hsiang Chou fra Taiwan har forsket på godnattsituasjoner i bildebøker oversatt fra engelsk og andre vesteuropeiske språk og problematiserer hvordan fokuset på separasjonen mellom voksne og barn i form av egne soverom påvirker kulturer som har tradisjon for at mange familiemedlemmer deler soverom. Hun hevder også ideologien som er ligger i disse bøkene er blitt en form for kulturell kolonisering. Soverommets historie er del av en politisk og kulturell tenkning.

    Straff og flukt
    I en av etterkrigstidens mest kjente bildebøker fungerer soverommet som et straffens Sibir. For Max i boken Fra Huttetuenes land (1963) av Maurice Sendak, blir rommet han er sendt på uten kveldsmat etter å ha vært en villstyring i ulvedrakt, et nytt fantasiland der han kan reise i en egenskapt verden til Huttetuenes land. (Teksten, som på engelsk het Where the Wild Things Are, er oversatt til norsk av Anne-Cath. Vestly). Her møter vi soverommet både som straff og fantasiflukt. Soverommet som transitthall mellom drøm og virkelighet er et hyppig brukt motiv i barnelitterære tekster. Anna Höglunds bildebok Nattresan ”startar i barnkammarens Fantom-tavla för att sedan leda inn i en otroligt spännande drömresa” (Kristin Hallberg i ”Barndomens rum i barnbokens rymd”).

    Monster i pastell
    Et interessant tekstpar i soveromssammenheng er bøkene Den grådige ungen (1997) av Gro Dahle (tekst) og Svein Nyhus (illustrasjoner) og Jeg (2004) av Svein Nyhus (tekst og illustrasjoner). Likheten – og ulikhetene – er kanskje spesielt påfallende siden Svein Nyhus har illustrert begge bøkene. Utsnittet jeg skal se nærmere på begrenser seg til henholdsvis oppslag 3 (Den grådige ungen) og 2 (Jeg). På begge oppslagene finner vi teksten, som er trykket på bildet, på venstre side sammen med det høye vinduet med utsikt mot verden. På høyre side står sengen lent mot veggen, som er bildets bakgrunn, og på veggen til venstre for sengen henger en kjegleformet leselampe. I det ene rommet bor en jente (Den grådige ungen) i det andre en gutt (Jeg). Jenten heter Åse. Hun er den grådige ungen, sulten uten stans og slik møter leseren henne for alvor i dette oppslaget. En desperat hamrende unge som roper ”Mat, mat, mat!”. At dette barnet i løpet av teksten skal utvikle seg til et gapende og altetende monster er det få spor av på soverommet. Soverommet er idyllisk, det er holdt i duse farger, mye lyseblått og gult – som sol og himmel. Det store utvalget kosedyr er pent stilt opp langs veggen fra sengen til vinduet og også under vinduet og i og under sengen. Åse har dukkehus i to etasjer og innrammete bilder av mor, far og lillebror på veggen. Bildene henger riktignok ganske skjevt. Kanskje er det hamringen hennes på veggen som setter dem i ubalanse. Åses egne tegninger, som er tapet eller festet til veggen, henger derimot i ro. Det er på disse bildene de eneste sporene av sult og desperasjon finnes. På Åses tegninger ser man ville, store dyr (krokodille og nesehorn) med åpne kjefter og store tenner, men også et bilde av et barn, kanskje Åse, med åpen munn og åpne armer. I dette moderne, hjemmekoselige, soverommet skjuler det seg altså et monster, finnes det en vilje som vil ut. Teksten kan leses som en variasjon over et av barneoppdragelsens sentrale tema: kropps- og behovskontroll. Den førromantiske betraktningen av barn som uberegnelige, ufornuftige og irrasjonelle gjorde oppdrageren som kontrollør og undertrykker sentral. Den voksnes redsel for barns uberegnelighet og viljestyrke fører til en maktkamp i barn-voksenrelasjonen. Det er blant annet denne maktkampens moderne uttrykk som utspiller seg i Dahle og Nyhus’ Den grådige ungen. Åse får utfolde seg, hun får spise til hun sprekker. Foreldrene gir henne muligheten til å komme i kontakt med begjæret, den voldsomme appetitten, og til å oppdage konsekvensene eller grensene for dette. Her er ingen tvang, mer et kroppslig anarki.

    Identitetens grenser
    Med Åses slektning i boken Jeg stiller det seg noe annerledes. Han må ikke undertrykke sine kroppslige behov, han kan fritt utforske både seg selv og verden rundt seg. Boken bør nok i så måte også ses i sammenheng med eller forlengelse av Nyhus’ Verden har ingen hjørner fra 1999. Gutten som sitter i sengen er ikke i bevegelse. Hodet hans er vendt mot vinduet, og mot søvnen og drømmen i forrige oppslag. Teksten er konstaterende og refleksiv, et uttrykk for guttens tanker:

      Her er det som fins//Det er et gulv og ei seng og vegger og tak./Og det er skap og skuffer og sokker/og en genser med stjerne på/og en hammer/og en ubåt/og en rød bil uten batterier.//Ute er det hus og trær/og en vei som aldri slutter.//Og så er det jeg.

    Gjenstandene gutten ramser opp finner vi igjen blant lekene og tingene som ligger strødd på gulvet rundt sengen, på stolen og i vinduskarmen. Rommet mangler helt den orden som var hos Åse. Rommets orden eller ro er i guttens blikk og fravær av bevegelser og tale. Men rommet rommer mer enn det som nevnes. Leseren eller betrakteren, kan også se en bukse, to pappesker (en henvisning til Viktors pappeske i Verden har ingen hjørner?), en veltet elefant på hjul, spiker, togskinner, ball, fly, mange nøkler, en bok, flere esker (er det dem nøklene hører til?), lommelykter og en rød-og-blå blyant. Fargene er lyse, men ikke duse og koselige. Heller melerte og holdt i blått og rødgul – som var det blyanten på gulvet som hadde tegnet det. I denne teksten er jeg’et i sentrum, i guttens oppdagelse av rommet han våkner i, en oppdagelse som etter hvert utvides og gjør ham i stand til å utforske verden og jeg’ets grense:

      Det er ikke bare jeg som er jeg./Alle er jeg./For mamma sier: Nå kommer jeg!/Og pappa sier: Nå går jeg!/Og jeg sier: Jeg vil være med!//Ja, hele verden er full av jeg/som kommer og går./Og alle er forskjellige,/men alle sier jeg.

    Å se barnets ’jeg’ som sentrum for erfaring og læring er et av kjernepunktene hos reformpedagogene. Gjennom å ”utgå från sin egen upplevelse och själv söka systematisera denna skall barnet gradvis lära sig att bli herre över omständigheterna” skriver Ambjörnsson. Teksten er et slags ”cogito ergo sum”. Gjennom de ulike passasjene utvider tekstens jeg sine fysiske grenser. Barnet oppdager og systematiserer markørene for sin egen identitet.

    Det abstrakte rommet
    Ønsket om å systematisere og forstå er også et bærende element i bildeboken Kant (1990) av Jon Fosse (tekst) og Roj Friberg (illustrasjoner). Boken viser gutten Kristoffers famlende og utforskende møte med verdensrommet, hva ’ingenting’ er og hva det vil si at ”alt har ein kant, ein eller annan stad”. I teksten stiller Kristoffer, som ligger i sengen, spørsmål til sin far på sengekanten. Han stiller dem på grensen mellom søvn og våken tilstand. Interessant i denne sammenheng er at gjennom hele teksten ligger Kristoffer i sengen. Han er alt der når teksten starter: ”No ligg eg i senga mi og tenkjer”. (Det er ellers mange bøker som handler om problemet med å få barn til å legge seg. Et kjent eksempel på dette er Gunilla Bergströms Godnatt, Alfons Åberg (1972).) Det er Kristoffers tenking som er tekstens hovedfokus. Og kanskje derfor er det ingen av bildene som viser leseren Kristoffer i sengen, kun mulige avbildninger av Kristoffers tanker. Bildene av tankene varieres gjennom ulike former for ramme- og perspektivbruk. Rammene rundt bildene er ulike rundformer. Disse markerer en grense, men er ikke skjæringsflater mellom to grunnflater i form av spisser eller hjørner – heller ikke disse har en kant. Gjennom bildene faller leserens blikk på Kristoffers tanker slik at man nærmest befinner seg i dem sammen med ham. Tankene som kommer når Kristoffer har lagt seg er skumle: ”eg likar ikkje slikt eg ikkje kan forstå. Det er skummelt”. Når det blir aller mest skummelt, roper Kristoffer på faren, han som har lest mange bøker og som kan trøste og prate med ham. Kant er en dialogisk, essayistisk og filosoferende barnebok. Soverommet er i denne både et tankens fristed, men også et sted for drøm og uro. Soverommets interiør er ikke leker eller barnetegninger, men Kristoffers tanke- og drømmebilder. Det frie og autonome barnet vil ikke bare være alene, det trenger også voksnes omsorg. Menneskets tenkning utvikler seg i et dialektisk forhold mellom barn og voksne. Først når Kristoffer og far har snakket sammen om kanter og ingenting og når Kristoffer vet at mor snart kommer hjem fra vakt, kan han ta fram et gammelt Donald og tenke at ”det var Kant han heitte, den mannen pappa snakka om. Eit rart namn. Kant.”

    Rart er det også at den siste bildeboken jeg skal se nærmere på er illustrert av Akin Düzakin som også nylig har illustrert en nyutgivelse av Fosses Kant (2005). En betydningsbærende forskjell på Friberg og Düzakins bilder er at hos den siste blir Kristoffer i sengen synlig. Samtidig blir også samspillet mellom Kristoffer og faren aksentuert med flere sterke nærbilder av de to.

    Å holde sengen
    Akin Düzakin er en anerkjent, populær og mye brukt illustratør av norske barnebøker. Han har også gitt ut boken Kom til Lukas (2003) der han er både forfatter og illustratør. Sammen med Oddmund Hagen (tekst) har han gitt ut tre bøker om Klumpen, en hareunge som bor sammen med far, mor og lillebror. I en av disse, Rundt jordet (2000), tilbringer Klumpen nesten hele boken i sengen fordi han er syk. Med unntak av turen til dyrlegen er det kun på bokens siste oppslag at Klumpen er utendørs, rolig på vei rundt jordet sammen med familien. I denne teksten er det sykdommens soverom det arbeides på. Sykdommen i seg selv er kanskje et fristed, en tilflukt eller en feberfantasi. Årsaken til at Klumpen blir syk er også tvetydig. Det kan være at han faktisk er blitt forkjølet, men det kan også være at tanken på å springe med faren rundt jordet gjør ham sliten og motløs:

      Eigentleg ville eg bli sjuk. Far hadde mast og mast om å springe rundt jordet. ”Eg treng ein hare,” sa far. ”Kan ikkje du vere med som hare, Klumpen?” Eg ville ikkje. Men eg kunne ikkje nekte. Kva ville far seie da? Eg liker å springe, men ikkje så fort som far vil. Tenk om eg blei sjuk? Ikkje skikkeleg, men berre litt. Sånn passeleg. Og da far skulle springe den dagen, sa eg at eg var sjuk. Men eg var heilt frisk. Eg låg i senga mi slik at ingen skulle sjå kor frisk eg var. Og så blei eg sjuk likevel, mykje sjukare enn eg hadde tenkt. Så sjuk at alle blie redde. Eg skulle ikkje sagt at eg var sjuk.

    I harehiet der Klumpen og familien bor er ikke soverommet direkte atskilt fra stuen, men siden sengen og området rundt konsekvent skildres på oppslagets høyre side og ofte også innenfor egne rammer, får leseren likevel inntrykk av at plassen med sengen er Klumpens område. Her ligger han og pleier både feberforkjølelse og dårlig samvittighet. Soverommet er et sted for anger og moralsk forbedring (som i Fra Huttetuenes land).

    I det første interiøret ser man Klumpen med lukkete øyne under rødprikket, lysebrun dyne i en mellomblå treseng. Ved siden av sengen står et nattbord i samme farge. På nattbordet står en karaffel og et glass. På veggen bak sengen henger en leselampe og tre bilder av ulike typer fly. En større en kommode med syv skuffer ses delvis på høyre side av sengen. Oppå kommoden står et lekefly. Det skjer flere betydningsfulle endringer med dette interiøret i løpet av boken. På neste soveromsbilde står det en oransje tekopp og det ligger to bøker på nattbordet. Lillebror sitter på gulvet lenet mot sengen og kikker på det ene flybildet – som altså er tatt ned fra veggen. Bildet er siden hengt opp igjen og bøkene har havnet på gulvet. Der er også noen byggeklosser og innimellom sitter mor på en stol ved sengen. Lillebror er der hele tiden. Det kommer flere bøker på rommet og etter hvert flere flybilder på veggen, og Klumpen kan lese i flybladet sitt. Om denne interessen for fly forteller teksten nærmest ingenting. Den er i stedet intenst opptatt av fars løping og turplaner, mors og lillebrors uro og sin egen feber. Kun innledningsvis kan vi se og lese at Klumpen og lillebror er ute og leker ”med dei små flya”. Faren vil springe, beinfly, rundt jordet, men Klumpen vil være ute og leke, kjenne tiden, rommet og tyngdekraftens frihet. Han vil ikke sekunderes og systematiseres i tidtabeller. Selv om faren ”er glad i å springe” og ”tar tida og reknar pulsen og les i gamle resultatlister i utklippsboka si”, så har Klumpen andre behov. Tekstens åpne spørsmål på siste oppslag er derfor radikalt: ”Må ein vere så sjuk for at alt skal bli annleis?”.

    I denne artikkelen har jeg forsøkt å vise hvordan soverommet er en forhandlingsarena mellom barn og voksne, frihet og straff, fantasi og virkelighet og mellom drøm og våken tilstand. Dead Kennedys Bedtime for democracy er ingen barneplate, men markerer et spor i artikkelen som har forsøkt å sirkle inn noen litterære og visuelle soveromsbetraktninger. Ingen av bøkene som har vært studert, avviser betydningen av egne soverom for barn, men understreker på ulikt vis at rommet ikke må bli et isolat der barns samfunnsmessige tilhørighet kontrolleres. Det egne rommet – først og fremst den egne sengen – er et arnested for utvikling av tanker, vilje og selvforståelse. Med slike personlige brikker på plass kan barnet møte livets utfordringer og bli deltaker i og ikke tilskuer til et stadig nedleggingstruet demokratisk samfunn.

    Kilder:
    Ambjörnsson, Ronny 1978. ”Barnets födelse. En skiss över barnet i historien”. I Ambjörnsson, Ronny Familjeporträtt. s. 62-108. Stockholm: Gidlunds.

    Dead Kennedys Bedtime for democracy (1986)

    Goga, Nina 2001. ””alt har ein kant” – dialog med Jon Fosse og Roj Friberg sin barnebok Kant”. I Goga, Nina og Ingeborg Mjør (red.). Møte mellom ord og bilde. Ein antologi om bildebøker. s. 155-164. Oslo, Cappelen akademisk forlag/Landslaget for norskundervisnings skriftserie nr. 139.

    Hallberg, Kristin 1997. ”Barndomens rum i barnbokens rymd”. I Lindqvist, Karl, Eva Söderberg og Lars Wolf (red.): Barndomslandskap. Texter om att minnas och berätta. s. 51-70. Stockholm, Sveriges Utbildningsradio AB.

    Kildegaard, Bjarne 1987. ”Barneværelset kulturhistorie: Den innebygde kontroll”. I Berentzen, Sigurd og Brit Berggreen (red.). Barns sosiale verden. Perspektiver på kontroll og oppdragelse. s. 20-42. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.

    Svane, Marie-Louise 1981. ”Interieur med dukkebørn”. I Clausen, Claus (red.). Barndommens historie. s. 87-119. København, Tiderne skifter.

    Gunilla Bergström 1976. Godnatt, Albert Åberg. Oslo. Cappelen.
    Gro Dahle (tekst) og Svein Nyhus (illustrasjoner) 1997 Den grådige ungen. Oslo. Cappelen.
    Jon Fosse (tekst) og Roj Friberg (illustrasjoner) 1990. Kant. Oslo. Det Norske Samlaget.
    Jon Fosse (tekst) og Akin Düzakin (illustrasjoner) 2005. Kant. Oslo. Det Norske Samlaget.
    Oddmund Hagen (tekst) Akin Düzakin (illustrasjoner) 2000. Rundt jordet. Oslo. Det Norske Samlaget.
    Anna Höglund 1990. Nattresan. Stockholm. Bonniers juniorförlag.
    Mari Maurstad 1995. I barneværelset med Margrethe Munthe. Oslo. Grappa.
    Mari Maurstad 1997. I barneværelset med Inger Hagerup. Oslo. Egmont Serieforlaget.
    Svein Nyhus (tekst og illustrasjoner) 2004. Jeg. Oslo. Gyldendal.
    Johanne Margrethe Schønheyder 1893. Fra Barnekammeret. Smaastykker paa Rim. Christiania.
    Maurice Sendak 1970 [1963]. Fra Huttetuenes land. Oslo. Cappelen.
    Greenaway, Kate u.å. Mother goose or the old nursery rhymes. London. Frederick Warne.
    Halliwell, James Orchard 1844. The nursery rhymes of England. London.
    Henrik Wergeland 1892 [1840]. Vinterblommer i Barnekammeret. Kristiania. Th. Steens Forlagsexpedition.
    Hanna Winsnes 1897. Gamle Visestubber fra Barnekammeret. Christiania. Ellingsen.
    Einar Økland 1977. Snakk med dr.Ost. Oslo. Det Norske Samlaget.
    Kim Fupz Aakeson 1996. Sallies historier. Oslo Gyldendal.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder