Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Artikkel av Nina Goga

Snorrette eller labyrintiske veier til kunnskap?

De siste tiårene har det vært en merkbar økning i antall utgivelser av kunnskapsbøker rettet mot barn og unge. Utgivelser med opphav i engelskspråklige forlag dominerer. Bøkene er preget av en viss konsensus i måten å framstille og definere kunnskap på. Med utgangspunkt i den nylig utgitte danske boken Børnenes Ænsyklopædi sammenlikner Nina Goga i denne artikkelen noen strukturerende trekk ved nyere kunnskapsbøker eller ensyklopedier for barn og unge.

Av Nina Goga






Barnelitterære ensyklopedier

Det synes noe underlig at det under oppslagsordet ’encyklopædi’ i det danske Leksikon for Børnelitteratur (2003) ikke blir gitt eksempler på barnelitterære ensyklopedier. Her kunne både Johan Amos Comenius’ Orbis Sensualium Pictus [1] (1658), Johann Bernhard Basedows Elementarwerk (1770-1774) og bøker av typen Verden omkring oss [2] (1955) eller Aschehougs juniorleksikon [3] (2003) vært nevnt. I tillegg, og som en særlig utfordring vil jeg tro, finnes det en type barnelitterære tekster som presser både rammene for og forståelsen av hva en ensyklopedi kan eller skal være. Nyere eksempler på dette er Ragnar Hovlands Verdt å vite [trur eg] (2002) som forklarer seg selv som ”ei oppslagsbok for unge i alle aldrar om kva som er verdt å vite i livet”. Men også Jean-Bernard Pouy, Serge Bloch og Anne Blanchards L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies [4] (2006), som vant BolognaRagazzi Award i 2007 for beste ”Non Fiction”.

I denne artikkelen skal jeg, med utgangspunkt i den danske boken Børnenes Ænsyklopædi, se nærmere på noen strukturerende trekk ved nyere ensyklopedier eller kunnskapsbøker for barn og unge. I undersøkelsen vil jeg i tillegg til boken e.encyclopedia (2006) trekke inn de alt nevnte bøkene Aschehougs juniorleksikon og L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies for å tydeliggjøre hvordan disse trekkene turneres i nyere ensyklopedier for barn og unge. Jeg ser først på hvordan de ulike bøkene forstår seg selv som ensyklopedier og tar deretter opp ulike praksiser i forhold til kryssreferanser og valg av oppslagsord. Bøkenes illustrasjonsmateriale er også gjenstand for analyse og sist, men ikke minst, blir også graden av tekstenes entydig- eller flertydighet undersøkt nærmere.




Hva er en ensyklopedi?

Alt valg av skrivemåten for ordet ’ensyklopedi’, eller ’encyklopædi’ på dansk, i tittelen Børnenes Ænsyklopædi gir signaler om at denne utgivelsen er selvstendig og fritt tenkende. Ordet ’Ænsyklopædi’ er, om ikke et nonsensord, så i hvert fall et ord som ikke er å finne i Den Danske Ordbog. Med denne tittelen kan altså redaktørene stave seg bort fra ordboksdefinisjonene av ordet ’ensyklopedi’. Det vil si gi uttrykk for at Børnenes Ænsyklopædi ikke riktig er å forstå som et

      opslagsværk som giver en oversigt over den samlede viden inden for et bestemt el. samtlige fagområder • især i form af et bogværk med alfabetisk ordnede artikler der behandler stoffet i afrundede helheder (Den Danske Ordbog)

    Boken gir verken oversikt, samlet viten eller behandler sitt stoff i avrundete helheter. Men den har samlet og ordnet en mengde oppslagsord, og gjort skjønnlitterære, definitoriske, essayistiske, og visuelle tilnærmelser til en utvidet, endret eller ny forståelse av disse ordene. Noen ord gis det også flere bud på. Dette gjelder for eksempel ord som død, Gud og røv, men også ordet ænsyklopædi. Og selv om baksideteksten påpeker at dette ikke er ”et rigtigt leksikon”, kan det å studere oppslagsordene ’Ænsyklopædi 1’ og ’Ænsyklopædi 2’ kanskje få betydning for måten man oppfatter boken på. Hanne Kvists tekst til ’Ænsyklopædi 1’ kan sies å være delt mellom en kritisk definitorisk del og en illustrerende eller eksempelorientert del. Første setning er en tilnærmet standarddefinisjon: ”En Ænsyklopædi er en bog, som fortæller om alle ting i verden på en grundig og klog måde”. Men alt i neste setning vrir forklaringen seg unna og går over i en mer problematiserende dialog med leseren:

      Problemet med en Ænsyklopædi er, at hvis alle ting i verden skal stå i den, så bliver Ænsyklopædien større end hele verden. Derfor snyder man. Hvis man vil fortælle om myrer, fortæller man ikke om ALLE myrer i hele verden. Man nøjes med at fortælle om en typisk og helt almindelig myre, selv om det selvfølgelig er noget vrøvl, for alle myrer er jo særlige og helt specielle. Sådan en myrehistorie her ville for eksempel aldrig stå i en Ænsyklopædi:

    På ny gjør teksten et omslag og leseren kan nå stifte bekjentskap med en maur ved navn Otto. Det meste som fortelles om denne mauren vil man ikke kunne lese i bøker av typen Barnas bok om insekter. For Otto er overtroisk, har sett et stjerneskudd og ønsker seg kanskje en ”safarirejse til Afrika for at se på myreslugere”. Oppslag 1 om hva en ’ænsyklopædi’ er, demonstrerer selv hva man kan vente seg at Børnenes Ænsyklopædi er for en slags oppslagsbok. Her er både forklaring, forvrengning og forvirring.

    Teksten til ’Ænsyklopædi 2’ er mindre faglig generell og mer personlig essayistisk. Her tar Tea Bendix for seg forholdet mellom ensyklopedien som kunnskapskilde og ensyklopedien som fortapelse:

      Hvis du har et leksikon og en far i huset, så ved du, at der er visse ting, man skal passe på med at sige. Du skal endelig ikke sige et svært ord eller et ord, der kommer fra et andet land. For pludselig har han rejst sig. Han bakser og rumsterer, og så kommer han tilbage med en kæmpemæssig bog. Stor som et hus. Sønneke, du har fat i noget dér, det må vi til bunds i, siger han og dykker ned i bogen. Helt væk. Forvandlet. Hallo.



    Siden L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies kun har egennavn som oppslagsord og slik likner en samling minibiografier eller portretter, er det ikke å forvente at ’ensyklopedi’ skal være et eget oppslagsord i boken. Forordet bestemmer boken som et portrettgalleri, altså en utstilling eller oppstilling leseren kan vandre rundt i. Det er derimot verdt å legge merke til at verken e.encyclopedia eller Aschehougs juniorleksikon har ord som ’ensyklopedi’ eller ’leksikon’ som oppslagsord eller som indeksord. Likevel vil man kunne finne innslag av refleksjon og selvforståelse i forhold til hva en ensyklopedi eller et leksikon kan være. I Aschehougs juniorleksikon innledes redaksjonens forord med en presisering av at leksikonet i første rekke er ”beregnet for barn i alderen 9-14 år, men egner seg som et lettlest oppslagsverk for alle som vil ha lett tilgjengelige kunnskaper i kortfattet form”.



    Boken e.encyclopedia mangler forord, men har i stedet en tosiders leserinstruksjon, ”How to use the e-links”, som forklarer hvordan forholdet mellom boken og nettstedet Google fungerer:

      The e.encyclopedia has its own website, created by DK [dvs. forlaget Dorling Kindersley] and GoogleTM. When you look up a subject in the book, the article gives you key facts and displays a keyword that links you to a wealth of extra information online. Just follow these easy steps.

    Kanskje er det slik at denne boken forstår seg selv mer som et nettsted enn som bok? Den femtrinns ordnete leserinstruksjonen om hvordan man skal gå fram for å forbinde boken med nettet er rik på ikoner, piler og eksempler på oppslag. Vi kan også merke oss at mens Børnenes Ænsyklopædi hevder at en ensyklopedi ”er en verden i sig selv”, så er det ifølge e.encyclopedia utenfor boken at kunnskapens rikdom, eller rike, finnes. Hva angår målgruppe, så noteres det i baksideteksten at boken, og nettsidene, rommer ”[e]verything you need for school projects and homework”. Altså skoleelever som ønsker å oppnå den kunnskap skolen etterspør.



    Med L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies forholder det seg nærmest motsatt. Boken har ingen oppgitt aldersbegrensning, men er tilegnet "alle de som, en gang, har sittet og drømt bakerst ved radiatoren" [5]. Innholdet tar også mål av seg å fylle hullene i den kunnskap skolen vanligvis har formidlet om de personene som portretteres i boken. I dette har boken likhetstrekk med Børnenes Ænsyklopædi. I bøker som dette møter leserne ikke-kanonisert kunnskap formidlet ved hjelp av utfordrende litterære grep.


    Kryssreferanser og krumspring

    Henvisningen eller kryssreferansen er ensyklopediens nav. I ensyklopediens ’sirkel av instruksjoner’ (enkyklios paideia) er det henvisninger og kryssreferanser som holder teksten eller lesningen i bevegelse [6]. Det som forklares krever nye forklaringer og alt man møter av stort og smått i hverdagen kan man søke kunnskap om i et oppslagsverk. I Tea Bendix’ ensyklopedi-tekst er de evige henvisninger og oppslag i ferd med å lenke henne til boken:

      […] snart var jeg helt væk. Jeg læste om trapper, trøske og tæv. Og hver gang jeg rejste mig for at gå ud, så bemærkede jeg for eksempel, at der stod bouteille på vinflaskerne, og så gik jeg tilbage, og slog også det op.

    Hva er det så som gjør at man står i fare for å fortape seg i kryssreferanser, for å bli ”helt væk”? Hva er det man kan finne og hva er det som kan føre en vekk og vill? Børnenes Ænsyklopædi inneholder 209 oppslagsord ordnet i alfabetisk rekkefølge og til alle oppslagsord hører minst én henvisning. Starter man med bokens første oppslagsord ’Aftenkjole’ og følger henvisningen knyttet til dette, er man ganske snart, via ’Catwalk’>’Kjole’ og ’Sweater’ i gang med å lese om ’Kaktus’, ’Trold’ og ’Redningsaktion’. Som i tilfellet med alle ensyklopedier og oppslagsverk av denne typen, er det friheten til å gå inn i teksten hvor som helst og spenningen, gleden eller overraskelsen ved å følge de tankemessige og språklige krumspring henvisningene legger opp til, som gir lesningen verdi. Denne lesemåten er noe Tove Krebs Langes forsideillustrasjon gir tydelige signaler om. En liknende illustrasjon møter leseren i forbindelse med oppslagsordet ’Laborantlabyrint’ som også er det oppslagsordet det henvises til i ’Ænsyklopædi 2’. Ikke bare tekstene, også illustrasjonene peker mot og leker med hverandre.

    Mens e.encyclopedia er basert på en henvisnings- eller hyperteksttenkning, som med få museklikk fører deg vidt av sted, så begrenses eller styres henvisningene i Aschehougs juniorleksikon i større grad innenfor bokens egne rammer gjennom bokser med overskriften ”Les mer om”. På alle oppslag finnes det likevel nettadresser til videre utdyping. Samarbeidet mellom e.encyclopedia og Google har ført til en viss styring av lenkene i retning av at nettoppslagene skal være relevante for målgruppen. I Aschehougs juniorleksikon tas det ”forbehold om at enkelte linker kan ha blitt lagt ned etter at redaksjonens arbeid ble avsluttet” [7]. Her har altså ikke redaksjonen eller forlaget styring med hvor lenkene i vid forstand kan føre leseren hen. Når det gjelder valg av oppslagsord (Aschehougs juniorleksikon) og søkeord (e.encyclopedia), så preges det av tematisk nærhet til emnet lenken går fra. Slår man opp på ’Danmark’, blir man tipset om å lese mer om ’Færøyene’, ’Grønland’ og ’Nordens historie’, og slår man opp på ’Theatre’ i e.encyclopedia, finner man henvisninger til oppslag om ’stage’, ’tragedy’ og ’comedy’ i boken og til søkeordet ’drama’ i den elektroniske ressursen. Igjen ser vi at det er den franske L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies som har mest til felles med Børnenes Ænsyklopædi. Riktignok inneholder den ingen henvisninger, men oppslagene er utstyrt med egne margnotater, eller marginalia av ulik karakter. Det kan være korte faktanotiser om liv og verk eller det kan være sitater og mer kuriøse opplysninger.


    Entydig eller utfordrende. Om illustrasjoner og tekst

    I likhet med mange andre ensyklopedier er Børnenes Ænsyklopædi redigert av et knippe mennesker, mens tekstene til de ulike oppslagsordene er skrevet, og/eller illustrert, av mange forskjellige. Redaktørene for boken er illustratørene og barnebokforfatterne Tea Bendix og Hanne Kvist og forlagsredaktøren Elin Algreen-Petersen. Alle tre har levert egne bidrag til boken. I tillegg har de med seg 60 andre barnebokkunstnere. Noen av oppslagsordene utlegges både i tekst og bilde, noen bare som tekst, mens hele 75 av bokens oppslagsord utlegges kun visuelt i form av tegninger, trykk, montasjer eller installasjoner. For eksempel utlegges oppslagsordet ’Mor’ over et helt oppslag med en tegning (signert Kirsten Raagaard) av en kjempestor, liggende purke som dier hele femten små grisunger. Eller ordene ’Butik’, som utlegges med en av Julie Kyhls mange morsomme og detaljrike raritetskabinetter. Ideen med kun å illustrere over en tredjedel av oppslagsordene er både original og mulig å knytte opp til noe av det som gjorde Denis Diderots og Jean le Rond d’Alemberts Encyclopédie (1751) så spesiell, nemlig de mange plansjene som ledsaget oppslagsordene.



    Vanligvis skal ensyklopedienes plansjer og illustrasjoner demonstrere og forklare. Slik er det også med illustrasjonsmaterialet i Aschehougs juniorleksikon og e.encyclopedia. Mens kanskje så mye som 95 % av illustrasjonene i e.encyclopedia er fotografier av for eksempel representative dyr, planter, objekter, mennesker og deres handlinger, så er illustrasjonene i Aschehougs juniorleksikon atskillig mer varierte. I tillegg til fotografier, finner vi her mange fagdetaljerte tegninger av dyr og planter slik vi kjenner disse fra botanikk- og zoologibøkene. Dessuten tegninger som illustrerer situasjoner og mennesker i handling (”Roma blir plyndret”), kart over landområder og modelltegninger (”Slik beveger bølgene seg” eller ”Innsjøens livsløp”). Selv om hvert enkelt oppslag i begge disse bøkene er preget av at bildematerialet er mer eller mindre fritt distribuert på sidene, er det vanskelig å snakke om oppslagene som reelle montasjer eller collager. Det oppstår sjelden kontraster eller friksjon mellom de ulike bildene eller mellom bildene og teksten. Det gjør det derimot både i L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies og Børnenes Ænsyklopædi. I den franske ensyklopedien er det Serge Bloch som har hatt ansvaret for å utforme portrettene av de biograferte personene. Portrettene benytter et rikt formspråk der elementene som møter hverandre ofte skaper humoristiske eller underfundige kommentarer til den biografertes liv. Foruten disse hovedportrettene inneholder oppslagene også fotografier, ofte delvis bearbeidet, og dessuten eksempler på arbeid eller saker de biograferte er kjent for, som bildet av Mona Lisa i forbindelse med oppslaget om Leonardo da Vinci.



    Også illustrasjonene i Børnenes Ænsyklopædi åpner et rikere poetisk og humoristisk register enn entydige og avgrensende realitetsorienterte illustrasjoner. I tillegg til nevnte Julie Kyhl, står Rasmus Bregnhøi, Jon Ranheimsæter og Tea Bendix for flertallet av bokens illustrasjoner. Disse fire viser fram en viktig og utfordrende formmessig spennvidde. Mens Bendix’ tegninger ofte er duse og poetiske, og Bregnhøis er heller klassiske barnebokillustrasjoner (selv om de er rik på artige detaljer, som til ordet ’Feber’), så er Ranheimsæters illustrasjoner mer hardkokte, friske og overraskende, som til oppslagsordet ’Bang’ eller ’Hammer’.




    På samme vis som illustrasjonene, er heller ikke flertallet av tekstene i Børnenes Ænsyklopædi opptatt av entydige definisjoner og forklaringer. Om lag 60 tekster kan karakteriseres som sakprosanære eller essayistiske, mens om lag 74 tekster mest av alt er skjønnlitterære fortellinger. Mange av fortellingene er både søte og morsomme og noen er mer groteske og vanvittige (som fortellingen til ordet ’Skrænt’ av Daniel Zimakoff). Det er Pablo Llambías som har skrevet flest tekster av denne typen i Børnenes Ænsyklopædi. Hans kjennemerke er den personlig forankrete sanselige minitayren, som til ordet ’Plaster’: ”Jeg har brækket benet. Det var næsten gået af. En bil var kørt hen over det. Nu har jeg plaster på. Når benet er vokset sammen, vil jeg bruge plasteret igjen. Jeg vil save min lillebrors hånd af, så kan han prøve plasteret på. >> se også Sav”. Eller til ’Lomme’: ”Det er dejligt at have bukselommer. Det er svært at få fingrene ned i dem. Jeg hader de her bukser, fordi der ikke er noget bælte i dem. De falder ned. Jeg bliver nødt til at have fingrene i lommerne for at holde bukserne oppe. Jeg ville ønske, jeg havde fået bælte på. >> se også Kastanjer”.

    Mest litterært utfordrende er etter min mening likevel de sakprosanære eller essayistiske tekstene. En av storleverandørene av slike tekster er Oscar K (synonym for Ole Dalgaard). Oscar Ks tekster kjennetegnes av en blanding av saklig knapphet, språklig humor og praktisk hverdagsorientering. Et talende eksempel er teksten til oppslagsordet ’Røv 2’ [8]. Der tar Oscar K mål av seg å belyse mange av de språklige sammenhenger ordet røv opptrer i på dansk. Og det er mange. Teksten er derfor en praktisk orientering til de leserne som vil utvide sitt språklige register og unngå å være ”på røven”, det vil si ”ikke forstår de mange måder, røven omtales på”. Oscar K innleder med en avgrensning og presisering: ”Røv betyder egentlig hul, så det er noget pjat at sige røvhul”. Men ellers stilles ’røv’ i sammenheng med en rekke andre ord, som:

      højrøvet (rank, fornem person, hvor røven sidder så højt, at den ser ned på folk), røv med ører (= hul med ører = dum). Luk røven (luk hullet = luk munden = ti stille), røven af fjerde division (allerbagest = nummer sjok), køre på røven (dvs. ingenting = uden billet = gratis, f.eks. i S-tog og busser).

    At det nettopp er et hverdagsaktuelt, men neppe fornemt, ord som plukkes opp og turneres saklig og semantisk i to utfyllende tekster, gir kanskje også ekstra grobunn for en løssluppen humor. Ordet ’røv’ er nok ikke et alminnelig oppslagsord i ensyklopedier og leksikon for barn og unge. Det er derimot ’kamel’, ’Albert Einstein’ og ’skjelett’ og det kan derfor være interessant å peile på kryss og tvers i de omtalte bøkene og sammenlikne tekstene til oppslagsord som er felles.


    Avklaring eller avledning

    Oppslagsordet ’kamel’ finnes både i Børnenes Ænsyklopædi og i Aschehougs juniorleksikon. I førstnevnte består teksten kun av én setning. Den er i høyeste grad definitorisk og lyder: ”Den med to pukler. >> se også Dromedar”. I det hele kan vi si at i denne ene setning blir sannsynligvis det vanligste spørsmålet når det gjelder kameler besvart og vil derfor dekke de fleste kunnskapssøkende leseres behov når de slår opp på ’kamel’. At denne informasjonen, én eller to pukler, også er relevant i oppslaget i Aschehougs juniorleksikon, kommer tydelig til uttrykk ved at puklene omtales både i oppslagets hovedtekst og i en egen faktarute nederst i oppslagets venstre hjørne. Oppslaget i Aschehougs juniorleksikon omhandler ikke bare kameler, men også andre kameldyr som lama (kameldyr uten pukkel), alpakka, guanako og vikunja. Oppslagets hovedtekst omhandler zoologisk standardinformasjon om levested, utseende og nytte- eller bruksverdi. På oppslaget finner vi både fotografier og tegninger. Til tegningene hører det forklarende tekster. For eksempel viser en tegning et utsnitt av kamelens hode og har en strek fra øyet til en tekst som lyder ”De lange, tykke øyevippene beskytter øynene mot den stekende solen og de iskalde ørkennettene”. I tillegg til å forklare spesifikke trekk som den tykke pelsen, de lange beina og de brede føttene, rommer slike tekster også informasjon om kamelens fysiske omgivelser. Den store forskjellen på oppslagsbøker for voksne og oppslagsbøker for barn og unge har med dette forholdet mellom hovedtekst, illustrasjoner og forklarende sidetekster å gjøre. Mens hovedteksten, selve leksikonartikkelen, dominerer oppsett og styrer leseretningen i oppslagsverk for voksne, så er de ulike ”artiklene” i oppslagsverk for barn og unge preget av at stoffet er mye mer romlig distribuert og at leseretningen dermed i større grad overlates til leserens impulsive lesning.

    Et viktig spørsmål i arbeid med den slags oppslag og tekster er selvsagt hvor oppstykket og fragmentert et oppslag skal være, og om det ikke også kan være behov for en viss kobling, utover selve oppslagsordet, mellom de ulike tekststykkene. Struktur, oppsett, orden, bokser, streker, illustrasjoner – alt trekker i leseren. Spørsmålet blir om hvert enkelt element trekker sterkt nok til at leseren kan ta for seg alle elementene, i sin egen personlige rekkefølge, eller om den overveldende mengden bare fører til at leseren beveger seg på overflaten: ser på bildene, leser førstelinjen eller fortaper seg i kryssreferansenes nettverk? Mens oppslaget om ’skeleton’ i e.encyclopedia inneholder tre ulike fotografier (to er databehandlete røntgenbilder) med varierende mengde tilhørende forklaringer, en innledende definitorisk tekst og tre enkeltavsnitt strukturert rundt hvert sitt spørsmål, består oppslaget til ’skelet’i Børnenes Ænsyklopædi av en enkel tekst og en tilhørende illustrasjon som ikke umiddelbart synes å ha noe med skjelett å gjøre – nemlig forsiden på boken ”Hvem Hvad Hvor” [9]. Begge artiklene åpner med en avklaring av fenomenet: ”The skeleton is the inner framework of bones that supports and gives shape to the human body” og ”Stativ der bærer os, når vi bliver gamle”. Oppslaget i e.encyclopedia tilbyr leseren ytterligere informasjon om benevnelser på skjelettets ulike deler og om beins styrke, vekst og konsistens. I Børnenes Ænsyklopædi trekkes leseren derimot inn i et barndomsminne om et skjelett til en rotte: ”Vi tog det med hjem og kikkede i Svens Fjerdingstads fars Hvem, hvad, hvor, som var sådan en bog med tegninger, som man kunne slå op i hvis der var noget, man ikke kunne finde ud af.” I boken stod det ikke noe om skjeletter, men mye om elektrisitet. ”[D]erfor glemte vi skelettet i Svends mors seng. Indtil om aftenen, hvor Svends mor begynte at skrige, så Svend blev helt elektrisk. På den måde hang det med skelettet jo alligevel lidt sammen med det med elektriciteten i Hvem, hvad, hvor.” En tekst som dette forteller leseren ikke bare noe om skjeletter, men også om det å finne ut noe om skjeletter. Om å søke kunnskap og om å la seg fascinere og avlede. En bok som Børnenes Ænsyklopædi fyller eller legger materiale til mange av de avsporingene lesning av oppslagsverk fører til.

    Det å fylle hullene, eller følge fluktlinjene, i det tradisjonelle oppslagsverkets kunnskapsstoff har også vært ledetråden i arbeidet med L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies. Sammenlikner vi oppslaget om Albert Einstein i denne boken med oppslaget i Aschehougs juniorleksikon, ser vi at den første leder leserens oppmerksomhet mot ”den gamle bisarre typen, med bustete hår som rekker tunge på plakaten som henger i entreen” før det opplyses om at dette er Albert Einstein, ”et geni, en av de største fysikerne i historien”. Den øvrige teksten om Einstein er også preget av å bevege leserens oppmerksomhet mellom dette avvikende og uformelige ved Einstein og den strenge presisjon som er trengt inn i formelen E=mc2. Det bisarre eller outrerte har ingen plass i Aschehougs juniorleksikons oppslag. På alle de tre fotografiene av Einstein ser han rolig og seriøst arbeidende ut. Verken hovedteksten eller noen av sidetekstene og bildetekstene forteller om Einstein som avviker, kun at han som liten gutt var ”uvanlig nysgjerrig på alt omkring seg”. At dette også kan forstås som mistilpasset, i første omgang i forhold til skolen, men i neste omgang i forhold til vitenskapens paradigme berøres ikke i oppslaget.

    Mange utgivelser av kunnskapsbøker for barn og unge ser ut til å være motivert av et ønske om å være til hjelp i skolearbeid og et supplement til lærebøkene. Det er bøkenes nytteverdi som betones. I bøkene finner leserne svar på de spørsmål skolen, og samfunnet, produserer. Bøker som Børnenes Ænsyklopædi og L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies stiller spørsmål ved hva som gir definisjonsmakt og utfordrer den etablerte forståelse av faktakunnskap og av hva som har verdi som kunnskap.


    Vågal og løssluppen

    I stedet for å gå veien om oppslagsordene ’Ænsyklopædi 1 og 2’ for å nærme seg boken Børnenes Ænsyklopædis forståelse av seg selv, er det fristende å slå opp på et annet ord, nemlig ’Vovehals’. For etter min mening er en utgivelse som dette nettopp et vågestykke. Skal man, ifølge boken, gjøre seg fortjent til betegnelsen ’vovehals’, må man først og fremst ”udtænke et vovestykke. Helst noget, som ingen har set før. […] Man bliver ikke en vovehals, fordi man bygger en faldskærm ud af et rullegardin og hopper ned fra carporten, eller bare går hen til en meget sulten løve. I sidstnævnte tilfælde er man nærmere skør i bolden”. Både Kvist, Bendix og Algreen-Petersen (Børnenes Ænsyklopædi) og Pouy og Bloch (L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies) har i høyeste grad uttenkt vågestykker ingen har sett før. Og de kan også det som er den store kunsten – ”at slippe godt fra sit vovestykke. Vovehalse, der kommer galt af sted, er der ingen, der gider se på”.

    Og, som hertuginnen i Alice i eventyrland sier, av dette kan vi lære å våge mer. Noen barnelitterære samarbeidsprosjekter er selvsagt helt ok, men mange utgivelser framstår som nokså tradisjonelle antologier og oppslagsverk. Hvor er de norske samarbeidsprosjektene som utvider eller forstyrrer og definerer det barnelitterære feltet på nytt? Gode forlagsfolk, kulturpengeforvaltere, forfattere, illustratører og barnebokkunstnere, gå til frisøren og fiks ’røvbaldefrisuren’ [10].


    Fotnoter

    [1] For interesserte lesere anbefales den nyutgitte svensk-latinske utgaven av Orbis Sensualium Pictus fra 2006 med perspektivrike etterord av Hartmut Laufhütte, Markku Leinonen og Lars Lindstöm.
    [2] Originalens tittel Odhams Encyclopaedia for Children.
    [3] Originalens tittel Children’s Illustrated Encyclopedia.
    [4] Tittelen kan oversettes med noe sånn som “Ensyklopedi over dovne rebeller og andre genier”.
    [5] "À tous ceux qui, un jour, ont rêvé, au fond près du radiateur".
    [6] I Encyclopaedias: Their History Throughout The Ages (1966) hevder Robert Collison at ordet ‘ensyklopedi’ første gang ble brukt i Paul Scalichs Encyclopaedia, seu Orbis disciplinarum (1559). Collison skriver også at den alfabetiske ordensmåten ble introduserte med verket Suda i 1080, men først for alvor tatt i bruk på 1700-tallet, og at kryssreferansen fant sin plass og form med Domenico Bandinis Fons memorabilium universi i 1410.
    [7] Og det stemmer, flere av nettsidene boken har lenker til er i dag lagt ned.
    [8] Kåre Bluitgen har skrevet teksten til ’Røv 1’, som er i samme gate som Oscar Ks, men litt mer omfattende.
    [9] Teksten til oppslaget ’skelet’ er skrevet av Jens Blendstrup.
    [10] Lurer du på hva ’røvbaldefrisure’ er, slå opp på ’Røv 1’ i Børnenes Ænsyklopædi.


    Litteratur Basedow, Johann Bernhard: Elementarwerk, Georg Olms Verlag 1972 [1770-1774]

    Bang-Hansen, Odd (norsk utg.): Verden omkring oss, Damm 1955

    Bendix, Tea, Hanne Kvist og Elin Algreen-Petersen (red.): Børnenes Ænsyklopædi, Gyldendal 2007

    Bourne, Jo, Janet Sacks og Catherine Bradley (red.): e.encyclopedia, Dorling Kindersley 2006

    Collison, Robert: Encyclopaedias: Their History Throughout The Ages, Hafner, 1966

    Comenius, Johan Amos: Orbis Sensualium Pictus, HSL Förlag 2006 [1658]

    Hovland, Ragnar: Verdt å vite [trur eg], Gyldendal 2002

    Kaldhol, Bjarte (red.): Aschehougs juniorleksikon, Aschehoug 2003

    Pouy, Jean-Bernard, Serge Bloch og Anne Blanchard: L’Encyclopédie des cancres des rebelles et autres génies, Gallimard Jeunesse 2006

    Sønsthagen, Kari og Torben Weinreich: Leksikon for Børnelitteratur, Branner og Korch 2003




 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder