Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Artikkel av Nina Méd

Sterke, svake, forutbestemte – Tre typer kvinnelige hovedpersoner

Av Nina Méd


To års heltinnestudier har først og fremst lært meg at det er langt mellom de sterke, spennende og selvstendige heltinnene i de siste åras norske barnebøker. I min masteroppgave ”Jakten på Pippi og Nancy Drews arvtagere i moderne norsk barnelitteratur” (UiO 2007) lette jeg gjennom et utvalg på 100 bøker; samtlige norske, nyskrevne, skjønnlitterære utgivelser utgitt mellom 2001 og 2005 for målgruppa 10-14 år, og jeg fant, blant 40 kvinnelige hovedpersoner, seks heltinner. Dermed gjenstår det 34 skjønnlitterære jenter.

Hva har disse felles, bortsett fra at de ikke kan kategoriseres som heltinner? Hvilke karakterer stikker seg frem som representative typer? Er det mulig at enkelte av disse kvinnelige hovedpersonene er bærere av et visst feministisk potensial, på tross av deres manglende heltinnestatus?



1: Tre jentetyper

På tross av samtidens sterke fokus på fantasysjangerens muligheter innenfor barnelitteraturen, er det hverdagsrealismen som tilbyr den mest tilgjengelige tilværelsen for dagens kvinnelige hovedpersoner i Rolex Replica Watches ”mellomalderlitteraturen”. Det forelskes, fortviles og forvirres over en lav sko, og det forberedes til voksenlivet i et univers bygd opp rundt det fysiske og svært lite fantasypregede jenterommet (eller kjellerstuen i enkelte mer velstående hjem). Hverdagsrealismens skjønnlitterære jenter kan deles inn i de nesten sjablongmessige typene ”sterke” og ”svake”, merkelapper som rettferdiggjøres av at denne klassiske dikotomien innebærer også andre relevante motsatte egenskaper, som for eksempel aktiv og passiv.

Den sterke hovedpersonen har et aktivt og medvirkende forhold til handlingen, sitt liv og sine omgivelser. Hun anser seg selv som potensielt avgjørende for historiens utvikling, og oppstår det komplikasjoner, tar hun selv grep for å løse dem; hun venter ikke på at andre skal gripe inn. Den svake hovedpersonen reagerer derimot oftere med passivitet, apati og skyldfølelse når det oppstår problemer. Dette er naturligvis både fordi de til tider har vanskeligere problemer å bale med, men også fordi de i utgangspunktet plasseres av forfatteren, og seg selv, i en offerrolle snarere enn i en potensielt forandrende og aktiv posisjon.

Den tredje typen kvinnelig hovedperson som stikker seg frem som ”typisk”, finner vi (heldigvis) i fantasysjangeren. Felles for de aller fleste av disse er at de ankommer fantasyverdenen med en begrensende spådom hengende over seg – deres nye liv er forutbestemt og preget av manglende fri vilje.

Bøkene som de tre hovedtypene opptrer i, er forskjellige både i synsvinkel og fortellerstemme. Det forekommer personale og autorale, distanserte og intime fortellerstemmer, og synsvinkelene varierer fra hovedpersonens blikk til en distansert ”ovenifra og ned”-variant. Men den mest interessante forskjellen mellom den sterke og svake fantasykarakteren og den forutbestemte fantasykarakteren ligger i hvordan de opptrer i handlingen som hovedpersoner. Hvordan reagerer de på problemer som oppstår? Hvordan ser de på seg selv som avgjørende for romanens utvikling? Har de en aktiv eller passiv rolle i utformingen av historiens gang, og fremstår de som frivillige eller determinerte aktører i handlingen?


2: Den svake hovedpersonen i hverdagsrealismen

Det mest karakteristiske trekket ved den svake hovedpersonen er at hun på en eller flere måter er fanget i et dilemma eller et problem som hun ikke anser at hun selv kan løse. Når problemet intensiveres i løpet av historien, har hun sjelden selvtillit til å se på seg selv som den avgjørende drivkraften i historien. Hun inntar tidlig en passiv observasjonsposisjon til handlingen, samtidig som hun ser at problemene forverres. I den grad hun tar ansvar for problemene som oppstår, fører dette ofte til en forverring av situasjonen, og dermed opplever hun at hun får et enda mindre handlingsrom. Hun har i utgangspunktet lav selvtillit og et svakt selvbilde, noe som ofte kommuniseres gjennom hvordan hun oppfører seg overfor det motsatte kjønn. Ofte sliter hun også med følelser som sjenanse, sjalusi eller skyldfølelse, og virvles lett inn i et følelsesmessig kaos som forvirrer og paralyserer henne. Hun har problemer med å komme ut av den onde sirkelen på egen hånd før intrigen ofte litt plutselig forløses mot historiens slutt og gir henne et håp om forandring.

Hovedpersonen Emma i Linn T. Sunnes Luna (Samlaget 2001) kan tjene som et representativt eksempel på den svake hverdagsrealistiske hovedpersonen. En autoral, men innsiktsfull og nær fortellerstemme beskriver Emmas opplevelse av å få en lillesøster og komplikasjonene som følger når moren går inn i en fødselsdepresjon. Emma gleder seg over det nye familiemedlemmet, men faren rømmer til jobben, og moren blir stadig mer virkelighetsfjern. En formiddag får Emma en telefon på skolen fra nærbutikken, hvor moren har satt igjen barnevognen med lillesøsteren. Emma løper til butikken og får med seg søsteren hjem, hvor hun møter en fortvilet og gråtkvalt mamma. Få dager etter blir moren lagt inn på psykiatrisk sykehus for å få bukt med depresjonen. Dette synes Emma er så flaut og skammelig at hun ikke våger å fortelle det til noen, heller ikke til bestevenninnen Karoline som hun ellers kan fortelle alt til.

Problemene intensiveres når Emma får ta del i en annens flaue og skammelige hemmelighet. Den nye klassekameraten Lars betror henne at han har en far som sitter i fengsel, mot at hun lover å ikke fortelle dette til noen. Når Karoline blir sammen med Lars, klarer ikke Emma å styre seg; hun er sjalu på venninnen og flau over moren, og røper til Karoline at faren til Lars er kriminell. Dette sprer seg raskt til hele skolen, noe som fører til at Lars blir mobbet og havner i slagsmål. Til slutt tar læreren opp problemet i plenum i klassen. Da innrømmer Emma at det er hennes skyld at alle vet at Lars’ far sitter i fengsel, og hun mener hun vet hvordan Lars har hatt det: ”Eg veit korleis det er no. Eg har ein løyndom eg skjemmest over, og det gjer vondt heile tida” (Sunne 2001: 109). Hun forteller klassen at moren er innlagt på psykiatrisk sykehus, og klassen opptrer forståelsesfullt og ikke spottende, som Emma hadde trodd. Etter en stund får hun også besøkt moren og lillesøsteren på Kvilås sjukeheim, som viser seg å være langt mindre skummelt og fremmed enn hun har vært redd for. Noen uker etter innleggelsen får Emma vite at moren er i ferd med å bli bedre og etter hvert kan komme hjem, og hun kan tillate seg å se lysere på tilværelsen.

Emma er et typisk eksempel på en karakter som får såpass store dilemmaer å hanskes med at de begrenser hennes handlingsrom. Hun kan ikke påvirke morens sykdom, ei heller hindre at faren rømmer fra problemene i hjemmet til jobben. Dermed føler hun seg maktesløs og opptrer passivt. Midtveis i fortellingen opplever hun også sin første menstruasjon, og bekreftes som et offer for omstendighetene: ”Kva skjer inni meg no? Kvifor skal det vere slik å vere jente?” (Sunne 2001: 54).

Hverdagsrealismens svake hovedperson er ofte en klassisk ”snill pike”, pliktoppfyllende og ansvarsfull. Emma er stadig forståelsesfull når moren blir syk, hun liker å hjelpe til hjemme og på skolen, ”gjera sitt beste”, og hun liker å få ros. Hun er en stille jente som ofte synes det er vanskelig å snakke høyt og ta plass i klasserommet. Hun er svært observant og var på andre menneskers oppførsel, noe som kan vitne om et lavt selvbilde. Likevel oppnår hun i løpet av historien en viss selvinnsikt, som kommer best til uttrykk når hun vurderer hvorvidt hun selv er skyld i at moren blir syk og at familien er i oppløsning. Idet problemene oppstår, lurer Emma først på om det er hun som har skylden for det hele: ”Er det mi skuld kanskje? tenkte Emma da ho såg seg sjølv i spegelen. Skulle eg ha hjelpt til meir? Vore snillare?” (Sunne 2001: 57). En kort periode skammer hun seg også når hun blir frustrert over sin syke mamma som ikke kan forklare hva hun lider av: ”Men kva er det med deg, forlangte Emma å få vite. Ho kjende seg sint, og skamfull fordi ho var sint” (Sunne 2001: 100). Men når moren kjefter på henne fordi hun selv har svidd middagen, erkjenner Emma at det er moren selv har skyld i sine problemer. ”Er det min feil, eller?” (Sunne 2001: 74), spør hun irritert når moren nok en gang unnskylder seg med at hun er sliten. Skammen og skyldspørsmålet slipper henne likevel ikke helt før hun får delt hemmeligheten sin med klassen.

På tross av den autorale fortellerstemmen i Luna blir vi godt kjent med Emmas følelsesliv underveis. Gjennom flere passasjer med fri indirekte diskurs får vi innsikt i hennes innerste tanker og følelser, ikke minst i hennes selvbilde. Overfor den nye klassekameraten Lars er hun for eksempel veldig redd for å si noe feil: ”Har du søsken, spurde Emma og beit seg på innsida av leppa. For et dumt spørsmål! No syntest han sikkert at ho var nysgjerrig” (Sunne 2001: 19). Emma innehar synsvinkelen og er også fortellingens ideologiske utgangspunkt, altså er det hennes vurderinger som ligger til grunn når vi introduseres for nye problemstillinger. Dette er med på å balansere inntrykket av Emma som en svak karakter – når hun legger føringer for hvordan leseren skal se i teksten, er det i alle fall noe hun kan påvirke.

En uskreven regel som majoriteten av barnelitteraturforfattere retter seg etter, er å ikke overgi leseren til seg selv mens bokens hovedproblem står uløst. Barnebokens formel gir en lykkelig slutt, eller i det minste utsikter til en. Derfor forlater vi sjelden de svake hovedpersonene nedsyltet i problemer og håpløshet. Når problemene intensiveres, blir jentene i små drypp tildelt styrke og økt selvtillit, og klarer til en viss grad å frigjøre seg fra sitt negative selvbilde. Hos enkelte kommer denne ganske plutselige nye selvtilliten noe umotivert og påklistret, mens andre gjennomgår en troverdig personlighetsutvikling og går ut av historien som nye, mer sammensatte og mer modne jenter. Dette skjer naturligvis også fordi de opplever å bli satt på prøve, må forholde seg til store utfordringer og får større muligheter til å modnes underveis. Hos Emma starter denne utviklingen med at hun klarer å sortere skyldspørsmålet, og den kulminerer med at hun tør å fortelle klassen om morens sykdom. Hun synes fortsatt at det er flaut at moren er innlagt, men hun klarer å se at det ikke er hennes skyld.


3: Den sterke hovedpersonen i hverdagsrealismen

Denne karakteren kan eksemplifiseres gjennom hovedpersonen i Ingunn Aamodts Jakten på spansk dronning (Omnipax 2003). Her følger vi tolv år gamle Nora gjennom en uke på sommerferie hos bestefaren Jens. Nora har synsvinkelen i teksten, og som i Luna er fortellerstemmen innsiktsfull og autoral . Lange passasjer med fri indirekte diskurs gjør at vi blir godt kjent med hovedpersonen også her. I løpet av sommeruken hos bestefaren blir Nora bedre kjent med seg selv, hun får satt selvbildet sitt på prøve, og hun blir kjæreste med nabogutten Kristoffer. Hun bidrar også til at bestefaren, som var en sær einstøing før Nora kom på besøk og ”myket” ham opp, får seg en kjæreste.

Noras utgangspunkt i historien er en lykkelig tilværelse i bestefarens sørlandsidyll; ”Alt var så svimlende godt” (Aamodt 2003: 37). Hun liker bestefarens litt spesielle væremåte, nærheten til naturen og tilgangen på bøker i bestefarens bibliotek. Hun fremstår som en selvstendig og harmonisk tolvåring, med et godt og trygt selvbilde. Broren har advart henne mot bestefaren, at han er sær og bare interessert i sommerfugler og bøker, men Nora nyter bestefarens særegenheter, og hun identifiserer seg med hans positive annerledeshet.

Utfordringene som Nora blir stilt overfor, starter med hennes første forelskelse. Idet hun blir kjent med Kristoffer, en jevnaldrende gutt som holder til på campingplassen i nærheten, utfordres hennes i utgangspunktet stabile selvbilde. Følelsene hun får for Kristoffer gjør at hun blir redd for å bli avvist, å ikke bli likt, og hun reagerer med å bli sjenert og utilpass hver gang han er i nærheten. Hun blir ganske plutselig opptatt av utseendet sitt, for eksempel minner hun seg selv på at hun ikke kan smile når hun er sammen med Kristoffer, ettersom hun da synes at hun får bollekinn. Når Kristoffers barndomsvenninne Annette i tillegg kommer inn som en trussel, faller Noras selvtillit til bunns, og hun føler seg som ”ingen”. Fordi hun takler dette plutselige fallet i selvtillit og mestring gjør dette likevel ikke Nora til en svak karakter. En ettermiddag, etter at hun ikke har villet bli med og spille dart fordi hun ikke torde fortelle Kristoffer og Annette at hun ikke kunne reglene, forteller hun åpenhjertig bestefaren om problemene. Dette er starten på vendepunktet for henne. Bestefaren tar problemet hennes på alvor, og forteller henne at hun duger som hun er. Dette setter i gang en tankeprosess: ”Hvordan var hun? Nora selv… Hvem var Nora? Hvordan var Nora når hun var seg selv? Hva var det som gjorde henne til Nora?” (Aamodt 2003: 89). Bestefarens kloke ord påvirker henne umiddelbart i positiv retning. Dagen etter møter hun igjen Annette, og idet sistnevnte slenger ut en spydig bemerkning om Noras bollekinn svarer Nora raskt tilbake med en trussel om at hvis hun fortsetter med den typen kommentarer skal hun ”slå ut tennene” på henne.

Samtidig som det kan se ut som om Nora går gjennom en modningsprosess, så kan denne vendingen i historien også tolkes som at hun er tilbake i sitt ”gamle jeg”. I begynnelsen av historien møtte vi en moden, selvstendig og trygg Nora, og det er henne vi forlater ved bokens slutt. I siste del av historien blir hun kjæreste med Kristoffer, og føler seg ikke lenger utilpass når hun er i nærheten av Annette. Innimellom synes hun fortsatt at det er vanskelig å være ”seg selv” når hun er sammen med Kristoffer, men hun konfronterer sitt eget ubehag og ”moter seg opp”. Hun trosser sin egen angst for avvisning og for å dumme seg ut, og bestemmer seg for å mestre situasjonen.

I motsetning til Emma er Nora i utgangspunktet en trygg, nysgjerrig og initiativrik karakter. Derfor er det ikke vanskelig for henne å gå tilbake til denne rollen etter at hun har blitt satt på prøve i møtet med Kristoffer og Annette. Emma er, allerede før moren blir syk, usikker, sjenert og mer passiv enn Nora. En annen viktig forskjell mellom disse to er at Nora frivillig oppsøker situasjonen hun opplever som vanskelig, og selv tar initiativ til å være sammen med Kristoffer og Annette. Emma, derimot, får en utfordring i fanget når familien nesten går i oppløsning rundt henne.


4: Den forutbestemte fantasykarakteren

Tre av de seks heltinnene i mitt litteraturutvalg fant jeg i fantasysjangeren. Jeg hadde i utgangspunktet forventet å finne flere enn tre heltinner i denne sjangeren, ettersom jeg regnet med at det kunne være lettere å agere kvinnelig helt i et opp-ned-samfunn. Kanskje kunne det slags bakvendtland som fantasyen ofte representerer gi plass til nye og ”bakvendte” jentegestaltninger? Likevel måtte jeg plassere de aller fleste fantasyjentene i kategorien ”den forutbestemte fantasyfiguren”. I motsetning til den skrekk-fantastiske fantasyen som de tre heltinnene opptrådte i, inngår denne karakteren i en dramaturgi som i stor grad samsvarer med den mytisk-eventyrlige fantasyfortellingen. Her reiser hovedpersonen til en ny verden, ”den andre siden”, og støter på den klassiske heltekarakterens utfordringer, som å kjempe mot ondskapen eller kaoset, drepe dragen eller den onde dronningen/kongen og hjelpe den rettmessige dronningen/kongen til makten. De forutbestemte fantasykarakterene løser imidlertid selve utfordringen på andre måter. Noen rømmer fra den, andre møter den med hjelp av en medsammensvoren, andre igjen løser den ved hjelp av en magisk egenskap de har fått utdelt i den nye verdenen, eller som de har hatt hele livet men ikke visst hvordan eller om de skulle få bruk for.

Den viktigste og mest karakteristiske egenskapen de deler, og som jeg har brukt som navn på denne kategorien, er at det er lagt en plan for livene deres som de i liten grad kan påvirke: deres fremtid er forutbestemt allerede før fortellingens nåtid begynner. Dette er ofte formulert gjennom en blandet analepse: den andre verdenen til har ventet på dem, og idet de ankommer dette universet, må de gjennomføre oppdraget som for eksempel sagn eller spådommer knytter til deres ankomst. Den forutbestemte hovedpersonen i fantasysjangeren har altså store forventinger knyttet til seg, men fordi premissene for hennes opptreden i den nye verdenen allerede er lagt, fremstår hun med lite, om noe, handlingsrom eller selvstendig innvirkning på historien.

På samme måte som de forutbestemte hovedpersonene løser utfordringene forskjellig, forholder de seg forskjellig til spådommene som er knyttet til dem. Gjennomgående er likevel den grunnleggende holdningen til hovedpersonen Lisa i Sissel Chipmans Janaland (2004), som avsløres på vaskeseddelen: ”Mot sin vilje er Lisa en viktig brikke i kampen om makten i landet”. Lisa deltar altså ikke frivillig i fortellingens dramatiske maktkamp, og fordi handlingene hennes er determinert av sagnet som eksisterer om henne, blir hun et offer for handlingens forutbestemthet. Dette fortellergrepet medfører en passivisering av hovedpersonene fordi de fratas ansvaret for historiens utvikling.


La oss se nærmere på Lisa fra Janaland som et representativt eksempel på den forutbestemte fantasykarakteren. Lisa deler sitt sosiale utgangspunkt med flere av de andre forutbestemte karakterene: hun er en utstøtt og asosial jente med få venner, faktisk har hun ingen andre venner enn den trofaste og lojale hunden sin Sammy. Når Sammy en ettermiddag påkjøres av en bil og dør, reagerer Lisa med å rømme hjemmefra. Hun flykter inn i skogen og løper så langt hun klarer. Alene i skogen hører hun et mystisk sus fra trærne som forteller henne at Sammy ikke er død, han har bare dratt tilbake til Janaland. Vinden tilbyr seg å frakte henne til landet hvor hunden hennes lever, men den kan ikke garantere at hun kommer tilbake noen gang. Lisa samtykker: ”Det gjør ikke noe, sa hun stille, og akkurat da mente hun det” (Chipman 2004: 14).

Vinden bringer Lisa til det middelalderske Janaland, hvor hun møter igjen Sammy, som nå kan snakke, og som forteller henne hvordan landet lider under den onde dronningen Sibyllas maktdemonstrasjoner. Den gode dronningen Sunniva har blitt jagd bort av Sibylla, men det finnes to utvalgte som kan gi henne makten tilbake: ”portåpneren” og Sunnivas sønn, som Sunniva har tryllet om til en annen skikkelse for å beskytte ham mot Sibylla. I møtet med Janalands folk får Lisa vite at det er hun som er portåpneren: sagnet forteller at ”Den som kommer ridende på vinden, skal kunne åpne alle porter” (Chipman 2004: 42). De forteller henne at de har ventet på henne, at hun kan ”forandre Janaland”, men Lisa tviler lenge på om hun er den rette utvalgte. Ikke kommer hun fra adelig slekt, som Janalands folk forventer, og ikke har hun lagt merke til at hun kan åpne stengte dører. Men Sammy forteller at han har reist gjennom flere verdener for å finne henne, og at grunnen til at han dukket opp på trappen hennes for fem år siden ikke var for å søke husly, men for å vente sammen med portåpneren til tiden var klar i Janaland til å styrte Sibylla. Etter hvert avfinner Lisa seg med rollen som utvalgt: ”(…) hun forsto at hun ikke hadde noe valg” (Chipman 2004: 59), og samtidig trer hun inn i en passiv og ganske hjelpeløs rolle. Det blir bestemt (for henne) at hun skal reise til Sibyllas slott Albior sammen med han de tror er Sunnivas sønn, Stefan, og en skare krigere som skal passe på dem. Underveis oppstår det komplikasjoner, følget blir angrepet av Sibyllas menn, og flere ganger blir Lisa tvunget til å rømme fra de andre, ettersom det er henne angriperne er ute etter. Men hun rømmer aldri alene eller på eget initiativ, hun blir stadig passet på av en eller flere i følget, som ofte snakker om henne i tredjeperson som om hun ikke var tilstede: ”Du må passe godt på henne (…)” (Chipman 2004: 128).

Historien om den blodige kampen mellom godheten og ondskapen i Janaland formidles gjennom en til tider overraskende distansert autoral fortellerstemme, som for eksempel omtaler Lisa som ”jenta”: ”Nei, skrek jenta” (Chipman 2004: 256) eller ”Men ikke før jenta hadde sett Mattis falle” (Chipman 2004: 247). Den samme fortellerstemmen referer til tider også hennes følelsesmessige svingninger: ”Det gjorde så vondt inne i henne, hun ville gjemme seg bort slik at hun aldri, aldri ble funnet igjen” (Chipman 2004: 216). Synsvinkelen, og dermed fortellerstemmens utgangspunkt, gjør store hopp frem og tilbake mellom innsiden av Lisas følelsesliv og et distansert og refererende fugleperspektiv. Men det distanserte perspektivet dominerer og legger føringer for forståelseshorisonten i teksten. Vi opplever ikke historien gjennom Lisas øyne, men observerer den med fortellerens øyne på Lisa. Dette forsterker inntrykket av Lisa som en avmektig hovedperson med en skjebne hun ikke kan påvirke.

Selv om Lisa stort sett er den som blir beskyttet og ikke utfører noen handlinger med mindre hun blir bedt om det, opptrer hun i et par tilfeller som selvstendig og modig. Hun beskytter Sammy moralsk mot de andres latterliggjøring, og hun beskytter ham fysisk når de står foran Sibylla på slottet hennes og det har vist seg at han faktisk er den gode dronningens sønn som skal drepe Sibylla. Dette varer imidlertid kun til Sammy kaster seg over Sibylla og dreper henne, da blir Lisa passiv igjen: ”(...) hun sto og bet seg i knokene og visste ikke hva hun skulle gjøre” (Chipman 2004: 257).

Idet Lisa ankommer Janaland, blir hun konfrontert med tilnavnet ”portåpneren”. Dette skjønner hun lite av selv, ettersom hun aldri har klart å åpne lukkede dører i sitt tolvårige liv. Da viser det seg at å åpne låste dører er en egenskap Lisa har blitt tildelt i Janaland. To ganger får hun bruk for denne egenskapen. Når hun og Sammy står utenfor Sibyllas slott og Sammy skal inn og ta livet av den onde dronningen, tviler Lisa likevel på at hun vil kunne klare å åpne den tunge og låste porten, men Sammy befaler henne å ”gjøre det du kom til Janaland for”. Andre gang hun dytter på porten, glir den opp av seg selv. Det å åpne porten til slottet muliggjør at Sammy kan drepe den falske dronningen, og er en avgjørende handling for historiens utvikling, en symbolhendelse som kunne inneholdt et visst feministisk potensial. Dette potensialet svekkes av at Lisa verken velger denne egenskapen eller denne handlingen selv. Det er spådd at hun skal utføre den, og hun gjennomfører den på grunn av en egenskap hun ikke har kjempet seg til, lært seg eller oppnådd selv, men som er gitt henne. I feministisk perspektiv blir dette den store svakheten til den forutbestemte fantasyfiguren. Hennes status som romanfigur og hovedperson hadde endret seg hvis handlingene hennes ikke allerede var bestemt før fortellingens nåtid begynner. Fordi hennes skjebne er forseglet uten at hun får medbestemmelsesrett, blir hun en passivt offer for bokens dramaturgi med et dramatisk innskrenket handlingsrom.


5: De tre typenes feministiske potensial

Jeg har nå presentert tre karaktertyper som jeg anser som representative for kvinnelige hovedpersoner i de siste års norsk barnelitteratur for målgruppa ”mellomalderen”. Ingen av disse kan defineres som heltinner ut fra min heltinnedefinisjon, og de har heller ingen heltinneambisjoner. De oppfyller riktignok det første kravet i min definisjon problemfritt; de er fortellingenes hovedpersoner. Den forutbestemte fantasykarakteren oppfyller også mitt andre premiss, hun utfører en dåd. Men alle tre typene skårer lavt på mine to siste krav, som er å ha et grenseoverskridende potensial og å velge sin heltinnestatus selv. Men hvis vi ser på heltinnestatusen som den optimale feministiske statusen, kan vi fortsatt se på de tre typene som bærere av en større eller mindre feministisk verdi.

Hvis feministisk potensial skal måles ut fra bestemmelsesrett og autonomi i fortellingen, vil den sterke hverdagskarakteren komme godt ut. Hun viser en viktig selvstendighet ved måten hun bestemmer over seg selv og ser på seg selv som ansvarlig for historiens utvikling. Her vil den forutbestemte fantasykarakteren score lavest. Hun innehar en passiv og determinert rolle gjennom hele plottet, og oppnår ikke større autonomi og selvinnsikt mens intrigen kulminerer, slik den svake hverdagskarakteren til en viss grad gjør.

Hvis vi derimot måler feministisk potensial ut fra heltinnedåden, vil begge hverdagskarakterene komme dårlig ut. Ingen av dem utfører noen dåder, de har fullt ut nok med å forholde seg til hverdagens komplikasjoner. Kanskje er det vanskeligere å utføre en klassisk dåd i en alminnelig ”hverdagssetting” enn i en fantasyverden hvor det i større grad legges opp til dramatiske kamper mellom liv og død. Den forutbestemte fantasyfiguren utfører ofte flere dåder i løpet av historien, riktignok flere katalysatordåder enn kjernedåder, men hennes handlinger er i stor grad avgjørende for den avsluttende kampen mellom det gode og det onde.

Men hva er en dåd hvis den ikke er bestemt av henne som utfører dåden, men pålagt henne av andre? Jeg vil påstå at hovedpersonens grad av selvbestemmelse og myndighet i fortellingen er av større betydning for feministisk verdi enn selve utføringen av dåden. Den uavhengige posisjonen må ligge i bunn hvis heltinnedåden skal ha et heltinnepotensial. Hovedpersonen som utfører dåder hun allerede er forutsett til å utføre, blir en slags ”skinnheltinne”; hun ligner på en heltinne, men har ikke heltinnens avgjørende autonomi. Det er kombinasjonen av disse to viktige premissene som oppsummerte mine seks heltinner; de utførte en heltinnedåd – og valget om å utføre dåden tok de selv.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder