Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Artikkel av Solveig Taylor

Ingen tam løve. Narnia-bøkene som en skapdør til troens verden

Av Solveig Taylor

Det er underet som fortelles i Narniabøkene, om enn i en eventyrverden. Kanskje er det nettopp derfor barn elsker dem, mens enkelte voksne opplever dem som farlige.

Denne artikkelen handler om Aslan, og Aslan er ingen tam løve.


    Forfatteren , Gud og mytene
    Clive Staple Lewis (1898-1963), levde og arbeidet ved Magdalen College, Oxford, 1925-54 og senere ved Cambridge, der han var professor i middelalder- og renessanseengelsk. Opprinnelig kom han fra Belfast. Av Lewis’ skjønnlitterære forfatterskap er det The Chronicles of Narnia som er de mest leste og kjente, de er også filmatisert som BBC TV-serie, og nå som Disney-film.


    Forholdet til Bibelen og evangeliet Replica Watches

    Northrop Frye (1912-1991) presenterer i Den store kode. Bibelen & litteraturen et syn på Bibelen som et helhetlig litterært verk. Han prøver å gi en litterær lesning av Bibelen som myte, samtidig som han forholder seg til den teologiske tradisjonen som Bibelen står i. Et av hans hovedpoeng er at alt i Bibelen kretser rundt en person, Jesus.

    The Chronicles of Narnia har trekk fra Bibelen i det at Narnia er satt inn i en ramme av skapelse og endetid. I The Magicians Nephew skaper Aslan Narnia. I samme bok kommer også Heksa inn i Narnia. Hun bringer med seg ondskapen, og blir en slags djevel. Heksa møter vi igjen i The Lion, the Witch and the Wardrobe, der Aslan lar seg drepe av henne for å redde forræderen Edmund. Aslans død og oppstandelse har en klar likhet med evangelienes fortelling om Jesus. I den siste boka, The Last Battle går Narnia under i en endetidsskildring med svært tydelige trekk fra Bibelen. The Chronicles of Narnia gjør imidlertid aldri krav på en status som historiske eller som religiøse myter. De er først og fremst eventyr.

    Frye bruker også begrepene type-antitype. Typen kommer først, den er et forvarsel om antitypen. Antitypen er oppfyllelsen av typen. I Bibelen, sier Frye, er «det som skjer i Det nye Testamente en slags ’antitype’, en realiseret form, af noget der er foregrepet I det gamle testamente» (s.139). Han viser til første Petersbrev, der den kristne dåp kalles antitypos, til menneskehetens frelse fra syndefloden ved Noa. I lesningen av Narniabøkene føres vi stadig fra antitypen i Narnia til den bibelske typen. Det tydeligste eksemplet er selvsagt Aslans død og oppstandelse som antitype til Jesu død og oppstandelse.

    Frye har enda et begrep som kan hjelpe lesningen av Narnia: Kerygma. Kerygma er en spesiell type retorikk, sier Frye, der det ikke finner direkte argumenter, bare en fortelling. Den er heller ikke skrevet i et billedspråk, allegorisk, men «[…] Den er et medium for det, der normalt kaldes åpenbaringen – et ord jeg bruger, fordi det er tradisjon for det, og fordi jeg ikke kan finne noget bedre» (s.321).

    I teologien brukes kerygma-begrepet normalt om evangeliet, fortellingen om Jesu liv, død og oppstandelse, og om denne fortellingens betydning og formidling. Jeg leser også Narnia-bøkene som kerygma. The Chronicles of Narnia er først og fremst eventyr som kan leses uten noe kjennskap til teologi og apologetikk. Samtidig kommer en kompetent leser ikke utenom bøkenes budskap. Fortellingene blir kerygma, uten å slutte å være fortellinger, og uten å bli allegorier. Fortellingene skjuler ikke kerygma. Det er fortellingene som i seg selv er kerygma. De er, for å bruke Fryes formulering, et medium for åpenbaringen.

    Nøkkelen til Narnia
    I The Voyage of the Dawn Treader kommer Lucy, Edmund og Eustace til verdens ende, stedet der himmelen rent fysisk møter jorden. Her møter de Aslan som et lam på stranden. Aslan sier han vil sende dem tilbake til deres egen verden, og da Lucy blir fortvilt over å måtte ta farvel med Aslan, sier han at han vil være der også.
      ’Are you there too, Sir?’ said Edmund.
      ‘I am,’ said Aslan.’ ‘But there I have another name. You must learn to know me by that name. This was the very reason you were brought to Narnia, that by knowing me here for a little, you may know me better there.’

      (The Voyage of the Dawn Treader, s.220-222)
    Møtet med Aslan på stranden er en typologi til disiplenes møte med Jesus på stranden, etter oppstandelsen. Her er et bål, og lammet/løven serverer fisk og brød. Dette avsnittet er så sentralt at jeg betrakter det som selve nøkkelen til The Chronicles of Narnia. Barna er blitt tatt med til Narnia for å bli kjent med Aslan der, så de kan kjenne han bedre i vår verden. Her snakker Aslan like mye til oss som lesere. Vi er blitt tatt med til Narnia fordi Narnia er kerygma. Ved å bli kjent med Aslan i Narnia skal vi bedre kunne kjenne Jesus i vår primære verden. De spennende fortellingene er først og fremst spennende fortellinger i seg selv, men samlet utgjør de en helhet som bindes sammen av én karakter: Aslan.

    Aslan, skaperen og fortelleren
    Wolfgang Kayser skriver i sin artikkel «Kven fortel romanen?» om fortelleren som verdensskaper:
      Romanens forteljar er ikkje forfattaren, men det er heller ikkje den oppdikta figuren som ofte kjem oss så fortruleg i møte. Bak denne maska står romanen som fortel seg sjølv, står denne romanes ånd, den allvitande, overaltnærværande ånda som har skapt denne verden. Den nye og eineståande verden oppstår når den får form og tar til å tale, når den kaller seg sjølv fram gjennom sitt skapande ord. Romanen skaper sjølv sin verden, og her kan den overalt vere allvitande og nærværande. Romanens forteljar, tydeliggjort i an analogi, er den mytiske verdensskaparen.
      (Vinduet, 3/98, s.5 )
    Narnia har ikke bare en usynlig og allvitende forteller, men også en høyst tilstedeværende og allestedsnærværende skaper, som har et slikt skaperforhold til flere verdener. Gjennom en i seg selv kreativ handling, sang, skaper Aslan Narnia i The Magicians Nephew, (p.99).

    Aslan opptrer som en karakter i handlingen på gitte tidspunkt, men samtidig står han utenfor. Jill lurer i The silver chair på hvorfor Aslan sier at han har kalt henne og Eustace til Narnia når det var de som ba om å få komme dit. Aslan svarer: «You would not have called me unless I had been calling to you». Det er Aslan som setter i gang handlingen, selv om det ser ut som om karakterene gjør det selv. På samme måte er Gud, inkarnert i Jesus, ikke bare hovedperson i Bibelen, men han står også utenfor det å være en karakter. På sett å vis er det Gud som er fortelleren i Bibelen. Den kalles ikke uten grunn «Guds ord». Gud er den som får verdenshistorien til å fremtre, og som Jesus trer han inn i sin egen fortelling, fra evigheten og inn i tiden.

    Det er lett å se på Aslan som representant for fortelleren, og på skapelsen av Narnia som et bilde på den skapelsen som foregår parallelt med realiseringen av teksten. Narnia skapes, både i teksten og i leserens hode. Aslan er ikke fortelleren, men han kan betraktes som en representant for fortelleren. Samtidig blir han også en antitype til Gud som skaper, og til Gud som «forteller» verden til sitt skaperverk. Bøkene inneholder også mange henvisninger til selve det å fortelle. I utsnittet under brukes boka, fortellingen, som en metafor for livet.
      And as he spoke He no longer looked to them like a lion; but the things that began to happen after that were so great and beautiful that I cannot write them. And for us this is the end of all the stories, and we can most truly say they lived happily ever after. But for them it was only the beginning of the real story. All their life in this world and all their adventures in Narnia had only been the cover and the title page: now at last they were beginning Chapter One of the Great Story which no one on earth ever has read; which goes on forever: in which every chapter is better than the one before.
      (The Last Battle, s. 173)

    Lidelseshistorien
    Den aller klareste episoden der Aslan viser seg som en type på Jesus er i bok to, The Lion, The Witch and the wardrobe. Aslan gir frivillig livet sitt for å redde forræderen Edmund. Det er ikke bare i de konkrete hendelsene parallellen til Jesu lidelseshistorie kommer fram, men minst like mye i detaljene. Det skapes en stemning. Det er natt, Aslan og jentene vandrer gjennom skogen, de blir våte på føttene av duggen. Jentene gjemmer seg i buskene, og blir vitner til at Aslan spottes, bindes og drepes, uten å protestere.
      And even now, as they worked about his face putting on the muzzle, one bite of his jaws would have cost two or three of them their hands. But he never moved.
      (The Lion, the Witch and the Wardrobe, s. 144)
    Gjennom Susan og Lucy opplever vi natten da de så Aslan dø, og gjennom deres opplevelse av sorg og fortvilelse får typen til denne fortellingen, Jesu lidelseshistorie, et nytt aspekt. Fortellingen om Jesus har ofte blitt redusert til prekener. Her er en annen fortelling om stedfortredende lidelse som fortsatt er ren fortelling, skrevet for leserens innlevelsesevne. Samtidig er det kanskje her kerygma- aspektet av fortellingen blir aller klarest. Fortellingen om Aslan som lider og dør for den ekle gutten Edmund er ikke en preken, der er en fortelling, men det er definitivt forkynnelse for den som klarer å se at Aslan er en antitype til Jesus. Det er forkynnelse for innlevelses- og opplevelsesevnen, og er ikke logikkbasert.

    Ingen tam løve
    Kerygma er fortelling, og det er fortelling med en hensikt. Et viktig aspekt av kerygma er det personlige møtet med troens sentrum, Jesus. I The Chronicles of Narnia er det barnas møter med Aslan som forteller oss mest om Aslan.

    «Aslan er ingen tam løve», heter det i noe som nærmest må sies å være et narniansk ordtak. Aslan er ikke «snill». Han er god, men han er definitivt farlig for den som har noe å frykte. I bevernes hus spør barna beverne om hvem Aslan er. Når de får vite at han er en løve blir de engstelige, og spør om han er «safe».
      ‘Safe?’ said Mr Beaver. ‘don’t you hear what Mrs Beaver tells you? Who said anything about safe? ‘course he isn’t safe. But he is good. He’s the King I tell you.’
      ‘I’m longing to see him,’ said Peter, ‘even if I do feel frightened when it comes to the point.’

      (The Lion, the Witch and the Wardrobe, s. 75)
    Aslan føyer seg ikke etter barnas forestillinger og ønsker. Han er ikke «safe», fordi han er så mye mer enn de kan forholde seg til. Aslan er ikke bundet av rammene i teksten på samme måte som barna. Det er han som er fortelleren. Karakteren Aslan er mektig og har muligheten til å overskride alle grenser og rammer. Det er fornuftig å frykte han. Samtidig trenger ikke barna å være redde, for selv om han er farlig, er han også god. Bibelen presenterer Gud som en som skal både fryktes og elskes, og dette er også det forholdet barna får til Aslan. De elsker han, men de har også stor respekt for han. Gud krever gudsfrykt, men ikke redsel. Det tilsynelatende paradokset i det å frykte og elske er det som belyses når barna skal møte Aslan for første gang.

    Digory møter Aslan
    I evangelisk teologi er individets møte med Jesus helt sentralt. Det er dette møtet som definerer den troende som kristen. Det første som skjer i møte med Jesus, er det som kalles overbevisning om synd.

    I The Magicians Nephew blir Polly og Digory tilskuere til skapelsen av Narnia. Når skapelsen er fullført, samler Digory mot til å gå bort for å spørre Aslan om han kan få en frukt fra dette landet som kan helbrede hans dødssyke mor. Aslan svarer hverken ja eller nei, men ber Digory fortelle hvordan ondskapen allerede har kommet inn i det unge landet Narnia. Digory forteller, og prøver å fortelle hele sannheten, men instinktivt styrer han utenom det som var hans store feiltrinn og ansvar, hans synd:
      ‘You met the Witch?’ said Aslan in a low voice which had the threat of a growl in it.
      ‘She woke up,’ said Digory wretchedly. And then, turning very white, ‘I mean, I woke her. Because I wanted to know what would happen if I struck a bell. Polly didn’t want to. It wasn’t her fault. I-I fought her. I know I shouldn’t have. I think I was a bit enchanted by the writing under the bell.’
      ‘Do you?’ asked Aslan; still speaking very low and deep.
      ‘No,’ said Digory. ‘I see now I wasn’t. I was only pretending.’

      (The Magicians Nephew, s. 127)
    I møte med Aslan må Digory fortelle hele sannheten og ta på seg ansvaret for det som han gjorde galt, uten bortforklaringer. Digory må bekjenne sin synd. I motsetning til første Moseboks Adam som skyldte på Eva og på Gud, gir Digory til slutt et ærlig svar, og tar skylden selv. Han er imidlertid sikker på at han nå har forspilt sjansen til å få hjelp av Aslan ettersom han brakte ondskapen inn i landet.

    Når Aslan neste gang snakker til Digory svarer han fortsatt ikke på Digorys bønn, men spør om Digory er klar til å reparere skaden som har blitt gjort. Digory vurderer å prøve å inngå en avtale med løven om at han tar oppdraget hvis han får noe til å hjelpe sin mor, men han innser at «the Lion was not at all the kind of person one could try to make bargains with» (ibid., s.131).

    Digory sier ja til å ta oppdraget, men klarer ikke å legge bort håpet om å få hjelp. Når han endelig tør å be om Aslans hjelp løfter han samtidig blikket og ser at Aslans øyne er fulle av tårer. «They were such big, bright tears compared with Digory’s own that for a moment he felt as if the Lion must really be sorrier about his Mother than he was himself» (ibid., p. 131-132). Vesentlig i evangelisk teologi er at Jesus kan møte den enkeltes personlige behov. Digory opplever at Aslan forstår hans sorg. Aslan sier selv at han vet hva sorg er:
      ‘My son, my son’, said Aslan. ‘I know. Grief is great. Only you and I in this land know that yet. Let us be good to one another’
      (ibid., s. 132).
    Her er det Aslan som Jesus som taler. Han vet hva sorg er for han har selv gjennomgått det. Dermed kan han vise ekte med-lidenhet.

    Digory sier til slutt helhjertet «ja» til oppdraget. Aslan gir han også et kyss som gir ny styrke og nytt mot. Dette er lett å tolke som den Hellige Ånds kraft. Digory utfører oppdraget. Han henter eplet som gir frøet til treet som skal beskytte Narnia mot heksa. Til slutt får han også svar på sin bønn. Han får ta med et eple fra treet, og dette eplet gjør moren hans frisk.

    Oppdraget er også et viktig aspekt i møte med Jesus. Digory er bare en liten gutt, allikevel får han et stort oppdrag. I møtet med Aslan/ Jesus blir han viktig.

    Frigjøreren kommer, glede og ekstase
    I Prince Caspian kommer Aslan tilbake. Menneskene har gjennom generasjoner fortrengt de talende dyrene og vesenene i Narnia. Den onde Miraz har drept Caspians far og blitt konge. Når Miraz får en sønn må Caspian flykte. Han blåser i et magisk horn som kaller de fire Pevensie- barna tilbake til Narnia. På vandringen mot Aslans How for å hjelpe Caspian og gammelnarnianerne, kommer Aslan dem i møte.

    Aslan brøler og ting begynner å skje. Nymfer og elveguder våkner, trærne begynner å vandre mot dem og viser seg å være dryader og nyader. Mellom trærne ser de plutselig noen vesener de ikke har møtt før:
      One was a youth, dressed only in a fawn-skin, with vine-leaves wreathed in his curly hair. His face would have been almost too pretty for a boy’s, if it had not looked so extremely wild. You felt, as Edmund said when he saw him a few days later, ‘There’s a chap who might do anything - absolutely anything.’ [...] There were a lot of girls with him, as wild as he. There was even, unexpectedly, someone on a donkey. And everybody was shouting out, ‘Euan, euan, eu-oi-oi.’
      (Prince Caspian, s. 136-7)
    Nok en gang blir det vill livs- og gledesutfoldelse. Lucy prøver å finne ut hva slags lek de egentlig er med på:
      It may have been Tig, but Lucy never discovered who was It. It was rather like Blind Man’s Buff, only everyone behaved as if they had been blindfolded. It was not unlike Hunt the Slipper, but the slipper was never found.
      (ibid., s. 137)
    Det hele går over i en enorm drueorgie, idet vinranker begynner å vokse bokstavelig talt overalt. Villskapen er ikke kontrollert og ufarlig. Det er Aslans tilstedeværelse som gjør at jentene tross alt føler seg trygge: «’I wouldn’t have felt safe with Bacchus and all his wild girls if we’d met them without Aslan.’ ’I should think not,’ said Lucy

    At gleden og galskapen ikke er helt ufarlig, får vi se mer av når Aslan og følget hans av trær, dyr og vesener rir gjennom landet og tar Narnia tilbake. En bro blir revet ned, den beskrives som elvegudens lenker. En pikeskole blir forvandlet til en skoglysning, og en av elevene blir med i det ville følget. Dyr, ikke talende dyr, rømmer fra triste kår og blir med. En mann som slår en liten gutt blir forvandlet til et tre, og gutten blir med i følget. En ung lærerinne som underviser en klasse med bortskjemte, ekle smågutter, blir befridd og guttene forvandles (antydes det) til små griser.

    Etter at Miraz og hans menn er bekjempet, og Ripeecheep, D’Artagnan i museham, har fått halen sin igjen og Caspian er innsatt som konge, blir det igjen feiring. Denne gangen blir det tent et digert bål, Bacchus, Silenius og Meneadene danser en magisk dans som får overflod av mat og drikke til å dukke opp. De danser og spiser til de sovner rundt bålet.

    Frigjøring, eller frelse, fri-hals, er to sider av det samme. (Det norske ordet frelse kommer fra fri-hals, en trell som fikk fjernet halsringen, ble frelst.) Typologisk i kristen tradisjon, og særlig i frigjøringsteologien, sammenstilles fortellingene om utgangen fra Egypt med Jesu død og oppstandelse og den enkeltes frigjøring fra «trelldommen under synden». Videreføring av denne typologiske sammenstillingen har vært brukt, og brukes, av kirken i diktaturstater i Afrika og Sør-Amerika, for ikke å snakke om av de nord-amerikanske slavene og deres etterkommere i USA. Denne samme sammenstillingen ligger bak i disse sekvensene i Narnia. Resultatet av frigjøringen er glede og feiring. Denne typen feiring kan være ganske voldsom idet man ønsker å rive ned og fjerne de gamle undertrykkernes maktapparat. Gleden over frigjøringen fra synden og djevelens makt finner vi i de paulinske påbudene «Vær alltid glade» (1. Tess. 5. 16) og «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere» (Fil. 4. 4). Disse gledes-påbudene tar utgangspunkt i frelsen, men også i Jesu nærvær, «Herren er nær» (Fil. 4. 5b), gir Paulus som grunn for gledespåbudet. Jesus oppfordrer også disiplene til å feire så lenge han er hos dem.

    Den ekstatiske gleden, men også skepsisen til og kritikken av denne har sin plass i kristen tradisjon helt fra disiplene på pinsedag ble beskyldt for å ha drukket seg fulle på søt vin. I karismatiske trosretninger har ekstasen i gudsnærværet en viktig plass. Fortsatt blir dette sett på med stor skepsis både av ikke-karismatiske kristne, og ikke minst av samfunnet rundt. Bacchus, som opptrer i Narnia, er nettopp ekstasens gud, og kan her stå for denne livsbejaende, men ville og ikke helt ufarlige gleden, som oppstår når Aslan har kommet igjen, har befridd landet, og er nærværende.

    En farlig løve
    Nei, Aslan er ingen tam løve, og Narnia-serien er eventyr med kristen klangbunn. Enkelte voksne vil oppfatte dette som litt truende. De er redde for at barn skal bli påvirket negativt av å lese bøker som preges av et annet livssyn enn deres eget.

    Kanskje disse bekymrede voksne har rett. Fortellingene om Jesus har vært med på å snu opp ned på mange liv, og som jeg har nevnt, regimer. Derfor er Bibelen forbudt mange steder i verden.

    Allikevel, Narnia-bøkene er først og fremst eventyr. De preker aldri, de forteller. Jesu navn er ikke nevnt i bøkene. En typologisk lesning krever en leser som kjenner kristendommens fortellinger og teologi mer enn overfladisk, noe få voksne gjør i dag, og barna i enda mindre grad.

    Men det er mulig at barna i sin lesning aner at det er noe mer, noe farlig og spennende, en annen type eventyr. Kanskje dette, tross de voksnes skepsis, er en av årsakene til at bøkene får stadig nye begeistrede lesere.


    LITTERATURLISTE

    Chronicles of Narnia
    Lewis, C.S., The Magicians Nephew, Puffin Books, Harmondsworth 1963
    Lewis, C.S., The Lion, the Witch and the Wardrobe, HarperCollins Publishers Ltd. London 1980
    Lewis, C.S., Prince Caspian, HarperCollins Publishers Ltd. London 1980
    Lewis, C.S., The Voyage of the Dawn Treader, HarperCollins Publishers Ltd. London 1980
    Lewis, C.S., The Horse and his Boy, HarperCollins Publishers Ltd. London 1980
    Lewis, C.S., The Silver Chair, HarperCollins Publishers Ltd. London 1980
    Lewis, C.S., The Last Battle, HarperCollins Publishers Ltd. London 1980

    Annet
    Abrams, M. H., A Glossary of Literary Terms, Harcourt Brace Publishers, 1985
    Bibelen, Det Norske Bibelselskap, Oslo 1978
    Frye, Northrop, Den store Code. Bibelen & litteratur, forlaget Aros, Danmark 1991
    Kayser, Wolfgang, “Kven fortel romanen?”, i Vinduet, nr.3, 1998
    Lewis, C.S., Surprised by Joy, Geoffrey Bles Ltd., London 1955
    Skarsaune, Oskar, Myte og Virkelighet, Credo forlag, Oslo 1995
    Tolkien, J.R.R., Trær og blader, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1995
    Uglem, Olav, Innledning til det nye testamente, Luther forlag, Oslo 1994

    Denne artikkelen er bygd på deler av Solveig Taylors hovedfagsoppgave Det skjedde i de dager, Det var en gang: Chronicles of Narnia som eventyr og kerygma, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet, Trondheim, 2002

    Om Solveig Taylor



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder