Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Artikkel av Lotta Olsson


En barnelitteratur under påvirkning

Barnelitteraturen befinner seg i dag i et krysningspunkt mellom gamle tradisjoner og nye medier, mellom voksnes syn på barn og påvirkning fra samfunnet omkring. Hvor er den på vei – og hvordan påvirker det vår rolle som kritikere?

Vi kan betrakte bokbransjens urolige forflytninger med overblikk, men vi sitter jo i samme båt, vi kritikere. Når boklesningen minker, hvem skriver vi da for? Når språket endres gjennom mobiler og nettsamfunn, når barna lærer seg avanserte strategier gjennom data- og tv-spill, kan vi da forbli i vårt elfenbenstårn og dra paralleller til klassisk litteratur?




Av Lotta Olsson, Dagens Nyheters barnekulturredaktør


Tegning: Aram Østenstad



Nyskapende! Moderne! En ny barnelitteratur!

I Sverige pleier vi å betrakte 1945 som året da alt hendte: Da debuterte de tre store svenskspråklige barnebokforfatterne Astrid Lindgren med Pippi Langstrømpe, Lennart Hellsing med Katten blåser i silverhorn og Tove Jansson med Småtrollen och den stora översvämningen. Riktignok hadde jo Pippi ikke bare sine røde fletter til felles med L. M. Montgomerys Anne fra Bjørkely fra 1908 og hadde hentet sin eventyrlyst fra R. L. Stevensons Skatten på sjørøverøya og J. F. Coopers Den siste mohikaner. Og Lennart Hellsings ordekvilibrisme gikk tilbake til både den svenske nonsensdikteren Hugo Hamilton og den britiske tradisjonen med Lewis Carroll som barnebokens fremste representant.


Tove Janssons debut: Småtrollen och den stora översvämningen
Interessant nok er det Tove Jansson som var virkelig original med sin konservative Mummidal, hvor de odde fosterbarna myldret mens mammaen sto i kjøkkenet og smurte brødskiver selv om ingen ba om det og pappaen levde dårlighetslivet med hatifnattene og drakk smuglerwhisky. Der fantes det en uvanlig lekende fantasi og en åpen nytolkning av det trygge familiemiljøet. Det kan det være verdt å tenke på i dag når barnebøkene ofte anklages for heteronormativitet og konvensjonalisme.

Det fantes selvfølgelig en rekke bra og nyskapende barnebøker før 1945, spesielt engelskspråklige: blant andre Anne fra Bjørkely fra 1908, Peter Pan og Wendy fra 1911 og Ole Brum fra 1926. Likevel vil vi i det minste i Sverige betrakte 1945 som et vendepunkt. Da ble fantasi og poesi viktigere enn pedagogikk og oppdragelse – både når det gjaldt synet på barn og når det gjaldt barnelitteraturen. A. S. Neill (som Astrid Lindgren leste) og andre pedagoger hadde allerede på 1930-tallet lagt grunnen med sitt friere syn på oppdragelsen, og i 1945 var tiden moden for at samfunnet skulle stille spørsmål ved de autoritære oppdragelsesmetodene.

Vendepunktet i 1945 er en etterpåkonstruksjon; det ser så elegant ut at de tre store svenskspråklige barnebokforfatterne debuterte samtidig. I virkeligheten vakte Tove Janssons Småtrollen og den stora översvämningen ingen videre oppmerksomhet da den kom ut – det er først senere man har føyd Tove Jansson inn i den store moderniseringen, siden bildet blir mer komplett da.

Fornyelsen av barnelitteraturen er egentlig en langsommere og mer organisk prosess uten noen voldsomt dramatiske vendepunkt. Det finnes et lite sjikt bøker som følger trender og tendenser i samfunnet, mens det store flertallet skriver seg inn i forskjellige barneboktradisjoner. De oppdrar, de underviser, de forteller eventyr eller stiller eksistensielle spørsmål – og de er uansett det som ligger i tiden.

Det er bare når vi ser barnelitteraturen utenfra at vi har behov for å sette tydelige milepæler: her begynner modernismen, her forandrer en forutsetning seg. Behovet for milepæler kommer fra samfunnet, ikke fra litteraturen. Litteraturen er utrolig mye mer fasettert, det gamle lever videre side om side med det nye og leses kanskje til og med mer.


Gullkrona gränd (1969), Gripanderska gården (1970) og Gångande grå (1971) eller Fru Sola-trilogien står i sentrum av Irmelin Sandman Lilius 25 romaner om det fiktive riket Tulavall (1971).
Det er ikke så merkelig. Vi kritikere beskriver jo som oftest bare nyutgivelsene, uten å skjele til barnebokens tilkjempede og ofte skjulte kretsløp. Da jeg var barn på seksti- og syttitallet leste jeg mammas gamle Anne fra Bjørkely-utgave fra 1930-tallet og hennes gamle kristne oppdragelseslitteratur, jeg leste Enid Blytons «Fem»-bøker side om side med Sven Wernströms nylig utkomne samfunnskritiske ungdomsromaner. Men det var bare de siste som kunne bokføres av forskerne, og mitt seksti- og syttitall fikk rykte for å være ekstremt realistisk og samfunnskritisk orientert. At den finlandssvenske forfatteren Irmelin Sandman Lilius i de årene ga ut sin nordiske fantasy, ble det snakket svært lite om når kritikere og forskere trakk opp de store tematiske linjene, for det passet ikke inn i bildet av det samfunnskritiske og inkvisitoriske barnet. I dag er vårt syn på barne- og ungdomsbøkene like begrenset: vi løfter fram det som stemmer med vår tids bilde av barnet som selvstendig, men også forlatt, vi snakker om den store fantasybølgen etter Harry Potter – men noterer knapt hvor mye realisme som har vokst fram, hvor mange litterære barn som er uselvstendige. I barnebokens underskog blomstrer en mengde storselgere som vi sjelden snakker om fordi de er av for dårlig kvalitet. Jeg har en ekkel liten mistanke om at de kanskje også forties så fullstendig av oss kritikere fordi de ikke stemmer med vårt syn på det moderne barnet – og at de kanskje har mer å fortelle om vår tid enn vi tror, om vi så nærmere på dem.


Hva er da et barn?

I følge FNs konvensjon om barnets rettigheter fra 1989 er et barn et menneske under 18 år, og det er nok den eneste definisjonen som er mulig. Alt utover det er subjektive, kulturelle og tidstypiske tolkninger. Et barn er en tabula rasa som skal oppdras, en liten forsvarsløs stakkar som behøver beskyttelse, eller et kompetent og selvstendig vesen – avhengig av hva voksne i øyeblikket behøver.


Hva er barneperspektiv?

I vår tid snakker vi mye om et «barneperspektiv» – hermetegnene er selvsagt tilsiktet – som en kan lure på hva er. Dels å se og høre på barnet, dels å ha barnet i tankene, foreslår for eksempel de svenske forskerne Elisabeth Arnér og Britt Tellgren i sitt essay «Barnperspektiv eller barns perspektiv» (Barns syn på vuxna. Att komma nära barns perspektiv, Lund 2006). Lettere sagt enn gjort.

Voksne har en tendens til å plukke fram en slags diffus barnslighet i seg selv og kalle det «barneperspektiv», eller til å ta utgangspunkt i vage og forvrengte minner fra sin egen barndom, eller de lytter overflatisk til det nærmeste barnet, som oftest egne barn eller barnebarn. «Sånt liker ikke barn», sier voksne skråsikkert, uten å basere oppfatningen på annet enn anekdotisk kunnskap, ervervet fra et fåtall individer. Tenk dere tilsvarende tankegang som gjelder voksne! «Sånt liker ikke voksne», sier man med stor overbevisning, bare fordi man har støtt på ti–tolv voksne som tilfeldigvis er enige om at Marcel Proust er kjedelig.

Ja, vi lever i en tid da «barneperspektiv» står høyt i kurs, men det er populismen som gjelder – ikke å føre en interessert samtale, ikke å fordype og problematisere lydhørheten, men bare fort å notere hva barnet ubetenksomt lirer av seg. Det er idiotisk, og det finnes ikke noe som helst barneperspektiv i det.



Thomas og Anna-Clara Tidholms billedbok Snälla barn fra 2007
Jeg tror at vi som bedriver barnebokkritikk må blir mer kunnskapsrike og bevisste på hvordan synet på barn har forandret seg gjennom historien, for å kunne tolke vår tids syn på barnelitteratur. For selv vi kritikere preges av vårt syn på barn og bedømmer barnelitteraturen ut fra det. Ville Dagens Nyheters kritiker Stina Zethraeus og jeg selv ha blitt så ille berørt av Thomas og Anna-Clara Tidholms billedbok Snälla barn fra 2007, som handler om to barn som er alene hjemme, om ikke vår tid så sterkt betonte barnas behov for foreldrenærvær? Jeg tror ikke det. Sammenlign med Gunnel Lindes Fröken Ensam Hemma åker gungstol fra 1963 og Astrid Lindgrens Nils Karlsson Pyssling fra 1949 – begge skildrer barn som er alene hjemme mens foreldrene arbeider. Kanskje leser jeg og Stina Zethraeus bare inn vår egen uro i Tidholmenes Snälla barn?

Velger vi bort bøker fordi de ikke stemmer overens med det rådende synet på barna? Jeg har lest en del anmeldelser som undrende spør om barn virkelig kan være så aggressive, så barnslige, så kriminelle – verden kan da ikke se slik ut? For all del. De har kanskje rett. Jeg er selv født i 1961 og preget av en tidsånd som truet med dommedag og ragnarok, miljøødeleggelse og overbefolkning. Det er kanskje jeg som har vokst opp i feil tid?


Voksne ser på barn

Hele barnefoskningen, ikke bare barnelitteraturkritikken, lider av vårt ensidige voksne-ser-på-barn. Vi skulle trenge en ny slags sammenlignende studier – med voksenlitteraturen, med synet på voksne, med samfunnet for øvrig. Dermed er det ikke sagt at det virkelig har hendt særlig mye i barnelitteraturen. Opp gjennom tiden er barn vekselsvis blitt idealisert og demonisert, for voksne er så redde for hva barn skulle kunne bli uten fostring. Voksne vil at barn skal bli som dem, bare bedre. Og selv under fantasiens dekke skjuler det seg ofte en moralsk fostring i barnebøkene. Siden blir barna alltid, til vår skuffelse, ganske like voksne. På den ene siden med en uendelig mengde lokale variasjoner, avhengig av etnisitet, geografisk tilhørighet, alder, sosial gruppe og klasse – på den andre siden forvirrende like fra generasjon til generasjon. Da Grönkjöpings Veckoblad for noen år siden oppfordret barn å sende inn sine morsomme historier, var det knapt noe nyskapende som dukket opp. I stedet sendte hver eneste unge inn de gamle det-var-to-tomater-som-gikk-over-veien-kom-nå ketchup-så-går-vi. Utrolig skuffelse blant de voksne som hadde håpet på fornyelse! For barna var det selvsagt: man vokser opp og forsøker å bli som de andre man ser.

Dette syns jeg neste er det beste argumentet mot oppdragelseslitteratur: Det fungerer jo ikke! I verste fall fører det til motsatte reaksjoner. Bøker har forsøkt å få barn til å vaske seg, være snille, legge seg i tide, spise spinat, gjøre lekser, være snille mot kamerater – de blir som oss uansett. Seksti- og syttitallets klassekampretorikk forsøkte å fostre revolusjonære – og resultatet ble en riktig konservativ generasjon som vier seg til hjemmeinnredning og vinsmaking.

Det er ikke barna vi ser og forandrer gjennom barnekulturen, hvor mye vi enn skulle ville det. Vi ser bare oss selv, våre drømmer og forhåpninger – men også våre verste redsler. I dag ser vi oss selv som kompetente konsumenter, men vi er oppgitte og redde, fortapt i kulturen og fremmedgjort fra naturen. Vi har også gått fra å betrakte oss som forandringsobjekt som kan utvikles, til å være helt i orden som vi er – og dermed trenger vi ikke lære oss særlig mye. Verken barn eller voksne.


Barnelitteraturen i dag


Best i verden? Fra Anden, døden og tulipanen av Wolf Erlbruch
Hvordan ser da barnelitteraturen ut i dag, og hvilken verden forteller den om? Når det gjelder billedboka er jeg ganske optimistisk. Det finnes utrolig mange gode billedbokkunstnere – nordmennene Stian Hole og Svein Nyhus tilhører mine favoritter blant de yngre, men også svenske Pija Lindenbaum og alle de som kom på 1980-tallet, blant andre Gunna Grähs, Anna Höglund og Eva Lindström. (Og tyske Wolf Erlbruch er ganske visst heller ikke blant de yngre, men han er nesten best i verden, om dere spør meg!) Det finnes en tydelig utvikling i billedbøkene mot en større kunstnerlig frihet. Jeg kan bli litt urolig i blant: fungerer de bøkene alltid som barnebøker? Eller holder billedbøkene – og til og med billedbokkritikken – på å vokse fra barna selv?

Det er egentlig ikke noe problem. Billedbøkene burde være den sanne cross over-litteraturen, der alle aldre kan tilegne seg en unik kunstform.

Mellomalderbøkene er den mest ekspansive og den mest problematiske gruppen. Det finnes en uendelig mengde serier, i Sverige er deres fremste representant Martin Widmarks LasseMaja-krim. Det sies at barn liker serier, jeg er ikke så sikker på det. Det kan like gjerne være de voksne som fort griper til en-til-av-samme-velprøvde-slag. Krimbøker er vanligst for mellomalderen, og sammenligner man med voksenlitteraturen er det jo også lettlest-dronninger som Liza Marklund og Camilla Läckberg som selger mest. De retter seg likevel mest mot kvinnelige lesere, mens barnelitteraturen i en tid nå har kjempet hardt for å nå guttene.

I mellomalderbøkene finnes de tydeligste parallellene til voksenbokutgivelsene: her er det krim, kjente navn, kokebøker, populærvitenskap – jeg har til og med sett yogabøker for barn! Dessuten finnes en mer rendyrket lettlesinnretning, som kalles «lesetreningsbøker» i Sverige og Norge. Det er nesten det verste ordet jeg vet. Det handler bare om mekanisk innlæring av lesing som metode, og ytterst sjelden om litterære kvaliteter.

Men faktum er jo at barna leser mindre, noe som uroer alle voksne. Den nye generasjonens foreldre stiller meget store krav til seg selv: deres barn skal lese godt, ikke for sjelens eller for gledens skyld, men for at de skal kunne håndtere et samfunn der veldig mye bygger på det skrevne ordet. Altså presser de politikerne og forlagene, og vips har vi en stor utgivelse av lesetreningsbøker.


Mangaen Fullmetal Alchemist av Hiromu Arakawa består foreløpig av 20 bøker. Den er blitt til en anime-serien på 51 episoder, en spillefilm og mange TV-spill. Er i Norge utgitt av Schibsted.
Det er også for mellomalderen vi finner gjenfortellingen av store fortellinger, klassikere og verdenslitteratur. Stakkars gamle Gulliver, Homer, til og med Hjortefot og Anne Frank må finne seg i gjenfortelling i lettleste versjoner der alle ord er enkle og setningene er korte. Alt skal være lett å forstå. Ikke noe vondt i det. Verdenslitteraturen har vel aldri vært så tilgjengelig som nå. Det lages Hollywoodfilmer av en mengde klassikere, og man kan se Leonardo diCaprio og Claire Danes sprite opp Shakespeares Hamlet eller Brad Pitt levere et temmelig idiotisk portrett av Akilles. Det lages dataspill der kong Arthur er en figur blant mange andre, uten at man trenger å gå omveien om Malory (eller T H White som jo er betydelig morsomere). Det er faktisk bra. For det har aldri vært slik at alle mennesker i et samfunn har lest klassikerne, forskjellen er at før var ikke de illitterære voksne med i den offentlige samtalen. Nå er det ingen skam å tilstå at man er udannet. Noe som både er en forbedring og en risiko. Risikoen er selvsagt at stadig flere gir blaffen i verdenslitteraturen, men om den ikke fantes i tilgjengelige varianter så ville den snart ikke finnes i det hele tatt.

Ungdomslitteraturen befinner seg litt i bakgrunnen i dag, i en tid da mange ungdommer går rett på chick lit og underholdningslitteratur for voksne. Det finnes fremdeles en hel del «idyllofobi», som Svenska Barnbokinstitutets forrige sjef Sonja Svensson kalte problemkatalogen i svenske ungdomsromaner. En del bøker er blitt ungdomsromaner i voksenmiljøer og kalles da bøker for «unge voksne». Men selv her skjer det utvikling. Etter Harry Potter har fantasy blitt en populær sjanger hvor det skjuler seg mange eksistensielle spørsmål, og gjennom sin kobling til dataspillmiljøene har den en attraksjonskraft som få andre bøker. Undervurder aldri en drage! Fantasy er ikke den eneste sjangeren som er koblet til annen barne- og ungdomskultur. Mangaseriene hører tett sammen med anime, japansk animert film, og har samme slags tiltrekningskraft som gamle tiders serier. Seriene, på sin side, har gått sammen med ungdomslitteraturen i flere grafiske romaner som har vakt oppmerksomhet, som Augustvinneren Eddie Bolander og jeg av Bo R. Holmberg og Katarina Strömgård.


Det finnes jo en nervøsitet i bokutgivelsen. Barn og ungdommer i dag leser ikke bøker, de ser på tv og spiller dataspill og tv-spill. Bokbransjen må gjøre noe. Resultatet er ofte en engstelig transmediering: tv-serie blir dataspill blir bokserie blir leker. Varemerket selger, men akkurat som med mellomalderseriene kan en spørre: er det fordi voksne ikke vet mer om barnekulturen, men tar en-til-av-samme-slag?


Hvordan forandres kritikerens rolle?

Vi kan betrakte bokbransjens urolige forflytninger med overblikk, men vi sitter jo i samme båt, vi kritikere. Når boklesningen minker, hvem skriver vi da for? Når språket endres gjennom mobiler og nettsamfunn, når barna lærer seg avanserte strategier gjennom data- og tv-spill, kan vi da forbli i vårt elfenbenstårn og dra paralleller til klassisk litteratur? Tja, kanskje. Jeg er ikke i det hele tatt sikker på at det riktige ville vært å snu kappen etter vinden. Det kan finnes fordeler med å holde grensene tydelige og å la barneboken være barnebok, i en gammel tradisjon og i en ro og en refleksjon som nå behøves mer enn noen gang før. Men vi skal ikke unndra oss omverdenen fordi vi ikke vet noe om den, og aldeles for ofte er det slik i dag.

Aldeles for ofte anmelder vi bare en veldig liten del av barnebokutgivelsene. Hvordan skal vi hanskes med de stadig mer pågående markedskreftene? Hvordan møter vi det faktum at mange barn aldri får noen annen bok enn en Byggmester Bob som foreldrene plukker med seg i matbutikken.

Når vi bare anmelder de barnebøkene som holder et visst kvalitetsnivå, fremstår barnelitteraturen i det store og hele som et område der alle bøkene er bra. Når vi ikke tar opp de bøkene som barna faktisk leser kommer vår kritikk til å bli meningsløs.

Jeg etterlyser et større samfunnsengasjement i barnebokkritikken. Vi trenger å diskutere mye mer: Hva skal barn lese? Hvorfor? Hvilke bøker er viktige? Er de viktigere enn alt annet barn gjør? Vi behøver ikke ha svarene, men vi må stille spørsmålene. Først da kommer dagens foreldre og andre som arbeider med barn å ha grunn til å lese oss.

Artikkelen bygger på et foredrag som Lotta Olsson holdt for Barnebokkritikk.nos faglige seminar i september 2008.
Oversatt av Inger Østenstad



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder