Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Inger Østenstad: Lettlesbøker til besvær

Markedet for bananer er som kjent ikke mettet før bananene ligger i hauger og råtner og stanken får forbrukerne til å vrenge seg. Slik er den kapitalistiske markedsøkonomiens logikk. Er det der vi er når det gjelder lettlesbøker for barn og unge? Fremmer de senere års store vekst i antall lettlesbøker fra norske forlag virkelig leselyst og leseferdigheter? Eller overfôres sakesløse unge lesere med mindreverdige bøker som på sikt fungerer mer som en vaksine mot leselyst og sans for litteratur?


Lesetrening til alle tider

I Egypt er det funnet fragmenter av hellenske billedbøker fra ca. 300 eller 400-tallet – store bilder med litt tekst – noen av disse er adaptasjoner av grekernes høykulturelle litteraturarv som Odysseen og Iliaden. Også romerne produserte fiksjonslitteratur av det lette slaget for utrente lesere, og her handlet det ikke bare om formidling av kulturarven. En scriptor proletarius skrev bøker tilrettelagt for kvinner og barn og andre plebeiere som ser ut til å ha vært rent kommersielle utgivelser som ble solgt på dørene. Den romerske forfatteren Aulus Gellius, som levde i det andre århundret, forteller i Noctes Atticae eller Attiske netter at han kjøpte noen billige greske bøker i Brindisi som han skummet gjennom på en natt. Disse lettleste bøkene, forteller han, skildret fantastiske, legendariske og utrolige begivenheter.

Slik er litteratur blitt tilrettelagt for utrente lesere siden «tidenes morgen» for underholdning, oppdragelse eller lesetrening. Reglene som forkortingen og tilretteleggingen har fulgt, ser ut til å ha vært ganske like: Historier blir illustrert og forenklet; hovedvekten legges på dramatikk og spenning; sidehandlinger som ikke har betydning for hovedplottet kuttes ut; lengre resonnementer, karakterskildringer og naturbeskrivelser unngås; vanskelige setninger og ord erstattes med mer hverdagslige uttrykksmåter og ord; moralen foredles og tydeliggjøres.

Norsk kulturhistorie byr også på interessante adaptasjonseksempler. Petter Dass, som tilrettela Luthers lille katekisme fra 1529 til pedagogiske sanger, var landets første barnelitterære forfatter. Han kalte selv sine Katekismesanger for en «Børne-Bog» og var den første som brukte ordet på norsk. [1]
Slik var den første norske barnelitteraturen tilrettelagte katekismer og leseboktekster. De første ABC-ene bygget på katekismen. Den pedagogiske samtaleboka hvor kunnskap om naturen og moralsk lærdom blir formidlet gjennom samtaler mellom en voksen og et barn var populær på 1800-tallet – og her kan en linje utvilsomt trekkes fremover til den så vanlige du-henvendelsen i fagbøker for barn- og unge. Før Asbjørnsen og Moe utga eventyrene de hadde samlet, redigerte de dem og tilrettela dem for det dannede, borgelige familiepublikum. Alt som var moralsk støtende ble tatt bort. Enhver seksuell akt ble omskrevet til et uskyldig kyss.

Maurits Hansens fortelling «Lille Alvilde» fra 1829, som i sin tid ble en klassiker og allemannseie, viser hvordan litteraturens språk påvirkes idet teksten henvender seg til barn. Innledningsdiktets språk er «litterært» og klisjéfylt:

      O Uskyld, hulde Engel! dig jeg vier
      de svage Toner fra min Harpes Guld. […]


    Foredraget i resten av fortellingen er helt annerledes, «syntaksen er enkel, bildebruken konkret og replikkane korte og talemålsnære,» som det heter i Norsk Barnelitteraturhistorie, som dette eksempelet er hentet fra. En annen ting å legge merke til er at Alvilde har lært bjørnen (verden) å kjenne av en billedbok:

      Du gjør mig ikke Noget, Bjørn!» sagde hun modig; «for jeg er snil Pige. Jeg kjender dig nok af Billedbogen min. Der, Bjørn har du Blaabær.» Saa rakte hun sin lille Kurv frem, og Bjørnen saae paa hende, brummede ganske sagte og slog labben i Kurven, saa alle Bærene trillede ned. Den spiste dem op og gav sig til at snuse paa Alvildes Klæder (sitert etter Birkeland m. fl. 2006: 22).


    Lettlesbøkenes historie

    Ideen om å tilrettelegge litteratur for barn og unge var altså ingen ny idé som oppstod med lettlesbøkene. Det norske Samlaget må likevel sies å ha vært pioner med sin Sirius-serie på 1970-tallet. Sirius-bøkene var ikke «lettlesbøker» slik vi definerer dem i dag, det vil si lesetreningsbøker for barn. De skulle først og fremst være et tilbud til «svake lesere», altså lesere som hadde problemer med å lese. Serien bemerket seg ved å vektlegge kunstneriske krav like mye som lesepedagogiske. For litterære bidrag henvendte forlaget seg til lyrikere, ikke pedagoger, ut ifra tanken om at lyrikerne besitter verdifull erfaring med å tilpasse innhold til språklige begrensninger og et tilrettelagt format.

    Fra midten av 80-tallet ble imidlertid Sirius-seriens målgruppe endret fra de lesesvake til de «som kan lese litt». Satsingen på tilrettelagt litteratur for svake lesere, som var sterk på 1970- og 1980-tallet, tapte seg på 1990-tallet under den mer lukrative «lettlesboomen». Den store mengden med «lettlesbøker» som er kommet på markedet, har likevel ikke dekket svake leseres behov for tilrettelagt litteratur.

    Siden 2002 støtter «Leser søker bok» utgivelsen av tilrettelagt litteratur etter spesielt utarbeidede kriterier. Organisasjonen sorterer også ut de bøkene som virkelig er lette å lese blant lettlesbøkene. (Se www.lesersokerbok.no og Anne Marit Godals oversikt over kriterier for lettleshet.)



    Grådige dyr og raske vinder

    Pionerforlaget i 1990-tallets lettlesboom er Damm. Fra begynnelsen av 90-tallet til i dag har forlagets storsatsning på merkevaren Leseløve resultert i flere enn 800 000 solgte eksemplarer. Ifølge forlagets hjemmeside er 130 «Leseløve»-titler i salg pr. i dag. («Min første leseløve», «Faktaløve», «Leo» og «Front» ikke medregnet.) «Min første leseløve» har 38 titler i salg. Forlaget satser stort på serier i serien. Danske Jørn Jensens «Stian-serie» teller 8 titler. Hans enda mer populære «Kasper-serie» teller 15. Christine Nöstlinger har skrevet 16 bøker om hverdagslivet til Frans.

    Damms gode forlagsidé ser ut til være bærer av et svært smittsomt virus som gir ukontrollert vekst. Ethvert forlag med respekt for seg selv har nå lettlesserier med navn som enten er mengdemetaforer, som i «Bokormen» (Gyldendal), «Lesehesten» (Aschehoug) og «Leseløve» (Damm), eller hastighetsmetaforer, som i «Komet» (Samlaget) eller «Tornado» (Tun).

    Seriene kjennetegnes nettopp av seriepreget: Det vil si en særpreget logo og en standardisert utforming. De er aldersdelte og sjangerdelte. Hos Damms spenner de fra «Min første leseløve» som er satt i versaler, via «Leseløver», «Sportsløver», «Løve Pluss», «Faktaløver» og «Nynorsk-løver» til «Leo» som er korte ungdomsromaner. Forlaget gir også ut fantasy for utrente lesere med serien «Drageherren», lettles-serien «Gutta Boys», som er kjent fra NRK, og korte ungdomsromaner med Leser søker boks godkjenningsstempel under logoen «Front». Aschehougs Lesehesten-serie assortiment er fargekodet i hvit «For deg som kan de store bokstavene», oransje «For deg som kan både de små og store bokstavene», svart «For deg som liker spennende og skumle historier» og grønt «For deg som er nysgjerrig og kunnskapstørst». Serien begynte i 2005 og teller til nå 24 titler. Gyldendals Bokorm-serie, som har lengre fartstid, kommer også i fire kategorier: «Lær å lese», «Lesestart», «Bokormen» og «Bokormen Fakta» og ser ut til å ha 53 titler i salg. Samlagets Komet-serie var ny i 2006 og har tre kategorier: Gul komet for 7-8 år med bøker på 32 eller 48 sider, Grønn komet for 8-9 år med 32 eller 48 sider og Oransje komet for 10-12 år med 48 sider og oppover.

    Leseløve-serien er også utformet for å gi bøkene et marked utenfor skolebibliotekene og skape merkevaretroskap hos leserne. Bokas eier oppfordres til å skrive navnet sitt, en dato og en vurdering på en egen side innledningsvis. På siste oppslag kan han eller hun krysse av «Andre bøker du kan lese. Kryss av dem du har, eller dem du ønsker deg!» på en liste med 124 titler. Når navnet er skrevet og kryssene er satt, er boka utbrukt.



    En solskinnshistorie?

    Det hadde vært fint å kunne fortelle historien om lettlesboomen som en solskinnshistorie. Lettlesmalens strenge krav til leselighet og knapp form er en utfordring for forfattere, illustratører og forlegger som skal skape varierte, lettleste, engasjerende og fristende bøker. I skolebiblioteket er lettlesbøkene en suksess. En bibliotekar anslår at de utgjør 15 til 20 prosent av utlånet på i hennes barneskolebibliotek, så mye som 40 prosent dersom hun også tar med billedbøker.

    Skolens leseopplæring legger vekt på at barna skal lese mye. I egne lesetimer kan de selv velge hva de vil lese. De bruker skolebiblioteket ofte, ikke bare i forbindelse med spesielle lesestimuleringskampanjer. Når boka er ferdiglest skal de skrive en kort bokomtale – ofte bare et oppgulp av baksideteksten – som gjerne ender med et terningkast. Skolens forpliktelse til å formidle litterær kvalitet, litterær kultur og litterær kunnskap synes glemt. Den nye læreplanen «Kunnskapsløftet» nevner ikke navnet på en eneste forfatter eller et eneste verk som barna bør lese i løpet av grunnskolen eller videregående. Hovedansvaret for litteratur- og kulturformidling er lagt på den enkelte lærer, samtidig som litteraturen er blitt et rent instrument til å oppøve målbar leseferdighet. Under et slikt pedagogisk regime blir lettlesboomens tilskudd til biblioteket kjærkommet: Et stort utvalg av lettlesbøker i en egen hylle hvor det er lett å finne fram til en bok som – tilsynelatende – ligner på en allerede lest bok.

    Og vi snakker ikke om små tall når skolens leseboom og forlagets lettlesboom slår seg sammen: I 2004 ga Damm boka Din første leseløve til samtlige 55 000 førsteklassinger i Norge. (En gave som ikke bare vakte begeistring. Også anmeldelsen av boka vakte debatt.)
    Verden ville vært et perfekt sted om serieinnpakningene var en tilstrekkelig kvalitetsgaranti for bøkenes verdi som lesestoff. Om det var slik at lesere og foresatte som skolebibliotekarer og lærere kunne stole på at bøkene holdt en tilfredsstillende kvalitet innen sin sjanger. Om en kunne stole på at bøkene ga gode leseopplevelser som gjorde «veien inn i bøkenes verden så lett og spennende som mulig», som Damms forlagsreklame uttrykker det.

    Men hvem sorterer de gode bøkene fra de dårlige når det eksisterer hundrevis av lettlesbøker og det stadig strømmer til nye? Hvilken litteratur formidles i klasserommene hvor de mange små lesehestene gnager på hver sin masseproduserte lettlesbok? Hva skjer med litteraturen når den skal tjene leseferdighetsopptreningen rent instrumentelt? Er det virkelig slik at mengdelesningen, som lettleskonseptet legger opp til, fremmer leselyst og gode leseopplevelser?

    Slike mer prinsipielle spørsmål bør en ha i bakhodet mens en retter oppmerksomheten mot de mange øvrige utfordringene knyttet til disse seriene.


    Kriterier for lettleshet

    «Lesing er en funksjon av Avkoding x Motivasjon x Forståelse,» forteller Anne Marit Godal i Leser søker bok i sin oversikt over kriterier for lettleshet, og hun fortsetter: «Lesing forutsetter både at vi kan avkode bokstavene og ordene, mestrer selve leseprosessen, at vi er motivert, og at vi kan få med oss det vi leser.»

    Kanskje kan vi også rydde litt opp ved hjelp av Ingolv Austads betegnelser leselighet om tekst som er visuelt lett tilgjengelig, lesverdighet om bøker som vekker leserens interesse og motivasjon og lesbarhet om språklige forhold i teksten. (Se Anne Marit Godals oversikt over kriterier.)

    Forholdet mellom disse faktorene avgjør om en lettlesbok er god, men for leseligheten isolert betraktet kan det se ut som om forlagene har foretatt en nødvendig satsing på den visuelle utformingen og illustrasjonene. Tidligere var det lett å kritisere lettlesbøkene for kjedelige og intetsigende illustrasjoner. Også når det gjelder motivasjonen og leseverdighet blir det satset mye på å lage lettlesbøker med variert og innbydende tematikk.

    Lesbarheten er en vanskeligere sak. En sammenligning av Damms MIN FØRSTE LESELØVE, Aschehougs hvite Lesehesten og Gyldendals BOKORMEN LESESTART viser at bøkene utformes ulikt. Det vil si: Aschehoug ser ut til å basere seg på Damms vel utarbeidede mal, mens Gyldendal kjører sitt eget løp. Typisk for Damms og Aschehougs lesestartbøker er svært stor punktstørrelse, korte setninger og korte avsnitt. Eksemplarisk i så måte er begynnelsen av Karin Kinge Lindboe, Den lille ville grisen (Aschehoug 2006):

      SAM SYKLER TIL TANTEN SIN.
      HUN HETER ANNE OG BOR PÅ
      EN GÅRD.
      NÅ STÅR HUN PÅ TUNET OG VINKER.



    Det følgende avsnittet fra Arne Svingen, Bendik og monsteret går under jorden (Gyldendal 2006) indikerer at her er alt satset på lesverdighet, mens det er tatt tilsvarende lett på leselighet og lesbarhet:

      HUN TOK KOSTYMET UNDER ARMEN, OG
      LISTET SEG NED TRAPPA. SÅ TOK HAN
      SYKKELEN OG TRÅKKET ALT HAN KUNNE MOT
      SENTRUM. RITA HADDE EN GANG AVSLØRT AT
      NEDGANGEN TIL MONSTRENES VERDEN LÅ UNDER
      RÅDHUSET. FØR DET BLE LYST HVER MORGEN,
      KOM MONSTRENE HJEM ETTER Å HA SKREMT
      BARN I ALLE ALDERE, OG DET FEMETASJES
      BYGGET VILLE ÅPNE FOR MONSTERHULEN.


    Her er også teksten satt mindre punktstørrelse og tynnere strek. En kan lure på om det har noe for seg å sette en så vanskelig tekst med versaler? Letter versalene lesbarheten? Eller er det tvert om?

    Aschehougs oransje Lesehester har som Damms Leseløver både små og store bokstaver og korte avsnitt. Damms Leseløver har kortere linjer og linjeskift etter et punktum, mens de oransje lesehestene lar den nye setningen fortsette på samme linje etter et punktum. Et eksempel fra det første avsnittet i Anne B. Ragdes Ikke gi meg mat! (Damm 2006):

      «Hva med fisk?» sa pappa.
      «Fisk er vel fine greier!»
      Janna så på ham i bilspeilet.
      Hun kunne bare se øynene hans,
      og de var veldig ivrige.
      «Ikke kokt torsk,
      i hvert fall,»
      svarte Janna.
      (…)


    Et litt tilfeldig avsnitt fra Kjersti Scheen, Linnea og kastanjeprinsen, (Aschehoug 2006) krever relativt mer leseferdighet både på grunn av vokabularet og måten setningene kjedes sammen på.

      En dag finner hun en kastanje
      som ser rar ut. Det stikker noe
      hvitt ut av sprekken i skallet.
      Hun pirker det løs. Det er et
      sammenbrettet papir. Hun får
      hjerteklapp av forbauselse.



    Aller mest oversiktlig side har Samlagets Komet-serie som bare har et kort avsnitt på siden. Her er det også linjeskift etter punktum. Heikki Gröhn, Ninni byrjar på fotball (Samlaget 2006) er en grønn Komet, beregnet på 8-9 åringer:

      (første side)
      Fotball.
      Det er det ho vil.
      Spele fotball.
      No er ho på veg til si første fotballtrening.
      Mora hennar har meldt ho på.
      Ninni gler seg så ho har mest lyst til å danse.

      (ny side)


    Tankene om hva som gjør en tekst lettlest, og vektleggingen av forholdet mellom faktorene Avkoding x Motivasjon x Forståelse eller mellom kriteriene leselighet, lesverdighet og lesbarhet kan altså være ganske ulike forlagene i mellom. Det alle må være enige om er at leseopplevelsen neppe blir god når lettlesboka rett og slett ikke er særlig lett å lese.


    Vanskelige lettlesbøker

    Det er et ganske vanlig problem at «lettlesboka» har for mye tekst, vanskelige ord og setninger og for kompleks plotoppbygging i forhold til den aldersgruppen de er beregnet på. Arne Svingens Bendik og monsteret går under jorden (Gyldendal 2006) og Kjersti Scheens Linnea og Kastanjeprisen (Aschehoug 2006) kan tjene som eksempel på dette misforholdet mellom språkform og innhold. For aldersgruppen som boka passer til rent ferdighetsmessig, blir utformingen av boka og innholdet for barnslig og kjedelig.
    Slik kommer bøkene med feil «kode» og oppgir en målgruppe som de enten er for lette eller for vanskelige for. Bøkenes tilrettelegging til spesielle aldersgrupper virker verken velbegrunnet eller systematisk, men heller basert på en ganske vilkårlig formening om hva som er lettlest. Omtrent som seriepreget kan feilkode boka, kan boka også feilkode leseren. Det er flaut å lese en «hvit» bok når du burde være gammel nok til å lese en «svart».



    For mye kode

    Det ligger i forlagenes interesse og derfor i deres strategi at de ikke slipper leserne etter hvert som de tilegner seg bedre lese-ferdigheter. Forlagene vil ha lesere med en etablert trofasthet til merkevaren og utarbeider bøker som følger den «gjennomsnittlige» progresjonen i leseferdighet i løpet av skoletiden. Derfor kan det være vanskelig for svake lesere, spesielt gutter på slutten av barneskolen, som fremdeles trenger lesetrening, å finne bøker som passer dem. Bøkenes seriepreg og fargekoder, som er gunstige rent kommersielt, virker derfor mot det som er mest hensiktsmessig for de svakeste leserne: at det ikke fremkommer så tydelig hvor gamle hovedpersonene er, og hvor gammel leseren i målgruppen er.

    Feil merkelapp

    Hvilke bøker som faktisk ender opp i lettlesseriene virker også tilfeldig. Oddveig Klyve, Historien om tre (Damm 2006) er utgitt som «Min første Leseløve». Dette er en poetisk og filosofisk bok (Se anmeldelsen), ikke nødvendigvis en dårlig bok, men som lesetreningsbok som skal leses selv, er den for vanskelig og lite tilpasset, både i språk og illustrasjoner. Antakelig ville den noe abstrakte historien og de utfordrende tegningene fungert bedre i en annen utforming som la opp til en høytlesningssituasjon.


    Gjenbruk er budsjettvennlig. En tar et stykk tidligere utgitt bok, slenger på noen tidsriktige illustrasjoner, og gir det hele en gjenkjennelig oransje bokrygg og logo.
    Dette skjedde med Jan Kjærstads ganske ukjente barnebok Jakten på de skjulte vaffelhjertene (Aschehoug 1989) i 2005. Opprinnelig ble den utgitt som billedbok med Vivan Zahl-Olsens ekspressive og detaljrike tegninger, en vellykket utgivelse som tiltalte billedbokas målgruppe, anslagsvis fire til sju år. Som Lesehest «For barn som har lært seg både de store og små bokstavene» er målgruppen en annen. Historien er blitt atskillig fattigere uten Zahl-Olsens fortellende strek. Det er faktisk blitt en annen historie.
    Et annet eksempel på gjenbruk er Tony Bradman, Ali Baba og den stjålne skatten (Gyldendal 2006). Forlaget har her stykket opp og resirkulert en av fortellingene i Fortellinger om trollmenn, riddere og helter (Gyldendal 2004) som lettlesbok. Men resultatet viser at det ikke er tilstrekkelig for å gjøre en tekst lettlest at den er kort og er satt i stor punktstørrelse.


    Ujevn kvalitet

    Lettlesbøkenes største problem er at seriene er svært ujevne rent kvalitetsmessig. Tar man for seg et tilfeldig utvalg, får man raskt inntrykk av at det som samler dem er forutsigbare, konservative og lite bearbeidede plot.
    To av høstens utgivelser får tjene som lite misunnelsesverdige eksempler. Line Baugstøs Spåkona (Aschehoug 2006) og Anne B Ragdes Ikke gi meg mat (Damm 2006) er så tynne, uinteressante og flate innholdsmessig at de aldri bør komme i hendene på en ung tillitsfull leser – spesielt ikke av typen «lærevillig og entusiastisk andreklassing som nettopp har knekket bokstavkoden».


    De gode lettlesbøkene kan være vanskelige å få øye på i havet av oppdretts-Franser og -Stianer. Et av fjorårets høydepunkt var Pål Christiansens Fjodor går bananas (Damm 2006). Han mestret å fylle et knapt format med humoristisk innhold og ga det begrensede vokabularet poesi og gnist. Han klarte rett og slett å utnytte lettlesbokas potensial og muligheter.
    Endre Lund Eriksens Pelle blir rappa (Aschehoug 2005) og Klaus Hagerups Superdrømmeren (Aschehoug 2005) vitner om samme evne til å finne fruktbare tilpasninger i et utfordrende format. Det samme gjør bøkene til svenske Thomas Halling, en ringrev i sjangeren med sine «Sammen-bøker» (Damm), Kirsten Boies bøker om King Kong (Damm) og Lise Blomquist Taekwondo-bøker (Damm).


    Det er likevel nærliggende å mistenke at de sist nevnte lettlesbøkenes originalitet er et tilfeldig biprodukt av den rene kvantiteten som helles ut over markedet.

    Hva skyldes epidemien?

    Tre faktorer ser ut til å påvirke lettlesbøkenes epidemiske kvantitet. Den første er nærmest mer for et potensial og en mulighet å regne, fordi den gjør at erfarne og høyt kompetente forfattere gjerne skriver lettlesbøker for barn. De siste førti årene har det funnet sted en profesjonalisering av forfatteryrket i kjølvannet av innkjøpsordningen. Norske forfattere vil helst ha forfattergjerningen som hovedbeskjeftigelse, og forlagenes lettlesserier er gefundenes Fressen for profesjonelle forfattere med besværlige regningsbunker. Samlebåndsproduksjon er imidlertid helt klart en fristelse, også fordi lettlesbøkene gjerne er forfatterens andre eller tredje bok det året og derfor ikke faller inn under innkjøpsordningen. Slik slipper mange lettlesbøker unna den kvalitetsvurderingen som innkjøpsordningen tross alt representerer.

    Den andre faktoren bak det umettelige markedet for bøker skåret over samme lest, er den nevnte type lesestimulering som skolene bedriver. Skolene fokuserer på mengdelesning, barna leter etter bøker som gir minst mulig motstand, eller – sagt med andre ord – den enkleste identifikasjon langs en rettlinjet kronologi i forenklet språk. Dette er det forlagene tilbyr.

    Den tredje faktoren er en ubalanse i forlagene hvor markedskreftene herjer. God litteratur er ressurskrevende risikovirksomhet i forlag som møter stigende krav om inntjening og profitt fra utbyttehungrige eiere. Lettlesbøkene er uten risiko. Forlagene reduserer dessuten kostnadene med serieinnpakkingen og standardisert mal.

    Behovet for kritikk

    Fra et kritikerperspektiv er lettlesbøkene en nøtt som det ikke er så lett å knekke. Mengden bøker gjør det vanskelig å skaffe seg full oversikt over hva som er godt og hva som er dårlig, hva som kan forbigås i taushet og hva som bør berømmes eller fordømmes. Som de første bøkene mange barn leser, og kanskje de eneste også, er det viktig at lettlesbøkene ikke overses, men diskuteres og kvalitetsbedømmes.

    La derfor denne artikkelen være:

      1. En påminnelse til forlagene om at de kan gjøre en bedre jobb med kvalitetssikringen av lettlesbøkene.
      2. En påminnelse til kreative forfattere om at det er lov å utforske og nyskape lettlessjangeren.
      3. En påminnelse til bibliotekarene om at bøkene i hyllen med lettlesbøker kanskje ikke er så lette å lese likevel.
      4. En påminnelse til oss kritikere om at vi må bekjempe avmakten som disse bøkene vekker i oss og skjerpe blikket på dem og kriteriene som vi bedømmer dem etter.



    ---------------

    Artikkelen tar utganspunkt i et foredrag som ble holdt under et seminar om barnelitteratur på Sigrid Undset-dagene i Lillehammer i 2006. Takk til seminardeltagerne, Sylvi Linge Hermansson, skoleavdelingen, Deichmanske bibliotek, og Kandida Zweng, bibliotekar, Gamlebyen skole, og ikke minst medredaktør Nina Méd for verdifulle innspill og eksempler. Enhver feil og ethvert synspunkt i artikkelen må lastes artikkelforfatteren.


    Fotnoter:
    [1] «Børne-Bog» er belagt i Peter Dass’ Katekismesanger, dvs. i det innledende dedikasjonsdiktet til fetteren Petter Jespersen som var confessionarius, altså kongens skriftefar, i København. Samlede skrifter, 1980, bd 2, s. 136. Første trykte utgave: 1715. Det er sannsynlig at ordet også fantes i første håndskrevne versjon fra 1698, men her er bare de siste fire linjene av dedikasjonsdiktet bevart (og de skiller seg noe fra den trykte versjonen), så dette vet vi ikke sikkert. Ordbog over det danske sprog har ordet «børnebog» belagt første gang 1869-80. (Takk til Jon Haarberg for disse opplysningene.)

    Litteratur:
    Guhlielmo Cavallo og Roger Chartier, A History of Reading in the West, Polity Press 1999
    Tone Birkeland, Gunvor Risa og Karin Beate Vold, Norsk Barnelitteraturhistorie, 2. utgave, Det Norske Samlaget 2005
    Dagrun Skjelbred, "...de umisteligste Bøger". En studie av den tidlige norske abc-tradisjonen, Unipub, 1999.

    Om Inger Østenstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder