Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Anne Schäffer: Å skrive kritisk om bildebøker

Hvem skriver du for når du kritiserer bøker med bilde og med tekst? Hvordan tar du stilling til boken når bildene er for barna og teksten for de voksne? Her er mitt svar: Jeg skriver for en voksen leser – slik at den voksne leseren kan begrunne og være kritisk bevisst i utvelgelsen av bildebøkene de leser eventuelt for barn.

Denne artikkelen er et forsøk på å vise min anmelderpraksis ved å peke på forutsetninger, erfaringer, og en smule teori i forhold til det å anmelde bilde og tekst. Praksisen belyses ytterligere gjennom kommentarer til syv nyere bildebøker og mine første leseropplevelser.


Dobbel tiltale
Forfatteren og bildemakeren henvender seg til barnet og til den voksne. Bildeboken som litterær og visuell konstruksjon fungerer på ulike nivåer og retter seg mot ulike typer mottakere. Metafiksjonen, tekstens bevissthet om seg selv, som tekst og som kunstnerisk konstruksjon har en dobbel mottaker.

I bildeboken brukes teksten og bildet dialektisk i et dynamisk samspill mellom ord og bilde. Bildebøker er oftest for barn under skolealder og derfor beregnet på høytlesing. Bildets budskap oppfattes simultant med tekstens budskap – gjennom høytlesingen. Bildebokens dobbelte tiltale betyr også at budskapet kan inneholde pekere til det voksenkulturelle systemet.

Kunnskap om litteratur, billedkunst, film, tegneserier, teater, arkitektur, kort sagt, kjennskap til kultur og spesielt visuell kultur, er nødvendig for å mene noe om bildebøker. Som bildeboken er en hybrid må bildebokkritikeren være det. En hybrid med grunnleggende kunnskaper, følsomme antenner, og det hjelper godt å ha et åpent sinn.

Uren kritiker
Bildebokkritikeren er en uren kritiker som blander fag og sjonglerer med sjangere. Aftenspostens kritiker Lotte Sandberg sa følgende om uren kritikk i Morgenbladet i et intervju i 1995 ”Kunstkritikere om kunstkritikk”:

      Om man, med utgangspunkt i dagens pluralistiske kunstsituasjon ønsker å være i stand til å bevege og forholde seg fritt til de ulike situasjonene i kunsten og unngå både populisme og dogmatikk kan løsningen ligge i å være det den danske kunstkritikeren Poul Erik Tøjner kaller en «uren» kritiker. Det innebærer at man ikke binder seg opp til ett syn eller en metode, men benytter det som passer til de ulike situasjonene man stilles ovenfor, og på den måten sikrer seg både bevegelighet og mulighet til å øve kritikk på kunstverkets egne premisser.


    Som kritiker av bildebøker kan jeg blande, plukke, ”sample”, fra film, tegneserier, kunst, arkitektur, design og litteratur. Alt det finner jeg i bildebøkene.

    Anmelder du bildebøker må du ta både bilde og tekst på alvor, og ha et øye for formgivningen også. Og det er helt nødvendig med et urent sinn, åpent for intertekstualitet og rare koplinger.

    ”Transmisjoner og andre kuplinger” het en utstilling av billedhuggeren Martine Linge. Den er noe av det mest urene og assosiasjonstriggende jeg har sett. Jeg vet fortsatt ikke hva det er skulpturene minnet meg om. De var amorfe, snodige, små og buklete. De var en samling historier, en samling emner som jeg kunne dikte videre på. De minnet meg om det meste. De minnet meg om en god bildebok.

    Å skape i en sammenheng
    Ingen skaper i et vakuum og ingen leser i et vakuum. Vi er svamper – suger inn inntrykk. Jeg leste i en undersøkelse en gang at vi mottar 2500 budskap hver dag. Av dem husker vi ca. 15 prosent. Vi husker 10 prosent av det vi leser, 30 prosent av det vi ser, men 50 prosent av det vi både ser og hører.

    Ikke rart at barndommens illustrerte bøker sitter som spikret. De både ser og leser vi, og hører dem også, hvis vi er så heldige å bli lest for, eller vi har en lydbok. Bildebøkene er våre første multimedia opplevelser. Vi møter dem i livets tidligste faser, når vi er nye og blanke – og ekstra mottakelige for inntrykk.

    Alle disse budskapene, inntrykkene, gjør noe med oss. De gjør selvsagt noe med de som lager billedbøkene også. Utfordringen ligger i å finne ut hva det er. Hvem, hva og hvor inntrykkene kommer fra, og hva de gjør, hvilke knapper de trykker på hos mottakeren. I bildeboken brukes tekst og bilde dialektisk i et dynamisk samspill mellom ord og bilde. Ord og bokstaver konkretiseres i illustrasjonene, og i teksten. De blir som bilder, i en slags overgangstilstand mellom bilde og tekst. Et poetisk språk farger ulike sinnsstemninger. Man kan snakke om tekstens taktile behandling av farge, vekt, tid og rom. I bildene dominerer detaljrikdommen, leseren og betrakteren vil hele tiden oppdage nye former og detaljer. Bevisstheten om denne doble lesemåten åpner for nye og interessante bevissthetslag i en tekst og i et bilde.

    Leseropplevelser
    I begynnelsen var ordet! Nei, i begynnelsen var bildet, og så ordet. Lukk øynene og prøv å huske din første leseropplevelse. Da kommer det ofte et bilde frem på netthinnen.

      Det falt nysnø i London i natt. Fotsporene står som sorte hull i asfalten. På vei til stasjonen i bydelen Dulwich går jeg forbi viktorianske steinhus rammet inn av eføykledde knortete trær. Vridde røtter strekker seg gjennom hekkene og klorer seg fast i asfalten. En barneflokk i skoleuniformer og med blåfrosne knær hutrer forbi under oppsyn av en pelskledd voksen.
      Og der, mellom grenene i en overgrodd hage, alver! Sølvskimrende, florlette, i den kalde, skumrende februardagen.


    Jeg var på hjemvei fra Dulwitch Picture Gallery, og utstillingen “Arthur Rackham (1867-1939)”, da barndommens møte med alver og gnomer, passerte meg revy. Gulliver og lilleputter, Grimms krokete koner, Alice i Eventyrland og Peter Pan. Rackham har en gang for alle billedlagt eventyrene, materialisert alvene og utstyrt trær, busker og blomster med så menneskelige trekk at de fortsatt evner å skremme vannet av meg. Arthur Rackham, kanskje en av verdens mest kjente illustratører, tegnet kunst for barnerommet – og han var mektig stolt av det.

    Som regel er det alltid en illustratør som står bak de eventyrbildene vi har på netthinnen: Werenskiold og Kittelsen, Arthur Racham, Vilhelm Pettersen og Lorentz Frölich, Svend Otto S., Gudmund Hentze og Tjerd Ackema. For ikke å snakke om Walt Disneys tolkninger som for alltid er prentet inn i myke barnesinn. Når dagens generasjon norske barn vokser opp vil de høyst sannsynlig føye til Harald Nordberg og hans illustrasjoner i Aschehougs hvite serie blant sine bilder. Nykommeren i vårt eventyrlige illustrasjonsmarked, Annine Qvale, setter sikkert også spor i unge sinn, og det uten at de er klar over at hennes bilder inngår i en lang tradisjon. I begynnelsen var ordet? Nei, i begynnelsen var bildet – og ordet –; en symbiose.

    H.C. Andersens gule jubileumsutgave fra 1905 med illustrasjoner av Vilhelm Petersen og Lorentz Frølich var godt brukt da jeg ble kjent med den. Boken var slitt, men bildene var klare: Klosshans med en rar høy hatt, på en geitebukk og med en fugl i hånden. Johannes, litt tung og lutende, ved farens dødsleie i Reisekameraten. Kjøpmannen i den rare kisten, høyt over eksotiske land med minareter og palmer i Den flyvende kuffert. Senere var det Gudmund Hentzes Aubrey Beardsley-lignende illustrasjoner til 1001 Natt som satte fantasien min i sving: Det ornamentale i streken. De fantasifulle initialene som slo an tema i hvert eventyr, og de grenseløse vignettene med tårn og palmer som løp over hver side. Vakre, frodige damer med slør og skjelmske blikk mer enn antydet eksotisk erotikk og gjorde seks-binds verket til yndlingslektyre i tidlige tenår.

    Eventyrillustrasjoner
    Bilde: Annine Qvale, Eventyr

    Ta Annine Qvale, for eksempel, en av de nye eventyrillustratørene her på berget, hun låner fra dem alle, og er sikkert ikke alene om det. Hun lar seg bevisst inspirere av ulike typer billedkunst og av ulike illustratører som står i samme tradisjon som henne. Som forgjengerne trekker hun ut det hun behøver, blander stiler og skaper på den måten sin egen. Qvale er en romantisk illustratør i ulike betydninger av ordet. Romantikken som i The Gothic Revival, slik den gjorde seg gjeldende i 1700-tallets England i landskapshagen og i gotiserende arkitektur. Romantikken, som i den tyske romantikken, der maleren Caspar David Friedrich mante fram det skrekkinnjagende og storslåtte i naturen, gjennom forrevne klipper, dramatiske skyer, krokete trær og røtter. Og romantikken i rokokkoens ornamentale, blomstersmykkede former i lyse lette farger.

    Helhet
    En god bildebok forener bilde og tekst. En god bildebok har bilder av høy kunstnerisk klasse, som illustrerer en god tekst. Bildene går utover teksten, underspiller, eller forteller noe helt annet, – men de fungerer, og formgivningen fungerer. Det vil si at den integrerer tekst og bilde uten at det går på bekostning av det ene eller det andre, men tvert imot skaper en ny sammenheng.

    Bilde: Rune Johan Anderson Post 2. crosshedge

    Post av Rune Johan Anderson er resultatet av en slik symbiose, der forfatter og illustratør er én person, hvis kjemi stemmer overens med formgiver, Elisabet Vold Bjone. Bildene til Rune Johan Anderson er voldsomme i innhold og form, men innledningsvis roes det hele ned med en enkel pennetegning. Mine assosiasjoner går til Johan Borgens novelle, filmatisert av Astrid Henning-Jenssen, med tittelen «Bestefar er en stokk». Fra dypet av en lenestol gir bestefar barnebarnet sitt et tungt knippe postkassenøkler og beskjed om sjekke postkassene for eventuelle brev som kunne endret bestefars liv. Boken er så morsom, så ironisk, så melankolsk, og så spekket med livsvisdom av den typen som blir til mens du blar, mens du vokser, mens du går. Og Rune Johan Anderssons tegninger og akvareller, i mulige og nesten umulige perspektiv, løfter teksten, og gjør samtidig denne voksne bildeboken tilgjengelig for barn i en høytlesingssituasjon.

    Kristin Roskiftes 28 rom og kjøkken er et vellykket eksempel på at formgiver, illustratør og forfatter er en og samme person. Men er dette en bok barn forstår? Ja, mener jeg fordi detaljrikdommen i bildene veier opp for alle referansene som morer de voksne men går barna hus forbi.

    Bilde: Kristin Roskifte, 28 rom og kjøkken

    Roskiftes strektegninger er knappe og på samme tid sprekkfulle. Mens rommene er fylt av lydmalende rekvisitter i retro-interiører, står Alf og Beate med sine store hoder og små kropper støtt i en tegneserietradisjon fra 30-tallet og Betty Boop (boop-oop-a-doop). I den første boken Alt vi ikke vet, refererte Roskifte til Metro-Godlwyn-Mayer filmer og 1950-tallet. Her følger hun opp med referanser til 1930- tallet, pullover, quickstep og radiokabinett.

    Kunst i bokform
    Fam Ekmann er en billedkunstner som har greid å overføre sin helt særegne stil til storartede billedbøker. Selv om bøkene oppfyller alle bildebokens krav, er hun en av de få hvis bilder også fungerer alene, utenfor bokens permer. Bøkene hennes kan leses av barn og av voksne, men det er de voksne som får bonuspoengene fordi det er så mye å dra kjensel på, glede seg over, fryde seg med og more seg over lån, og da spesielt fra billedkunsten. Stor Gutt med tekst av Arne Berggren og illustrasjoner av Fam Ekman, er et godt eksempel.

    Bilde: Fam Ekmann, Arne Berggren: Stor gutt ( Far og sønn.)

    Tekst og illustrasjon beveger seg som to himmellegemers stilling i forhold til hverandre på himmelkulen. Det er definisjonen på aspekt, hentet fra fremmedordboken, og beskrivelsen minner meg om denne bildeboken.


      Handlingen i boken dufter av en svunnen tid, av offentlige bad og klor, fra den gangen far gikk med hatt. Da biler og kjøleskap var formet etter aerodynamiske prinsipper. Og badebuksene var av tykk krepp, som tøyde seg til opp under armene når de ble våte.


    Det skrev jeg i anmeldelsen av boken, men jeg var nølende til en tekst som jeg på den ene siden fant utrolig vakker og på den andre siden, ufullstendig og haltende i et forsøk på å favne for vidt. Men teksten og bildene sammen, er akkurat så nydelige og så uutgrunnelige som to himmellegemer i bevegelse rundt hverandre på himmelrommet. Se for deg bildet som Arne Berggren risser opp i teksten og kjenn på det taktile i beskrivelsene:


      Ensomme menn i Opel. En ubåt på vei hjem. Kaptein Nemo og hans mannskap, med skrukkehud, klorsmak, og bagasjerommet fullt av jug…


    Til Bergrens indre monologer fra en ikke så altfor svunnen tid, har Ekman fanget stemningen og tonen. Teknikken er en form for pennetegning og collage. Stilen er surrealistisk, med pekere til en kunstner som Fernand Léger og hans rørformede hyllest til fremskritt og teknikk, mens collagen hinter til surrealisten Max Ernst. Men fremfor alt har hun sin egen stil. Som i dette bildet av en hybrid av en ubåt, en sel, en torpedo, en loff, der ser vi fars hode med en teit liten hatt, og ved siden av, en liten gutt med høy panne i profil. Større og lignende prosjektiler krysser dem, eller er på samme vei, i bildet. Illustrasjon og tekst er konsekvent på atskilte sider, og noen steder fyller Ekman siden med detaljer som går utover teksten og tydeliggjør den.

    Bilde: Fam Ekman/Arild Berggren: Stor gutt

    Far med hatt ved et bord med rekvisitter; sigar, ambolt, terninger, nøkkel, kjemibok, en pakke sigaretter av merket South State, et askebeger, en luger og et slikt trylleglass med en kule som forsvinner. Rekvisitter fra 60-tallet. Bordet far sitter ved svever i et mørkt verdensrom? Her er ingen vegger eller rammer, ingen reelle størrelsesforhold. Sigaretten hans lyser opp en melkevei i det mørke rommet. En poetisk surrealisme, et detaljert minnebilde som forsterker tekstens kvaliteter, og får meg til å glemme svakheter som at jeg ikke riktig vet hva Berggren vil si meg, og langt mindre hva han vil si yngre årsklasser med denne boken.

    Inspirasjonskilder
    Der Fam Ekman lar seg inspirere av annen billedkunst og av poesien i Bergrens tekst, lar Ragnar Aalbu seg inspirere av ordenes bokstavelige tale og intertekstualitet. Aalbu bruker bevisst arkitektur og design.

    Bilde: Petter Gulli/Ragnar Aalbu: Det regner bare på Bastian

    Det som treffer leseren, uansett alder, er forfatter og illustratørs evne til å konkretisere, til å ta ting bokstavelig ned til den minste detalj. De tar barn bokstavelig og på alvor i denne kortfattede, men allikevel megetsigende boken. Det regner bare på Bastian. Petter Gullis tekst er god å lese høyt; korte setninger, gjentakelser og bokstavrim, en avsluttet tekst for hvert sceneskifte, hvert oppslag.

    Som i Ragnar Aalbus bøker om griser og kyr, er fargeholdningen retro. Litt slik 50-60-talls korridorfarger. Det vil si at de er ispedd ørlite sort og antar gusjeaktige farger; ubestemmelig grønt og brunt og blått.

    Ja, ikke bare er fargene retro. Ser du nærmere på biler, busser og bylandskap er de det også, med en gold, men samtidig framtidsoptimistisk swung over det hele. Illustrasjonene er klare og tydelige. Bastian, med stort rundt hode, er stilisert som alt rundt ham, men allikevel har han karakter. Synsvinkelen veksler fra Bastians halvhøye til et voksent fugleperspektiv der vi ser ned i store mørke barnegap. I oversiktsbilder brettes perspektivet ut og busser kjører bokstavelig talt oppover gaten, mens Bastian ustoppelig forfølges av en insisterende regnvær-sky. Han har en sky hengende over hodet. Slik kan man lese både byplanlegging og arkitektur inn i og ut av en bildebok som handler om barns sinne og søskensjalusi.

    Intertekstualitet
    Intertekstualitet, forbindelseslinjene mellom ulike typer tekst som reklame, film, faktabøker, tegneserier, PC-spill, reality-TV, blir stadig mer brukt i bildebøker. Det gjelder teksten og det gjelder illustrasjonene/bildene. Gode eksempler er Ragnar Aalbus serie fakta-fiksjonsbøker om ku, gris og sau: Enkle, konkrete for barn og kompliserte, dobbeltbunnede for voksne.

    Bilde: Ragnar Aalbu: Fakta om gris

    Film og tegnerserier kommer stadig sterkere inn i bildebøkene. Et godt og illustrerende eksempel på dette er Øyvind Torseters For en neve havre.

    Hør for deg Ennio Morricones western – tema. Selve Western-musikken! Litt mexicansk, folkemusikkaktig, temaet brytes av udefinerte rop og lav plystring. Ja, det er Sergio Leones klassiske A Fistful of Dollars jeg tenker på. Spaghetti-western - filmen som for alltid endret sjangeren og gjorde Clint Eastwood til stjerne. Sergio Leones film er nesten scene for scene en remake av Akira Kurosawas Yojimbo livvakten. Leone stjal friskt fra Kurosawa; Den stille, livsfarlige antihelten, de langsomme tagningene, musikken som erstattet replikker. Men Leone satte også sin egen klo på filmen: rask zooming, ekstreme nærbilder og brede panoreringer. Han kuttet ut indianerne syngende cowboys.

    Det jeg prøver å si er at kunst bygger på annen kunst. Man bruker det man har, forandrer litt og tilfører sitt eget. Et godt resultat er oftest både en hyllest til - og en nyskapning.

    Bilde: Øyvind Torseter: For en neve havre

    Øyvind Torseter stjeler uhemmet og åpenhjertig i sin tegnefilmaktige bildebok For en neve havre. Boken er så godt som uten tekst. Du leser bildene, fra omslaget som er et nærbilde av hest og rytter på vei vekk fra noe i silhuett over prærien, med en pengesekk under armen, til siste spadetak. Teksten er i bobler, og her snakker både mann og hest. Kulissene er absolutte klisjeer. Det hvite oksekraniet, gribben som sitter og venter, kaktusen, saloonen. Den lave kveldsolen gir vår skrå-øyde Lee van Cleef look-a-like lange skygger når han teller skritt og graver pengesekken ned et sted i ørkenen. Ekstreme nærbilder sier langt mer enn ord. Og jeg bare elsker denne formen for intertekstualitet. Denne kjærlige opphopningen av klisjeer fra andre kunstformer. Denne vrien på det velbrukte som setter nytt lys på det gamle, og gjør bildeboken til et skattekart for store og små.


    Litteratur:

  1. Elina Druker ”Drömlika bilder, svindlande rum. Bilderbokens vidgande fält”. Artikkel i Kartet og terrenget. Red. av Jon Ewo, Kari Woxholt Sverdrup. Omnipax 2006
  2. Øyvind Torseter: For en neve havre, Cappelen 2005
  3. Petter Gulli/Ragnar Aalbu: Det regner bare på Bastian,2005
  4. Arne Bergren/Fam Ekman: Stor gutt, Aschehoug 2003
  5. Kristin Roskifte: 28 rom og kjøkken, Cappelen 2004
  6. Rune Johan Anderson: Post, Cappelen 2005
  7. Den store boken med eventyr, illustrasjoner av Annine Qvale, Gyldendal 2005



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder