Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Corina Löwe: På sporet av barne- og ungdomskrimbøker i DDR

Vi kjenner alle krimbøkenes struktur. Den spennende kampen mellom de gode og de onde ender forutsigbart, men fascinerer lesere i alle aldere. Hvorfor er det likevel, til tross for det stereotype handlingsforløpet, interessant å undersøke krimbøker, spesielt barne- og ungdomskrim hvor den verste forbrytelsen er at noen har nasket et eple? Krimbøker er i dialog med sin samtid og formidler samfunnsmessige verdier. I denne artikkelen vil jeg derfor belyse det ideologiske verdensbildet i noen utvalgte krimbøker fra DDR og stille spørsmålene: Hvilke verdier skulle barn og unge lære seg? Er dette verdier vi bare finner i DDR, eller kan vi finne noen paralleller i nordisk barnekrim?




Partiet, partiet har alltid rett

Krim var en populær sjanger blant barn og unge, også i DDR. I en undersøkelse gjort fra 1983 til 1984 oppgir 29 prosent av alle elevene i niende klasse krim som sin favorittlitteratur (Hüttner 1986: 42). På lesersiden fantes det altså en sterk interesse for krimromaner. På den andre siden sensurerte staten både utgivelsene og bokmarkedet med en såkalt ”Druckgenehmigungspflicht” (”trykkegodkjenningsplikt”). To forlag, Der Kinderbuchverlag Berlin og Der Verlag Neues Leben Berlin, var hovedansvarlige for utgivelsene av romaner for barn og unge.

En sang som var populær blant partimedlemmer, og som dette avsnittet har lånt tittelen fra – Die Partei, die Partei hat immer Recht –, sammenfatter betingelsene som også bokmarkedet måtte underordne seg. Partiet styrte og kontrollerte. Hvordan passet detektivfortellingene inn i et slikt sterkt ideologisk preget samfunn? Overhodet ikke egentlig. Ifølge myndighetenes oppfatning var ikke lovbrudd forenlig med utviklingen i et sosialistisk land. Lovbrudd forekom bare i kapitalistiske samfunn med klasseskiller, og dermed også urettferdighet. I sitt partiprogram skrev det styrende partiet SED i 1963: ”I DDR er den kapitalistiske undertrykkelsen overvunnet, og dermed er kriminalitetens sosioøkonomiske røtter stort sett fjernet.” (Berthold, Diehl 1964: 298). [1]

Vektleggingen av den nye samfunnsordningen og den strenge avgrensningen mot alt som var vestlig påvirket, krevde en ny meningsdannende litteratur. Før Berlinmuren ble bygget i 1961, kunne befolkningen kjøpe krim i Vesttyskland. For å unnslippe denne søppellitteraturen – ”Schundliteratur” – begynte en så å utforme den sosialistiske kriminalromanen.

I følge et strategidokument av krimforfattere var ett av krimens kjennetegn at den skulle ”hjelpe til med utviklingen av nye moralnormer, bidra til fordypelsen av den sosialistiske bevissthet og utviklingen av et sosialistisk menneskesyn” (Germer 1998: 424).[2] Den påtagelig didaktiske innstillingen er et velkjent trekk ved barne- og ungdomslitteraturen, som Maria Nikolajeva beskriver:

Ingen andre steder synes maktforholdene tydeligere enn i barnelitteraturen – det raffinerte instrumentet som i århundrer har blitt brukt til å oppdra, undertrykke og sosialisere en viss samfunnsgruppe. (Nikolajeva 2004: 16)

Barne- og ungdomslitteratur i DDR var ikke bare forpliktet til å holde seg innenfor den sosialistiske realismens rammer, med også til å oppdra og utstyre barna med de nye sosiokulturelle normene. Det er derfor opplysende å undersøke denne typen litteratur hvor verdiene er tydelig innskrevet for at barn skulle forstå dem.


Er morderen alltid butleren?

Prototypen for sjangeren barnekrim i den tyskspråklige kulturkretsen er Emil und die Detektive av Erich Kästner fra 1929 (på norsk i 1931 Emil og detektivene: en roman for gutter). Også i DDR ble denne forfatterens bøker regnet som en kulturarv og lagt til grunn for den sosialistiske barnelitteraturen og for krim i særdeleshet. Den fortellertekniske strukturen som Kästner skapte, ble senere brukt i en mengde barne- og ungdomskrimbøker:

Ett barn, som Emil, eller vanligvis flere barnedetektiver blir dratt inn i en sak. Barna handler for det meste i en gruppe, noe som gjør det mulig for forfatteren å tillegge sine figurer spesielle egenskaper: Den modige, den intellektuelle, den vimsete, den fornuftige og så videre er med for at barn skal finne en identifikasjonsfigur. I moderne tekster består barnegruppen som oftest av både gutter og jenter, og jentene får en stadig mer aktiv rolle. Ett eksempel er de populære bøkene om Lasse Majas detektivbyrå, (første bok Diamantmysteriet (2002; på norsk 2003) av Martin Widmark eller den tyske TKKG -serien (til sammen 157 bøker, første bok Die Jagd nach den Millionendieben 1979, på norsk TROL-gjengen og milliontyvene, 1981).

Spenningsmomentet i en barnekrim består som oftest i at detektiven løser gåten, og i at leseren får hjelpe til i fantasien. Noen romaner inneholder thrillerelementer som forsterkning, for eksempel økes tempoet i fortellingen under en forfølgelse. De fleste barnekrimbøker er konstruert slik at barna handler autonomt – uten hjelp av en voksen. Figurene i teksten får en større frihet enn leserne har, og dette øker dramatikken. Maria Nikolajeva har beskrevet det hun kaller barnelitteraturens mesterplott: ”Hjemme – ut i verden – eventyr – komme hjem igjen”, som ifølge henne er en universell struktur i tekster for barn og ungdom (Nikolajeva 2003: 158f.). Også krimsjangeren kan inkluderes i denne klassifikasjonen, som Emil und die Detektive viser. Emil drar hjemmefra til Berlin. Der opplever han, med hjelp av de andre barnedetektivene, sitt eventyr i form av jakten på en tyv som har stjålet pengene hans. Til slutt, da saken er løst, overlates den til politiet. Dermed trer de voksne på nytt inn i handlingen og berømmer barna, slik løses spenningen opp og den vanlige orden gjenopprettes. Lesere som kjenner til skandinavisk barnekrim, ser de samme narrative strukturene i de første krimbøkene som kom ut på det svenske bokmarkedet etter krigen, for eksempel i Astrid Lindgrens Mästerdetektiven Blomkvist (1946, på norsk 1948).

Morderen er alltid butleren” er et populært ordtak som tilskrives Agatha Christie. Gjelder dette også i barnekrim? Esther Kochte benekter det og hevder at ”mord som handlingsvariant er tabu i barnekrim” (Kochte 2004: 8).[3] En morder som forbryter er uvanlig, i alle fall i bøker for barn, mens forskjellen til ungdomskrim riktignok ikke lenger er så skarp. Her forekommer det innimellom også mord. Også vold og fornedrelse blir sjeldent fremstilt. Forekommer det voldsomme innslag, for eksempel at et offer tas til fange, beskrives det som regel med komiske trekk for at ikke leserne skal skremmes. Typisk for barnekrim er tyveri, av for eksempel penger, sykler eller husdyr, men også pengeutpressing, smugling eller lignende brudd på eiendomsretten. Barnekrimen skaper også forestillinger om trygghet og trussel med en tydelig markering av hvem som er god og hvem som er forbryter.

I den østtyske barnekrimromanen var det for det meste Junge Pioniere, medlemmer av den sosialistiske barneorganisasjonen, som agerte detektiver. Men hvem var gjerningsmenn i et samfunn hvor det ikke fantes lovbrudd? Et samfunnsmedlem, eller kanskje til og med en Genosse – en kamerat – som SED-partimedlemmene kalte hverandre?



Realismeeventyr

Die Suche nach dem wunderbunten Vögelchen (1960, Jakten på den fargeglade fuglen) av Franz Fühmann er mitt eksempel på utformingen av DDRs barne- og ungdomskrim som synliggjør de fleste typiske trekkene. I følge utgiveren Der Kinderbuchverlag Berlin er teksten en krim som er skrevet for barn fra åtte år og oppover. Handlingen går ut på at en flokk barnehjemsbarn en morgen oppdager at deres fargeglade fugl, som bor i et rede utenfor ett av barnehjemmets vinduer, har forsvunnet. Spor i gresset tyder på at den har blitt stjålet. I samarbeid med de tilkalte politimennene løser tre utvalgte barn saken.

Midt i vårt land, syv skoger og syv jordbruksforeningsåkere bak hovedstaden Berlin, ligger den kulerunde byen Ostmacka”(s. 5) [4] begynner fortellingen. Fortelleren etablerer en kontakt med leseren ved å si ”midt i vårt land”. Den iscenesatte autentisiteten, som forsterkes ved at jordbruksforeninger og Berlin nevnes, gir riktignok ingen entydige tegn fordi fortellerstilen ligner eventyrets begynnelse (som for eksempel Snøhvit og de syv dvergene). Blandingen av eventyrform og realistisk fortellermåte blir opprettholdt gjennomgående i teksten. Forbrytelsen som begås består i at en fargeglad og enestående liten fugl, som synger vakkert for alle, blir stjålet. Teksten forfølger dermed et eventyrtema. Kampen mellom det onde (tyven = trollmann) og det gode (barna, politiet) utvikles i handlingen og viser tydelig til en fiktiv verden som barna kjenner igjen fra eventyrene. Et barn sier til og med i fortellingen: ”Reddet i siste sekund. Akkurat som i et eventyr” (s. 43).[5]

Eventyrtematikken er en innrømmelse til den unge lesekretsens lesevaner og ikke et typisk kjennetegn ved krimsjangeren. En ideologisk infiltrering mot målgruppen skjer blant annet i fremstillingen av barnekarakterene. Det blir synlig for eksempel i utvalgskriteriene for hvilke pionerer som får hjelpe politiet: den flinkeste pioneren[6], den som vasker seg best og den som alltid hjelper de små og svake (s.17). Barnefigurene opptrer som idealtypiske samfunnsmedlemmer, lydige, veloppdragne og ikke for oppfinnsomme. Et viktig budskap som formidles, er at det er viktig at alle inngår i et kollektiv. Gutten Lutz, som er ulydig og forsøker å jakte på tyven på egen hånd, og som til slutt blir tatt til fange av tyven, er et eksempel på det. I dette spenningsmomentet forstår selv den unge leseren hvilken konsekvens det kan ha å bevege seg utenfor kollektivets (beskyttelses)rammer.


Kamerat forbryter?

Tyven er fremstilt som en person som ikke hører hjemme i sosialismen. Han er en trollmann – et suspekt yrke –, er egoistisk og gjerrig, egenskaper som står i rak motsetningen til fellesskapet, representert ved de kollektivt handlende barna og politiet. Trollmannens negative sider forsterkes allerede med navnet hans. ”Sassafrass” høres ikke tysk ut. Den andre delen av navnet, ”frass”, kan assosieres med ”fressen”, et tysk ord for ”ete” som brukes om dyr og nedlatende om mennesker. Dessuten er han en voldelig person som ikke går av veien for å bruke pistol. Men det tydeligste tegnet på at Sassafrass ikke representerer det sosialistiske idealet legger forfatteren i personens munn:

Allerede i dag drar vi til et annet land der politiet ikke bryr seg om en dum fugl; og du blir med, din nesevise rakkerunge! Du blir med bak i lastebilen min, og om en time begynner reisen. Du skal jobbe for meg, vaske opp og gjøre rent. (s. 32f.) [7]

På en tid da Den kalde krigen alt var i full gang, var ikke hentydningen til et annet land vanskelig å tyde, selv for unge lesere. De kan koble den med lærdommen som de er blitt foret med, om at politiet i et kapitalistisk land (fortrinnsvis Vesttyskland) ikke står på folkets side og at folket undertrykkes og utnyttes. Denne tolkningen fremhever den fullstendige motsetningen til det bildet av DDR som formidles i teksten. Historien slutter likevel med at Sassafrass får sjansen til å komme tilbake til fellesskapet. Da han blir anholdt av politiet vil et av barna slå ham, men politimannen sier at slikt må en ikke gjøre: ”Ikke en gang slike onde mennesker. [...] Vi stiller dem for retten, og etterpå blir de satt i fengsel. Kanskje blir til og med en slik som Sassafrass et godt menneske”. (s. 47).[8] Akkurat som i et eventyr slutter fortellingen med at de gode kan leve lykkelige alle sine dager. Visst kan det virke tilrettelagt og ikke spesielt krevende sett fra en litterær og estetisk synsvinkel, men det enkle budskapet var ment å tale direkte til barn i det fremvoksende DDR.

Hvilke karakteristiske kjennetegn kan vi finne ved dette eksemplet? Peter Nusser har undersøkt strukturer i detektivromaner for voksne, og har kommet frem til at alle tekster som ble trykt i DDR følger et visst skjema som kan ha vært normerende også for utgivelsen av barne- og undomslitteratur, siden jeg har funnet likheter med Nussers kriterier i en rekke krimbøker. Strukturen kan beskrives som følger: For det første skulle alle ugjerninger være forårsaket eller påvirket av kapitalistiske forhold, det vil si at forbryteren enten kunne være en fiende fra ”vest” som ville forstyrre samfunnsordenen, eller en ”feilsosialisert stakkar” som ikke har lært seg at bare sosialismen gir et godt liv (Nusser 2003:135). I vårt eksempel skiller trollmannen Sassafrass seg ut gjennom sitt yrke og sin oppførsel. Han hører ikke hjemme i DDR, noe han selv bekrefter.

Den andre egenskapen som Nusser har iakttatt, er at det alltid skulle komme tydelig frem at lovbrudd er et angrep mot sosialismen. Den lille fargeglade fuglen symboliserer den fremadrettede sosialismen, og med den stjeles den gode fremtiden fra et barnehjem. Fiendens invasjon av idyllen blir enda mer tilspisset når han tar detektivgutten Lutz til fange. Forestillingen om en truende omverden markeres gjennom ”de andre” som er onde og vil forstyrre ordenen. Enten de er trollmenn, spioner eller andre individer som er påvirket av kapitalismen, fyller de en viktig funksjon for å forene folk om den sosialistiske ideologien. Det utelukker rett og slett en ”Genosse Täter”. Et partimedlem, en som tilhører de gode, kan ikke være en forbryter.

Nusser beskriver videre at en krimromans formål er å oppdra. Derfor søkes det ikke bare årsaker til lovbruddet, men det vises også hvordan forbryteren angrer sin oppførsel og blir et verdifullt samfunnsmedlem. Det finnes altså håp for trollmannen Sassafrass i framtida, tror politimannen. Et typisk trekk ved alle de barne- og ungdomskrimbøkene jeg har undersøkt, er at lovbryteren er en agent fra Vesten, eller i alle fall påvirket av det vestlige – av de såkalte kapitalistiske og borgerlige verdier. I 1950- og 60-tallets krimromaner er de voksne forbryterne nesten bare velutdannede mennesker som tilhører den såkalte intellektuelle samfunnsklassen. De utgjør kanskje en trussel fordi de kan forventes å tenke kritisk. Her skjuler det seg en underforstått verdidom ettersom DDR betegnet seg selv som en ”stat for arbeidere og bønder” der bare de arbeidende klassene hadde høy status.



Barn som begår lovbrudd beskrives aldri som kjeltringer, forfatterne forklarer deres udåder som guttestreker. Barn og ungdom betraktes som lettpåvirkelige så lenge de ikke har funnet sitt faste klassestandpunkt, som det het i DDR-sjargong. Til grunn for deres mistilpassede oppførsel ligger familieforholdene, som for eksempel i Die Sache mit Fliegenschnepper (1969, Fluesnappersaken) av Klaus Beuchler. Hovedpersonen King er en tyv, og hans vei inn i kriminaliteten har sammenheng med hans oppvekst. Pappaen er ukjent og mammaen forlot sønnen, typisk nok for å tjene mye penger i Vest-Berlin. Karl König, som han egentlig heter, vokser opp med sin mormor som ikke kan ta ordentlig vare på ham. Hans forkjærlighet for vestlige livsstil, spesielt beatmusikk, som var fordømt på den tiden, besegler hans skjebne.

Forskjellen mellom det gode og det onde, som er en gjenganger i de fleste krimfortellinger, utmerker seg også. Barnedetektiver beskrives alltid som hverdagshelter. Spesielt i oppbygningsårene etter krigen fremheves sjablongaktige egenskaper som betoner hengivenheten til staten og delaktigheten i kollektivet. Krimboken Sheriff Teddy (1955) av Benno Pludra handler om hvordan en gutt, Kalle, som liker søppellitteraturen – ”Schundliteratur” – han får av sin bror fra Vest-Berlin, lett blir lokket til å begå tyveri. Fra begynnelsen av gir personskildringen tydelige tegn på hvem som står på rett side: Andreas, den gode gutten, er vennlig, hjelpsom og flink på skolen. Kalle, hans jevngamle kamerat, er hans motsetning. Han er en einstøing som ikke vil være med i klassekollektivet, ustabil og lat, selv om han egentlig er intelligent. Til slutt lærer Kalle av sine feil og beskrives som en veltilpasset klassekamerat. Et eksempel på ideologisk påvirkning er også de tilbakevendende ”Junge Pioniere”, hjelpsomme ”Parteisekretäre” (partisekretærer), ”Volkspolizisten” (politi) eller lignende markører. Karin Richter skriver at disse har til hensikt å ”gjøre den unge leseren delaktig i den nye ordningens karakter og vise hvor han har sin plass og sitt oppdrag” (Richter 1995: 84).[9]




”Heimat” som hovedmotiv

Videre er det ikke selve kriminalsaken, men snarere fellesskapsbeskrivelsen som står i fokus. Litteraturens underholdningsfunksjon underordnes den oppdragende hensikten. Et markant eksempel er den spennande romanen Käuzchenkuhle (1965) av Horst Beseler, som inngikk i litteraturundervisningen frem til ”Wende”-dagene i 1989 og ble filmatisert i 1969.

Käuzchenkuhle utkom i en periode da det sosialistiske fellesskapet hadde stabilisert seg. I teksten kommer noen nazister til en by i nærheten av en sjø hvor de hadde senket et krigsbytte i løpet av krigens siste dager. En av dem, utelukkende kalt den fremmede, bor fortsatt i DDR og planlegger å berge skatten som siden skal smugles ut av landet. De andre bor i Østerrike. Samtidig kommer en gutt, Jampoll, til byen for å være hos sine besteforeldre i sommerferien. Morfar Kalmus, som er engstelig fordi han er involvert i forbrytelsen, oppfører seg underlig, mens Jampoll forsøker å løse mysteriet sammen med sine kamerater. Hovedmotivet i fortellingen er hvordan situasjonen i byen utvikler seg. Teksten er skrevet etter at muren var blitt bygd, og Uta Strewe skriver følgende om denne perioden: ”Den doble innestengtheten – romlig og ideologisk – muliggjorde og begrenset samtidig det innadvendte blikket” (Strewe 2006: 108). Fortellingen utspiller seg i en by, et sted med sosialt liv for barn og voksne i et idyllisert miljø. Barna er innblandet i byens forhold og arbeider likestilt i jordbruket og i bygging av skolen. Forfatteren fokuserer tydelig på å beskrive relasjonene i byen.

Barnelitteraturens masterplot, hjemme – ut i verden – eventyr – komme hjem igjen, viser seg i denne teksten med en særlig pregnans. Jampolls hjem er besteforeldrenes hjem, som han alltid har satt pris på å besøke. Men siden det pågår fæle ting i byen og han skjønner at morfaren er innblandet, må han ut og finne ut av hva det er. Eventyret består i å møte den fremmede som ikke deler de sosialistiske verdiene – noe som avsløres allerede med betegnelsen ”den fremmede” –, men som skjuler dette. Jampoll kjemper med en gåtefull fiende og med å løse mysteriet. Underveis dør morfaren, og dette kan tolkes som et fortellerteknisk grep fordi han var skyldig og heller ikke hadde funnet seg til rette i det nye samfunnsordningen. Til slutt finner Jampoll sin komme-hjem-situasjon i den varme mottagelsen i byens fellesskap. Han er en av dem og symboliserer den nye tiden. Jan Palmowski har undersøkt hvor viktig konseptet å skape en fellesskapsfølelse, på tysk ”Heimat”, var på den tiden. Han kommer frem til følgende: ”Ideologisk ble det sosialistiske Heimat til en integrert del av den sosialistiske utopien. I praksis utviklet staten det sosialistiske Heimat som en motmodell til det vestlige” (Palmowski 2004: 397).[10]



Rollemodeller

Hensikten var å fokusere på samfunnsutviklingen og bruke krimgåten som spenningsskapende element. Slik var det mulig å løfte frem sosialismens utvikling og sette den opp mot forholdene under kapitalismen.

I denne sammenhengen blir ikke bare barnepersoner utrustet med forbilledlige egenskaper. I de fleste tekstene finnes det til og med voksne som fungerer som rollemodell for det ideelle samfunnsmedlemmet. I det positivt beskrevne samfunnet i Käuzchenkuhle gjelder dette Læreren Lenz. Allerede navnet hans, som er et poetisk ord for våren, forbindes med det fremtidsrettede nye. Hans hengivenhet til samfunnet markeres gjennom hans innsats for skoletilbygget, som han ofrer hele ferien, sparepengene og helsen for. Den nye innstillingen til arbeid portretteres her, og den er en betydningsfull bestanddel i ideologien. SED slår fast i sitt program fra 1963: ”Alle må ta del i den store byggingen av sosialismen med sitt ærlige, nøyaktige arbeid dersom man vil at ens egne og hele folkets livsvilkår skal forbedres” (Berthold, Diehl 1964: 304).[11] Ved å fremstille læreren Lenz som en fysisk hardt arbeidende mann demonstreres det til og med at klasseskiller ikke lenger spiller noen rolle i sosialismen, i dette landet jobber en utdannet mann side om side med en arbeider. Dette står i kontrast til de tidligere tekstene hvor intellektuelle lett ble blandet seg med kriminelle. Heltedyrkingen som benyttes her, er et propagandistisk middel for å befeste den sosialistiske statsideologien i befolkningen. Da var det attraktivt å gi heltene folkelig preg, slik at de smeltet sammen med kollektivet, og samtidig la dem fremstå som idoler som læraren Lenz.

Hva særpreger sosialistisk barne- og ungdomskrim? Ut fra mine begrensede eksempler, er det vanskelig å trekke noen generelle slutninger, men jeg ser visse tendenser: Hovedtemaet i en krim er sjelden den egentlige forbrytelsen. Det er mye viktigere å formidle samhørighet med fellesskapet. Den sosialistiske realismen, som også gjelder barne- og ungdomsbøker, krever at barne- og voksenverdenen ikke lenger er atskilt, men likestilt. Den iøynefallende motsetningen mellom de gode og de onde som gjennomsyrer alle krimromaner, tydeligst i personskildringen, er et uforanderlig trekk. De unge leserne blir oppmuntret til å identifisere seg med detektiven, med det resultat at de skal bli bevisst sin egen moralske posisjon i forskjellige situasjoner. Den tilbakevendende bruken av ideologisk ladde begreper som ”Junger Pionier” skulle forankre det sosialistiske verdensbildet. De beskrevne avvikerne fra idealbildet – fremfor alt unge forbrytere – gjør ikke opprør mot samfunnet over lengre tid, den sosialistiske idyllen trues aldri.


Genuint østtysk – eller tidstypisk?

Minner ikke noen aspekter ved denne karakteriseringen jeg har gjort av DDR-litteratur om den svenske krimromanen? Jo, en tidstypisk innflytelse går det ikke an å nekte for. I den svenske barnekrimlitteraturen var det like viktig å orientere seg etter krigen, stille spørsmålstegn ved gamle moralske normer og finne trygghet i nye verdier. Selv den svenske nasjonens selvforståelse bygger på en forestilling om en trygg ”Heimat”, det såkalte svenske folkehjemmet. Livet i et kollektiv er et fellesskap som også er innebygd i svensk tradisjon og som speiles i samtidens krim, som i likhet med de presenterte krimbøkene gjerne er plassert i en idyllisk by eller en liten bygd. På 1950- 1960-tallet hadde den svenske krimromanen sin storhetstid, på samme måte som DDR-krimen hadde sin.

Sara Kärrholm har undersøkt svenske puslespillkrim for voksne. Hun skildrer hvordan krimromaner på 1950-tallet forestiller ”en slags samtidens moralske eventyr om det godes seier over det onde” (Kärrholm 2005: 8). I sentrum finner vi det svenske folkehjemmet som alltid er betegnet som en idyll. Til forskjell fra den ideologiske forankringen i DDR skriver Kärrholm at den opplevde trusselen ”kom fremfor alt fra Sovjetunionen som mange fryktet skulle infiltrere og eventuelt invadere Sverige” (Kärrholm 2005: 9). Selv om de ideologiske fortegnene i Sverige og DDR fremstår motsatt, bekrefter de likevel den tidstypiske påvirkningen. Den kalde krigen satte sine spor.

Boel Westin gjenopptar den samme helteforestillingen i den svenske barnekrimen, når hun for eksempel ser Kalle Blomkvist som ”representant for det lille menneskets seier over de onda maktene” (Westin 2001:228). Til tross for at barnedetektiver tilskrives det eksepsjonelle målet å løse krimgåter, eller for de voksnes del å agere som forbilder, er både DDR-krim og svenske krimromaner nøye med å påpeke at det ikke handler om overmennesker utrustet med spesielle egenskaper, men at disse personene er en del av samfunnets fellesskap. Både i DDR og i Sverige forsøker en å initiere en fellesskapsfølelse som kan beskrives som Detektiv-samfunnet, et miljø der alle samfunnskretser samarbeider med politiet for å forebygge kriminalitet (Kärrholm 2005:64ff).

Anne-Marie Alfvén-Eriksson setter i sin undersøkelse fokus på bildet av forbryteren i barne- og ungdomslitteratur som er utgitt mellom 1945-1975. Hun skiller mellom krimromaner og samfunnsskildringer. Mens krimromanens storhetstid er konsentrert til 1945-1960 og faller sammen med utbruddet av Den kalde krigen, så vokser samfunnsskildringer deretter frem som et kraftfullt talerør for samfunnets syn på forbrytere (Alfvén-Eriksson 1986:157ff.). Også i den svenske krimromanen kan vi påtreffe lettpåvirkelige ungdommer på vei inn i en kriminell tilværelse, omgitt av gode og onde voksne hvis interesse er å helbrede eller forføre de unge. Flere av tekstene viser at dårlige familieforhold med alkohol og mishandling kan føre til at ungdommer mangler moralske verdier, blir labile og utvikler seg kriminelt. Et tidlig typisk eksempel er Harry Kullmans prisbelønnede og mye omtalte bok Med hemlig order (1949, på norsk samme år) som provoserte frem en intens debatt i Sverige. Hovedpersonene Daniel og Barbro vokser opp under fattige kår med en far som drikker. Mens Barbro forsøker å skaffe seg utdannelse og dermed en sjanse til å forlate denne livssituasjonen, glir Daniel sakte inn i kriminaliteten. I første utgaven i 1949 slipper Daniel straff, men andre utgave fra 1963 har en åpen slutt som reaksjon på den intense debatten om boken. Alfvén-Erikssom lurer på om det ikke allerede her antydes at det er ”samfunnets forbryterstempel som gjør at et ungt menneske på bli blir en manifest forbryter” (Alfvén-Eriksson 1986: 90).

Lilian och Karl G. Fredriksson, som følger sjangerens vei frem til nåtiden, er enige med Alfvén-Eriksson om at det allerede på 1950-tallet fant sted en overgang i den svenske krimromanen til en mer psykologisk portrettering. Forfatterne begynner å interessere seg for hvorfor og hvordan forbrytere har problemer i og gjennom samfunnet. Denne utviklingen blir enda mer påtagelig fra og med 1960-talet, hvor den pågående fengselsdebatten i samfunnet sniker seg inn i de litterære tekstene. Tematisk sett kretser tekstene rundt samfunnets syn på forbryteren som nå (skal) betraktes som et medmenneske. Samtidig kritiserer forfatterne samfunnets fordommer mot forbrytere og løfter frem vanskelighetene deres med å bli akseptert og integrert i samfunnet etter å ha sluppet ut av fengsel. Det blir også stilt spørsmålstegn ved statens behandling, for eksempel i Sven Wernströms bok Polisen slår til fra 1972, hvor han kritiserer politiets handlinger etter en demonstrasjon (Alfvén-Eriksson 1986: 157ff; Fredriksson 2004: 47ff.).

Her ser jeg den avgjørende forskjellen mellom DDR-krim og den svenske krimromanen. I DDR-krim er det ikke mulig å betrakte den dominerende politiske diskursen med et kritisk blikk. Leserne får riktignok en forklaring som vekker forståelse for forbryterens situasjon, men medfølelsen forblir overfladisk. For å unngå at leserne skal få sympati med den kriminelle var det rett og slett ikke tillatt å fremstille den kriminelles tankegang. En forbryters sårbarhet og utsatthet i det kollektivt handlende samfunnet fremstilles aldri. Spørsmålet om hvorfor Trollmannen Sassafrass står utenfor samfunnet får derfor aldri noe svar. Det gis heller ingen forklaring på hvorfor for eksempel beatmusikkelskeren King eller tyven Kalle føler seg presset til å sette seg opp mot normene. Som voksne lesere i dag kan vi naturligvis stille slike spørsmål og lage våre egne tolkninger, noe de unge leserne på denne tiden ikke hadde mulighet til.


Noen sammenfattende tanker

Ferden har gitt et lite innblikk i hvordan krimlitteratur brukes til å beskrive utviklingen i samfunnet, uansett om krimbøkene representerer et sosialistisk diktatur eller en demokratisk stat. Hvis jeg nå sammenfatter de ideologiske verdiene barna i DDR vokste opp med, så er den tydelige markeringen av hvem som anses som gode landsmenn iøynefallende. Leserne møter barnedetektiver som er morsomme, veloppdragne Junge Pionere. De er så godt vasket – i ordets dobbelte forstand – at de er helt uten feil, alltid underordnet kollektivet. Det samme gjelder de hardt arbeidende voksne forbildene som femstilles arbeidende, hånd i hånd med barna.

De onde personene plasseres omhyggelig på utsiden av det sosialistiske samfunnet. En Genosse Täter finnes ikke, mens skurkene er individualistiske, vestlig påvirket mennesker. Et tankevekkende faktum er at de fleste voksne skurker tilhører den velutdannede samfunnsklassen mens arbeidere og bønder aldri begår noen forbrytelser. Det skildrede samfunnet har litt mer tålmodighet med ungdommer som bryter loven, selv om forfatterne er snare med å koble avvikere fra den sosialistiske normen som for eksempel beatmusikkelskere og triviallitteraturelskere og kriminalitet. Unge forbryteres upassende oppførsel forklares med individuelle problemer, som for eksempel dårlige familieforhold. Likevel får de sjansen til å utvikle de riktige klassestandpunktene, det vil si at de tilbakeføres til kollektivets orden til slutt.

En sammenligning med svensk barnelitteratur fra samme tid avslører at det forekommer en lignende forklaring på hvordan et menneske forføres til å bryte loven. Målet om å oppdra barna til samfunnets verdier skiller ikke krimlitteraturen i disse to landene, så dette er tidstypisk for barnelitteraturen. Den ideologisk influerte kampen mellom de gode og de onde utvikles i den svenske barnekrimen til en intens diskusjon om spenningsfeltet samfunn –individ og hvilke forventninger og krav som stilles fra begge parter. DDR-krimen kan ikke følge denne utviklingen fordi tolkningsmonopolet står fast på statens side. Barnekrim i DDR kan leses som spennende dokumenter over hvilke ideer som sirkulerte i samfunnet, men er sjelden spennende underholdning ut fra dagens perspektiv. Til det er slutten altfor forutsigbar.

(Denne artikkelen er oversatt til norsk av Inger Østenstad og Cecilie Estelle Wiik)


Fotnoter

[1] „In der Deutschen Demokratischen Republik wurden die kapitalistischen Ausbeutungsverhältnisse überwunden und so die sozialökonomischen Wurzeln der Verbrechen im Wesentlichen beseitigt“.
[2]“Hilfe bei der Herausbildung neuer Moralnormen zu leisten, zur Vertiefung des sozialistischen Bewusstseins, zur Entwicklung des sozialistischen Menschenbildes beizutragen“.
[3] ”Mord als Tatvariante ist im Kinderkrimi tabu”.
[4] „Mitten in unserem schönen Land, sieben Wälder und sieben Genossenschaftsfelder hinter der Hauptstadt Berlin, liegt die kugelrunde Stadt Käsebrot….“.
[5] „Im letzten Moment gerettet.[…] Genau wie im Märchen”.
[6] En slags tilsynsfunksjon
[7] „Heute noch fahren wir in ein anderes Land, wo die Polizei nicht nach so einem dummen Vogel fragt, und du kommst mit, mein vorwitziges Bürschlein! Wirst jetzt auf meinen LKW geladen, und in einer Stunde geht die Reise los. Sollst für mich arbeiten, sollst aufwaschen und saubermachen”.
[8] „Auch solche bösen Menschen nicht! […] wir stellen sie vor ein Gericht, und dann sperren wir sie ein. Vielleicht werden sogar aus diesen Sassafrassen noch einmal gute Menschen“..
[9] „Dem jungen Leser wird zu erkennen gegeben, worin der Charakter der neuen Ordnung besteht und wo sein Platz und sein Aufgabenfeld innerhalb dieser Ordnung zu sehen sind“.
[10] „Ideologically, the socialist Heimat became an integral part of the socialist utopia. In practice, the state develops the socialist Heimat into a counter-model against the West”.
[11] „Jeder muss durch seine ehrliche, gewissenhafte Arbeit zum umfassenden Aufbau des Sozialismus beitragen, wenn er will, dass sich sein Leben und das Leben des ganzen Volkes weiter verbessert“.


Litteraturliste

Primærlitteratur:
Beseler, Horst (1983) [1965]: Käuzchenkuhle. Berlin.
Beuchler, Klaus (1981) [1969]: Die Sache mit Fliegenschnepper. Berlin.
Fühmann, Franz (1973) [1960]: „Die Suche nach dem wunderbunten Vögelchen“. I: Vier Geschichten. Berlin.
Kullman, Harry (1963)[1949]: Den svarta fläcken. Stockholm.
Kästner, Erich (2001) [1929]: Emil und die Detektive. Hamburg. (Emil og detektiven (1931). Oslo.)
Lindgren, Astrid (1946): Mästerdetektiven Blomkvist. Stockholm.
Pludra, Benno (1972) [1955]: Sheriff Teddy. Berlin.
Wernström, Sven (1972): Polisen slår till. Stockholm.
Widmark, Martin (2002): Diamantmysteriet. Stockholm

Sekundærlitteratur:
Alfvén-Eriksson, Anne-Marie (1986): Brottslingen – villebråd eller medmänniska? Bilden av brottslingen i svensk barn- och ungdomslitteratur mellan åren 1945 och 1975. Stockholm. (Diss.)
Berthold, Lothar, Diehl, Ernst (ed.) (1964): ”Programm der SED (1963)”, i Revolutionäre deutsche Parteiprogramme. Vom kommunistischen Manifest zum Programm des Sozialismus. Berlin.
Fredriksson, Lilian och Karl G. (2004): Från Kalle Blomkvist till internetdeckare. Om deckare för barn och ungdomar. Lund.
Germer, Dorothea (1998): Von Genossen und Gangstern: Zum Gesellschaftsbild in der Kriminalliteratur der DDR und Ostdeutschlands von 1974 bis 1994. Essen. (Diss.)
Hüttner, Hannes (1986): Lesen – Hören – Sehen. Mediennutzung durch Schüler der 9. und 10. Klassen. Berlin.
Kochte, Esther (2004): Der Kinderkrimi – Analyse eines Genres. Wien.
Kärrholm, Sara (2005): Konsten att lägga pussel. Deckaren och besvärjandet av ondskan i folkhemmet. Stockholm. (Diss)
Nikolajeva, Maria (2004): Barnbokens byggklossar. Lund.
Nikolajeva, Maria (2003)[2002]: The Rhetoric of Character in Children’s Literature. Lanham.
Nusser, Peter (2003): Der Kriminalroman. Stuttgart.
Palmowski, Jan (2004):”Building an East German Nation: The construction of a Socialist Heimat, 1945-1961”,i: Central European History, vol.37, no.3, S. 365-299.
Richter, Karin (1995): ”Vom ‚Hasenjungen Dreiläufer’ zum ‚Engel mit dem goldenen Schnurrbart’. Gedanken zum Zusammenhang von Modernität und kritischem Gestus in der kinderliterarischen Prosa der DDR”, i Günter Lange, Wilhelm Steffens (ed.): Moderne Formen des Erzählens in der Kinder- und Jugendliteratur der Gegenwart unter literarischen und didaktischen Aspekten. Würzburg.
Strewe, Uta (2007): Bücher von heute sind morgen Taten – Geschichtsdarstellung im Kinder- und Jugendbuch der DDR. Frankfurt am Main. (Diss.)
Westin, Boel (2001): ”Modern eller hårdkokt – Astrid Lindgrens mästerdetektiv”, i Susanna Hellsing, Birgitta Westin och Suzanne Öhmann – Sundén (ed.): Allrakäraste Astrid. En vänbok till Astrid Lindgren. Stockholm.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder