Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag- og forskningslitteratur: Harry Potter and International Relation

Daniel H. Nexon og Iver B. Neumann (red.)
Harry Potter and International Relations
212 sider
Bowman & Littlefield Publishers 2006






Fortellinger utenfor boken

Av Knut Anders Løken


Harry Potter and International Relations har verden som arena. Den dagen en jurist forstår slike fagbøker, så er vi ferdige. Da er det bare en fortelling igjen.

Denne tanken slo meg etter å ha lest de to første kapitlene i Harry Potter and International Relations. Åpningskapittelet, "Globalization", handler om den enorme markedsmaskinen som står bak Potter-fenomenet, og spesielt skremmende er det å se hvordan journalistiske medier lar seg bruke i konsernets tjeneste. Begrepet integrert reklame får ny mening når en og samme mediaaktør også eier pressen. Selv Disney-konsernet blir puslete i denne sammenheng, og det minner oss om at multimediastrukturen er mer omfangsrik og tilgjengelig enn den var i tegnefilmens glansdager. Samtidig er den lettere å kontrollere.

Uten konkurranse
Men hvorfor etterlyser jeg juristene? Først og fremst fordi kapittel 2, "Glocal Hero", viser hvordan Harry Potter-bøkene i et forrykende tempo har blitt oversatt og tilpasset ulike språk og kulturer. Dermed mister språket sin opprinnelige doble stemme, og fortellingen om Harry Potter gjenstår som et minste felles multiplum av stemmer fra alle verdenshjørner. Hvorfor har ikke juristene forlengst klart å bestemme denne resten som en patentbeskyttet formel? Mangler de litteraturfaglig kompetanse, eller er det strengt tatt ikke nødvendig så lenge multimediaselskapet Time Warner er uten konkurranse på dette nivået? Men er tanken helt utopisk - eller kan vi forestille oss to konkurrerende konsern, og en Coca-Pepsi krig på barnebokens arena?

Spenstige teorier
Boken Harry Potter and International Relations rolex replica watches nevner ikke juristene. Disse bare melder seg i en paranoid tanke hos anmelderen. Men det er likevel bokens skyld at jeg havner i et slikt modus fremfor å nærlese den boken jeg faktisk har i fanget. Harry Potter and International Relations byr på spenstige sosiokulturelle teorier, men bringer oss ikke nærmere Harry Potter-fortellingens litterære egenart. Forordet lover oss da heller ikke noe annet enn ny innsikt om forholdet mellom "popular culture and world politics"(s 1). Problemet er at Harry Potter, tross sine mange klisjéer og velkjente fortellerøtter, også har sine særtrekk. Det svikter litt i den postmoderne tankegymnastikken hvis selve objektet bare leses som ett av mange stykker populærkultur.

Nært og fjernt
Et hederlig unntak er kapittel 3, som omhandler resepsjonen av Harry Potter i to ulike kulturer, Sverige og Tyrkia. ("Foreign Yet Familiar" av Ann Towns og Bahar Kumelili.) Ved å sammenlikne resepsjonen i en nær kultur, Sverige, og i en fjern kultur, Tyrkia, får vi en anelse om det spesielt britiske ved Harry Potter. Svenskene, som er bevisste sitt ultrademokrati, peker på et aspekt ved Harry Potter som vi her til lands tydeligvis har glemt i bruset rundt suksessen:

      ...the normalization of elitism, authoritarianism, and conformism are identified as three of the components of the conservatism of the Potter series." (s 66)


    Det er vanskelig å være uenig med svenskene i at bøkene fremmer et syn på skole og kjønn som vi vanligvis tar sterk avstand fra. Elitismen er jeg mer usikker på, siden det faktisk blir problematisert i bøkene. Men det som i Norge blir sett på som befriende ukorrekt, treffer tydeligvis en ømmere tå i Sverige, og et innlegg i Aftonbladet er virkelig til ettertanke:

      He (Dudley) is described as fat and porky, a pig and a gorilla. This is particularly strange since the books are presumably targeted to (...) people like Dudley - normal, high consuming children." (s 66)


    Hvis vi leser de tre første kapitlene under ett, må vi innse at svenskene har et godt poeng. Det hadde neppe vært uproblematisk for en norsk forfatter å komme til et forlag med disse bøkene rundt 1995. Men vi aksepterer bakstreveri i en internasjonal hype. Penger og mediamakt får altså styre moralen, overraskende nok. I Tyrkia observerer de også den truende sammenhengen mellom økonomisk og kulturell imperialisme, mens de glatt overser svenskenes poeng. Hvis Tyrkia skal lykkes i sin tilnærming mot vest, så er det bare en fordel om vestlige demokratier er akkurat passe gammeldagse, som i Harry Potter-bøkene.

    Forfattere i trøbbel
    Harry Potter and International Relations har en norsk redaktør i Iver B. Neumann, professor ved russlandsstudiet på UiO. (Medredaktør: Daniel H. Nexon, Georgetown University.) Forfatterteamet er for det meste knyttet til politiske studier og er sikkert vel skodd med narrative teorier. Likevel stusser jeg over hvordan forfatterne behandler utgangspunktet for sine kloke tanker. Selve Potter-fortellingen blir ikke på noe nivå tolket som en meningsskapende helhet, men ganske enkelt avfeid som en krysning mellom kostskoleboken og fantasy, som et friksjonsfritt møte mellom Tom Browns schooldays og Lord of the rings. Etter min mening bringer denne sjangerplasseringen flere av forfatterne i trøbbel. Ikke minst rommer de to nevnte bøkene så mange av populærfortellingens gener at Potter-fortellingen bare blir generell, og ikke spesiell.

    Velkjent verdensbilde
    Med dette utgangspunktet kan vi også gjette oss fram til mye av innholdet. Hvis vi kobler en magisk kostskolebok med metahistorikeren Hayden Whites teorier, så er svaret nærmest gitt: Potter-fortellingen bekrefter at vår egen verdensforståelse er lånt av britene, som igjen baserer sine politiske fortellinger på sin egen litterære arv, dvs. legitimerende maktmyter fra middelalderen og oppdragelsesfortellinger fra imperietiden. Dette er strengt tatt velkjent, og ikke en gang mytisk så lenge vår implisitte britiske forsvarsgaranti nå er formalisert gjennom NATO. Harry Potter er dermed redusert til et popkulturelt fenomen, fordi et fenomen nettopp er popkultur når det glir ned på høykant, som en umiddelbar bekreftelse på vårt verdensbilde.

    Støyen fra media
    Naturligvis kan vi beskrive J. K. Rowlings grunnleggende idé som en magisk kostskolebok. Men litteraturforskere som amerikanske Jack Zipes og danske Kirsten Drotner var tidlig ute med å peke på det spesielle ved Harry Potter, ikke som en miks av realisme og magi, men som en banebrytende skildring av det halv-fiksjonale rom i en støyende multimediaverden.

    Lest fra en slik vinkel er ikke middelaldermytene "historiske", men nåtidige, brutt i medias mange linser, og på forhånd kjent fra barne-TV. Da blir det rart når denne fagboken finner spor av en gammel myte, og rekonstruerer den uten å lete etter bruddene i Rowlings tekst. Det er forfriskende å lese om gamle maktmyter med utgangspunkt i kjempen Gygrid, slik redaktør Neumann presenterer dem i kapittelet ”Naturalizing geography”. Men når Neumann legger vekt på likheten mellom Tolkien og Rowling, så omgår han samtidig at Rowling, i motsetning til Tolkien, også har eksplisitte referanser til samtidig politikk.

    Magi i godt selskap
    I kapittelet ”Dumbledores Pedagogy” belyser Torbjørn Knutsen oppdrageridealet på trollmannsskolen. Knutsen benytter samtidig anledningen til å skrive utfyllende og interessant om magi på generell basis. Men overser han det spesielle ved Rowlings magi? Beveger Harry Potter seg ut og inn av en magisk tilstand, eller opptrer han som en konstant referanse til vår moderne mediavirkelighet, slik den fremstår for storkonsumenter som Dudleif? Harry Potters magiske rom kan også leses som multimediafantasier, inspirert av dataspill, eller ren elektronisk virkelighet, som bare er magi fordi det tilfeldigvis ikke er innlagt strøm på Galtvort. Knutsens kapittel gir et spennende bilde av vår vitenskapshistorie, som slett ikke alltid har plassert magi utenfor det gode selskap. Men Harry Potter var vel egentlig en anledning til å skrive om nåtiden, og andre forskere vil hevde at Rowling nettopp har klart å bruke den magiske menyen til å skildre en moderne bevissthetstilstand. (Det er for øvrig mye snadder i Knutsens fotnoter, men vi kan få det feilaktige inntrykket at også Rex Milligan-bøkene tilhører kostskolesjageren.)

    Spill og konflikt
    Kapittelet om ballspillet rumpeldunk sliter også med utgangspunktet. (”Quidditch, Imperialism and the Sport-war Intertext”, av David Long) Rent generelt kan vi lære at sport er et symbolsterkt bilde på identitets- og samfunnsforming:

      The centralizing, rationalizing, and routinizing of sport has been presented as part of the civilizing process where violence in society at large is increasingly diminished into the realm of leisure activities. (s 144)


    Men hva skjer hvis vi ikke bare nøyer oss med å sammenlikne rumpeldunk med “virkelige” idretter? Dramaturgien i rumpeldunk er like mye inspirert av flipper- og dataspill som av fotball og basketball, og hvordan bidrar i så fall elektroniske spill til våre ungdommers dannelse? Kapittelforfatter David Long henviser til biologen Anatol Rapoports spill- og konfliktteorier, men er ikke også dataspill, i likhet med sport, frivillige konfliktstudier – med den forskjellen at de kan vare hele natta? Kapittelet virker som helhet litt gammelmodig når vi ikke blir med inn på gutterommet, der sivilisasjonsprosessen nå blir styrt av elektronikken.

    Svart magi
    Ett kapittel er også viet den kritikken Harry Potter har møtt i konservative kristne miljøer. I denne debatten har det vært et poeng om bøkenes referanser til svart magi danner et meningsfylt mønster. Kapittelforfatterne skriver at ”Rowling clearly draws on medieval mytologies about witches” (s 79), men uten å problematisere hvordan dette paradigmet avtegner seg. Barn som er oppdratt i streng kristen puritanisme vil naturligvis se dette paradigmet, rett og slett fordi de kjenner kristendommens djevel fra før. Disse barna blir ikke distrahert av referanser til TV og dataspill, som de ikke gjenkjenner. Hvis vi fastholder den synsvinkelen at Rowling leker seg uhemmet med referanser fra ulike multimedia, så er det lett å se at det ikke er forfatterens intensjon å kopiere et gjenkjennelig djevelbilde, men å tegne et fundamentalt nytt bilde på ondskap.

    Egenskaper ved djevelen
    Harry Potter-bøkene er filmatiske og visuelle, og naturligvis samler de onde kreftene seg i en konkret avtegning, slik det er beskrevet i kapittelet ”Fantasy and Realism”. Men lesemåten av bøkene vil bestemme viktige egenskaper ved djevelen, lest som vår tids onde krefter. Hvis det er her Rowling ser sin misjon, så vil ikke dette leseplanet fanges opp når vi bare skal lete etter leserkollektivets egne fortellinger, uten å nærlese selve Potter-fortellingen. I en slik tolkning kan det være et avgjørende feilspor å isolere middelalderstoffet i bøkene.

    Popkulturell tyggegummi?
    Krim- og fantasybøker, supertegneserier og actionfilmer er gode mentalhistoriske kilder, basert på tidstypisk ønsketenkning og frykt, og det er spennende lesning når eksperter på internasjonal politikk øser av sin kunnskap. Men på ett nivå er faktisk ikke Rowling bare en popkulturell tyggegummi. Harry Potter-bøkene har mange voksne lesere, og innenfor begrepet multimedia kan vi også finne voksne medier, som nyhetsstoffet på TV og i aviser. På 80-tallet jobbet Rowling for Amnesty, og hennes sosiale engasjement viser seg på konkrete steder i teksten. Spennet varierer fra dødsstraff, terror, tortur og terapi, til mishandling av barn og den lille manns canossagang hos sosialvesenet. Dette er utypiske referanser i barnebøker, men nettopp i dette stoffet finnes det direkte referanser til aktuell politikk - som denne fagboken faktisk ikke kommenterer.

    Tenkende avisleser
    I kapittelet ”Conflict and the Nation State” antyder Jennifer og Brian Folker at Rowling ”does not have logically consistent understanding of either human genetics or human conflict” (s 121) Jeg er ikke like overbevist om Rowlings mangel på logikk. Forfatterne prøver å lese Harry Potter mot en historisk forståelse av nasjonalstaten, den westfaliske verdensorden, og det er mulig at kartet ikke stemmer helt med akkurat dette terrenget. Personlig tror jeg Rowling er en svært tenkende avisleser, som oppriktig strever med å skape en litterær fremstilling av verdens ondskap og sosiale urettferdighet. Men for å se dette aspektet må vi lese henne som en virkelig forfatter - med vekt på nye og overraskende referanser, og ikke bare som en kobler av gamle fortellinger.


    Om Knut Anders Løken



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder