Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag- og forskningslitteratur: Om processen

Beth Juncker
Om processen. Det æstetiskes betydning i børns kultur
304 sider
Tiderne skifter 2006




Storstilt forskningsinnsats med formmessige svakheter

Av Nina Goga


Om processen. Det æstetiskes betydning i børns kultur er Beth Junckers doktorgradsavhandling som ble ”antaget til offentlig forsvar for doktorgraden i Biblioteks- og Informationsvidenskap” den 9. mars 2006 og forsvart den 2. juni samme år. Nærværende omtale av arbeidet forholder seg til den versjon som ble utgitt på forlaget Tiderne Skifter 23. mai 2006. Anmelderen verken kjenner eller har søkt å få kjenneskap til de innvendinger avhandlingen eventuelt er blitt møtt med i forbindelse med disputasen.

En viktig deltaker
Beth Juncker har i flere tiår vært en sentral og aktiv debattant, formidler og forsker innenfor, på tvers og på siden av det felt som hun i avhandlingen omtaler som det børnekulturelle system, et begrep som hun i en tidlig fotnote påpeker at er hennes egen oppfinnelse og som samler ”de kunstneriske og kulturelle institutioner, der retter sig mod børn” (s.250) og som rommer ”[d]en samlede kulturelle produktion, distribution og formidling af kulturoplevelser og kulturaktiviteter rettet mod børn” (s.251). Juncker har produsert en hel mengde avisartikler, tidsskriftartikler, foredrag, antologibidrag og bøker om både dansk og nordisk barnelitteratur, barndomsbegrepet, forholdet barn-kunst, barn-TV/teater/film og ulike innganger til begrepet ’barnekultur’. Denne aktiviteten er dokumentert opp til flere ganger i løpet av avhandlingen, ikke minst i den godt fire siders omfattende oversikten over ”Litteratur af Beth Juncker” (s.284-288). Store deler av denne litteraturen er både direkte og indirekte innskrevet i avhandlingen.

Junckers avhandling er resultat av en lang forskningsprosess. I 1995 hadde forskningsprosjektet arbeidstittelen ”Børnekulturel æstetik” (s.237). Første ledd i den endelige tittelen på avhandling er ”Om processen”. Avhandlingen framstiller seg som en ”forskningsfortælling” (s.16f.), en fortelling om Junckers veier og omveier, avsporinger og blindspor i arbeidet med å forstå, karakterisere og drive nytenkning og nybrottsarbeid i det barnekulturelle system. Hun forteller detaljert om hvordan prosjektets fokus blir tydelig, formuleres og reformuleres gjennom en periode på nesten tjue år (1986-2005). Begrepet ’børnekultur’ er barn av en prosess på slutten av 1900-tallet der Kulturen med stor K er blitt ”til kulturen, et sociologisk bestemt fænomen knyttet til køn, klasser, institutioner, lokalgeografier – og aldre eller generationer” (s.23). Som en konsekvens av dette ble kjernen i Junckers prosjekt ”de paradoksale diskurser, den kunstneriske og kulturelle udvikling udløste blant formidlere og forskere i det børnekulturelle system” (s.25). Et sentralt paradoks i forhold til både litteratur, film og teater er at når litteratur/film/teater for barn blir kunst, er det ikke lenger litteratur/film/teater for barn (se s.59). Det er disse paradoksene Juncker har forfulgt, debattert mot og forsøkt å løse.

I den testamentariske fortellingen om prosessen hun har vært gjennom blir det klart at hun først etter, ganske seint, å ha blitt kjent med vitenskapshistorikeren Thomas S. Kuhns verk The Structure of Scientific Revolutions forstår hva hun er med på eller oppi. Det synes nemlig som et litt kokett poeng hos Juncker at hun er som den fremmede i møte med et kuhnsk vitenskapelig samfunn, nemlig ”et faglig professionelt praksissamfund” (s.92) som er opptatt av saker som samler seg i det barnekulturelle system. Og som den fremmede er hun den som kan stille spørsmål, kan utfordre og revolusjonere paradigmet. Med litt store ord kan det formuleres slik at Beth Juncker synes å se seg selv som selveste paradigmeskifteren.

Revolusjonen
I sin framstilling av det barnelitterære system fra 1900 til midten av 1980-tallet, basert på og i stor grad satt sammen av sitater fra avhandlingene til henholdsvis Mette Winge og Torben Weinreich, konstaterer Juncker at til tross for en endring i synet på barnelitteraturens innhold, så har det vært en sterk konsensus i forhold til ”hvad børnelitteratur er og skal” (s.67). ”Nytte går stadig forud for litteraritet” og ”det er stadig børnelitteraturens socialiserende, dannende og oplysende funktioner, der tæller” (s.67). Det samme, påpeker Juncker, gjelder også for film og teater. I boken Når børndom bliver kultur (1998), som skulle være forskningsprosessens sluttprodukt (s.73), men ifølge Juncker er blitt et ledd i tenkningen, redegjør hun for forskjellene i debattene fra perioden 1900-1980 og perioden fra slutten av 1980-tallet. Muligens er det noe påfallende at det årstall, 1985, Juncker setter som endringsmarkør i forhold til ulike innstillinger til barnelitteratur også faller sammen med hennes egen tydelige inntreden i feltet. Dateringen burde være diskutabel.

Debattene på 1980- og 90-tallet utløses, ifølge Juncker, ikke bare av moralskpedagogiske problemstillinger, men av litteraturen/filmen/teaterets estetiske uttrykk, form og bildespråk. Det er estetikken som provoserer. Disse observasjonene danner utgangspunkt for det som Juncker etter hvert kommer til å omtale som et nytt barnekulturelt paradigme, et paradigme som spør ”[h]vad gør børn selv med kunst og kultur” (s.85) og ”[h]ar børn egne erkendelsesmuligheder” (s.94)? En viktig forutsetning for denne endring i spørsmålsformuleringen sporer Juncker i FNs barnekonvensjon fra 1989 (ratifisert i Danmark i 1991) som tydelig fremhever barns ”demokratiske rettigheder, deres ytringsfrihed, deres ret til adgang til medier og oplysninger og deres ret til omsorg og beskyttelse” (s.102).

For å forstå og forklare endringene i paradigmet, vender Juncker seg bort fra Kuhn og mot ulike moderniseringsteoretikere. Hun fester seg ved en forståelse av begrepet ’forandring’ som kan romme en sameksistens av eldre og nye elementer og en forståelse av forandringsprosessen som syklisk. Med seg inn i dette henter Juncker, via Søren Kjørups utlegning og uten referanse til primærkilden, Baumgartens estetikkbegrep som åpner for å forstå barns forhold til kunst og (hverdags)kultur som en form for sensitiv erkjennelse. Når Juncker fra side 168 så setter det nye barnekulturbegrepet ut i praksis, er det for å lese ut av eksemplene hvilken betydning det sensitive begjær og den estetisk formgivende tilgang til tilværelsen har for barn og unges omgang med verden (s.223).

Eksempelmateriale er delt i to grupper: ”barn som kilde” og ”kunst som kilde”. Juncker viser med dette hvordan barns særlige tilgang til verden dreier seg om å formgi hverdagens kjedelige repetisjoner og mer om å komme i lek enn å skape et ferdig produkt. Hun viser også hvordan denne formgivingen bygger på og benytter seg av et bredt register av mønstre, regler og ferdigheter som de henter fra et større fellesskap av voksne og eldre barn og fra ulike medier. Junckers kunstkilder er alle kjente og etter hvert nærmest kanoniserte: H.C. Andersen, Lewis Carroll, A.A. Milne, Egon Mathiesen, Astrid Lindgren, Tove Jansson, Torbjørn Egner, Benny Andersen, Ole Lund Kirkegaard og Cecil Bødker. Det ville derfor kanskje vært ytterligere interessant om Juncker i sin utprøving av det nye, estetisk funderte, barnekulturbegrepet også hadde våget seg på lesninger av den aller nyeste danske, svenske og norske barnelitteraturen. En siste kommentar i denne sammenheng er at avhandlingen som helhet kanskje også ville vært tjent med en tettere forbindelse mellom forskningsfortellingens teoretiske og analytiske spor. Muligens ville flere av de teoretiske poengene blitt bedre belyst og en del av de litt sjenerende poenggjentakelsene kunne vært unngått eller beskåret.

Om processen. Det æstetiskes betydning i børns kultur som avhandling
Helt til slutt synes det påtrengende å spørre: Hvor interessant er en forskningsfortelling som i stor grad baserer seg på fortellerens tidligere produksjon? Når så mye av denne prosessen alt er dokumentert i både bøker og artikler, ville det ikke da være mer interessant å komme raskere i gang med det som er nytt, med de synspunkt som skal legges til og revidere forskningen. Valg av fortelling som avhandlingens ordensmåte synes, som alt antydet, å ha ført til mange repetisjoner. Denne trangen til å gjenta kommer også til uttrykk gjennom det jeg ser som en av avhandlingens absolutt største formelle svakhet: bruken og omfanget av sitater. En rekke sitat går over nesten en hel side (i fotnote 247 nesten en og en halv), og flere ganger siterer Juncker den samme omfattende passasjen. For eksempel siteres Weinreichs sammenlikning mellom barnebokverdenen og en treetasjers bygning både på side 65 og i fotnote 95 og Flemming Mouritsens beskrivelse av barnekulturens hovedtyper siteres både på side 72 og 155. Generelt virker Junckers sitatbruk ukritisk. Hun ville med all sannsynlighet vært tjent med å ha stilt seg mer kritisk til sitatenes funksjon i forhold til sitt eget prosjekt.

Foruten disse litt skarpe synspunktene på Junckers sitatbruk, bør det også nevnes at det i en avhandling er noe forstyrrende når der også forekommer en del inkonsekvens i detaljene, som for eksempel når det gjelder opplysninger om ulike teoretikere. Noen ganger blir det i fotnotene gjort utførlig rede for nasjonalitet og forskning, andre ganger finnes der ingen opplysende fotnote. En annen besynderlig praksis i Junckers avhandling er referansesystemet. Mye plass kunne vært spart, eller brukt til noe mer forskningsrelevant, hvis Juncker hadde benyttet seg av en enklere, og like korrekt, teknikk for å markere hvilken tekst hun siterer fra eller henviser til enn å gjenta hele referansen, slik den står i litteraturlisten, hver gang den benyttes. Eksempler på ekstreme tilfeller er når referansen til en tekst av Zohar Shavit eller Kuhns Videnskabens revolutioner (dansk oversettelse) gjentas fullt ut i henholdsvis åtte (fotnote 170-177) og fem (fotnote 27-31) fotnoter etter hverandre.

Skal avhandlingen brukes som lærebok, bør den gis ut på nytt i en revidert utgave. Både avhandlingen og leseren vil være tjent med en omfattende korrektur, bearbeiding og innstramming både på bakgrunn av mulige innspill i forbindelse med disputasen og fra en aktiv forlagsredaktør.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder