Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Åse Kristine Tveit: Siri og Sverre – Svalbardhelter på eventyr

Svart kull og hvit snø. Mørketid og midnattssol.
Naturidyll og isbjørnjakt. I Estrid Otts fortellinger fra Svalbard finner vi
sterke motsetninger, både i naturen og i kulturen, men vi støter også på
skildringer av tradisjonelle motsetninger som overskrides:
I to av bøkene fra midten av forrige århundre møter vi ei jente med gruvedilla
og en bløthjertet jegergutt.




Polarbølgen er tilbake. Det internasjonale Polaråret har skapt stor interesse for arktiske miljø, og det har haglet med lekre bokutgivelser og spektakulære tv-produksjoner. I alt det nye er det verdt å huske at polarmiljøet også tidligere inspirerte mange populære fortellere. Mens de nye bokutgivelsene, i alle fall for barn, dreier seg om å formidle kunnskap om arktiske miljø og dyreliv i fortellingens form, ble det i mellom- og tidlig etterkrigstid utgitt spenningsfortellinger om gutter i dette miljøet. Bøkene var skrevet av mannlige forfattere, under inspirasjon fra polarekspedisjoner med Roald Amundsen og andre eventyrere i spissen. En kvinnelig forfatter dukker opp i denne mannsdominerte arktislitteraturen, nemlig danske Estrid Ott. Hun har skrevet flere fortellinger fra Norge, av disse tre fra Svalbard. To av dem er Siri fra Svalbard og Sverre på Svalbard, som utkom henholdsvis 1939 og 1951. Hva blir resultatet når røff natur og karslig miljø formidles gjennom danske kvinneøyne?


Naturen i litteraturen, eller som landet, så folket

Norsk rikdom har gjennom vår historie hovedsakelig eksistert i drømmen; i Soria Moria, i eventyrenes kongsgårder og i drømmen om det nye liv i Den nye verden. Det vi alltid har hatt rikelig av, har ikke vært økonomisk eller kulturell velstand, men krevende natur og barskt klima.

Det har lenge eksistert en myte om det nordiske, som det utholdende, sterke og djerve. Den befestet seg gjennom 1500-tallets svenske Olavus Magnus’ skrift Historia om de nordiska folken, der det hevdes at menneskene i det kalde nord lever til de er ”160 år och därutöfver” (sitert etter Bø 2006, s. 24). Magnus’ bok uttrykker teorien om at klimaet former folkene ved å virke inn på deres karakter og egenskaper. Også polarheltenes skildringer av egne bragder, fra Fridtjof Nansens og Roald Amundsens hånd, og i våre dager fra blant andre Lars Monsen, har bidratt til at det kalde nordlige landskapet er blitt mytisk; som stedet for de djerve, de utholdende og de ekstraordinære menn under nordlyset.


Estrid Ott og Magnus Moen

Hvordan går det da når en dansk forfatter skal skildre noe så ”udansk” som Svalbard? Estrid Ott skriver med Sverre på Svalbard ei ytre sett tradisjonell guttebok, med ung, uredd helt på eventyr i barske farvann. Boka inngår i en serie om unggutten Sverre, som er på Lofotfiske og på Finnmarksvidda før han tar turen til Svalbard. Med det mannlige psevdonymet Magnus Moen, og ved bruk av guttebokas fortellingsmønster, håpet hun nok å nå ut til mange av gutteleserne. En av anmelderne gjenkjente forfatteren bak fortellingen, og slo fast at dette hadde hun skrevet bedre om før (S. H. 1951) . Guttebokas helter skal prøves i mannlige kvaliteter som utholdenhet, styrke og mot, gjerne under vanskelige naturforhold, og her føyer Sverre på Svalbard seg godt inn i tradisjonen. Anmelderen Joe mente at ”den har alle betingelser for å bli en ’best-seller’ blant den eldre garde av guttebok-lesere (Joe 1951). Det er likevel Otts bøker om jentene som har nådd størst utbredelse i Norge. Siri fra Svalbard kom i tre utgaver, hvorav den andre utgaven kom i et opplag på hele 10.000 eksemplarer [1].

Estrid Ott (1900-1967) var en av de store produsentene av barne- og ungdomsbøker i mellom- og etterkrigstida. I Norge er hun mest kjent for 1800-tallsfortellingen om Bjørne-Kari (1945), bondejenta fra Østerdalen med gode skyteferdigheter. Mange av bøkene hennes er det vi kan kalle ”jentebøker”; fortellinger om unge jenter i overgangen mellom barn og voksen, en overgang som i mange tilfeller preges av konflikt mellom jentenes frihet og omgivelsenes krav om tilpasning til et konvensjonelt kvinneliv. Kari Skjønsberg skriver i en artikkel om opprørere i jentebøker fra slutten av 1800-tallet og framover, at handlingen har en tendens til å slutte harmoniserende. Jentenes opprør kues, og de tilpasser seg kvinnelivets strengere rammer (Skjønsberg 1962). Dette er også tilfelle for mange av Otts heltinner, for eksempel Bjørne-Kari. I Siris tilfelle kjenner vi ikke utfallet av opprøret.

Ott hadde førstehånds kjennskap til nordområdene etter omfattende reiser på 1930-tallet. I 1933 overvintret hun i fangsthytte på Grønland. Gjennom store deler av forfatterskapet merkes engasjementet for jenters muligheter til utfoldelse og frihet.




Siri og Svalbard – svart og hvitt

Siri fra Svalbard er ei jentebok med noe så uvanlig som gruvedrift som et hovedmotiv i handlingen. Siris verden er Longyearbyen, der hun har vokst opp. Det er kullgruvene og naturen, i tillegg til skole- og familieliv og venninnene Beia og Maria Regine som er rammene om hennes liv. I boka om Siri tar gruvene stor plass, det er lagt vekt på å beskrive arbeidet med kullutvinning, og å vise både arbeidsforhold og arbeidsoperasjoner. Klassesamfunnet vises effektivt tidlig i fortellingen. Farens ansikt lyser hvitt blant alle de kullsvarte arbeidernes i heisen ned fra gruva (Ott 1939 s.10-11). Han er ingeniør og kan vaske seg i omkledningsrommet i gruva, mens arbeiderne må ta med seg skitten til brakka. Vi blir kjent med gruvedrifta ved å følge Siri og faren når de går med krøkt rygg gjennom de mørke og støvete gruvegangene. Her er det mange farer; steinras, tunge maskiner, fare for elektrisk støt og brann. Siri greier snarrådig å forhindre en ulykke (s. 62-63), noe som bekrefter at hun er fortrolig med forholdene og i stand til å handle sjølstendig.

Det er Siri og faren som utgjør familien. Mor og søstre er på fastlandet. Forfatteren har dermed lettere kunnet gi Siri stor frihet. Far er mindre nøye på bordskikk og lydighet. Kari Skjønsberg peker på at det er et mønster i bøkene om opprørske jenter at morsskikkelsen er fraværende, mens forholdet til far er tillitsfullt og godt. Skjønsberg argumenterer for at dette henger sammen med morsrollens hellighet i barnelitteraturen. Ei mor som ikke kan holde styr på sin egen datter, ville også i mellomkrigstidas jentebøker blitt for provoserende (Skjønsberg 1962, s. 177).

Den første utenfor-gruva-naturskildringen vi får, er lite storslagen: ”Tåka henger som en tjukk graut over fjellene. Regnet siler ned. Gjennom slaps og søle sleper traktoren det ene tunge lasset med varer etter det andre fra kaien og oppover fjellskrenten” (s. 21). Det er slett ikke det uberørte, arktisk hvite landskapet vi møter her, men skitt og larm og menneskelig aktivitet. Kontrasten til denne gjørmete skildringen, er glade unger som fryder seg over å sitte på traktortilhengeren. Uansett vær - det er deilig å bo i Longyearbyen, synes Siri.

Gleden over, og fortroligheten med vinterlandskapet kommer fram midtveis i fortellingen, når Siri, faren og en ung ingeniør er på hundesledetur. Terrenget er ulendt, hundene får los på en reinsdyrflokk og farer fram i ukontrollert tempo. Siri og faren behersker teknikken og holder styr på hundespannet og egne ski, mens unge ingeniør Mohn strever med begge deler. Siri fryder seg over sola, snøen, farten og ikke minst over å mestre situasjonen. Leveregelen hennes: ”Alt det en var redd for skulle en gjøre likevel” (s. 17), har kommet henne til nytte.

På denne turen får leseren en hyllest til det uberørte, til landskapet uten spor av mennesker.

Igjen kjører de i en vid dal mens snøen pudrer mennesker og dyr. Langt forut skjelner de en mektig fjord som synes å fortsette i det uendelige. Isen strekker seg mange kilometer utover. Gigantiske fjell skyter opp av vannet, og Siri merker at hjertet banker voldsomt; det er så vidunderlig å føle sin egen litenhet i den store, ville naturen (s. 97).

Siris reaksjon forteller både om hennes sterke kjærlighet til Svalbardnaturen og om en dyp respekt for den. Adjektivene ”vid”, ”mektig”, ”uendelige”, ”gigantiske”, ”store” og ”ville” brukes for å karakterisere naturen. Ordene gjør henne sjøl liten, men det skaper likevel ikke engstelse, men glede hos henne.

Et møte med en flokk moskusfe[2] er en annen dramatisk naturopplevelse. Siri og venninna Maria Regine blir slett ikke redde, de er vilt begeistret for de sjeldne dyrene og forsøker å komme så nær flokken som mulig. Dyrene stiller seg truende i forsvarsposisjon, men løper av gårde da jentene er noen små meter unna (s. 131-132). Dette viser den typiske holdningen hos både Siri og ei av venninnene – i stedet for å unngå å utsette seg for fare i Svalbardnaturen, tester de ut mulighetene i naturen. Siris mestring av omgivelsene gir henne høg sjøltillit, og hun blir oppgitt eller ler av de som ikke tør like mye som henne sjøl. Det gjelder for eksempel Beia, som blir redd i gruvene og ingeniør Mohn, som har trøbbel med hundespannet.

Naturen på Svalbard vises som både dramatisk og farefull, men også som vakker og noe en kan erobre, lære seg å mestre, respektere og fryde seg over. Det er hendelser i gruva og farene i naturen som skaper de dramatiske høydepunktene. Naturen er verken framstilt som idyllisk eller romantisk, men som beinhard realitet. Naturskildringene tydeliggjør Siris egenrådighet, mot og utholdenhet og viser Siri som Heltinne.




Sverres fangstmannsliv

Sverres dagligliv er fangstmannens. Etter et tilfeldig møte får han jobb som hjelpegutt for fangstmannen Daniel, og dermed venter det ham en sesong med fangst av sel, bjørn og fugl på Svalbard, Det er et stritt liv med mye hardt arbeid. Sverre får kjørt seg både fysisk og psykisk.

Fortellingen innledes med storm, snøen pisker Sverre i ansiktet da vi møter ham første gang. Han beskrives som en blond, brunbarket kar med glimt i blå øyne (Ott 1951 s. 7). Leseren skal ikke være i tvil om at det her blir tøffe tak for en tøff kar. Etter ankomsten til Svalbard, skal Sverre og Daniel ro fra Longyearbyen opp til Daniels fangsthytte (s. 32 ff). Roturen tar to dager, og er en enorm prøvelse for Sverres hender og utholdenhet. Han får blemmer og sår i hendene, uvant som han er med å ro. Men han biter tennene sammen og sier ingenting. Samtidig som han strever med smertene, er han i stand til å nyte naturens skjønnhet:

Sverre satt taus ved årene og sugde i seg alle de nye inntrykkene. Nå var han på vei bort fra alle mennesker, og han syntes det var rart å tenke på at all denne veldige skjønnhet omkring ham liksom bare var for ham selv og Daniel. Når den hvite breen som fløt ut mellom de høye fjelltoppene ble borte, så var det ingen andre som så den. Når en av de svære fossene, som hang som et veldig, hvitt bånd over den svarte fjellsiden, forsvant, så var det ingen andre som så den styrte sine vannmasser ut i fjorden, før han selv og Daniel kom tilbake dit, kanskje en gang om flere måneder (s. 33).

Akkurat som Siri, får Sverre en sterk opplevelse av det veldige og vakre i naturen, i kontrastert til hans egen lille eksistens. Han blir taus i møte med naturens storslagenhet. Samtidig inngir naturen ham dyp respekt. Den kan være farlig. Bresprekker, storm, isbjørn og kulde er alt sammen livstruende om en ikke vet å takle det. I tur og orden møter Sverre alt dette, og hjulpet av egen snarrådighet og Daniels erfaring takler han utfordringene på beste vis.

Fortellingen går i detalj både når det gjelder fangstmetoder, proviantering og dagligliv ved fangststasjonene. Fangstmannslivet er nært knyttet til naturens rytme, slik også dyrenes liv er det. Vind, temperatur, isforhold og lys bestemmer aktiviteten. Den som ikke tilpasser seg naturens krav, kan ikke greie seg. Et dramatisk møte med en død mann i ei av fangsthyttene viser nettopp dette. Den døde var ikke godt nok utstyrt, og har trolig drukket seg blind på metanol. Sverre og Daniel finner et lik til neste dag, og Sverre kjenner dem igjen. De to rundstjal fangsthytter, og han fikk sjøl besøk av dem tidligere på året. Fortellingens skurker og helter tydeliggjøres her. Skurkene makter ikke å tilpasse seg forholdene, mens våre helter både behersker og respekterer naturens krefter. Sprit beskrives i fortellingen som noe man gjerne kan bruke med måte. De to skurkene straffes for sin grådighet, ved at spriten de heller innpå, viser seg å være dødelig.

Sverres helteegenskaper er ikke bare de tradisjonelt maskuline; mot, utholdenhet og handlekraft. Han er også mentalt sterk; klok, ettertenksom og tålmodig. Tålmodigheten vises blant annet ved det langsiktige arbeidet med hunden Queen, som først er aggressiv mot ham, men som gjennom måneder med godsnakk og foring temmes til Sverres førerhund i hundespannet. Queen blir hunden han kan stole på under vanskelige forhold, for eksempel under en dramatisk breforsering (s. 134). Sverres måte å håndtere de besøkende kjeltringene på, viser at han er en gløgg fyr. Han tar ikke opp kampen fysisk, men vinner fram ved å bruke list. De ekstreme naturforholdene skaper dramatiske situasjoner der Sverres egenskaper blir prøvet, og det er denne prøvingen av Sverre som utgjør fortellingens tematiske sentrum.


Jentedrømmer og gutteerfaringer

I franske Simone de Beauvoirs bok Det annet kjønn (orig. utg. 1949) er menneskelig frihet og utvikling knyttet til handling og overskridelse, eller transcendens. For kvinner er likevel handlingsrommet sterkt begrenset, på grunn av oppdragelse og miljøets gjeldende normer for øvrig. Kvinnas kroppslige særtrekk har knyttet henne til morsrollen og til husarbeidet. Hun er blitt stengt inne i gjentakelsen og det immanente, mens mannen har mulighetene til å gå ut i verden, skape noe nytt, og gjennom det bekrefte seg sjøl som mann og subjekt.

Disse to rollene er tydelige når vi leser om Siri og Sverre, og ser hvilke mulighetsbetingelser de har. Siri er oppvokst på Svalbard, hun uttrykker sterk tilhørighet til stedet, til gruvedriften og til naturen, men først og fremst til faren som er hennes store helt. Opprør og trass retter seg mot moren, storesøsteren og til dels venninna Beia, som forsøker å pålegge Siri deres snevre rammer for kvinnelig atferd. Beia vil ingenting annet enn å bli sykepleier, for henne er det det mest meningsfulle som tenkes kan. Hun vises som en omsorgsfull, litt engstelig jente. Beia fyller den tradisjonelle kvinnerollen, med selvutslettende omsorg for andre som tydelig karaktertrekk. Hun ser ut til å øve seg i rollen som mor og hustru.

Siri vises til forskjell fra Beia som utålmodig og lite empatisk. Hun forsøker å få til håndarbeid, men har ikke ro til det. Hun blir rørt av morens brev, men det preller raskt av, og hun bruker heller energien på fysiske uteaktiviteter. Hun har heller ikke myke følelser for dyrene som blir fanget eller skutt, og viser stor forståelse for fangstmetodene hun lærer hos fangstmannsdattera Maria Regine. Fortellingen viser fram de tradisjonelle kvinnelige verdier og interesser gjennom Beia, men streber etter å vise at Siri tør og vil noe ganske annet. Siris motto: ”Alt det en var redd for skulle en gjøre likevel”, tydeliggjør henne som en person som vil overskride, vil transcendere egne grenser.

Siri vil bli gruveingeniør som faren, til tross for Beias avvisning av at dette er mulig for ei jente. Faren stiller seg derimot positiv til hennes planer (Ott 1939 s. 89 ). For Siri er gruvedriften og det frie livet utendørs drømmen; altså et liv som stort sett var forbeholdt menn. Hun etterstreber det mannlige i den grad at hun også ønsker å reagere som en gutt, for eksempel da hun går til faren og krever å bli igjen hos han mens moren og søstrene drar til Oslo. Hun begynner å gråte fordi hun frykter at faren vil sende henne sørover. Samtidig blir hun rasende på seg selv: ”at hun ikke kunne oppføre seg som en gutt likevel” (s. 20).

Siris forakt for tradisjonelt feminine saker som sminke og pene manerer, og manglende interesse for sykepleie, matlaging og håndarbeid, som de typisk kvinnelige arbeidsoppgaver, viser henne som guttejente. Med gruveingeniør som framtidsplan, ser det ikke ut til å være annen råd enn å tre ut av alt det kvinnelige. Dette bekrefter de Beauvoirs oppfatning om kvinnene som innestengt. Å gå ut av det ”kvinnelige rommet” innebærer for Siri at den kvinnelige identiteten må forkastes fullstendig.

Når det gjelder kjærlighet, er det knapt antydet noe i den retning i boka, men vi ser jo at den unge ingeniør Mohn kunne vært en potensiell kjærestekandidat, i kraft av sin utdannelse og alder og ved ett tilfelle: Heltemodige innsats. Tatt i betraktning at hovedpersonen er ei jente på 15 år, er det uvanlig lite energi hun bruker på gutter. En mulig lesning av dette, er at et jenteliv som gruveingeniør forstås som et radikalt alternativt valg til det tradisjonelle livsmønsteret, med kjæreste først og familieliv etterpå.

I likhet med Siri fra Svalbard har ikke Sverre på Svalbard noen kjærlighetshistorie, det er da heller ikke å vente i ei guttebok fra 1951. Det er likevel antydet en aktuell kandidat; samejenta Pauline som bor hos Sverres mor i Tromsø. Hun tror hun er fattig, men viser seg å være arving til en hel reinflokk. Dette er det Sverre som forteller henne, og han blir slik den kunnskapsrike losen som leder henne inn i en ny forståelse av seg sjøl og sin posisjon. Vi vet ikke hvor gammel hun er, men Sverre kommenterer at hun er blitt ”stor” og ”nikker anerkjennende” til dette, noe som kan antyde konfirmasjonsalder, tatt i betraktning hennes ærbare rødming når hun mottar gave fra den lett sjenerte Sverres hånd (Ott 1951 s. 21).

Sverres gode egenskaper omfatter i tillegg til de tradisjonelt maskuline som ble nevnt ovenfor, også det som regnes for mer feminine egenskaper. Han er huslig, og kan mye om matlaging og søm, som han har ”lært av mor” (s. 57). Han er også noe bløthjertet med hensyn til jakt: ”Han syntes så inderlig synd på de stakkars selene som troskyldig lot seg lokke rett inn i døden. Men det vågde han jo ikke å si noe om til Daniel” (s. 47). Han vedgår også flere ganger at han er redd; både da han må sove med et lik i underkøya, og da han får besøk av kjeltringer. I tillegg tar mørketida på han, så sterkt at han iblant bare vil legge seg til og gråte (144).


Helhetlig helterolle, avgrenset heltinnerolle

Der Siri er utålmodig og antihuslig og søker ut på eventyr, er Sverre både en tålmodig og huslig ung mann, som har et balansert forhold mellom hjemme- og uteaktiviteter. Som Siri bryter med jenterollen, bryter Sverre med gutterollen. Det er likevel tydelig at handlingsrommet for Sverre er langt større. Han kan tillate seg å utfylle sin fangstmannsrolle med egenskaper han kan hente i ”kvinnerommet”, uten at han dermed må forlate sitt maskuline ståsted. Han kan vokse som menneske ved å balansere det maskuline med elementer av det feminine til en helhet. Daniel fungerer til dels som en rollemodell for en slik feminin/maskulin balanse. Siri gis ikke et slikt handlingsrom, men må som overskridende kvinne gå ut av kvinnerommet og lukke døra bak seg. I det hun trer ut av den tradisjonelle kvinnerolla, mister hun sitt kvinnelige ståsted, og har ingen kvinnelige rollemodeller.

En kan spørre seg hva de mange tusen jenteleserne av denne boka fikk med seg av holdninger, ved siden av en spennende fortelling. Identifiserte de seg med Siri? Overtok de holdningen boka viser, om at et valg av tradisjonelt mannsyrke medfører å ta avstand fra alt som kan kalles tradisjonelt kvinnelig? Norske kvinners yrkesvalg holdt seg til sine tradisjonelle kjønnsbestemte skillelinjer til langt inn på 1970-tallet. Lite tyder på at de mange leserne ble inspirert til å overskride kjønnsrollene ved sine valg av utdanning og yrke. Hva mente kritikerne? Anmelderne jublet da boka utkom, men av ulike grunner. Aftenpostens K.L. holder fram de stemningsfulle og ”ekte skildringene” og forholdet mellom far og datter som de store kvalitetene, mens Morgenbladets A.M.G. betoner at boka er ”frisk og humørfylt”. R.O. i Arbeiderbladet er fornøyd med at ”kameratforholdet mellom far og datter er tiltalende og uten spor av sentimentalitet”. Denne anmelderen er også begeistret for Siris ingeniørplaner og vektlegger dette i sin anmeldelse, mens de andre anmelderne ikke nevner noe om hennes yrkesplaner.

Både Siri fra Svalbard og Sverre på Svalbard viser oss ungdommer som er overskridende i forhold til hva som var vanlige kjønnsroller i jente- og guttebøker i sin samtid. Samtidig som Siri og Sverre bryter med datidens rollemønstre, gjør de det likevel på rollebestemt vis. På gutteboksida finnes det adskillige titler fra 1920- og fram til på 1960-tallet som skildrer fangst- og sjølivet på Svalbard eller i havområdene omkring. Noen eksempler er: Peder Flint: Speidergutter på Spitsbergen (1922), Cornelius Moe: På eventyr i Nordhavet (1922) og Erling Næss: Erik drar nordover (1953). Som i fortellingen om Sverre, møter vi i disse bøkene unge og eldre karer i kamp med natur, dyr og skurkaktige menn. Sverres helteegenskaper sammenfaller i noen grad med de andre guttebokheltenes, men de mindre hardbarkede trekkene jeg har pekt på hos Sverre, mangler nesten helt hos de andre guttebokheltene. Det er ikke før i Leif Hamres spennende bøker fra slutten av 1950-tallet at guttebokheltene også kan vise redsel uten å miste sin status som helt. Et inntrykk av hva som var kriteriene for god litteratur for norske gutter på 1950-tallet, kom fram i talen ved utdelingen av Kirke- og undervisningsdepartementets førstepris i 1957. ”…vår tids gutter trenger helter – de har behov for sunne, dyktige, klarsynte og høyverdige mannfolk de kan se opp til og identifisere seg med” (Sitert etter Ørjasæter 1981 s. 251). Hamre fikk prisen for Otter Tre To Kaller i 1957

Siri er både ei typisk og ei utypisk heltinne for si tid. Hun likner Estrid Otts mange andre jenteskikkelser, også Bjørne-Kari (1946) er guttejente, i likhet med de fleste av forfatterens protagonister. Sammenliknet med Estrid Otts forfatterskap var andre ungpikebøker mer blodfattige når det gjaldt emner som jakt, industri og barsk natur. Det var et miljø som var overlatt gutta. I blant andre Eugenie Winthers og Annik Saxegaards jentebøker fra samme tid, finner vi også heltinner som går sine egne veier og bryter med konvensjonene, men på langt nær så kompromissløst som i Siri fra Svalbard. Siris frie liv på Svalbard tar slutt, men vi får ikke vite om hun kjemper seg fram til å nå drømmen sin om å bli gruveingeniør. Hennes livsholdning speiler et utsagn fra en av de aller første ungpikebøkene; Louisa May Alcotts Småfrøkner(1868), der Jo March erklærer at ”Det er galt nok å være pike, om jeg ikke også skal være dame! Jeg kommer aldri over min skuffelse ved ikke å være gutt” (Alcott 1923 s. 3)

I bøkene om Siri og Sverre brukes polarnaturen til å skape dramatiske handlingstopper. Naturen fungerer også effektivt som redskap i karaktertegningen. For Siris del fungerer også naturen som et erobret frirom, et sted for utfoldelse. Styrke, utholdenhet, snarrådighet og godt humør er felles egenskaper hos Siri og Sverre. Det er egenskaper vi kan gjenkjenne i de mer dokumentariske fortellingene om polarheltene.


Fotnoter

[1] Opplysningene er gitt av Nilske Kårbø Erichsen, Gyldendal
[2] På fortellingens tid var det satt ut en moskusstamme på Svalbard, som seinere er dødd ut.


Litteratur:

Alcott, L. M. (1923). Småfrøkner : fortelling / Overs. av Elise Horn. - Kristiania : Aschehoug

A.M.G. (1939). ”Estrid Ott: Siri fra Svalbard”. – I: Morgenbladet, 18.12.

Bø, G. (2006). Å dikte Norge : dikterne om det norske. Bergen : Fagbokforlaget

De Beauvoir, S. (2000) Det annet kjønn / oversatt av Bente Christensen. – Oslo : Bokklubben

Joe. (1951). ”Magnus Moen: ’Sverre på Svalbard’”. (Avisanmeldelse fra NBIs arkiv)

K.L. (1939). ”Pikebøker”. – I: Aftenposten, 02.12. Ott, E.(1945). Bjørne-Kari / Overs. av Lauritz Opstad. – Oslo : Aschehoug

Ott, E. (1939). Siri fra Svalbard / Overs. av Esther Normann Treider. - Oslo : Aschehoug

Ott, E.. (1951). Sverre på Svalbard. - Oslo : Damm, 1951

R. G. (1939). ”Estrid Ott: Siri fra Svalbard”. – I: Arbeiderbladet, 14.12.

Richard, A.B. og Ebbe, A. (1996). ”Tidens kvinder”. S. 379-389. I: Nordisk kvindelitteraturhistorie 3. København : Rosinante

S.H. (1951). ”Svalbard. Magnus Moen: Sverre på Svalbard” (Avisanmeldelse fra NBIs arkiv)

Skjønsberg, K. (1962). ”Opprørerne i pikebøkene”. – S. 173-186. – I: Samtiden

Weinreich, T. (2006). ”Estrid Ott”. S. 448-452. I: Historien om børnelitteratur: dansk børnelitteratur gennem 400 år. København : Branner og Korch

Winther, C. (1955). ”Estrid Ott”. S. 86-106. I: Danske børnebogsforfattere. 3. udg. Århus : Søren Lunds forlag

Ørjasæter, T. (1981). ”Barne- og ungdomslitteraturen fram til vår egen tid”. – S. 212-324. – I: Den norske barnelitteraturen gjennom 200 år. – Oslo : Cappelen

(De to anmeldelsene av Sverre på Svalbard (av S.H. og Joe) mangler opplysninger om hvilken avis de ble trykket i. Anmeldelsene er fra Norsk barnebokinstitutts arkiv.)



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder