Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag og forskning: Drivkrafta bak teksten

Karin Beate Vold og Per Olav Kaldestad (red.)
Drivkrafta bak teksten. Bidrag til ein norsk barnebokpoetikk
ISBN: 978-82-521-7217-1
207 sider
Samlaget 2008




KRAFTFULL


DRIVKRAFTSPOETIKK



Av Heidi Sævareid



Flott og fargerik feiring av forfattervirkets drivkraft

Siden 1998 har Årboken Litteratur for barn og unge dannet forum for kritikk, forskning, analyse og kommentar, med skribenter fra alle slags litterære miljøer. Enhver utgivelse har rommet opptil flere bidrag fra dem som er selve årsaken til at en slik årbok kan eksistere – nemlig barne- og ungdomsbokforfatterne selv. I år har årbokredaktører Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold gjort et nennsomt utvalg blant disse, og resultatet er en bok som skal gi ”bidrag til ein norsk barnebokpoetikk”. Men lar det seg i det hele tatt gjøre å komme frem til ”ein” poetikk?


Å skrive – en vanskelig øvelse

Felles for bidragsyterne er at de drøfter skrivingens drivkraft. Mange søker å gjøre rede for hvordan de tenker og arbeider som forfattere, og ofte betones det vanskelige ved å skrive. ”Aldri i livet”, tenkte Laila Stien da hennes forlagsredaktør ba henne skrive barnebok (65). Dette ville hun ikke få til. Men til slutt satset hun likevel, vanskene til tross. Slike opplevelser av motstand er verdifulle, skal vi tro Bjørn Ousland: For ”den dagen jeg føler det er lett, lager jeg en dårlig bok.” (165)

De unge leserne bør også utfordres, later Rønnaug Kleiva til å mene. Hun nøler ikke med å skildre det vonde og vanskelige, og vi forstår at hun har reflektert over at hun skriver for et publikum. Andre forfattere vender seg i større grad innover i seg selv, og fremstiller skrivingen som en temmelig privat og personlig beskjeftigelse. Ragnar Hovland er ett eksempel. I hans verden blir bøker først og fremst til for den som skriver dem. Men – legger han til, de bør jo være mer! En må både tenke på det kvalitetsmessige og på leserne.

De fleste forfatterne som taler i antologien, forholder seg til leserne, om enn på ambivalent vis. Når Bjørn F. Rørvik spør seg selv om han tenker på leseren når han skriver, slår han seg til ro med konklusjonen: ”Kanskje innimellom. Når jeg har skrevet en side eller to.” (170)


Hvem skrives det for?

Arne Svingen peker derimot svært tydelig på leserne, og forklarer hvordan arbeidsprosessen tar farge av dette. Han erklærer seg som klar målgruppeforfatter – han har stadig de ”ikke-lesende” gutta i tankene – og går langt i å antyde at forfattere som hevder å kun skrive for seg selv, koketterer. Bjørn Ingvaldsen rammes ikke av denne kritikken, han skriver for å bli lest – og likt: ”Egentlig er kanskje den viktigste kraften i det jeg gjør et ønske om at noen skal like meg.” Skal han oppnå å høste lesere, er ”tradisjonelle” kvalitetskriterier ubrukelige. ”Ei ulest kvalitetsbok er fortsatt ulest”, påpeker han, og mener at barn fortjener bøker – punktum! ”Gode bøker” kan ikke være et krav.

Stein Erik Lunde taler ham midt imot: ”Det skal være kunst” mener han om ungdomslitteraturen (53). Den skal underlegges like strenge kvalitetskriterier som voksenlitteraturen. Jon Ewo sier at det dypest sett ikke er forskjell på voksen- og ungdomslitteratur, men understreker at selv om spørsmålene de to ”sjangrene” stiller leseren er de samme, er spørremåten ulik (19). En viss grad av adaptasjon er altså påkrevd.


Litteratur som selvomsorg

Ragnfrid Trohaug er skeptisk til adaptasjon, i alle fall den som bommer. Eller rettere – den som bestreber seg så hardt på å treffe ungdommen at det bare blir pinlig. Hun erindrer følelsen hun fikk da hun selv var ung og leste bøker for unge. Noen tilpasset seg henne, men hun kjente seg ikke igjen. Det var ”jukselitteratur”. (82) I dag er Trohaugs metode å skrive til seg selv, den hun var, den hun er. Erna Ousland skriver for å ta vare på og trøste både seg selv og leseren. ”Så eg tek meg sjølv på fanget”, heter hennes essay. Rønnaug Kleiva, som ”klipper [s]eg en overlevingsdrakt”, skriver for å ”overleve”. (37)

Det er mye sårbarhet i denne tekstsamlingen, ofte knyttet til svært sanselige barndomsminner. Et fellestrekk for mange av barne- og ungdomsbokforfatterne er at de later til å stå i nærkontakt til egen barndom, og det er intet dårlig utgangspunkt i deres virke.


Uregjerlige kommunikatorer

En viktig del av et forfattervirke er nettopp det forfatterne gjør i denne antologien, de reflekterer over hva det er å være forfatter. Men hvordan kommuniserer de egentlig? Redaktørene Vold og Kaldestad røper i etterordet mild frustrasjon over forfattere som nekter å forholde seg til årbok-oppdragets essay-rammer. De peker for eksempel på Fam Ekman, som svarer på oppgaven ved å levere en ny litterær tekst til årboken, og på bildekunstneren Ingri Egeberg, som leverer en illustrasjon med kommentarer. Men frustrasjon kan være forfriskende, og denne følelsen får leseren ta del i. Blant så mange bidrag vil det alltid være noen som irriterer, provoserer – eller virker irrelevante og uhåndgripelige. Slik bør det være.

Tekstene har blitt til uavhengig av hverandre, men når de samles mellom to permer, stilles de i et dialogisk forhold. Her drøftes, drodles og diskuteres det, tekstene strider imot hverandre og/eller bygger opp under hverandre, og resultatet blir ikke ”éin” poetikk. Begrepet poetikk kan romme to ulike spørsmål. Det første handler om hva slags litteratur som passer for barn og unge. Skal den stille krav til dem, eller markedstilpasse seg til deres preferanser, skal den ta opp det vonde, skal stilen ungdommeliggjøres? Det andre spørsmålet omhandler forfatterens kreative prosess. Hvor henter hun sine ressurser fra? Hvordan jobber hun? Det første spørsmålet dreier seg om litteraturens kvaliteter, og her kan en kanskje diskutere en poetikk – eller flere. Det andre spørsmålet knytter seg rett og slett til forfatternes individuelle særpreg. Her kan neppe allmenne regler stilles opp. Og det kan vel heller ikke være noe mål.


Solid og snurrig feiring

Samlingen rommer 30 bidrag, og jeg kan umulig yte dem alle rettferdighet i denne anmeldelsen. Heldigvis lykkes redaktørene godt i å oppsummere i et fint og tydelig etterord. Skjønt – oppsummeringen tar snarere form av en innledning, og mye tyder på at etterordet heller burde vært et forord. Da kunne leseren først fått en nyttig introduksjon, men så blitt levnet mer rom til egne funderinger etter endt lesning. Bokens åpne preg inviterer nettopp til grubling i ro og mak. Men dette er en ganske ubetydelig innvending. Drivkrafta bak teksten er en solid, tankevekkende, snurrig og innsiktsfull feiring av norsk barne- og ungdomslitteratur. Det er ingen grunn til å legge den fra seg etter én lesning.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder