Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

God, ikke oversatt: Neue Freunde



Tomi Ungerer (tekst og illustrasjon)
Oversatt til tysk av Anna Cramer-Klett
Neue Freunde

Diogenes, Tyskland 2007
36 sider


Lanserer søppel som kunst

Han er verdenskjent for sin kreative og antiautoritære innsats på barnebokfeltet. 76 år
gammel er det fortsatt en og annen Tomi Ungerer ser ut til å ha lyst til å vise finger’n.


Av Guri Fjeldberg


Etter at han i 1998 vant H.C. Andersen-prisen for illustrasjonskunsten sin, har Tomi Ungerer prestert flere erotiske tegninger enn barnebøker. Nettdebatten gnistrer rundt hvorvidt en ”barnas mann” kan tillate seg å flørte med pornografi. Hvis jeg skal tro alle sitatene han blir tillagt, er det liten tvil om at dette er en bevisst kunstner med integriteten intakt. For min del må han gjerne holde på med begge deler, så lenge han ikke blander de to feltene. Ungerer er en mann som kjemper for individets frihet – enten det nå dreier seg om barn eller voksnes rettigheter. I fjor var han tilbake med ny bildebok for barn. Med Neue Freunde forlanger han respekt for innvandrere samtidig som han serverer småfrekk kunstkritikk.

Størst i Tyskland
Null kyss til mamma (1974, på norsk i 1978) heter boka som for alvor plasserte Ungerer i kategori med Maurice Sendak på barnas parti i opprør mot foreldrene. Neue Freunde er utgitt på samme tyske forlag. Det er ikke helt opplagt når vi vet at mannen er kandidat til ALMA-prisen (Astrid Lindgren Memorial Award) som representant for Frankrike og bosatt i Nord-Irland. Noe av forklaringa er at Ungerer opprinnelig er fra Strasbourg, en del av Frankrike med sterk tilknytning til tysk kultur. Hvis vi dessuten tar i betraktning tyskernes ekstreme forkjærlighet for Pippi Langstrømpe, er det kanskje ikke så rart at de gjerne utgir anti-autoritære Ungerer – sjøl om manuset altså må oversettes først.

Nyinnflytta og ensom
Det handler om Rafi som er ny i gata og svært flink til å snekre. Ungerer lar det ligge i lufta hvorvidt hans mørke hudfarge har noe å gjøre med at ingen i nabolaget vil leke med ham. (Og så lenge intet blir påstått direkte, må vel leseren sjøl ta skylda dersom stereotypien dukker opp i hodet at barn med mørk hud er mindre velkomne?) Når Rafi kjenner seg ensom, tar han sjøl grep om situasjonen: ”Jeg har ingen venner, altså lager jeg meg hvem jeg vil!” Så snekrer han seg selskap i bakhagen. Nabojenta Ki kikker fascinert over gjerdet og får lov til å være med. Sammen fyller de hagen med figurer satt sammen av allslags skrot. Snart kan leseren gjenkjenne blant annet en hund, en fugl og en klovn. Ungerer bruker en tradisjonell og litt stillestående tegnestil, der oversiktsbilder dominerer. Å vise fram bakgårdskunsten er viktigere enn å styrke innlevelsen gjennom mer følelsesladde nærbilder. Ser man nøyere etter, blir man oppmerksom på de finurlige detaljene; hvordan stoler, doseter, sykkelstyrer, kasseroller, eksospotter og gamle sko kan settes sammen til de mest fantasifulle skapninger. Bare på dette oppslaget klarte jeg å gjenkjenne rundt 30 gjenstander som er brukt i kunstverkene.



Lolita college
Helt upåvirka av porno-debatten kan likevel ikke Ungerer være, ellers er det vanskelig å forstå hva gutten i forgrunnen har her å gjøre med logoen ”LOLITA College” på genserryggen. Men det er nok helst den litt gammelmodige stilen som gjør at boka ikke er noen opplagt kandidat til utgivelse i Norge. Kanskje det hjelper å ha fylt 76 år for å kunne tillate seg en snartur tilbake til idealrealismen. Jeg fornemmer imidlertid ingen smak av tran bak Ungerers idealverden, snarere et inderlig ønske om å glede leserne ved å la lykken ta innersvingen på hverdagsrealismen. Den som leser for å føle seg mindre ensom, vil finne trøst her.

Men for voksne lesere kan det bli vel mye av det gode når Rafis mørkhuda foreldre blir gode venner med Kis kinesiske opphav og reiser på utflukt sammen i et lykkelig flerkulturelt fellesskap. Kunstprosjektet fører alle barna i gata sammen. Når myndighetene vil ha ”søpla” fjerna, fører protestene til at direktøren for bymuseet overtar hele samlinga. Heldigvis ender ikke boka i et eventyr der Rafi og Ki gifter seg og får mange glade barn. Ungerer avslutter langt mer troverdig: ”Rafi og Ki forble venner for livet.”



Karikert kunstpublikum
Boka er skapt av en som veit å føye bilder og tekst sammen i en sterk kombinasjon. Sjøl om den antirasistiske holdningen kan bli i overkant tydelig, er det lenge sida jeg har sett ei bildebok med et såpass glødende engasjement. Budskapet er ikke bare at søppel kan bli kunst, og at barn kan være store kunstnere. Ungerer formidler tro på at barns kreative evner kan bringe dem forbi de fleste hindringer. Voksnes forhold til kunst har han visst mindre til overs for. Den avsluttende vernissasjen må ha vært en fryd å tegne for en mann med såpass mange kunstutstillinger bak seg. Kunstpublikummet må finne seg i å være karikert til de er nesten like rare som de utstilte fantasifigurene.





 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder