Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag- og forskningslitteratur: Årboka Litteratur for barn og unge 2006

Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red.)
Årboka Litteratur for barn og unge 2006

Det Norske Samlaget 2006
I samarbeid med Norsk barnebokinstitutt



Tempen på norsk barnelitteraturforskning

Av Inger Østenstad



Det er ikke lett å finne en uhildet anmelder til Årboka Litteratur for barn og unge 2006. Alle kjenner alle og er avhengige av hverandre i det lille norske omega replica watchesbarnebokfeltet. Mange har levert en artikkel til Årboka en eller flere ganger og kvier seg naturlig nok for å kritisere sine kolleger, venner, oppdragsgivere osv, og enda mer når det handler om noe som de på sett og vis er en del av.

Jeg har samme problem: Den ene av Årbokas redaktører er styremedlem i Foreningen God Kritikk, som gir ut Barnebokkritikk.no, og mitt bidrag til Årboka kom i 2002. Fra arbeidet med artikkelen husker jeg utfordringen med å møte det knappe formatet som redaktørene ville ha. Deretter gjorde det redaksjonelle arbeidet som ble nedlagt i artikkelen inntrykk. Metikuløst er ordet jeg tenker på. Det var ikke godt nok før hvert ord og komma var veid.

Jeg vil tro at andre har gjort samme erfaring. Omhyggeligheten gir det solide redaksjonelle arbeidet som har preget hvert eneste bind av Årboka som er kommet ut så langt. Redaktørene, direktør for Norsk Barnebokinstitutt Karin Beate Vold og forfatter og norsklærer Per Olav Kaldestad, ser også ut til å utfylle hverandre når det gjelder ekspertise på Årbokas tre nedslagsfelter: forskning, kritikk, og formidling. Til grunn for Årbokas suksess ligger den store oversikten de til sammen har over det barnelitterære feltet i Norge, deres ganske sammenfallende holdning til denne litteraturen og store engasjement for å bedre kvaliteten i feltet.

Å diskutere for og mot Årbokas redaktører er som å diskutere om en var bedre tjent med andre foreldre. Det er disse to som har gitt oss Årboka, og vi har grunn til å være fornøyd. Årboka tilbyr årlig et viktig tilfang av kunnskaper og refleksjon til det norske barnebokfeltet.

Årboka Litteratur for barn og unge 2006 er det niende bindet i en lekker rekke fargeavstemte bind med standardisert layout. Formatet er håndbokaktig, og helt fra første bind i 1998 har innholdet hatt en svært enhetlig form som gjør at Årboka er lett å orientere seg i og slå opp i: Forordet presenterer årets tema som binder sammen flere av artiklene. Per Olav Kaldestad intervjuer en sentral forfatter. Årbokas faste stjernessayist Einar Økland gir et historisk tilbakeblikk på norsk barnelitteratur. Et knippe forfattere og illustratører forteller om sitt kreative arbeid. En eller flere utenlandske artikkelforfattere åpner et vindu mot verden. Det gis et overblikk over fjorårets utgivelser. Årboka avsluttes så med en rekke faste spalter som har erstattet NBIs skrifserie (1988-1996): Statistikk over utgivelsene i tidligere år, bibliografi over norsk fag- og forskningslitteratur, priser og premiering av norsk barne- og ungdomslitteratur, retrospektiv og proaktiv kalender og informasjon om litteratur og litteraturformidling på www.barnebokinstitutt.no. Til slutt kommer oversikten over nyttige adresser.

Forskning er tema for årets Årbok, et felt som må kunne kalles Karin Beate Volds smertens barn. Tidligere har hun gjentatte ganger påpekt den paradoksale situasjonen i Norge hvor barnelitteraturen har gunstige kulturpolitiske kår, en blomstrende produksjon gjennom flere tiår, god kvalitet og stort mangfold. Det satses millioner på å fremme leselyst og leseferdigheter, men kritikken og forskningen følger ikke opp (Årboka 2004: 138 ff).

Hvis vi går litt tilbake, inneholdt Årboka i 2004 en av Volds statusrapporter fra feltet. Her nevnte hun hyggelig nok Barnebokkritikk.no som et sted som potensielt kan gi et lovende løft for kritikken, og hun tok pulsen på barnelitteraturforskningen og dens plass ved landets universiteter og høyskoler. I løpet av åtte år hadde NBI registrert 63 norske hovedfagsoppgaver og 7 hovedfags/mastergradsoppgaver fra utlandet om norsk barne- og ungdomslitteratur. Til forskjell fra Sverige og Danmark har ikke Norge noe professorat i barnelitteratur, men ved Universitetet i Oslo har Harald Bache-Wiig og Åsfrid Svendsen i en årrekke tilbudt barnelitteratur som semesteremne og også undervist på hovedfag/masternivå. Undervisningstilbudet er imidlertid svært personavhengig og svekket etter at Åsfrid Svendsen gikk av med pensjon. I kjølvannet av forskningsprosjektet ”Barn, ungdom og familie”, som Harald Bache-Wiig ledet, fikk UiO sin første stipendiat i barnelitteratur, Åse Marie Ommundsen med prosjektet Litteratur for barn eller voksne? Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut.

På høyskolenivå er situasjonen i 2004 lysere. Høyskolene i Hedmark, Vestfold og Agder underviser i barne- og ungdomslitteratur på grunnfagsnivå, og ved institutt for nordisk og medier i Kristiansand inngår denne litteraturen som fast emnekrets på hovedfagsnivå. I høyskolene finner en også en rekke stipendiater. Til sammen listet Karin Beate Vold i 2004 opp et titalls forskningsprosjekter direkte eller indirekte knyttet til barne- og ungdomslitteraturen, og flere er kommet til siden 2004. I Årboka 2006 presenterer flere av disse stipendiatene problemstillinger fra sine forskningsprosjekter.

Det er interessant å ta temperaturen på den norske barne- og ungdomdsbokforskningen gjennom disse forskningsprosjektene slik de presenterer seg i Årboka. I 2004 konkluderer Karin Beate Vold sin statusrapport med at det er et skjevt forhold mellom didaktiske og litterære synsmåter i barnebokforskningen. Består denne skjevheten?

Anna Beate Storm-Larsen fra Universitetet i Stavanger arbeider med leserrollen i Tormod Haugens bøker. Artikkelen i Årboka ”Leken med leseren – betraktinger omkring Tormod Haugens skrivestrategier” foretar en tradisjonell narrativ analyse som avdekker at (den impliserte) forfatterens lek med (den impliserte) leserens forventninger er et gjennomgående trekk ved Haugens forfatterskap. Det morsomme i artikkelen er at Storm-Larsen påpeker den didaktiske grunnholdningen i teksten vis-à-vis leseren. Leken og forventingsbruddene begynner forsiktig og blir mer utfordrende utover i teksten hvor leserens kompetanse kan forventes å ha økt.

Åse-Marie Ommundsen er mindre litterær i synsmåten i sin artikkel ”Barndom i senmoderniteten?”. Ommundsens første tese er at det er en tendens i samtidslitteraturen at grensen mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut. I artikkelen nevner hun løst former for slik grenseutvisking: en økt kompleksitet i barnelitteraturen, ”en uro i redet” i skildringen av familierelasjoner, voksenrollens forsvinnen fra barnebøkene og en barnliggjøring av voksenrollen i voksenbøkene. Ommundsens andre tese er så at de flytende grensene mellom barn og voksne i litteraturen gjenspeiler de flytende grensene i samfunnet. Hun forsøker å benytte Giddens begrep om ”senmoderniteten” til en analyse av den påståtte pågående overgripende kulturelle ”barnliggjøringen av voksentilstanden” og ”alvorliggjøring eller voksengjøring av barndommen”. Konklusjonen på artikkelen blir at begrepet om ”senmodernitet” ikke er fruktbart til å finne entydige trender i kulturuttrykk som litteraturen. ”Det er umulig å gi et entydig bilde av senmoderniteten. Straks man finner en sannhet, oppstår paradokset at det motsatte også er sant – samtidig,” skriver hun (s. 33).

En artikkel som denne er et tynt grunnlag for å vurdere Ommundsens forskningsprosjekt. Problemstillingen om grensen mellom barne- og voksenlitteraturen er interessant og kan drøftes på en rekke nivåer. Personlig savner jeg en bredere drøfting av den påståtte grenseutviskingen mellom barne- og voksenlitteraturen. Er det virkelig slik at det er en allmenn trend at denne grensen er i ferd med å viskes ut? Hvis det ikke er en allmenn trend, i hvilket segment av litteraturen kan denne trenden så observeres? Foruten å søke forklaringer i en teoretisk ”stor fortelling” om overgripende endringer av foreldre–barn-relasjonen i senmoderniteten, tror jeg det kan være nyttig å søke til det henholdsvis barne- og voksenlitterære feltets virkemåte og mer institusjonelle forhold for å forstå hva som skjer. Det skal uansett bli spennende å se hvor Ommundsens analyse ender.

Anne Skaret fra Høyskolen i Hedmark arbeider med en problemstilling om barnelitteratur i et flerkulturelt perspektiv. I sin artikkel i Årboka 2006 drøfter hun spørsmål knyttet til avgrensinger av denne litteraturen. Hun er – med en definisjon av Reed Way Dasenbock – interessert i bøker hvor det flerkulturelle eksplisitt kommer til uttrykk, og som skriver inn ”lesere fra andre kulturer i sin egen tekstlige dynamikk”. Hun finner realistiske fortellinger hvor innvandrere opptrer i mer eller mindre sterke roller, for eksempel Frosten kom tidlig av Arne Svingen (2004), Hvordan skal jeg begynne? – en brevveksling av Nefise Özkal Lorentzen og Henning Kramer Dahl (2004) eller Fatimas hemmelighet av Walter Vik. En annen kategori flerkulturell litteratur er dyrefortellinger som tematiserer fordommer, forhold mellom minoritet og majoritet og kulturmøter. En tredje kategori er de som formidler stoff fra en kultur til lesere av en annen kultur. Dette gjelder fortellinger om barn i andre land, som for eksempel Parvana av Deborah Ellis (2004), men også for eksempel Iraj Nouris billedbokformidling av eposet Shahname i Zal den hvitåherde (1998), Zal og Rudabe (2000) og Rostæm (2002). En fjerde kategori som Skaret ikke nevner, og som faller utenfor definisjonen hun arbeider ut fra, er de bøkene hvor det multikulturelle er ikke eksisterende. Dette representerer vel fremdeles hovedtrenden i norsk barne- og ungdomslitteratur, selv om verden ikke lenger er slik. Som Skaret selv konkluderer ”det er nødvendig å ha et begrep som løfter det flerkulturelle perspektivet i litteraturen fram i søkelyset” (s. 44).

Et annet tiltak for å fremme barneitteraturforskningen er NBI-stipendet fra Kari Skjønsbergs minnefond. Siri Odfjell Risdal fikk stipendet i 2006 til prosjektet Et språk til den tause mobbingen. Det dreier seg om å analysere hvordan jentemobbing kommer til uttrykk i Hilde Hagerups Bølgebiter og Maria Küchens Sang ti len sommerfugl. Risdals tese er at språket i ungdomslitteraturen har vært fastlåst i tradisjonelle spor slik at det har oppstått et paradoks i skildringen av (de moderne) jentekarakterene som skulle være selvstendige og frigjorte, når det har skjedd i et språk som bærer et foreldet kjønnsrollemønster. Med støtte i Helène Cixous Écriture féminine, som en subversiv skrivestrategi mot et patriarkalsk fundert språksystem, og Julia Kristevas teori om at det poetiske språket domineres av en semiotisk dimensjon som er knyttet til ikke-verbale impulser som rytme og klang, viser hun hvordan Hagerup og Küchen setter ord på jentemobbingen på en måte som tidligere ikke har hatt plass i det ungdomslitterære språket. Risdal artikkel blir et eksempel på at den moderne, litterære ungdomslitteraturen kan analyseres ved hjelp av moderne litteraturteori.

De gamle er eldst, heter det. Eller kanskje det er slik at jeg har mest sansen for de historiske artiklene i denne Årboka. Det slår meg at det arbeidet som legges ned her, danner grunnlaget for en fullstendig nyskriving av Norsk barnelitteraturhistorie om noen år. Harald Bache-Wiigs artikkel ”Norsk barnelitteratur mellom Wonderland og Neverland. – Om samspel mellom gammalt og nytt, framandt og heimleg” er sammenlignende litteraturforsking av gammel skole. Bache-Wiig påviser en lang rekke utenlandske forelegg og påvirkninger til vår barnelitterære kanon – fra Ragnar Hovlands ”Kveldsong for deg og meg”, som det nyeste eksempelet, til Dikken Zwilgmeyers Vi børn, den første boken om Inger Johanne fra 1890, som det eldste. Einar Økland trekker i en morsom artikkel frem fra glemselen skribenten Karen Sofie Hansen (1879–1950) og illustratøren Ivar Maruitz-Hansen (1897–1972) som i 1920 årene utga To på viddaen 58 sider lang illustrert feriefortelling på rim om to gutter på fottur på Hardangervidda. Interessant er også Rolf Romørens artikkel om guttebokforlaget Windju Simonsen, som utga 129 titler, hvorav mange nyskrevne norske, mellom 1925–1945, men ble skviset ut av markedet av Gyldendals GGG-serie som gjorde barnelitteraturen til ”kortevareproduksjon” for å si det med Nils Johan Rud. I 1946 meldte Gyldendal i en annonse om en million solgte barnebøker i GG-serien – for en stor del oversatte titler, men da var det slutt for Windju Simonsen.

Så innholdsrik som Årboka 2006 er, blir det langt om jeg skal ha med alt. Vinduet mot verden åpnes denne gangen av Jens Raahauge, som skriver om billedboka. Forfatterne som kommer til orde med rapport fra verkstedet, er Iben Sandemose, Bjørn F. Rørvik og Arne Svingen, mens Hilde Hagerup intervjues av Per Olav Kaldestad. Anne-Stefi Teigland veier bokåret 2004, som var et godt år, mener hun. En finner både den tradisjonelle hverdagshistorien og ønsket om å sprenge grenser. ”Temaer som gikk igjen i 2004 var skilsmisseproblematikk, død, sykdom – særlig kreft – og indre uro” (s. 134).

Barne- og ungdomslitteratur er et utfordrende felt som spenner fra de enkleste pekebøker til avanserte ungdomsbøker. Hvis det er noen del av dette feltet som er blitt stemoderlig behandlet så langt i Årbøkene, er det faglitteraturen for barn og unge. Kanskje kunne også billedsiden i bøkene, samspillet mellom tekst og bilde, få mer utførlig behandling. Men for øvrig balanserer Årbøkene godt mellom ”forsking, kritikk og formidling”, mellom det historiske og det samtidige, det tunge, det lette og det nyttige.

Hva så med tempen? Er forskningen sunn og frisk?

Den norske forskningen på barne- og ungdomslitteratur ser ut til å være på bedringens vei, men er kanskje fremdeles litt anemisk?



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder