Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Arnhild Skre: Heltinnemangel og foreldreløyse

Heltinnene manglar i tidas barne-, ungdoms- og vaksenlitteraturen. Påstanden kjem frå feministhald. Den bygger på undersøkingar, men synest overdriven.

I denne artikkelen vil eg visa at heltinnene finst. Det er godt, sidan både teori og lesarreaksjonar tyder på at dei er viktige viss jenter skal bli sterke og meistrande.


Trass rikdom på heltinner i litteraturhistoria, har feministane også rett. Store dådar, einsame langferder og det oppbrotet slikt krev, har tradisjonelt høyrt til mannsbildet i myter og fiksjon. Heilt sidan eventyrforteljarane si tid har fiksjonsskaparar likevel klart å løysa banda som hindra jenter i å dra på eventyr:

Dei har gjort heltinna foreldre- og heimlaus. Slik blir ho tvinga ut i det ukjende.

Foreldreløyse har vore vegen til heltinnestatus for fiksjonsjenter. Først i dag ser det ut til at fiktive foreldredrap er blitt unødvendige, men den endringa skjer andre stader enn i litteraturen.

Tøffe jenter i ei helteverd
Vesle My og Pippi har herja på norske teaterscener denne vinteren. Tøffe, sjølstendige jenter med solide røter i nordisk barnelitteratur. To rabulistar som lenge har hevda seg sterkt både i bokhandelen og på bibliotekas utlånslister. Nå skaper dei undring rundt påstanden som for berre eitt år sidan dukka opp i feministbladet Fett: 1)

Den nye barnelitteraturen er dominert av gutar. Av alle barnebøker gitt ut i 2004 var gutar hovedpersonar i 70 prosent. Jenter fekk berre spela hovedrolla i 25 prosent. Resten var bøker der begge kjønn sto likt, eller faktabøker utan hovedpersonar. Enda meir begredeleg blei bildet da artikkelforfattarane tok for seg bøkene Bokklubbens Barn hadde valt som hovedbøker det året. Av dei 22 bøkene som hadde hovedperson, dominerte jenter i berre to.

Fett-artikkelen gir eit dystert bilde for oss som vil ha heltinner og andre sterke jenteforbilder i litteraturen. Teikninga blir enda dystrare når artikkelforfattarane ser på kva som kjenneteiknar dei jentene som finst. Mens gutane blir interessante fordi dei legg ut på eventyr og vinn over farar, er jentene interessante på grunn av det dei føler.

Eit liknande bilde finn ein hos kvinnelege hovedpersonar i vaksenlitteraturen, hevdar Anna Holmström i ein artikkel i det svenske feministtidsskriftet Bang.2) Her tek Holmström eit oppgjer med det ho ser som hovedtendensen i kvinnelege samtidsforfattarars romanar i Sverige, med det ho kallar “jag-mår-dåligt-litteraturen”.

“Vi har blivit duperade att tro att offerpositionen är den moderna kvinnans naturliga plats,” skriv Holmström, ein påstand som ikkje er ny, men like fullt provoserande all den tid vi har mange grunnar til å tru at hennar premiss om at litteraturen påverkar våre forestillingar og forventningar til livet, er rett.

Er det så farleg?
Fiksjonsfigurar, sjangerkonvensjonar og forteljestrukturar vi veks opp med og får innprenta som barn, spelar ei rolle for korleis vi ser vår rolle i verda. korleis vi mentalt ordnar verda rundt oss og skaper meining i det kaoset av hendingar og fenomen som finst og utviklar seg omkring oss. Vi finn dette synet i skriftene til idéhistorikaren Hayden White, i sosialpsykologiske studium av livsskildringar 3) og i andre studium inspirert av narrativ teori.

Ein kan sjølsagt vera einig eller ueinig i dette, men i min eigen skrivepraksis fekk eg sterke beskjedar om heltinners verdi og djupe preging då eg hausten 2005 skreiv to kritiske artiklar om Pippi Langstrømpe. 4) Reaksjonane let ikkje venta på seg, og dei var fulle av sterke vitnemål om litteraturens påverknad:

“Jeg vokste opp uten far. Hun ga meg styrke. Jeg var jo Pippi! Hvordan kunne du rakke ned på henne, “ skreiv ein lesar. “Hu var ganske enkelt avskyelig,” sto det i ei anna tilbakemelding.

Kritikk av ein barnebokfigur skaffa meg også karakteristikkar som “modig” og “dum”. Både mengda av tilbakemeldingar og temperaturen i dei vitna på og mellom linjene om ein sterk identifikasjon eller om sterk avstandstaking som også fortel om preging.

Etter foredrag og presentasjonar av boka mi Heltinner jeg har møtt, 5) har mange kvinner blant publikum, unge og gamle, frå bygd og bygd, overklasse eller frå relativt enkle kår fortalt korleis dei har hatt litterære heltinner med seg som inspirasjon og “støttekontaktar” i bestemte livsfasar eller gjennom det meste av livet.

Mykje tyder altså på at litterære forbilde spelar ei rolle. At den heltinnemangelen og tendensen til offertenking og passivitet som Fett- og Bang-artikkelen peikar på, er eit problem for oss som vil at jenter og kvinner skal tenkja på seg sjøl som sterke menneske med evne til meistring, og bli hovedpersonar i sine eigne liv.

Rota til problemet
Kva kjem så denne heltinnemangelen av og korleis har mange forfattarar trass alt klart å bøta på han?

Godtek vi den narrative teoriens premiss om at veletablerte forteljesjangrar pregar vår måte å ordna verda på, blir det også slik at roller og strukturar i etablerte sjangrar formar vår persepsjon av oss sjøl og av andre. Dei formar våre forteljingar, både dei personlege vi skaper i hodet og dei vi meddiktar når vi får formidla fakta og fiksjon.

Kva seier så desse klassiske og nedarva forteljingane om aktive, sterke og meistrande menneske? Dei seier at slike oftast er menn eller øydeleggjande kvinner.

Sidan antikken har den typiske helten i våre fiksjonssjangrar vore ein ung mann som bryt opp heimanfrå, dreg ut i verda og løyser store oppgåver før han vender sigerrik tilbake til heimstaden og etablerer seg som ein sjølstendig person, gjerne med den vakraste jenta som eit ekstra trofé og teikn på sin heltestatus.

Anten helten som Odyssevs skulle sigra i slag og vinna over trolldom og naturkrefter, som St. Georg skulle drepa drakar eller som Askeladden skulle leita opp skattar eller meistra umulige oppgåver, så er det hans utferd, mot og kløkt som fører han til siger og individualitet.

Med potensielle heltinner har det oftast vore annleis både i den klassiske litteraturen og i den europeiske eventyrtradisjonen som vi hentar våre forteljestrukturar frå. For det første har ikkje samfunnsskikken vore slik at jenter og kvinner har fått lov til eller kunna gjera det obligatoriske oppbrotet og dra på eventyr. Å ferdast åleine utanfor heime er og har vore forbunde med fare for kvinnekroppar omgitt av vesen som er mykje sterkare enn oss, slik eventyret om Raudhette så malande viser.

For det andre har dei jentene som i eventyra faktisk bryt opp eller på anna vis greier å utføra store dådar, ikkje vendt tilbake som sjølstendige heltinner som det heimlege samfunnet omfamnar og prisar. I staden har dei igjen blitt oppslukte enten av morsomsorg i den gamle heimen, eller dei hamnar i skuggen av ein mann som inntek ei tradisjonelt dominerande familierolle.

Heltinnestatusen blir også ofte uoppnåeleg for jentehovedpersonar fordi dei treng hjelparar for å klara oppgåvene som ligg framfor dei. Askepott får heilt nødvendig assistanse frå ein god fe. Søstera som skal bryta trolldommen ved å spinna, veva og sy skjorter til fuglebrørne sine, får også overnaturleg hjelp.

For det fjerde er det oftast slik i eventyra og eldre litteratur at den sterke, aktive kvinna ikkje er heltinne i historia, men ei vond kraft, anten ho er heks, hore, stemor eller barne- og manneplagar av anna slag. 6)

Dette er historiene og fiksjonskvinnerollene som min generasjon har fått vidareformidla. Det hjelper lite at vi som vaksne les at eventyrsamlarar og andre representantar for den borgarlege kulturen omforma eldre tiders freske eventyrdamer slik at dei passa betre inn i ein patriarkalsk ideologi. 7) Eller at vi oppdagar det tidlege 1800-talets britiske opprørskvinner og mellomkrigstidas friske og freidige nyskapingar av kjønnsroller.

Sjøl om heltar aldri blei barnlege igjen, løfta vi knapt på eit augnebryn over at den eine etter den andre av glamorøse og suksessrike ungpikebokheltinner regregerte til små og hjelpelause da dei på siste side fall i armane på den rette og han kalla henne for “pus”, “tøysejenta mi” eller sin “egen lille pike”.

Vi fann det også heilt i sin orden at heksa Alexis i 1980-talssåpeserien Dynastiet er meir dynamisk og kreativ enn den gode, men temmeleg handlingslamme og sytande Crystle.

Dersom det er slik at dagens småjenter ikkje får sterke kvinnelege alternativ verken til det dominerande patriarkalske heltemønsteret eller til desse reduserande kvinnebilda, kjem også dei til å “slita” med heltinnemangelens offerskapande følgjer.

Den grusomme utvegen
Sjangerkonvensjonane og heltebilda lever og pregar oss, men heilt determinerte av dei har verken lesarens tankeverd eller forfattarane si skaparevne vore.

Det finst aktive, meistrande og sentrale heltinner både i samtids- og fortidslitteraturen. Tenkjer vi etter, vil mange av oss raskt komma på både Heidi, Nancy Drew, Mette-Marit, Inger-Johanne, Mariken, Ronja Røverdatter og Lyra Sølvtunge i tillegg til dei alt nemde vesle My og Pippi Langstrømpe, for ikkje å snakka om Sharazade som fortalde i 1001 natt, og mange frå den litteraturen som vaksne får meir glede av enn barn.

Kva har forfattarane bak desse jentene gjort for å bryta det tradisjonelle bildet? Leitar ein etter fellestrekk ved barne- og ungdomsbokheltinner, spring eitt i auga og pekar på utvegen frå det patriarkalske mønsteret. Dette fellestrekket er så sentralt i heltinnebygginga at vi oftast får det presentert alt på første side.

Mary Lennox i Francis Hodgson Burnetts barnebokklassikar Den løyndomsfulle hagen er på veg til ein ukjend onkel i England etter at foreldra strauk med i ein koleraepidemi i britisk India. Pippi Langstrømpe dukkar opp i Villa Villekulla med mor i himmelen og ein far som er negerkonge i Afrika om han ikkje er drukna. My ligg i Mummimammas stoppekorg og kniser mens søstera leitar etter henne og vi forstår at mamma Mymle er utsliten og har gitt henne opp.


Cosette i Victor Hugos Dei elendige er foreldrelaus. Kari Trestakk er foreldrelaus. Nancy Drew er berre morlaus, men advokatfaren blandar seg sjeldan i kva ho gjer og har slett ikkje nokon sterk autoritet når han freistar gjera det.

Heidi har berre ei manipulerande moster og ein sur bestefar å støtta seg til. Michael Endes Momo er gatebarn, slik Philip Pullmans Lyra Sølvtunge også blir då ho rømmer frå det ærverdige colleget i Oxford utan å vita at ho har både far og mor i live.

Vi kallar mykje av dette barnelitteratur, men også i ungdoms- og vaksenfiksjonen finn vi at de sterke kvinneskikkelsane ofte manglar foreldre. Dataspel- og actionfilmheltinna Lara Croft er foreldrelaus. Celie i Alice Walkers roman Fargen bortenfor foreldrelaus. I Lise Myhres teikneserie om Nemi ser vi ikkje mykje til hippi-mor og -far, for berre å nemna nokre få av mange døme.

Fridommen
Nå finst det fleire grunnar til å ta livet av litterære foreldre. Dei fleste kan brukast til å skapa heroiske skikkelsar av begge kjønn.

Foreldreløyse rører oss, og det åleine er ein god grunn til å gjera hovedpersonar foreldrelause.

Mange av dei foreldrelause og heroiske blei dessutan skapte i overgangen mellom romantikken og modernismen, i jordbruks- og industrirevolusjonens tid, ein periode med store økonomiske omveltingar. Kunsten skulle gjera tydeleg kor menneskefiendtleg det moderne samfunnet var, og litteraturen skulle setja problema under debatt, som Georg Brandes sa det. Ein kan neppe framstilla samfunnets støtter meir hjartelause enn når ein set dei opp mot eit barn som er heilt åleine i verda.

Dramaturgisk er foreldreløysa også god å ty til. Heltinne og helt kan ein bli på mange måtar, men ein relativt sikker metode er å lukkast mot alle odds. Då er det effektivt å gje hovedpersonen så dårleg utgangspunkt som råd, slik at lukke- og meistringskurva kan stiga optimalt. Trass i all klaging over foreldre som kjem til kort og skal vera årsak til det meste av barns smerte og vaksnes dysfunksjon: Dei aller fleste meiner jo framleis at det er betre å veksa opp med foreldre enn utan.

Dei tre verknadene av foreldreløysa som eg nå har nemnt er effektive verkemiddel, men alle tre kan like godt resultera i at den kvinnelege hovudpersonen blir eit passivt offer som at ho blir ei heltinne. Den fjerde muligheita som foreldreløysa opnar, er også eitt av mange verktøy til å skapa heltar, men for heltinnene er ho på få unntak nær, det avgjerande skiljet mellom dei passive og dei sterke og aktive.

I eventyr, heltesegn og danningsromanar er det fridommen til å dra heimanfrå og prøva seg mot dei hindra som måtte dukka opp der, som gjev hovedpersonen høve til å visa kva som bur i han, og til å nå store mål.

Jenter har hatt og har til ein viss grad framleis eit trongare handlingsrom, men kasta ut i foreldreløysa får også jenter og kvinner i fiksjonsskildringar denne fridommen, eit høve til å visa kva som bur i seg som dei sjeldan får elles. Skal ein dømma etter det heltinnegalleriet eg held meg med, ser dette foreldrefrie handlingsrommet ut til å vera nærast obligarisk.

Gutar i fiksjonen kan kanskje klara dette også om dei blir heime, men for jenter ser det ut til å vera svært vanskeleg å bli grensesprengjarar i heimemiljøet med foreldre rundt seg. Kunne Lara Croft ha berga verda om ho hadde hatt ein far som garantert ville skrudd ut tennpluggane på motorsykkelen hennar i panikk over kva dottera kunne finna på neste natt?
Hadde Pippi brote pyntelegheitsgrensene om det i Villa Villekulla også budde foreldre som hadde lært henne å oppføra seg i teselskap? For ikkje å snakka om vesle My som neppe hadde fått agera så uredd, kompromisslaust og kritisk kommenterande om ikkje Mymlen og kona hans hadde gitt henne opp og overlete omsorga til ei kraftlaus storesøster.

Å bli den ein ønskjer
“For det meste var hun en grov og grådig hedning. Men hun hadde alltid en uklar foremmelse av at dette ikke var hele hennes verden, at en del av henne også hørte hjemme i Jordan-kollegiets ritualer og prakt, og at et sted i henne fantes en forbindelse med politikkens høye verden”. 8)
Slik møter vi Lyra Sølvtunge i første del av trilogien Den mørke materien. Dei mange frampeka i sitatet blinkar ut det eg trur er den viktigaste årsaka til vår heltinnetørst og det beste ved at heltinnene oftast er foreldrelause.

Eit liv utan familie kastar ikkje berre heltinna ut frå foreldreheimen og inn i ein fridom til å gjera som ho vil. Det opnar også for eit liv der ein kan bli den ein ønskjer eller - som Lyra - anar at ein kan vera.

Ei heltinne omgitt av slekt med utsjånad, oppførsel, yrke og økonomi verkar unekteleg meir innestengd og determinert enn ei heltinne med opphav som er ukjent eller berre flekkvis og uklart teikna.

Ei lesande jente omgitt av alt som kjønnar henne, kan på same måten kjenna seg ufri, urealisert og lengta etter det ho kunne skapt seg til om ho ikkje var blitt definert inn i all denne diffuse kvinnelegheita.

Å setja namn på desse tvangstrøyene er vanskeleg for eit barn, men ho kan stikka av frå dei ved å drøyma seg inn i historiene til eigne, utvalde og einsame heltinner. Slik kan ho skaffa seg svimlande fridom til sjøl å velja identitet, prøva ut evnene sine, til å finna draumar å følgja og skapa seg eit sjølbilde som samsvarar med det ho innerst inne føler at ho er.

Heile tida nye heltinner
Feministhistoria har sidan Mary Wollstonecraft første opprør på slutten av 1700-tallet, vore ein historie full av generasjonsoppgjer med smertefull protest, arbeidskrevjande oppbrot og nye utopiar og forbilde som avløyser dei gamle.

Min egen lesehistorie 9) spenner over 50 år og inneheld fleire slike endringsfasar der nye heltinnebilde dukkar opp og der dei gamle blir nytolka og vender fram sider som eg ikkje tidlegare hadde sett. Heltinnene mine har vore lydige, opprørske, sprengt ekteskap og stått på sitt. De har vore asosiale lesehestar, hjerneskarpe avslørarar og klumsete chick-lit-heltinner, men heile tida har hjartevarme og godheit vore eit ufråvikeleg heltinnekrav ved sida av meistringa og motet.

I den ferske fagboka Moderne jenter 10) har kvinneforskarane Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg intervjua tre norske kvinnegenerasjonar, bestemødrer, mødrer og døtrer. Dei finn at kvar generasjon blei “jenter mødregenerasjonen ikke kunne drømme om”. Døtrene har ei fokusering på jobb og fag som var framand for dei følelses- og relasjonsfokuserte mødrene da dei var i etableringsfasen. For mødrene blei følelsesfokuseringa ei felle dei på det sterkaste åtvarar døtrene sine mot. Nå lurer meir karrieremedvitne døtre på om den for dei kan vera ei frigjering, ein veg til eit rikare liv.

I dag har også ein ny heltinnegenerasjon teke over, beundringsobjekt som ville skremt vettet av min generasjon da vi var unge menneske, slike som truar med å gjera også dei gamle heltinnene til pingler. Vi les i avisene at jentevald er blitt eit problem i bysentra og ser at valdelege actionfigurar som Lara Croft og kalde drapsmaskiner som The Bride frå Quentin Tarantinos “Kill Bill”-filmar tronar blant unge jenters fremste heltinner.

I litteraturen har heltinnene som slår, ennå ikkje hatt inntog, men teikneserie- og filmverda er rik på desse agressive forbilda vi i min generasjon ville sett som heilt utenkelege. I denne nye heltinneverda ser ikkje foreldredød ut til å vera noko krav, men foreldrelaust er heltinnelivet like fullt. Kva mor og far vil betyr openbart så lite for jentefridommen at dei ikkje ein gong treng nemnast.

Slik jentelivet og kvinneforbilda skifter, slik vil heltinne endra seg. Kanskje treng ikkje fiksjonsskaparane drepa fleire heltinneforeldre, men irrelevante og usynlege må mor og far framleis vera for at heltinnene skal gjera jobben sin og visa jenter og kvinner kven dei aller helst ønskjer at dei var.


Fotnoter
1) Randi Stene og Marie Ericsson Ryste “Begredelig fra Bokklubbens Barn”. Fett nr 1/2005. Oslo
2) Anna Holmström “Varats olidliga ältande”, Bang nr 1/2005. Stockholm
3) Sjå t.d. Hayden White (2003) Historie og fortelling. Utvalgte essay. Omsett av Kari og Kjell Risvik. Utval og innleiing ved Heidi Norland. Oslo: Pax og Kirsten Thorsen (1998) Kjønn, livsløp og alderdom Bergen: Fagbokforlaget
4) Arnhild Skre “Jeg likte aldri Pippi”. Aftenpostens morgonnummer 23.11.2005 og “Kasserte heltinner”. Vinduet nr 4/2005.
5) Arnhild Skre (2005) Heltinner jeg har møtt. Oslo: Schibsted Forlag
6) Denne framstillinga av helte- og heltinneteorien er sterkt inspirert av Paul Moxnes (2001) Dyproller. Helter, hekser, horer. Oslo: Forlaget Paul Moxnes
7) Sjå t.d. Jack Zipes (1989) The Brothers Grimm. From Enchanted Forest to Modern World. London/New York: Routhledge
8) Philip Pullman (1997/2002) Det gylne kompasse”. Omsett av Torstein Bugge Høverstad. Oslo: Aschehoug s 47-48
9) Sjå note 5
10) Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg (2006) Moderne jenter. Oslo: Universitetsforlaget.

Om Arnhild Skre



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder