Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag- og forskningslitteratur: Årboka. Litteratur for barn og unge

Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold

Årboka. Litteratur for barn og unge 2007

Samlaget (i samarbeid med NBI) 2007




Velkjent kvalitet – men rom for fornyelse

Av Heidi Sævareid


Årboka: Litteratur for barn og unge, et resultat av samarbeid mellom NBI og Det Norske Samlaget, er den 10. utgaven i sitt slag. Dette er et jubileum verdt å feire. Forskning på barne- og ungdomslitteratur har ofte vært en salderingspost i mange litterære miljøer, og den årlige utgivelsen har i hele 10-årsperioden vært et godt og tungtveiende bidrag til opprettelse av skjevheten. Det må imidlertid sies at barne- og ungdomslitteraturen i det siste har begynt å seile i medvind hva angår oppmerksomhet, men dette gjør selvsagt ikke behovet for Årboka mindre. Det barne- og ungdomslitterære forskningsmiljøet vil alltid dra nytte av å ha en egen arena, der man kan få et samlet inntrykk av utviklingen på dette litterære feltet.


Faste poster, men også nyvinninger

Årboka har hele veien hatt samme redaksjon: Karin Beate Vold, direktør for NBI, og Per Olav Kaldestad, forfatter og førsteamanuensis i norsk. Utgivelsene har vært noenlunde skåret over samme lest hvert år, både når det gjelder layout og artikkelsammensetning. Formatet har vist seg å fungere godt. Informasjonsdelen er upåklagelig. Bakerst i boken finnes ryddige bibliografier over fag- og forsknings-litterære utgivelser fra de siste årene, utgivelses- og innkjøpsstatistikker over barne- og ungdomslitteratur for 2005, retrospektiv og proaktiv kalender, liste over priser/premieringer i 2005- 06, og til sist info om NBI, samt relevante adresser.

Det skandinaviske forskningsmiljøet er ikke stort, så utgivelser som denne må nødvendigvis preges av gjengangere. Dette borger for øvrig for velkjent kvalitet. Erfarne skribenter som bl. a. Nina Goga, Ingeborg Mjør, Geir Vestad og Sylvi Penne har alle bidratt til Årboka tidligere, og er på plass også i år. Årboka har i alle sine 10 år holdt seg med en fast essayist: Einar Økland. Hans varemerke er det historiske tilbakeblikket, og tidligere har han skrevet om alt fra Biggles til Rasmus Løland. Dette året forteller han om 40-årenes masseproduserte barnehefter.

Det tradisjonelle formatet friskes opp av to nye poster: ”Nordisk vindauge” og ”Ny litteratur”. Den første skal romme nye forfatternavn og trender i våre naboland, og i år åpnes vinduet mot både Danmark og Sverige. Rett etter de to ”vindus-artiklene” følger en hensiktsmessig plassert artikkel av Andrine Pollen. Den handler om eksport av norsk litteratur til utlandet. Pollen redegjør for varierende eksportvilkår til ulike land, og peker på årsaker til skiftende mottakelse og forskjellige salgsvilkår fra land til land. Norsk barnelitteratur selger godt i utlandet, men ikke alle merker seg at Norge faktisk er et eget land! For å sitere Pollen: ”Norsk, svensk eller dansk – samme greia!” Litteraturen i seg selv oppfattes imidlertid som både ukonvensjonell, eksperimenterende, og befriende ”u-didaktisk”. Norsk individualisme-fokus vekker for eksempel oppsikt.


Velkjent modernitetsdrøfting

Selv om ikke italienske lesere alltid skjelner mellom Norge og Sverige, er vi skandinaver oppmerksomme på ulikheter. Mange forskjeller har man lenge vært kjent med, og det som helst trekkes frem, er at norsk litteratur ofte har en lysere tone enn svensk og dansk. Åse Marie Ommundsen anskueliggjør dette i Årbokas første artikkel, der hun lar danske Janne Tellers Intet kontrastere Harald Rosenløw Eegs Yatzi. Ifølge Ommundsen representerer bøkene hver sin senmoderne tendens. Intet er en studie i det onde, og barns meningsjakt, mens Yatzi er en studie i menneskets gode krefter, og dermed mulighetene til en ny start. Løgstrups tese om å ikke ta livsmotet fra barn, trekkes avslutningsvis inn. Det hadde vært interessant om Ommundsen kunne brukt tesen mer direkte i sin analyse av romanene. Det samme gjelder Anthony Giddens og Zygmunt Baumans modernitetsteorier, som det refereres til i artikkelens innledning. Disse kunne med hell blitt knyttet klarere til selve analysene, som for øvrig gjør godt rede for tendensene Ommundsen omtaler. Artikkelen bibringer ikke mange nye funn, men følger opp Ommundsens bidrag til forrige årbok, der hun også drøftet modernitetsproblematikk. I denne artikkelen trakk hun blant annet inn vår tids tendens til grenseutvisking mellom barne- ungdoms- og voksenlitteratur, og dette er spørsmål som flere av 2007s bidragsytere er opptatt av. I årets forfatterintervju, der Per Olav Kaldestad samtaler med forfatter Sverre Henmo, diskuteres dette. Henmo forteller om sitt bevisste ønske om å bryte aldersgruppegrensene. Disse er kunstige, mener han, og spør om hvorvidt man er ungdom eller voksen når man er 22. Svaret på hans retoriske spørsmål er kanskje at man ikke er noen av delene – fullt ut og hele tiden. Ungdomstiden utvides jo både nedover og oppover på aldersstigen. Dette må nødvendigvis få konsekvenser for litteraturen.

Men får det så konsekvenser for prestisjen? Har den moderne tids ”hyllest” av ungdommen ført til større oppmerksomhet og verdsettelse av barne- og ungdomslitteraturen? Hittil har vilkårene vært skrinne, mener tydeligvis lyrikeren Finn Øglænd. Jeg siterer: ”Å skrive dikt gir ingen status. Å skrive for barn gir ingen status. Å skrive dikt for barn skulle da gi dobbelt 0-status.” Øglænd registrerer at noen forfattere blåser i status – og understreker at han har mye til overs for en slik holdning, men slår seg ikke selv til ro med barnelyrikkens stemoderlige behandling. Vi er mange som er enige med ham, og som derfor setter pris på kloke drøftinger som denne.


Friskt blod inn i Årboka

Finn Øglænd er en god, gammel traver. Hilde Dybvik, derimot, er den yngste representanten i årets årbok, og er mastergradsstudent ved UiO. Hennes bidrag er en sammenlignende analyse av to bildebøker, Fam Ekmans Kattens skrekk, og Tove Janssons Vem ska trösta knyttet. Analysen er god og interessant, men det vies i overkant stor plass til kritikk av tidligere lesninger av bøkene. Dybvik argumenterer skarpt og overbevisende for hvor hun mener de andre teoretikerne tar feil, og deres siterte tolkningspoenger virker lite plausible. Men hva så med hennes selvstendige tolkning? Eksisterer den hovedsakelig som motsats til det andre har hevdet tidligere? Mye god forskning kommer ut av å gå i opposisjon til andres standpunkter, og Dybvik har får frem en del interessante poenger på denne måten, men det hadde vært fint om hun hadde presentert i innledningen at hun ville skrive nettopp en slik artikkel. Ettersom artikkelen i så stor grad bygger på kritikk av andre, burde kritikken dessuten blitt tatt opp i konklusjonen.


Tankevekkende om genusproblematikk

Ingeborg Mjør tar også for seg bildeboken, i en av Årbokas beste artikler. Hennes lesning av en svensk bildebok av Anna-Clara Tidholm er tankevekkende i ordets rette forstand: Mjør henleder oppmerksomheten mot aspekter som kanskje går mange hus forbi. I artikkelen ”Berre eit skjørt? Genusproblematikk i bildeboka Apan fin problematiseres kjønnsnøytralitet i barnebøker, og hovedanliggendet er at dette faktisk kan virke mot sin hensikt. At apefiguren etter alle solemerker er jente, markeres kun ved hjelp av et skjørt (samt en passiv positur på bokens omslag). Mjør har empiri på at skjørtet ikke oppfattes som en klar nok kjønnsmarkør. Undersøkelser av svenske lesere, både barn og voksne, viser at nesten alle oppfatter og omtaler apen som en ”han”! Mjør peker på bokens maskuline intertekst: For eksempel har dyret ape maskuline konnotasjoner, og den hopper i sengen og oppfører seg ”gutteaktig”. At den i tillegg mangler ytre kjønnsmarkører er uheldig, for selv om man bør ”unngå det rosa prinsesseriet” må man også unngå ”den nøytrale fella […] Femininitet må markerast, gjennom ein mangfald av feminine semiotiske kodar, som også endrar seg. Og medan vi ventar på at det å hoppa i senga skal etablera seg også som ein feminin positur, så får vi gi jentene i bildebøkene jentenamn, hår og kanskje augnevipper” mener Mjør, som er særlig opptatt av opplesningssituasjonen. Dette har hun skrevet klokt og varmt om før, for eksempel i en artikkel kalt ”Nærleik, kjærleik – til tekstens lesar” (i Norsklæreren. Tidsskrift for språk og litteratur, 1998).


Faglitteraturen får endelig sin plass

Bildeboken er altså behørig behandlet i Årbokas 2007-utgave. Også i forrige utgave ble sjangeren drøftet, i Jens Raahauges artikkel ”Bildeboka – ein unik, moderne hybrid.” Og når vi er inne på hybrider – kanskje kan mange faglitterære bøker kalles for nettopp det? I alle fall preges sjangeren av en betydelig klassifiseringsproblematikk. Dette drøftes i Nina Gogas artikkel. Hun presenterer imidlertid ikke klassifiseringsvanskene som et problem. Snarere peker hun på at de åpner for spennende tolkningspotensialer. Enhver klassifikasjon påvirker lesemåten. Et historisk perspektiv er nødvendig for å forstå dagens faglitteratur, og Goga mener den klassiske encyklopedien er utdatert. Nå skriver man som regel smalere, mer subjektive bøker, og som eksempel nevner hun Ragnar Hovlands Verdt å vite (Trur eg), som gjør en skråblikktilnærmelse til encyklopedisjangeren. Kristin Ørjasæters artikkel, ”Tenk om bøker betyr noe. Om fagbøker for barn”, utfyller Gogas artikkel. Ørjasæter mener at fakta formidles best gjennom et vell av ulike tilnærmelsesmåter, og presenterer begrepet faktabokformelen for å betegne god faglitteratur. Her er leserhenvendelse og identifikasjon viktige stikkord.

I sin anmeldelse av 2006-årboken etterlyste Inger Østenstad en større omtale av faglitteratur for barn og unge. Denne sjangeren var blitt stemoderlig behandlet, mente hun. I og med årets utgave kan man si at etterlysningen er fulgt opp. Det har dessuten skjedd noe i bokmarkedet i løpet av de siste tre årene. Juryformann for Kultur- og kirkedepartementets barne- og ungdomspriser trekker særlig frem 2005 som et år der fagboken fikk en styrket posisjon. I dette året overstrålte fagsjangrene det skjønnlitterære feltet. Dermed kunne man vel ventet seg en behørig faglitteraturbehandling i Årboka 2006, men det er uansett gledelig at fagbøkene vies god plass i 2007-utgaven.


Svak ubalanse mellom kritikk, forskning og formidling

En annen grunn til at jeg vil trekke frem Ørjasæters bidrag, er at den utmerker seg ved god, treffende og saklig kritikk. Årboka postulerer å være et forum for kritikk, forskning og formidling– og her kommer jeg inn på et av ankepunktene mine mot årets utgivelse. Først og fremst er det formidlingen og forskningen som står i sentrum, mens konkret kritikk ikke er like merkbar; i alle fall ikke kritikk som problematiserer emneområdene i særlig stor grad. Norsk barne- og ungdomslitteratur karakteriseres, slik jeg har vært inne på, som relativt lys og optimistisk sett i et skandinavisk perspektiv. Preges kanskje forskningen og kritikken av den samme positiviteten? Man skal selvsagt omtale og formidle alt det flotte som skjer på litteraturområdet, og jeg etterlyser ikke problematisering for problematiseringens skyld. Likevel mener jeg det er en ulempe at mange av tekstene i denne Årboka fungerer som rene hyllestskrifter, det være seg til fjoråret som et jubelår for både fag- og skjønnlitterære utgivelser, nettlitteraturens enorme potensial, eller Det Norske Samlagets suksesshistorie (som dog har vært preget av sjarmerende fattigdom). Derfor stikker Ørjasæters tekst seg ut som en sober og balansert drøfting av kvaliteten på norsk faglitteratur. Det er ting hun savner – for eksempel i Aslak Sira Myhres En faktahest om politikk– men da setter hun også konstruktive ord på hva hun mener mangler. I faktahest-bokens tilfelle er problemet det ensidige lettlestkonseptet: Den unge leseren undervurderes, og blir derfor neppe engasjert!

Med formidling menes det nok at Årboka i seg selv skal være en kanal for ytringer om barne- og ungdomslitteratur, men det er interessant å se at formidling også tas opp på temanivå. Flere av bidragsyterne er opptatt av litteraturens kommunikative funksjon. Sylvi Penne er et eksempel. Hennes artikkel ”Litteratur og meningsskaping i to skoler på ungdomstrinnet” tar opp ulike ungdomsgruppers forskjellige resepsjonsvilkår på litteraturfronten. Her henvises det ikke til barne- og ungdomsforfattere, men til Ibsen, Hamsun og Bjørnson. Slik sett henter Penne litteratureksempler fra områder som ligger utenfor barne- og ungdomsfeltet, men det gjør ikke artikkelen hennes mindre sentral eller relevant for årboken. Den er tvert imot brennaktuell. Hennes anliggender er av stor betydning for barne- og ungdomslitteraturforskningen. Voksne forfattere, pedagoger og teoretikere kan jo diskutere og analysere barne- og ungdomslitteraturen opp og ned og i mente, men hvis litteraturen ikke er tilgjengelig for de unge selv, på grunn av mangelfull lesekapital – ja, da er jo arbeidet fåfengt.


En nødvendig fagarena

”Fåfengt” er heldigvis ikke et egnet ord til å karakterisere arbeidet Karin Beate Vold og Per Olav Kaldestad hvert år legger ned i Årboka. Her vil jeg vende tilbake til Ørjasæters stikkord om engasjement som en viktig ingrediens. At Årboka bæres av et dypt og ekte engasjement for barne- og ungdomslitteratur, er tydelig. Jeg har nevnt enkelte innvendinger som har dukket opp under lesningen, og må også nevne at jeg savner en tydeligere rød tråd. Boken hadde tjent på et klarere definert overordnet tema. Dette kunne man redegjort for i forordet, som i denne utgaven hovedsakelig går med til å gi oss diverse pekere til de ulike artiklene. Men ankepunktene er ikke mange nok til å svekke det faktum at boken som helhet er svært solid. Årboka er et verdifullt bidrag til barne- og ungdomslitteraturforskningen – en arena jeg ikke ser at vi kan klare oss uten. Men dersom den skal fortsette å ha denne posisjonen i fremtiden, kan den gjerne bli enda mer nyskapende. Og skarpere i tennene.

Om Heidi Sævareid



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder