Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Nina Goga: Å slippe ondskapen til

I 2005 kom det i Danmark ut en litt usedvanlig bok. Danmarks værste skurke er ifølge vaskeseddelen beregnet for ”alle skurke mellem 9 og 99, der elsker en god historie”.

Ondskapen slipper sjelden til i det barnelitterære felt i forbindelse med historisk og biografisk materiale. Der finnes en tradisjon for såkalte skrekkeksempler, men disse knyttes sjelden til historiske personer.


I en avisartikkel fra juni 2006 skriver Knut Ove Eliassen at det ifølge Michel Foucault ikke er via åndshistoriens helter vår erkjennelse forflytter seg (Eliassen 2006, 19). I 1977 skrev Foucault teksten ”La vie des hommes infâmes” (De infame menneskers liv) som var ment som en introduksjon til en antologi om beryktete eksistenser. Uttrykket ’en infam person’ forstår vi gjerne på norsk som ’en ondskapsfull, frekk eller skammelig person’, men ordet infam er avledet fra det latinske ordet fama, som betyr ’rykte’. En infam person er en beryktet person, en det ryktes om, en man er blitt fortalt en historie om, eller har lest en kildefattig avisnotis om. Det infame er med andre ord en språklig konstruksjon, noe som blir til gjennom ordene og uttrykksmåtene vi velger.

Til boken om de infame menneskers liv hadde Foucault samlet en mengde fragmenter fra fengselsarkiver, fra politiet og fra kongelige arrestordre fra perioden 1660 til 1760. Det er Foucaults poeng i introduskjonen å peke på hvordan disse ulike tekstene, deres ulike diskurser, kommer til å uttale eller språkliggjøre liv, eksistenser eller handlinger som ”intet var i historien”. Eksistensene Foucault hadde samlet er av det hverdagslige slaget, menneskeliv som ikke fikk plass blant de stores handlinger. Fordi tekstene henvendte seg til kongen, eller den makt han besatt, har de fått et påfallende språklig uttrykk: ”Hver eneste af disse små hverdagshistorier skulle beskrives med en emfase som sjældne begivenheder, der er værdige til at tiltrække monarkers opmærksomhed; den store retorik skulle indhylle disse små betydningsløs anliggender” skriver Foucault.

Foucault kaller disse eksistensene for exempla, men til forskjell fra slik som ”de lærde indsamlede i løbet af sin læsning, er disse eksempler i mindre grad lærestykker”. Likefullt kan lesningen av dem kanskje være med å flytte vår erkjennelse. I kontakt med det uttalt skammelige, ondskapsfulle eller beryktete, kan våre lesninger eller konstruksjoner av andres og eget liv kanskje gjøres mer nyanserte og språklig bevisste.

Det er sjeldent å se at ondskapen slipper til i det barnelitterære felt i forbindelse med historisk og biografisk materiale. Det finnes fortsatt atskillig flere biografier for barn og unge om mennesker man regner som positive for menneskeheten enn om dem man regner som uheldige. Dette henger blant annet sammen med den barnelitterære eksempeltradisjonen der det gode og etterlikningsverdige har hatt forrang. Der finnes en tradisjon for såkalte skrekkeksempler, tekster om barn som handler på måter som skal være til skrekk og advarsel for leserne, men disse knyttes sjelden til historiske personer.

23 x skurk
I 2005 kom det i Danmark ut en litt usedvanlig bok. Boken, som er utstyrt med den oppsiktsvekkende tittelen Danmarks værste skurke, er ifølge vaskeseddelen beregnet for ”alle skurke mellem 9 og 99, der elsker en god historie”. Den er skrevet av Peder Christoffersen, også kjent under navnet Pedro, og illustrert av historikeren og skulptøren Bjørn Okholm Skaarup. Samarbeidet dem i mellom er interessant fordi de hver for seg har utgitt bøker med historie som emne. (1) Skaarup har, i samarbeid med legen og rettsantropologen Niels Lynnerup ved Københavns Universitet, også arbeidet med rekonstruksjon av fortidens ansikter.

Forsiden på boken Danmarks værste skurke vitner også om denne sammenkobling av nasjonal historieframstilling og utforsking og omforming av etablerte minnesmerker. Her ser vi en nylaget statue på en velkjent sokkel. Sokkelen tilhører statuen av Fredrik den 5. (1723-1766) som er plassert på plassen foran Amalienborg slott i København. Også Skaarups nylagete statue skal forestille Fredrik den 5., men kongen framstår her som redusert både fysisk og psykisk. Kroppen er liten, nesten dvergaktig, og kongens alkoholisme gjenspeiles både i munnens uttrykk og i den flasken han holder i hånden. Hesten fra den riktige statuen er i Skaarups monument redusert til en kjepphest, et leketøy, som både virker barnslig, ubehjelpelig og detroniserende. Kongen er bokstavlig talt hentet ned fra sin høye hest.

Forfatteren Pedro (Peder Christoffersen) har i boken Danmarks værste skurke gjort et utvalg på 23 personer som hver har fått sitt kapittel. Hvert kapittel åpner med en illustrasjon av den omtalte hovedperson eller skurk. Forsideillustrasjonen finner vi igjen som illustrasjon til kapittel ti – om ”fuldrikken” Fredrik den 5. For det meste er illustrasjonene i boken blyanttegninger på gulbrun bakgrunn. Disse likner illustrasjoner i gamle medisinske bøker om anatomi og anomalier. Det vitenskapelige preget fungerer som en sort argument i framstillingen av skurkenes karakter. Ofte etableres det en kobling mellom personenes fysiske og mentale karakter. Det er nærmest snakk om et slags ondskapens fysiske uttrykk. Om den svenske kongen Adils (slutten av 400-tallet) heter det ikke bare at ”han var grim. Rigtig grim”, men også at han hadde gulaktig hud,

      små ondskabsfulde øjne, der er en smule skæve. Høj og så mager at ribbenene stikker frem på huden, fordi Adils er så nærig, at han ikke spiser sig ordentlig mæt. En af den slags, der tæller frikadellerne på bordet og holder regnskab med, hvor mange du spiser. En ond mand

    Andre er for fete, for lave, for pene eller har for smale lepper – ”i gamle dage kaldte man den slags læber grusomme”. Faktisk kan utseende se ut til å tale mot deg uansett hvordan du ser ut.

    Ondskapens minnesmerker
    Kapitlene i boken er ordnet kronologisk og i de første tretten er skurkene knyttet til det danske kongehuset på en eller annen måte. Dette henger kanskje sammen med to forhold. For det første er kunnskapen om historien fram til 17 – 1800-tallet først og fremst knyttet til konger, keisere og andre høyverdige personer. I boken Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre skriver Marianne Egeland at med romantikkens individ- og genifokusering finner også et opprør mot de etablerte, klassiske biografimønstrene sted. Det ble ”ikke lenger en udelt ære eller fornøyelse å ende som biografisk objekt”. For det andre vil det kanskje bli regnet som mer ubehøvlet å knytte skurkestempelet til kongehusets nyere historie.

    Skiftet fra kongeskurker til folkeskurker markeres også i illustrasjonene på den måte at skurkene fra og med kapittel fjorten først og fremst avbildes som skulpturer. Skulpturene, som er laget av Bjørn Okholm Skaarup, er formet i hvitleire, lakkert og så plassert i ulike realistiske omgivelser. Noen i en bygate, en innendørs i et borgerlige interiør og to skulpturer er byttet ut med det originale monumentet. Andre er montert mot talende bakgrunner, som skulpturen av nazisten og frontkjemperen Carl Fredrik von Schalburg mot et fotografi av en henrettelse i nazistenes regi.

    Folkloristen Anne Eriksen har skrevet flere tekster om minnekulturer og den måte minner forvaltes gjennom ulike former for minnesmerker. I artikkelen ”Krig, minner og minnesmerker” (2004) skriver hun om hvordan den franske revolusjon, blant annet på grunn av den endrete soldatrollen, la ”grunnlaget for en ny type offentlige monumenter. Her kom en radikalt ny forståelse av forholdet mellom den enkelte borger og fellesskapet til uttrykk”. Mens minnesmerker tidligere stort sett var av kongelige, eller av fyrster og adelsmenn, hedret monumentene etter den franske revolusjon også medborgere som hadde utrettet noe til fellesskapets beste.

    Å reise et monument betyr å slå fast en mening skriver Eriksen i boken Historie, minne og myte (1999). Når monumenter, både kongelige og borgerlige, plasseres i det offentlige rom, bidrar de til å definere rommet. Monumentet er med å regissere eller kode lesemåten av det enkelte sted. Gjennom selve utformingen av monumentet, inskripsjoner, årstall og ulike symboler styres betrakterens opplevelse og oppfatning både av personligheten monumentet er knyttet til og stedets historiske betydning i en større sammenheng. For eksempel av et sted og en persons nasjonale betydning. Når folk strides om hvorvidt man skal eller ikke skal reise minnesmerker og monumenter over en eller flere personer på et gitt sted, dreier striden seg som regel om personen(e)s betydning eller verdi. Ved å bytte ut allerede eksisterende skulpturer med sine egne skulpturer av Fredrik den 5. og Carl Ploug og ved å montere dem inn på den eksisterende sokkelen og å ta bilder av dem i det offentlige rommet, rokker Skaarup ved den etablerte forbindelsen mellom fortid og nåtid. Sammen med Pedros tekst skrives en ny versjon om disse menneskenes nasjonale betydning inn i kollektivets rom og kollektivets erindringssteder. Boken Danmarks værste skurke skriver inn det onde, det uhederlige eller det ikke-eksemplariske i dette rommet.

    Det oppsiktsvekkende ved Pedros bok er altså hvem han vil reise litterære minnesmerker over og hvorfor han vil reise dem. I forordet skriver han at ”Danmark har skurke fuldt så onde som nogen anden nation. [...] Danmarks skurke er klassisk ondskabsfulde, morderiske, voldelige, tyveknægte”. Boken kan altså sies å ha en slags nasjonal verdi – også når det gjelder ondskap og skurker står ikke Danmark tilbake for resten av verden. Danmark har dessuten to nasjonalskurker. Én i landsforræderen Corfitz Ulfeldt (1606-64) og én i storsvindleren Peter Adler Alberti (1851-1932). At Ulfeldt er en nasjonal skurk, henger sammen med at det å sette seg uten for eller handle annerledes enn sitt lands interesser, vil si å forsøke å bryte ned hele tanken om det nasjonale. Det å bli en ulykke for landet sitt, kvalifiserer med andre ord til betegnelsen skurk. I stedet for et minnesmonument, ble det reist en såkalt skamstøtte over Corfitz Ulfeldt på Gråbrødre Torv i København med inskripsjonen: ”Corfitz WF (Ulfeldt)/ Forræderen / Til æwig Spott / Skam og Skiendsel”. Skamstøtten fungerte som et slags negativt minnesmerke. Støtten var reist på det stedet der Ulfeldts bolig stod. Boligen ble revet og støtten stod på torget fram til 1841. I dag finner man en rekonstruksjon av støtten på Nationalmuseet i København.

    Biografi/plutark
    Biografier eller plutarker om kjente menn og kvinner har først og fremst handlet om slike man har oppfatt som forbilledlige eller mønsterdannende eksempler. Betegnelsen plutark om en sort minibiografier knytter an til grekeren Plutarchos, eller Plutark, som levde fra ca. 46 til 120 e. Kr., og hans Bioi paralleloi (Sammenlignende Levnetsbeskrivelser) av kjente grekere og romere. I disse stiller han opp grekere og romere i 23 parvise biografiske sammenlikninger. Plutarks system regnes som en videreføring av romeren Cornelius Nepos’ (ca. 99-24 f.Kr) levnetsbeskrivelser som også var en sammenligning av romere og grekere. Plutark ville vise at forskjellene i storhet – og smålighet – mellom grekere og romere ikke var så stor som samtiden kanskje ville ha det til.

    Betegnelsen biografi i betydningen skriftlig framstilling av et levd liv, kom inn i språket på 16-1700-tallet, men biografia” det å skrive (om) liv – er belagt på 500-tallet e. Kr. [...]”, skriver Egeland. Noe forenklet sier man at mens historiografien har dokumenter og kataloger som vitnesbyrd, så støtter biografien seg på det private og anekdotiske. Anekdoten, den (muntlig) overleverte historien eller ryktet, er biografiens sentrale bevismiddel. Det kuriøse og anekdotiske var også Plutarks hovedinteresse, men han hadde også til hensikten å skildre personer hvis eksempel kunne være enten til etterfølgelse eller til avstandstaking. Nettopp karakterskildringen er et sentralt trekk ved biografien. Kanskje kan man også snakke om at det har utviklet seg en slags typekatalog, noen faste ingredienser, der biografen kan finne både fysiske og åndelige sjablonger når han skal karakterisere en person.

    I sin bok nøyer Pedro seg med 23 kapitler uten parallellbiografier, men som hos Plutark får det anekdotiske og kuriøse mye plass. Selv om parallellbiografiene mangler, reflekterer Pedro ofte over at andres ondskap kan finnes som en parallell i vårt eget liv – om enn kanskje bare i tanken. Det onde kan være en tilbøyelighet vi alle har i oss. Forordet i boken åpner med en refleksjon over denne foruroligende grunnholdning:

      Det onde er altid med os. Vi har det indeni. Alle sammen. [...] Vi kan mærke, når vores indre skurk vokser og bliver så stor, at han/hun vil ud. Når det onde ikke bare vil tænke det onde og føle det. Men vil ud og GØRE det onde.

    De syv dødssynder
    Tittelen Danmarks værste skurke signaliserer svært tydelig hva som skal være de biograferte personenes felles kjennemerke. De er alle skurker. Ordet skurk kommer fra det lavtysk ’schurk(e)’og betyr egentlig en utstøtt person. I vår hverdagslige forståelse av ordet er en skurk en kjeltring eller en ondsinnet person. Pedros 23 kapitler fungerer i sitt beskjedne omfang som en omvendt katalog over Ove Mallings fyldige verk Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777). Malling er i sin bok opptatt av å understreke enkeltindividers betydning som eksempel og mønster. Han skriver blant annet at Otinker Hvide var ”et levende eksempel”, Christian den tredje ”et Mønster for Regentere” og Friderik den tredje ”et oppmuntrende Exempel”. Han setter fram et register over atten ulike gode egenskaper eller dyder. Disse er en nivå- eller stildifferensiering av de kristne dydene tro, håp og kjærlighet, av de fire kardinaldydene (2) samt borgerdyder som embetsiver, vitenskapelighet og flid i studering. Mens Mallings samling er en slags folkloristisk karaktertypologi i forhold til de syv klassiske dydstypene, forholder Pedros plutarker seg snarere til de syv dødssyndene. Der man hos Malling møter moralske enkeltindividers store og gode handlinger, møter man hos Pedro umoralske enkeltindividers bevisste og villete renkespill. (3)

    De syv dødssynder – hovmod, misunnelse, vrede, dovenskap, gjerrighet, fråtseri og utukt – er en del av romersk katolske teologi og baserer seg i særlig grad på forbudene i de 10 bud. Malling regnet religion, det vil si tro, som alle dyders mor. Pave Gregor den Store (540-604), som laget den endelige listen over de syv dødssyndene og som sørget for å spre forestillingen om dem blant allminnelige mennesker, regnet hovmod som alle synders mor. Hovmod svarer også til formaningen i første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Skulle man klassifisere Pedros utvalgte skurker etter de syv dødssyndene vil nærmest alle sies å ”lide av” hovmod selv om noen kanskje utmerker seg i større grad enn andre i forhold til den merkelappen. Ellers kan mange av skurkene karakteriseres som misunnelige, utuktige, fråtsende, vrede og gjerrige. Pedro avslutter kapittelet om Dorothea (1430-1495) med å konstatere at ”en af dødssynderne er begærlighed”. Det er ellers interessant å nevne at flere av de mennesker Malling setter fram som eksempler på gode handlende, er hos Pedro merket som skruker. En av disse er Peder Palladius som Pedro regner som en slags massemorder fordi han sørget for å forfølge og kaste på bålet alle han mente ikke fulgte den rette protestantiske lære.

    Kropp og karakter
    Malling skrev Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere på oppdrag fra kong Christian VII. Den skulle fungere ved siden av Ove Høegh-Guldbergs verdenshistorie og prosjektet var klart nasjonsbyggende. Mallings tekst- og eksempelsamling bygger på bearbeidelser av rundt 120 nokså ulike kilder. I etterskriftet karakteriserer Erik Hansen kildene som ”fortrinsvis historiske, biografiske og topografiske værker”. Pedros Danmarks værste skurke oppgir ikke systematisk sine kilder. Når det vises til kilder, gjøres det mot slutten av det enkelte kapittel og tendensen er at det er i tilknytning til skurker av nyere dato at kildene nevnes eller refereres. Boken inneholder heller ikke noe register, litteraturliste eller oppsummerende historisk oversikt. Slik sett skiller boken seg noe fra en faglitterær standard.

    De 23 kapitlene i Danmarks værste skurke er skrevet etter nesten samme mønster eller struktur. Vi skal se nærmere på denne strukturen i to representative kapitler, henholdsvis kapittel 10 om Fredrik den 5. og kapittel 14 om Carl Ploug. Motivet for å velge akkurat disse to kapitlene er todelt. På den ene siden er oppbyggingen av kapitlene svært lik den vi finner i de øvrige 21 kapitlene og på den andre siden er akkurat disse to kapitlene illustrert med utgangspunkt i samme teknikk. Det vil si at Skaarup til begge kapitlene har laget en skulptur av den aktuelle personen og satt denne skulpturen inn som erstatning for en allerede eksisterende skulptur. Et allerede eksisterende monument er med andre ord blitt delvis omformet. En konsekvens av en slik handling kan være at både det historiske stedet og vår kollektive erindring om og opplevelse av både historien og stedet, endrer karakter.

    På vaskeseddelen brukes betegnelsen ”en god historie” og den narrative struktur er også tydelig i hvert enkelt kapittel. Kapitlenes kjerne er den biografertes liv fra fødsel til død, men underveis tar forfatteren en rekke anekdotiske avstikkere. Anekdotene kan dreie seg om sære eller interessant familiemedlemmer til den hovedbiograferte, men også allmennopplysninger som i avstikkerne om syfilis, forkjellen på katolikker og protestanter og om nasjonalklenodiene Guldhornene.

    Alle kapitlene åpner med en eller annen form for spissformulert eller poengtert karakteristikk av den biograferte. Om Carl Ploug heter det i første setning at ”han var brøsig, brysk, en grov bøf, en stejl buldrebasse, en mand der sagde hårde sandheder i hovedet andre (sic.), men ikke selv tålte kritikk” og i første avsnitt om Fredrik den 5. at

      ”Æblet falder ikke langt fra stammen,” hedder det. Det betyder, at som faderen er, sådan bliver også børnene. Det gælder IKKE den danske kong Fredrik den 5. (1723-1766, dansk konge fra 1746 til 1766). Hvis vi bliver ved æblet, er Fredriks æble blæst over i en helt anden verdensdel.

    Vi finner sjelden forsøk på en balansert framstilling. Pedro fører leseren rett på sak, helst skal man alt i starten kunne identifisere den biografertes dødssynd eller fatale karakterbrist.

    Etter at karaktergrunnlaget er gitt, innføres som regel det fellende argumentet – en beskrivelse av hovedpersonens utseende eller kroppslighet. Hvis ikke beskrivelsen kommer innledningsvis, dukker den nesten med sikkerhet opp lenger ute i teksten. Fredrik den 5. var ”stangliderlig. Usædelig. Han var både sadist og sadomasochist. Han elskede at give pisk og selv at få smæk i den bare, når han utfoldede sin seksualitet”. Hans dødssynd var med andre ord utukt, eller overdrevet behov for lyst til nytelse, særlig i forbindelse med sex.

    I tillegg til utseendebeskrivelser er en summarisk gjennomgang av hovedgrunnene til at hovedpersonen er en skurk et sentralt element i åpningen av kapitlene. Rett nok var Carl Ploug med på å lage grunnloven skriver Pedro,

      men i praksis var han også med til at afskaffe demokratiet i den. [Han] ville ha’ demokratiet for sin egen mund og til nød for andre folk som ham selv. [...] At give stemmeret til mennesker, der var under socialforsorg (dengang fattighjælp) lå uden for Carl Plougs fattevne.

    Når personens fremste karakteristika og begrunnelsen eller argumentene for å plassere ham eller henne blant landets verste skurker er lagt fram, gir Pedro plass til en mer kronologisk framstilling av den biografertes liv. Ikke sjelden finner man her tette minibiografier om en eller flere av hovedpersonens familiemedlemmer – ektefellen(e), barnene eller kanskje også en venn. For å underbygge skurkebildet av Fredrik den 5. får forholdet hans til kvinner og alkohol derfor mye plass og for å framhev Carl Plougs dilettanteri skrives det mye om Plougs mange avbrudte og ufullførte studier: ”Først læste han teologi, men enten var han ikke begavet nok til studiet, eller også havde han for mange fluer i hovedet”.

    Til slutt, over to-tre linjer i hvert kapittel, gjentar eller understreker forfatteren sin begrunnelsen for å omtale de ulike eksistensene som skurker. Fredrik den 5. var en skurk ”fordi han ikke brugte sine ubestrideligt gode evner” og Carl Ploug fordi han ”blev en ulykke for landet”.

    Bokens litterære kjennetegn er dens anekdotiske og muntlige stil. Forfatterens sjargong gir rom for humor i form av forklarende innskudd og skarpslipte sarkasmer. Det parentetiske tillegget rommer gjerne en humoristisk vurdering, som når forfatteren kommenterer etternavnet til Fredrik den 5.s andre kone: ”Kun et år efter Louises død giftede Fredrik sig med den 22-årige Juliane Marie af Braunsweig-Wolfenbüttel (sikke et navn)”. Og forfatterens vurdering av Plougs forfatterskap er langt fra forsiktig: ”Fra sine første studenterår skrev han gyselige digte og en masse dramatik, især lystspil, der er ulæselige i dag. Sandheden er, at de var ulæselige også dengang”.

    Denne uærbødige stilen blir en slags verbal straff, språklige piskeslag, som retter seg mot de omtalte skurkene. Siden de er skurker, skal de ikke omtales i et respektabelt språk. Den ungdommelige og autoritetsfiendtlige stilen, språkets slang og muntlige karakter reduserer personenes storhet.

    Språkets ondskap
    De biografertes ondskap er altså en effekt eller et resultat av en språklig konstruksjon og det er slangen, ironien og den humoristiske effekt som rister Pedros skurkebiografier løs fra den lovprisende (epidektiske) talen som livsskildringene historisk springer ut av. I den lange tradisjonen om berømte og etterlikningsverdige menn, og innimellom noen kvinner, finnes det eksempler på tekster om berømte menns fall og fadeser. Inspirert av Petrarcas De viris illustribus (1337) (Om berømte menn), skrev Boccaccio De casibus virorum illustrium (1355-74) (Om berømte menns ulykker). Ulykkene var en følge av ”fall fra maktens tinde etter skjebnens lunefulle inngripen” skriver Egeland. I Pedros biografier, eller lærestykker, er det gjerne snakk om fall fra ulike tinder, men ikke om skjebnens inngripen. En viktig melding i bokens forord handler om at ”er du en rigtig skurk, ved du, at du gør det forkerte!”.

    Det er et åpent spørsmål om bokens 23 kapitler kan leses som lærestykker eller eksempler på skurkestreker eller om den fungerer som en vekker til å komme i kontakt med skurken i en selv? Skal vi ved å lese om brodermordere, landsforrædere, alkoholikere, diktatorer, spioner og storsvindlere gjøres oppmerksom på de feilspor, synder eller ulykker som kan føre oss i fengsel eller fortapelse?

    Med sitt forord til boken Eminent Victorians (1918) kom Lytton Strachey (1880-1932) til å skrive et slags manifest for ”den nye biografi”. Strachey framstilte ikke de biograferte som de ikoner man var vant til, men som mennesker med åpenbare mangler og svakheter, latterlige og egoistiske og framstillingsformen var polemisk, vittig, ironisk og poengtert. Den moralske pekefinger i Danmarks værste skurke kan spores i utgytelsenes stilistiske nivå. Foruten å være et dansk, historisk skurkeregister, er boken også en verdiladet vurdering av ulike menneskelige synder eller dårlige vaner. Ikke alle dommene som felles over skurkene i Danmarks værste skurke er like harde. Noen omtales nærmest med desinteresse, som den gjennomkjedelige, ”dødbider, stivstikker, tørvetriller, træmand, slumretæppe, hængerøv (undskyld)” Christian den 6. (1699-1746), og andre med en nesten kjærlig penn, som Erna Hamilton (1900-1996) som Pedro beskriver som ”dominerende, fantastisk slagfærdig, vittig, ondskabsfuld”.

    Å være en kjedelig person er altså verre enn å være ondskapsfull men rappkjeftet. Den humor man kan framstille ved hjelp av språklige virkemidler kompenserer med andre ord for ondskapen. Boken Danmarks værste skurke er en svært humoristisk bok, og nettopp humoren virker formildende på Pedros ondskapsfulle prosjekt: å henge ut, eller trekke fram, landets 23 ypperste og mest bemerkelsesverdige skurker. Kanskje kommer biografien om Peder Christoffersen en dag. Da gjenstår det å se om han er en helt eller en skurk for, som Pedro selv skriver i innledningen til kapittelet om Jacob Scavenius (1838-1915),

      det er ikke så nemt med skurke. Nogle af dem er temmelig charmerende og har positive karaktertræk, der får dem til at vippe på kanten til at være helt. De findes i skæringspunktet mellem det gode og det onde. De fleste af os ligger for resten det samme sted.



    Noter

    (1) Peder Christensen har blant annet utgitt Odder - et ungdomsliv i 50érne(2003), Pedros danmarkshistorie – Begyndelsen Bind 1 (2002), Pedros danmarkshistorie – Voldsomhed Bind 2 (2003) og Verden ifølge Pedro. Forklaringen på alting (1997). Bjørn Okholm Skaarup har gitt ut Verdens historie – tegnet, formet og fortalt på ny (2003). En tilsvarende bok, Musikkens mestre, er annonsert utgitt i løpet av 2006.
    (2) Det er vanligvis tale om tre teologiske hoveddyder; tro, håp og kjærlighet. De fire kardinaldyder er visdom (phronesis), rettferdighet (dikaiosyne), mot (andria) og måtehold (sophrosyne).
    (3) Malling ordnet ikke fortellingene i boken kronolgisk, men etter de ulike dydene. Til hver dyd samlet han så en rekke illustrerende fortellinger. Malling står i en før-moderne historietradisjon og dydene var viktigere enn historisk kontinuitet. Først med framveksten av den nasjonale historieskrivingen på 1800-tallet blir historisk kontinuitet og den kronologiske framstillingen et argument for nasjonalstatens legitimitet.


    Litteraturliste

    Egeland, Marianne 2000. Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre. Oslo. Universitetsforlaget.

    Eliassen, Knut Ove 2006. ”Michel Foucault. Samtidens særlige beskaffenhet”. I Le Monde diplomatique juni 2006. s.19.

    Eriksen, Anne 1999. Historie, minne og myte. Oslo. Pax Forlag.

    Eriksen, Anne 2004: ”Krig, minner og minnesmerker”. I Arr nr.2/3. s.63-71. Oslo.

    Foucault, Michel 1995 [1977]. ”De infame menneskers liv”. I Brügger, Niels, Knut Ove Eliassen og Jens Erik Kristensen (red.). Foucaults masker. S.155-168. Oversatt til dansk av Niels Brügger og Orla Vigsø. Originalens tittel: ”La vie des hommes infâmes”. Århus. Modtryk.

    Mader, Vibeke (red.) 2005. De syv Dødssynder. Skoletjenesten og Nationalmuseet.

    Malling, Ove 1992 [1777]. Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere, samlede ved Ove Malling. 1777. Utgitt og med etterskrift av Erik Hansen. København, Det danske Sprog- og Litteraturselskab. Gyldendal.

    Mørland, Henning 1967. ”Innledning”. I Plutarchos 1967. Livsskildringer med sammenligning. Første bind. Til norsk ved Henning Mørland. Oslo. H. Aschehoug og Co.

    Pedro 2005. Danmarks værste skurke. Illustrer av Bjørn Okholm Skaarup. København. Gyldendal.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder