Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Mangaartikkel av Cecilie Wiik


HALVT GUTT OG HALVT JENTE

Hvordan kan det ha seg at gutter og jenter ofte ser så like ut i mangaserier samtidig som de tydelig viser frem stereotype kjønnsforskjeller?

De mange kjønnsoverskridende personene i japanske tegneserier er tydelig inspirert av den legendariske Takarazukarevyen i Japan, der både damer og menn spilles av kvinner. Gjennom en analyse av Rumiko Takahashis Ranma 1/2 argumenterer Cecilie Estelle Wiik for at leken med kjønnsroller kan leses som tenåringers jakt på kjønnsidentitet.




Av Cecilie Estelle Wiik




Si meg hvilket kjønn du er, og jeg skal si deg hvem du er


Prinsesseridderen av Tezuka var
trendsettende for crossover-sjangeren


Sailor Moon av Naoko Takeuchi
revolusjonerte mangafeltet med
sin åpent lesbiske biperson
Haruka


I Inu Yasha av Rumiko
Takahashi er hovedpersonen halvt jente og hanndyr
Ulikt de tradisjonelle vestlige tegneseriene har et stort flertall av dagens japanske masseproduserte tegneserier som et av sine fremste kjennetegn at gutter og jenter tegnes påfallende likt. Hvis en blar raskt igjennom tilfeldig utvalgte mangaer, vil en straks legge merke til at de fleste hovedpersonene er utrustet med et stort hjerteformet hode, øyne så store som tallerkener, en bitteliten oppstoppernese, tynne små strekmunner – alt sammen omkranset av et særdeles voluminøst hår med pannelugg. De ser kort og godt nusselige og dukkete ut, uansett kjønn. I flere serier er også de slanke, langbente kroppene til guttene og jentene nesten identisk utformet, og den mest rutinerte mangaleser kan bli usikker på hva slags kjønn de ulike personene egentlig har. Kjønnsmarkørene blir ytterligere utvisket ved at både gutter og jenter bærer kjønnsnøytrale treningsklær eller tradisjonelle japanske antrekk som kimonoer og ponchoer dekorert med sløyfer, puffermer og matchende belter og hårbånd.

Eksemplene på mangaer som også tematiserer tvetydige kjønnsroller, er mange. ”Kongen av manga”, Osamu Tezuka, satte standarden for den androgyne skikkelsen med den unge jenta Sapphire som vokser opp som prins i Prinsesseridderen (1954–1968). Ryoko Ikeda fulgte opp med den klassiske fortellingen om den androgyne livvakten Lady Oscar ved Marie Antoinettes hoff i Rosen av Versailles (1972–1974). Et par tiår senere dukket Naoko Takeuchis magical girl-serie Sailor Moon (1992–1997) opp, og denne serien har i ettertid blitt særlig husket for den kjønnsoverskridende bipersonen Haruka alias Sailor Uranus. Haruka representerer kanskje den mest radikale fremstillingen av en androgyn person i populærkulturelle mangaer for unge fordi hun står tydelig frem som lesbisk. I de andre seriene jeg har nevnt blir homoseksualitet i beste fall en dyp undertekst mens de konvensjonelle kjønnspreferansene alltid vinner frem til slutt.

Omtrent samtidig med Takeuchi har også superpopulære Rumiko Takahashis mange serier brakt tradisjonen med kjønnsambivalens videre. Hun er blant de mest innflytelsesrike innenfor japansk populærkultur og har i lang tid vært blant de ti rikeste personene i Japan. Den actionfylte kjærlighetskomedien Ranma ½ (1987–1996), som er hennes mest berømte verk til nå, har blitt laget som 163 tv-episoder, 3 tegnefilmer, dataspill og mangfoldige sesonger anime – mangaens tilsvar som tegnefilm. En suksess som, etter min mening, både skyldes hennes talent for å blande karakteristiske sjangertrekk innenfor jente- og guttemangaer i den såkalte crossover-sjangeren, og hennes stadige tematisering av crossover-kjønn på en måte som engasjerer kjønns- og sexfikserte japanske og euroamerikanske tenåringer i en fase hvor kjønnsidentiteten presses på dem fra alle ender og kanter i samfunnet.

I Takahashis mangaunivers er hovedpersonene ofte enten tvekjønnede som i Inu Yasha (1996–2008), der den sentrale skikkelsen er en kombinasjon av mannlig hundedemon og vakker hoffdame, eller de gjennomgår stadige kjønnsforvandlinger, som kampsporthelten i Ranma ½. Usikkerheten rundt kjønn er karnevalesk og humoristisk idet utallige metamorfoser og forkledninger gjør det umulig å vite hvilken kjønnskategori de mange androgyne skikkelsene tilhører, helt til de avslører hva de "egentlig" er. Til sin store fortvilelse blir gutten Ranma forvandlet til en jente hver gang han får kaldt vann på seg, og på toppen av det hele har faren hans bestemt at han skal gifte seg med tomboy-jenta Akane. Dermed er det duket for en forrykende kjønnskomedie der det homoseksuelle hele tiden settes opp mot det heteroseksuelle, og det feminine opp mot det maskuline. Serien leker med et stort register av kjønnsoverskridende roller og kjønnsmarkører som destabiliserer de konvensjonelle kjønnsidentitetene, men ikke uten å forsøke å gjenopprette forestillingen om de tradisjonelle manns- og kvinnerollene som det eneste akseptable til slutt.


Som revy, så manga


I Takarazuka utforsker Jennifer Robertson kjønn og populærkultur
i det moderne Japan ut fra en
analyse av den berømte kvinnerevyen
I et intervju sier Takahashis at hun ikke har forsøkt å bryte ned de patriarkalske kjønnsstereotypiene i Japan med denne serien, og at kjønnsforvandlingene først og fremst har vært en morsom idé. Samtidig har hun som alle de andre mangakunstnerne jeg har nevnt, uttalt at hun er begeistret for og inspirert av den legendariske Takarazukarevyen (1914 –) [1] som bare har kvinner i skuespillerstaben og er spesielt kjent for å fremstille androgyne skikkelser på en måte som både styrker og utfordrer de konvensjonelle kjønnsrollene.

Med utgangspunkt i en analyse av Takahashis hovedverk Ranma ½ vil jeg vise hvordan den ambivalente fremstillingen av kjønn, som denne serien deler med flere andre mangafortellinger, ligner den vi finner i Takarazukarevyens oppsetninger. For å bruke et kjent begrep fra queer-teoretiker Judith Butlers vokabular: Jeg vil vise at Ranma ½ først og fremst er en kjønns-performance, på samme måte som den japanske kvinnetroppens musikalske forestillinger. Jeg benytter meg av Jennifer Robertsons Takarazuka. Sexual Politics and popular culture in Moderen Japan (1998) som historisk og teoretisk fundament i lesningen av serien. Primærteksten for analysen er den norske oversettelsen av det 38 bøker lange verket om Ranma og Akane [2]. Hovedfokuset er rettet mot 16-åringenes jakt på kjønnsidentitet i et nådeløst univers der verken fantastikkens forvandlinger eller radikal oppdragelse kan få bukt med de tradisjonelle japanske kjønnskategoriene [3]. Før selve tekstanalysen vil jeg sette Ranma 1/2 inn i en større mangahistorisk kontekst for å peke på det jeg mener er en spennende kjønns- og seksualitetsutforskende tendens innenfor mangakunst generelt.

Om shonen-, shojo- og crossover-manga

For å kunne forstå Ranma ½s kjønnskompleksitet er det nødvendig med et lite overblikk over den delen av mangahistorien som omhandler den populærkulturelle, masseproduserte tegneseriekunsten rettet mot unge gutter og jenter. Det er nemlig ikke slik at alle mangaer fremstiller androgyne personer, akkurat som det på ingen måte er slik at Ranma ½ utelukkende forsøker å bryte ned de konvensjonelle kjønnskategoriene. Til tross for den til tider friske kjønnsforvirringen i japanske tegneserier, er slike historier vanligvis sterke representanter for og leverandører av populærkulturens konvensjonelle fremstillinger av kjønn. Som Camille Paglia sier det i essayet ”Sex and Violence, or Nature and Art” (1990), er populærkulturen til enhver tid preget av det hun kaller de demoniske mytene og seksuelle stereotypiene som preger forholdene mellom kjønnene [4], og japanske tegneserier er ikke noe unntak. Det handler ofte om tiltrekning mellom kjønnene og om personer med konvensjonelle feminine og maskuline karaktertrekk.

Et av de mest sentrale kjennetegnene ved japanske tegneserier har betegnende nok også vært den strenge inndelingen i guttemangaer (shonen-manga) og jentemangaer (shojo-manga). Både i stil og tematikk har de to feltene vært sterkt kjønnsstereotype, og denne tradisjonen lever i beste velgående også i dag. Mens shonen-serier tradisjonelt har vært preget av en realistisk strek, sterke primærfarger og aktivt handlende guttehelter innenfor action- og humorsjangere, har shojo-seriene vært romantiske fortellinger der passive jenter venter på sin store kjærlighet, formidlet med pastellfarvede, abstrakte tegninger som understreker stemninger og følelser. I begynnelsen laget de mannlige mangamesterne gutteserier med guttefigurer med intense øyne under tykke strekete bryn og jenter med tynne bryn og enorme, uttrykksfulle øyne. Kvinnelige mangaskapere laget jenteserier med sarte, dekorative fremstillinger av både kvinner og menn, riktignok med noe større og glitrende øyne på kvinnene (Schodt 1983: 88–91).


Tezuka ble verdenskjent med serien om Astro Boy


Androgyne Lady Oscar i Ikedas
Rosen av Versaille
Først på 80-tallet begynte enkelte mangamestere fra begge leire å nærme seg hverandre både i tematikk og tegnestil, særlig innenfor den stadig mer populære crossover-sjangeren som appellerer til begge kjønn. Konsekvensen er at den romantiske shojo-fortellingen har blitt stadig mer humoristisk, actionpreget og realistisk tegnet, mens shonen-historiene har fått en mer kompleks og emosjonell karakter. Jentenes store og drømmende øyne har gradvis blitt mindre, samtidig med at guttenes øyne har blitt større (Schodt, 1983:105). Som vi skal se, er Takahashis actionfylte kjærlighetskomedie Ranma ½ en av de seriene som har hatt størst suksess med å smelte sammen karakteristiske sjangertrekk fra jente- og guttemangaer.

Opprinnelsen til de store øynene kan likevel ikke tilskrives kvinnelige mangamesteres shojo-serier alene. Tallerkenøynene er blant varemerkene til Ozamu Tezuka (1928–1989) som i dag er mest kjent for shonen-seriene Astro Boy, Buddha og Phoenix. I disse seriene står action og humor langt sterkere i fokus enn romantikk. Mangakongen har fått størst oppmerksomhet for mangaer og anime rettet mot unge gutter, men han har også vært blant de første til å bryte ned det i utgangspunktet tette skottet mellom gutte- og jentesjangerne. Noe av årsaken til dette kan henge sammen med hans populærkulturelle preferanser. Han har ved flere anledninger fortalt hvordan han har latt seg inspirere av den legendariske Takarazukarevyen (1914–) [5] og har antakelig fått Takahashi og ovennevnte Naoko Takeuchi til å la seg påvirke av den samme kvinnetruppen[6].

Det var særlig Prinsesseridderen (1954–1968) som demonstrerte Tezukas fascinasjon for den kvinnebaserte revytruppens karikerte kjønnsfremstillinger, gjerne med lesbisk undertekst. Tezukas androgyne prinsesse, som på en og samme tid er en stereotyp maskulin og feminin heltinne, er historisk viktig for mangakunsten fordi hun var den første mangahelten som bar preg av Takarazukarevyens fremstilling av mannlige og kvinnelige figurer. Ved hjelp av karikerte kjønnsmarkører som gester, klesdrakt, hårfrisyrer og språk, kopierer både kvinner og menn den sosiokulturelle utformingen av kjønn. Samtidig undergraver kvinneskuespillerne og de androgyne mangapersonene konvensjonen ved at de aldri helt lar seg plassere i den ene eller andre kategorien.

Likhetene mellom kvinnerevyen og mangakunsten stopper heller ikke her. Etter at Tezuka lot seg inspirere av Takarazukarevyen, begynte også produsentene bak kvinneensemblets forestillinger å låne mangaens historier og visuelle uttrykk. Og det var ikke bare Tezukas mangaer de adopterte til scenen. Deres oppsetning av Ryoko Ikedas Rosen av Versailles (1972–1974) ble tidenes største suksess for kvinnetruppen [7]. Siden har det innflytelsesrike kvinneteateret blitt en stadig tilbakevendende referanse for mangafeltet. Dermed har truppens fremstilling av kjønn ikke bare særpreget flere av de største shojo- og shonen-seriene i nyere tid, men også blitt et typisk trekk ved de mange crossover-seriene som appellerer til begge kjønn.


Androgynitet versus heteroseksualitet

Gjennom analysen av Takarazukarevyen og dens ulike former for mottakelse blant kritikere og fans forsøker Robertson å si noe om ambivalensen i den moderne japansk populærkulturens kjønns- og seksualitetsdiskurs (s. 6). Inspirert av Judith Butlers teori om gender performance – kjønnsforestilling – som en måte å undergrave den konstruerte forestillingen om faste kjønnsidentiteter – blant annet gjennom kjønnsparodieringer og drag (Gender Trouble 1990) – viser Robertsons analyse hvordan Takarazukarevyen imiterer kjønn på en måte som både bekrefter og undergraver det japanske samfunnets patriarkalske sosiale strukturer.

Noe av utgangspunktet hennes for forskningen på kvinnerevyen var oppdagelsen av hvordan kjønn som performance er typisk japansk, blant annet i det åttende århundrets myter, i Edoperiodens Kabukiteater (1600–1867) og det moderne Takarazukateatret (1914–). Kabukiteatret, som kun hadde mannlige skuespillere, og Takarazukateatret, som kun har kvinnelige skuespillere, har vært sentrale aktører i utformingen og stadfestingen av den japanske populærkulturens måte å spille kjønn på, i kontrast til det å være kjønn (Robertson 2001 [1998]:38).

At kjønn (gender) er en effekt av kulturelt kodede markører for oppførsel og stil som går for å være naturlige egenskaper ved et kjønn, kommer ifølge Robertson tydelig frem i Takarazukarevyens inndeling i skuespillere som fra et tidlig stadium enten læres opp til å spille kvinner, museumeyaku, eller menn, otokoyaku. Disse rollene ble omtalt som deres "sekundære" kjønn både i fysisk (alt utenom det genitale) og sosiospsykologisk forstand (s. 11) og er ironisk nok produkter av en dominerende sosial ideologi som favoriserer mannen og det maskuline (s. 12).

På samme måte hadde det mannsdrevne Kabukiteatret onnagata, menn som spesialiserte seg i å fremføre femininitet (s. 51). Den mannlige oppfinnelsen onnagata ble i Edoperioden fremstilt både som den japanske idealkvinnen og et sexobjekt for mannen. (s. 54). Derimot ble Takarazukateatrets otokoyaku aldri fremstilt som noe manneideal (s. 14; s. 59). Isteden ble den kvinnelige fremstillingen av mannen en androgyn crossdresser som i tråd med Butlers ideal demonstrerte at kvinnekroppen i vel så stor grad som mannens kropp kunne kjennetegnes av det mannlige og maskuline (s. 18).

Otokoyaku utførte ifølge Robertson en form for ambivalent kjønns-perfomance ved å fremstille kropper som kunne bli lest og forstått på flere måter samtidig (s. 21). Senere i analysen viser hun hvordan denne blandingen av kjønnskoder på scenen henger sammen med overlappende diskurser for kjønn, seksualitet, populærkultur og nasjonal identitet i et moderne Japan som er preget av en eklektisk sammensetning av asiatiske og euroamerikanske elementer (s. 23).

Et av hennes mest interessante funn er hvordan den kvinnelige Takarazukafansen har oppfattet og verdsatt den androgyne otokoyaku på tross av det som var intensjonen fra revyadministrasjonens side. Kvinnen som fremsto som mann på scenen, ble av fansen både lest inn i en lesbisk kontekst og betraktet som en inngangsport til en magisk drømmeverden med en ny og sammensatt kjønnsidentitet. Ved å krysse over grensen til det andre kjønnet oppfattet fansen at otokoyaku kunne bruke utvalgte kulturelle gjenstander og måter å oppføre seg på som refererte samtidig til vidt forskjellige kategorier og kunne forstås på mer enn en måte. Kvinnens tradisjonelle rolle ble transformert av å bli levd ut i to verdener samtidig, uten å opphøre å være kvinnelig (s. 86–87).

Ranma ½ ligner påfallende på Takarazukarevyen. Det store flertallet av personene i mangauniverset har enten permanente eller foranderlige sosiokulturelle – og i ett tilfelle også biologiske – kjønnsegenskaper som gir assosiasjoner til den androgyne otokoyaku. Den som fremstår som en gutt i det ene øyeblikket, viser seg å være en jente i det andre, og motsatt. Den personen du tror er homofil, ender opp med å fremstå som utpreget heterofil. Personer som virker stolte over sine tvetydige kjønnsmarkører, avslører etter hvert at de lider under ambivalensen og søker mot sitt ”egentlige” kjønn.


Ranma forvandles til pike for første gang
(Bok 1: 49)

Takahashi er som Takarazukaadministrasjonen uten kjønnsrevolusjonerende mål for sin kunst. Takahashis karnevaleske mangaunivers snur alle kjønns- og seksualitetsstereotypier på hodet for så å vende tilbake til dem. Serien bruker det kjønnsoverskridende som et humoristisk virkemiddel som til syvende og sist støtter opp om de tradisjonelle kjønnsrollene. Men med kjønnsoverskridelsene gjennom rollelek og forvandlinger fremstiller de likefullt komplekse unge menn og kvinner som ikke egentlig passer inn i den rigide kjønnsdikotomien. I den følgende analysen forsøker jeg å vise hvordan mangaens moderne tenåringer føler seg som fremmede innenfor de påtvungne kjønnsrollene i et tradisjonelt patriarkalsk univers, til tross for at de hele tiden prøver å passe inn i dem. Resultatet er at de fortrenger de sidene ved seg som ikke bekrefter den rådende forestillingen om hvordan kjønnet deres skal fremstå. De er som martyrer i et kjønnstyrannisk univers.


Ranmas kjønnskvaler – et sammendrag


Genma Saotome forlater kona
for å oppdra sønnen til å bli
en stor kampsportmester
Den romantiske actionkomedien Ranma 1/2 handler om den japanske tenåringsgutten og kamsportutøveren Ranma Saotome som får livet sitt snudd på hodet etter å ha falt i en forhekset vannkilde under en treningsøkt med faren sin i Kina. Det hviler en forbannelse over kilden etter at en ung pike druknet i den for 5000 år siden, og konsekvensen av å ramle ned i den, er at Ranma i uoverskuelig fremtid forvandles til en tenåringspike hver gang han får kaldt vann på seg. Bare ved hjelp av en dusj med varmt vann får han sin opprinnelige mannskropp tilbake igjen (Bok 1:49–53).

Gjennom oppveksten har faren hans, Genma, lært ham opp til å bli en stor mester i kampsport. Utover i serien får vi vite at faren, som også er en topptrent kampmester og lærer, midlertidig har forlatt kona for å vie sitt liv til Ranmas talent. Genmas skjebnesvangre treningsreise med sønnen rammer ikke bare Ranma. Også faren havner i en av de mange forheksede kildene ved det legendariske treningsstedet, der en panda druknet for 2000 år siden. På samme måte som Ranma forvandles han til en panda hver gang han kommer borti kaldt vann, og bare en dusj med varmt vann gir ham tilbake hans opprinnelige kropp.

Vi møter far og sønn Saotome idet de ankommer huset til familien Tendo, to uker etter treningsulykken. De kommer for å bo hos dem fordi de to fedrene har bestemt at Ranma og husets yngste datter og kampsportutøver, Akane, skal gifte seg når de blir voksne. Målet er at de skal bli godt kjent med hverandre før bryllupet. Herr Saotome og herr Tendo er tidligere kampsportkamerater som ønsker at barna skal ta over herr Tendos kampsportsenter.


Som actionfortelling, tydelig rettet mot unge gutter, viser serien Ranmas gradvise utvikling mot posisjonen som ubestridt kampsportutøver gjennom et fyrverkeri av konstante kamputfordringer der de mest utenkelige og komiske teknikker benyttes. Et sentralt moment, både i kampsituasjoner, i hjemmet og på skolen, er alle hindringene og fordelene Ranma får gjennom forvandlingene til jente, og de reaksjonene han vekker med disse. Ranmas metamorfoser skjer kontinuerlig i et særdeles vått univers av regn, dammer og varme kilder, der rykende tekokere, bøtter og glass med varm eller kald væske tømmes ut eller mistes. Han er gutt i det ene øyeblikket og jente i det andre. Likeså er omgivelsenes reaksjoner på Akane som tomboy et stadig tilbakevendende tema. Pubertale Ranma og Akane befinner seg passende nok i et univers der alles identitet er sterkt knyttet til den fysiske kroppen og samfunnets kjønnsroller. De arresterer hverandre hele tiden for å ikke være tilstrekkelig kvinnelig og mannlig.

Serien er i like stor grad rettet mot unge jenter som en kjærlighetskomedie der utviklingen av Ranma og Akanes forhold hele tiden veksler mellom elsk og hat, og de alltid ender opp med å stille opp for hverandre når det virkelig gjelder. Det superpopulære paret – som egentlig aldri blir et virkelig par – utfordres hele tiden av misforståelser, sårende kommentarer og sjalusidramaer på grunn av de store hordene med forelskede gutter og jenter som hele tiden forsøker å stjele den ene fra den andre. Et underliggende spenningsmoment er hele tiden knyttet til hvorvidt Ranma noen gang vil bli "hundre prosent" mann igjen, og hvorvidt han noen gang vil innrømme sin kjærlighet til Akane.


Ranma som gutt, Ranma som jente


Hun er en han, han er en hun

Først møter leseren Akane som trener taekwondo mens søsteren hennes Nabiki står og ser på. Nabiki sier: "Driver du med det der nå igjen? Ikke rart at guttene tror du er sprø!". Da svarer Akane: "Og hva så? Ikke alle tror at verden bare dreier seg om gutter" (Bok 1: 12). Like etter kommer Genma og Ranma på besøk for første gang – begge i forvandlede utgaver – og overraskelsen er stor når det viser seg at Akanes kommende ektemann ser ut til å være en ung kvinne: "'Han' er ei jente!" (Bok 1: 22).


Guttehatende Akane viser frem både talent
og aggresjon (Bok 1: 12)

Mens herr Tendo sørger over "misforståelsen", er Akane godt fornøyd med at Ranma er jente. Hun inviterer Ranma med på en kampsportøkt, og når hun taper mot jente-Ranma, er hun overrasket, men sier: "Jeg er i alle fall glad du er ei jente…jeg hadde ikke orket å tape mot en gutt!" (Bok 1: 28) Like etter raser også Akanes verden sammen da hun skal bade av seg treningssvetten med sin nye venninne, og oppdager at nakne Ranma plutselig blir til en ung mann i det varme badevannet (Bok 1: 33). Hun blir vár sin egen nakenhet, skriker "pervo!" og erklærer krig mot sin forlovede. Ydmykelsen blir nok enda større fordi den konkurransedyktige og guttehatende Akane har tapt mot en gutt.


Akane møter Ranma som gutt
for første gang – på badet
(Bok 1: 32)

Søsteren morer seg over Akanes kinkige situasjon etter at sannheten om Ranmas kjønnsforvandlinger har kommet for dagen: "Du liker jo ikke gutter, eller hva? Sånn flaks! Han er halvt jente!" (Bok 1: 54). Søsterens stadige insinueringer om at Akane er "unormal", "guttete" og guttfiendtlig, og hennes nedlatende bemerkning om hvor godt hun passer sammen med guttejenten Ranna, virker til å stemple Akane som en kombinasjon av lesbisk og swiss replica watches utilstrekkelig kvinne. Ved et par anledninger gis leseren visuelle hint om at både Akane og Ranma opplever en spenning ved å være tett innpå hverandre når han er blitt til jente (Bok 2: 92–93), men det kommer aldri eksplisitt frem at et lesbisk forhold mellom dem er ønsket. Nadiki taler på vegne av de tradisjonelle kjønnsrollene som hele tiden setter de underliggende premissene, og Ranma og Akane forsøker så godt de kan å følge disse.


Akane har nettopp blitt reddet fra en
slåsskamp av jente-Ranma (Bok 1: 92)

Ranma støtter opp om Nadikis syn på Akane som mislykket og rar jente. Når Akane konfronterer ham med at han dukket opp som mann i badet mens hun var naken, bemerker han tørt at hun bare kan slappe av fordi det ikke var videre stas å få en kikk på kroppen hennes uansett. Han har jo en jentekropp selv, med den forskjell at han "har mye bedre former" enn henne (Bok 1: 56). Det skal vise seg at Ranma har store traumer knyttet til den kvinnelige varianten av kroppen sin, men dette forhindrer ham ikke i å hovere over og utnytte rollen som attraktiv kvinne. Ut fra tegningene er det ikke lett å se at jente-Ranma fremstår som så mye flottere enn Akane, men det går tydelig frem av dialogen at alle oppfatter Ranma som idealkvinnen som overgår alle andre. I dette konkurransedrevne universet, hvor den søteste, sterkeste og flinkeste alltid vinner, stikker jente-Ranma av med seieren hver gang feminint ladede egenskaper skal måles, akkurat som han vinner hver gang typiske maskuline egenskaper skal utfordres når han er gutte-Ranma.

Ranma fremstår med andre ord som Kabukiteatrets onnagata. Han er en mann som innehar og kontrollerer det feminine ved å bli Kvinnen med stor K. Uansett hvor søt og populær Akane er, kan hun aldri måle seg med Ranmas kvinneskikkelse som det ultimate feminine idealet. Beviset på dette er alle guttene som til enhver tid flokker seg rundt jente-Ranma. I den heteroseksuelle logikken der motsetninger tiltrekker hverandre, kommer Akane til kort overfor hans uovervinnelige kvinneside. Han er som det tredje kjønnet i Aristofanes fortelling i Platons Drikkegildet i Athen – en mannekvinne som oppfyller kjønnsdikotomiens parlogikk på egen hånd [8]. Mot slutten av serien blir dette bokstavelig ved at jente-Ranmas speilbilde får eget liv og forelsker seg i gutte-Ranma (Bok 35: 28). I og med at miljøet rundt Akane dømmer henne ut fra hvor vidt hun lykkes i å kapre Ranmas hjerte til slutt, blir dette en seig kamp å føre for piken som har vel så mye konkurranseinstinkt som sin forlovede.

Trakasseringen av Akane fremstår som et fast rituale for Ranma. Han kommer til stadighet med bemerkninger som "Jeg kan ikke fordra sånne machodamer som deg" (Bok 1: 64), eller at hun er så "flat" at han ikke skjønner "hvordan hun noen gang skal bli gift" (Bok 1: 151). Ved et tilfelle går han så langt som å si at hun er "kjønnløs" fordi brystene hennes ikke er like store som hans egne (Bok 2: 11). Senere kommer det også frem at han skulle ønske hun var mer "hengiven" (Bok 4: 119–120). De nedlatende kommentarene rokker ved Akanes følelse av å bli godtatt som kvinne i en allerede sårbar alder hvor kropp, utseende og aksept betyr all verden.


Moderne tenåringer i tradisjonelt samfunn

Selv om Akane på enkelte punkter fremstilles som en kvinne uten femininitet, er hun også et produkt av en populærkultur der Charlie’s Angels, Tomb Raider og Kill Bill-filmene er typiske representanter for søte og hardtslående damer, og hvor kvinnerollen hele tiden balanserer mellom å være aktivt handlende, selvstendig og truende på den ene siden, og et seksualisert objekt for mannens blikk på den andre. Hva kan være årsaken til at slike tøffe og søte piker har blitt et fenomen i populærkulturen?

For å kunne trekke noen konklusjoner om Takarazukarevyens populærkulturelle betydning forstår Robertson populærkulturen som et område som er et resultat av mange motstridende "viljer" som representerer alt fra det tradisjonelle, klassiske og ortodokse til det samtidige, vulgære og uortodokse (s. 35–36). Jakten på kjønnsidentitet i Ranma ½ kan også leses innenfor en slik ramme fordi serien så tydelig viser frem den samme motsetningen av "viljer" som kolliderer med hverandre. Det foregår en kamp mellom det patriarkalske krav til gitte heteroseksuelle kjønnsroller på den ene siden, og de unge tenåringenes stadige oppdagelser av å være personer med både "maskuline" og "feminine" kjønnsmarkører på den andre.

Samfunnets vilje representeres av de voksne personene i serien, og overraskende nok understøtter tenåringene ønskene deres om å følge en forholdsvis tradisjonell kjønnsrollefordeling. Dermed er hele persongalleriet et talerør for innarbeidede kjønnsroller som både stammer fra den tradisjonelle, isolasjonistiske japanske kulturen i Edoperioden (1600–1867) – som blant annet satte de maskuline kodene i samuraiordenen øverst på rangstigen i det militære styret – og fra den imperialistiske Meiji-perioden (1868–1912), da den strenge Meiji Civil Code skapte skarpe skiller mellom menn og kvinner både når det gjaldt arbeid, utseende og oppførsel. Sivilkoden ble ikke avskaffet før i 1947, og først i 1946 kunne japanske kvinner stemme og bli stemt på ved politisk valg [9].

Både Ranma og Akane er oppdratt innenfor rammene av den maskuline kampsportens æreskodeks med klare referanser til samuraiens idealer: menn skal oppdras til å bli kloke og sterke kampsportmestere, kvinner skal være gode koner og vise mødre som er pene å se på og flinke til å lage mat. Men den tradisjonelle inndelingen i kjønnsroller sprekker. Guttejenten Akane passer ikke inn og minner om heltinnene i Tezukas Prinsesseridderen og Ikedas Rosen av Versailles. Tezukas hovedperson Sapphire er datter av en konge og dronning som ønsker seg en mannlig arving og de bestemmer seg for å oppdra henne som gutt i all hemmelighet. Sapphire vokser dermed opp med den offentlige rollen som kronprins, og hun innfrir forventningene til mandig oppførsel blant annet ved å være en utmerket fekter [10]. Noe lignende ser vi med Ikedas heltinne Lady Oscar. Da hennes far General de Jarjayes oppdager at også hans sjette barn er en jente, bestemmer han seg for å oppdra den siste som gutt og kaller henne Oscar. Målet er at hun skal følge i hans fotspor og blir Frankrikes beste general, noe hun også blir med tiden [11].

Akane ser ut til å ha blitt oppdratt som gutt og lagt i hardtrening fra hun var bitteliten fordi faren manglet en sønn å videreføre kampsportsevnene sine til. Et interessant paradoks er det at herr Tendo også sterkt ønsker at Akane skal føye seg etter de tradisjonelle kjønnsrollene i samfunnet, blant annet ved å lære seg å bli en passende kone for Ranma. I tillegg er han på ingen måte en representant for den mannlige delen av kjønnsdikotomien han selv ønsker å videreføre til barna sine. Han er en enslig, hjemmesittende mann med mange trekk som etter seriens logikk er typisk feminine: han har langt, utslått har, han er konflikt- og arbeidssky og tyr lett til tårer når ting ikke går hans vei. Dermed blir farsrollen tvetydig og vekker assosiasjoner både til hans androgyne datter og Takarazukarevyens otokoyaku, bare med motsatte fortegn. Herr Tendo er derfor et av flere eksempler på at det tilsynelatende fastspikrede patriarkalske universet vi presenteres for, er i ferd med å bryte sammen fra innsiden.

Akane undergraver det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret med kort hår, guttete klær og ved å være katastrofalt dårlig til å lage mat. (Bok 6: 72–82). I tillegg er hun uvøren og egenrådig, har et voldsomt temperament, understreket av navnet Akane, som betyr "mørkerød" eller "sintere"[12]. Hver gang hun ankommer skolegården slår hun ned horder av gutter som forsøker å slåss med henne for å vinne hennes gunst. Akane er nemlig ikke bare en tøff tomboy som hater gutter, men også en søt jente som er superpopulær blant guttene, kanskje fordi hun er så utilnærmelig?

Drømmen om å spille rollen som kvinne


Akane i rollen som
Shakespeares Julie
Akane avslører etter hvert at hun streber etter å etablere seg selv som kvinne på en måte som gir henne aktelse i nærmiljøet. Hun forakter menn og beundres av de fleste – tilsynelatende unntatt Ranma – men det hindrer henne ikke i å føle at hun kommer til kort som kvinne. Et sentralt traume er hennes deltakelse i skoleoppsettet av Shakespeares Romeo og Julie, da hun som liten pike ble tildelt rollen som Romeo (Bok 8: 73–79). Hun fremstår som guttete fordi hun er tøff og sterk, og hun er stolt over ferdighetene sine som kampsportutøver. Likevel viser det seg at hun alltid siden har vært såret over å bli tildelt denne gutterollen som ble en slags konsekvens av gutteoppførselen hennes: "Du er så flink, Akane! […] Du er så sterk! Du ser ut som en ekte mann!" (Bok 8: 80). Og siden den gang har hun oppført seg som en gutt, delvis på trass, men med hemmelige drømmer om å bli tatt på alvor som jente: "innerst inne drømte jeg om en pen kjole og å spille Julie!" (Bok 8: 80). Denne innrømmelsen fra Akane viser at Takahashi åpenbart står i gjeld til Tezukas Prinsesseridderen, der hovedpersonen lider av de samme kvalene. Selv om Sapphire spiller rollen som kronprins og uovertruffen fekter i det offentlige, drømmer hun om å kle seg i kjoler og få seg en kjæreste i det private [13]. Akane blir veldig så glad når hun plutselig blir utropt til å være Julie i skoleteateroppsett at Ranma, som skal spille Romeo, undrer seg over gleden hennes: "Hvorfor er hun så opphengt i denne rollen?" (Bok 8: 86).


Det er ikke bare Akane som tar rollefordelingen i et av litteraturhistoriens mest kjente kjærlighetshistorier alvorlig. Også fedrene til Akane og Ranma spiller en aktiv rolle i kulissene av teateroppsettet og forsøker å få Ranma til å proklamere: "Eg sver, min kjære, å ekte deg… og ta over din fars kampsportsenter" (Bok 8: 100). De forsøker også å tvinge barna sine til et kyss, som for å forsegle kontrakten på et kjærlighetsforhold. I tråd med karnevalets logikk ender kjærlighetsscenen opp som en kamparena der førstemann som gir Julie et kyss, skal vinne en stor premie. Ranma vegrer seg for å kysse Akane, men han vil nødig la seg utkonkurrere av andre gutter som inntar scenen. Derfor forvandler han seg til pike, overtar rollen som Julie, og kysser erkerivalen Kuno før han får sjansen til å kysse Akane (Bok 8: 116–117). Dette tar Akane som et tegn på at Ranma foretrekker gutter fremfor jenter, noe han til stadighet blir beskyldt for: "Kuno kan du kysse… men ikke meg?! Jeg skjønner hvor landet ligger" (Bok 8:118). Det viser seg at Ranma har hatt tape for munnen. Akane forblir likevel usikker på om hun er attraktiv nok for Ranmas smak og passer på å hevne seg ved å gå til motangrep på ham og insinuere at han er homofil.


Ranmas homofobi og femininitet

Ranma blir til stadighet beskyldt for å være homofil og jentete, akkurat som Akane anklages for å være lesbisk og guttete. Faren kaller Ranmas forvandlinger "ydmykende" (Bok 1:42), og hvis Ranma klager på noe, sier han bare at han "høres ut som en jente!" (Bok 1:51). Samtidig beskylder Ranma faren for å være årsaken til forbannelsen i og med at det er han som tok med sønnen til de forheksede kildene. Når faren spør om Ranma er rede til å ofre livet sitt for kampsporten, sier Ranma: "Livet mitt, ja… men manndommen min er en annen sak!" (Bok 1:51). Han har vanskelig for å svelge alle de episodene der unge gutter legger sin elsk på jenteskikkelsen hans – også kalt "flettejenta". Anerkjennelsen som feminin ser i begynnelsen ut til å svekke hans rolle som den mannen faren hans vil at han skal være. Serien bugner av episoder der gutte-Ranma i kamp med andre gutter plutselig blir til jente-Ranma og mandige håndgemengscener dermed fremstår som hete omfavnelser. Dette skjer særlig ofte med Ranmas utfordrer nummer én, Kuno. Han er den eneste i serien som aldri forstår at gutte-Ranma og "flettejenta" er en og samme person, og som også ender opp med å bli vilt forelsket i Ranma. Mye komikk er knyttet til denne misforståelsen, for Ranma er samtidig også Kunos verste fiende både fordi han er Akanes forlovede og en som er sterkere enn ham selv.

Kunos amorøse intensjoner traumatiserer Ranma, som drømmer at han er den hjelpeløse unge kvinnen som holdes fast i neven til King Kong, som har Kunos ansikt (Bok 1:121–124). Godt ute i serien har han et lignende mareritt hvor han og Kuno lever lykkelige sammen på en øy med en flokk unger rundt seg (Bok 19:41–44). Tvekjønnede Ranma blir minnet om de populærkulturelle mytene om kjønnene: den sterke beskyttende mannen og den svake kvinnen som må beskyttes. I tillegg ser han med angst hvordan hans rolle som kampsportmester svekkes overfor Kuno hver gang han er kvinne. Attpåtil er Kuno, akkurat som Ranma, overbevist om at man aldri skal forsøke å beseire en kvinne med vold. Dermed får jente-Ranma aldri utfoldet seg i kamp slik han nærmest er programmert til. Istedenfor sverdslag og knyttenever får han blomsterbuketter slengt etter seg når han kjemper som jente (Bok 1:119–120).


Ranmas første kyss er med en gutt
(Bok 3: 140)


Det homoerotiske momentet hviler i Ranmas stadige intime scener med andre unge menn utover i serien. Et særlig godt eksempel på dette er at hans første kyss ender opp med å være med en gutt (Bok 3: 140). Traumet over denne ulykken er stor, og mens han hylgråter av fortvilelse får han all verdens medfølelse av Akane: "Jeg skjønner godt at han gråter, etter å ha blitt kysset av en GUTT!" (Bok 3: 141). Skammen er så stor at Tendofamilien er med på å dekke over "tragedien" ved å si "Ikke la det plage deg. Var det en gutt, så teller det jo ikke". Men de klarer ikke å tro helt på det selv: "Det vil si, var det ditt ALLER FØRSTE kyss, ville det jo ha vært en tragedie!" (Bok 3: 160).

Ellers blir Ranma stadig tvunget til å bli bedre kjent med rollen som kvinne, og sakte men sikkert ser han ut til å lære å dra nytte av disse forvandlingene som i begynnelsen var så traumatiske for han. Han går på date med Kuno utallige ganger for å få det som han vil til slutt (Bok 19: 34–35; Bok 21: 138 – 140; Bok 27: 129; Bok 30: 106–120), og han spiller i lengre tid bruden til en gutt ved navn Picolet for å kopiere en viktig kampteknikk (Bok 16: 134–Bok 17: 69). Det fins også utallige scener med puppebilder av Ranma, og tilsynelatende intime situasjoner med kameraten Ryoga. Til sammen viser alle de amorøse og erotisk ladede scenene med andre gutter at Takahashi hele tiden ønsker å vekke ubehaget, men også nysgjerrigheten ved en homoseksuell relasjon, for så å skyve det fra seg som "unaturlig" og "sykt". Ranma ser ut til å beholde sin opprinnelige identitet som maskulin intakt så lenge han klarer å snu sin kvinnelige side til egen vinning. Men det kommer til et punkt hvor Ranmas kvinnelige side setter livet hans i fare.

Kjønn på liv og død


Når Ranmas mor dukker opp,
er hele Saotomefamilien i
livsfare
Ranmas traumatiske forhold til sin kjønnsidentitet blir ikke bedre når han får kjennskap til den grusomme hemmeligheten bak farens beslutning om å forlate moren for å innvie ham i kampsportens kunster. Moren til Ranma, Nodoka, dukker opp først godt over halvveis i serien, og når Genma får høre at hans kone har kommet for å besøke dem, sier han til Suon Tendo: "Ikke si at vi er her! Det står mellom liv og død!" (Bok 22: 40). Det viser seg at Genma for ti år siden tok farvel med sin kone fordi han mente at sønnen ikke kunne "la sin kjærlige mor gjøre ham myk!" (Bok 22: 43). Moren gikk med på dette mot at Genma lovet "å oppdra Ranma til å bli et ekte mannfolk". Videre sa han: "Skulle jeg mislykkes vil både far og sønn begå HARAKIRI" (Bok 22: 46). Mens planen var å oppdra Ranma til å bli "et ekte mannfolk", har han delvis endt opp som det motsatte – en kvinne, "det svake kjønn". Ranma kan med andre ord ikke innfri morens håp om at han skal være den sønnen hun ønsker seg, og verst av alt står han i fare for å miste livet på grunn av sitt fall i den forbannede kilden, for moren har på ingen måte glemt Genmas løfte. Hun drar opp et japansk sverd mens hun bedyrer til Tendofamilien at hun vil kutte hodene av både Genma og Ranma om det viser seg at Ranma ikke er et ekte mannfolk. Deretter er planen hennes å gjøre det samme med seg selv (Bok 22: 50). For å gjøre situasjonen ekstra dramatisk gjennom resten av serien blir det bestemt at Nodoka skal få bo hos Tendofamilien frem til far og sønn Saotome dukker opp. Dette fører til at begge to går i dekning i sine forvandlede former. Genma isolerer seg som panda mens Ranma trer inn i sin jenteskikkelse med den oppdiktede rollen som Akanes kusine Ranko.


Brikkene i Ranmas kamp for å finne sin kjønnsidentitet ser ut til å falle på plass etter at moren kommer inn i bildet. Hvordan skal han kunne leve med sin feminine side når moren vil utslette hele Saotomefamilien om hun får vite om den? Hvordan skal han i det hele tatt overleve i et samfunn der til og med hans egen mor og far setter den patriarkalske mannsrollen så høyt at det ikke er rom for å leve ut de myke sidene som den feminine delen av han kan sies å representere? Vi skjønner med ett hvorfor Genma Saotome har vært så opptatt av at Ranma skal være en uslåelig kampsportmester, og hvor alvorlig han tar sønnens kommende rolle som mann. Det interessante med farens fiksering på Ranmas mandighet er at han selv blir stadig mer passiv og taus jo flinkere Ranma blir i taekwondo og kung fu. Det er som om han ønsker å overlate sin slitsomme maskuline kampsportsidentitet over til sin sønn, akkurat som herr Tendo ønsker å gjøre det samme ved å la datteren ta over for ham. Den aldrende mannen ser ikke ut til å være nevneverdig bekymret, men snarere takknemlig over å bli forvandlet til en panda som utelukkende kommuniserer med skilt når han har noe på hjertet. Han sitter stort sett taust og bedagelig i kulissene med en paraplydrink mellom potene, omtrent som en ufarlig lekebamse.

Morens fravær kan være en forklaring på Ranmas manglende følsomhet overfor Akane og kvinner generelt. Kvinnen er et fremmed element for ham etter ti år med faren på lange treningsreiser. Det er derfor skjebnens ironi som spiller inn når Ranma blir til det han kjenner og forstår minst, og som står mest i veien for Genmas mål om å gjøre ham til en "skikkelig" mann – nemlig en kvinne. Mandigheten har møtt seg selv i døren.

Resten av serien handler om et utall tragikomiske og spenningsdrevne episoder der moren nesten oppdager Ranma i jenteklær, og hvor morens hatske bemerkninger til feminine menn gjør ham stadig mer redd for å vise seg: "Hvis det stemmer at gutten med bh og jenteflette virkelig er min sønn, blir jeg nødt til å begå harakiri!" (Bok 30: 145). Det konstante forsøket på å skjule de evinnelige kjønnstransformasjonene for moren holder på å slite ham ut, men både sverdet hun bærer på, og de sviende kommentarene om feminine menns manglende verdi, gjør at han står løpet ut over lengre tid.


Frykten for det feminine

Ranmas største frykt er katter. Hver gang han ser en katt, blir han fullstendig paralysert og handlingslammet, noe som understrekes av spiraløyne og stiv kropp (Bok 5: 33). Katter er gjerne symboler på kvinnelist, på feminin styrke, og det er nærliggende å se katteangsten som en frykt for kvinnen, og i siste instans en frykt for sin egen femininitet. Ranma greier ikke å slå seg til ro med sin tvekjønnede kropp, med sine to sider. Men i og med at Ranma er en helt, greier han nesten alltid å snu det feminine til sin fordel. Han utvikler evnen til å bli til det han frykter mest – en katt, akkurat slik Batman gjør seg om til det han frykter mest – en flaggermus. Som katt havner han i en transelignende tilstand der underbevissthetens frykt og begjær dominerer, og her får han utløp for sine undertrykte feminine sider som mann – stereotypt og muntert fremstilt som henholdsvis kattekloring – et skittent kvinnetriks som setter motstanderne ut av spill (Bok 5: 56–61). En annen effekt av å tre inn i den feminint ladede modusen som katt, er at han tør å vise sine følelser for Akane (Bok 5: 68–69).

Gjennom å bli til det han er redd for, klarer Ranma å få krefter som gjør ham uslåelig som kvinne, og oppdagelsen av dette gjør ham gradvis mer komfortabel med sin kvinnelige del. Mot slutten av serien blir han også stadig mer følelsesmessig involvert i Akane på en måte som også åpner opp for "den myke siden" i ham.

Ranmas mor er stolt over å se hvor mandig
Ranma har blitt (Bok 36: 110)

Ranma er ikke bare som en onnagata – en mannlig definert idealkvinne – men også en omvendt versjon av en otokoyaku. Den unge mannen blir stadig mer vant til sin nye feminine rolle, og dermed også sin fortrengte "myke" side. Selv om han aldri gir seg hen til kvinneligheten på bekostning av sin mer innlærte maskulinitet, er resultatet av den stadig mer integrerte jentedelen hans at han får en androgyn identitet hvor han kan operere i begge verdener samtidig. Utkommet av dette er en mer kompleks identitet enn den han hadde i utgangspunktet. Selv moren aksepterer sønnens kvinnelige side til slutt, riktignok etter at han har vist hvor sterk og modig han er som gutt. Ranma redder sin mor fra en rekke ulykker uten at moren rekker å se hvem det er, og hver slik episode bekrefter at han er "det ekte mannfolket" moren ønsker at han skal være. Når Nadoko møter sin sønn ansikt til ansikt til slutt, kan hun si at ”Han har blitt så maskulin og flott!” (Bok 36: 110). Redningsdådene får henne til å skjønne at han tross alt er den modige gutten hun håpet på, og at familieselvmordet derfor ikke er nødvendig.

Akane får aldri noen aksept for sin androgyne skikkelse slik Ranma får det til slutt. Den ærgjerrige kampsportheltinnen forblir den svake kvinnen i skyggen av sin utkårede. Enda hun har lært seg kampsport etter alle kunstens regler, er det Ranma som skal ta over farens treningssenter, ikke hun. Til tross for sine bemerkelsesverdige evner i taekwondo, får hun bare vist sin styrke i form av velberettigede karatespark som sender Ranma himmelhøyt hver gang han påpeker hennes manglende kvinnelighet. Akanes rolle som Ranmas underordnede understrekes av at hun ofrer seg for ham ved å bli til en liten dukke som bare Ranma kan redde fra døden ved å vekke henne til live igjen (Bok 38: 158).


Håret som subversiv kjønnskraft

Både Ranma, Akane og en rekke andre skikkelser i seriens persongalleri har androgyne hårsveiser som påvirker det maskuline og feminine. Dette er nok ikke tilfeldig, for det er nesten alltid hårets utforming som skaper kjønnsforvirring. De tilsynelatende homofile og lesbiske skikkelsene som til stadighet dukker opp i serien, har alltid et hår som kan leses på to måter. De ligner de androgyne skikkelsene som spilles av otokoyaku-skuespillerne i Takarazukarevyen hvor frisyren er blant faktorene som spiller inn i publikums usikkerhet når det gjelder både kjønn og seksuell orientering. I motsetning til den korte hårklippen på flertallet av otokoyaku-skuespillerne er mangauniversets mannlige persongalleri langhårede, og det er nettopp denne tendensen som er grobunn for gjentatte harselas med deres feminine sider.

En dag spiser Akane kampsportlærer Happosais nudelsuppe som gir henne superkrefter (Bok 11: 142). Hun elsker sin nye styrke og slår blant annet Ranma i håndbak, til sistnevntes store ergrelse (Bok 11: 144–145). Problemet er bare at suppens steroidaktige innhold gjør at "kroppen vil produsere enorme mengder mannlige kjønnshormoner", og at det synlige resultatet av denne kraften vil bli at hun utvikler en "bart" (Bok 11: 158).



Akane utvikler ansiktshår som et resultat
av en styrkebringende
nudelsuppe (Bok 11: 180)


Fra utseendet på hårveksten å dømme er det imidlertid ikke en ordentlig bart, men kattelignende følehår som vokser til i ansiktet hennes. Det kan være to årsaker til dette. Den ene er leserens frykt for å se Akane med en mandig bart, fordi den vil true hennes rolle som kvinne. Det er mer søtt og sjarmerende med kattepusværhår enn en Hitlerbart. En annen lesning av følehårene kan være at den symboliserer en feminin styrke Ranma frykter. Akanes utviklede følehår symboliserer kattens styrke, og dermed kanskje også kvinnens styrke over ham. På denne måten blir ansiktshårene hennes noe utålelig som må fjernes slik at hun ikke skal kunne true ham.

Da Akane oppdager gevinsten av nudelsuppens styrke, oppfatter hun den som en gudegitt inngangsport til den maskuline kraften hun aldri helt når opp til. "Straffen" for denne ervervelsen, som gjør henne "sterk som en mann" (Bok 11: 177–181), er ansiktshårene som gir henne full panikk. Det samme får Ranma etter at han har fått høre hva som har skjedd med Akane, og doktor Tofu har spurt ham følgende spørsmål: "Vil du at din brud skal ha snurrebart?" (Bok 11: 159) Det vil verken Ranma eller Akane. Derfor blir Akane lettet når Ranma kommer løpende med motmedisinen til suppekraften. Gjør han dette fordi han ikke vil at Akane skal kunne fortsette å slå ham i kamper, eller kanskje fordi han forsøker å forhindre at Akanes største traume – å bli sett på som en mann – skal gå i oppfyllelse? Akane tror at han var sjalu på kreftene hennes, og det stemmer nok også, for Ranma slår henne i håndbak igjen og igjen etter dette (Bok 11:182). Likevel vet vi at Ranma kjenner godt til ubehaget ved å bli forvandlet til motsatt kjønn, og den tydelige fortrengte kjærligheten til Akane får ham kanskje til å tenke at hun skal få slippe å oppleve det samme. Men til syvende og sist dreier motgiften til Akanes mannekraft seg om kampen for å opprettholde den heteroseksuelle maktbalansen som hele tiden vinner i Takahashis mangaunivers.

Et av de mange tegnene på kjønnenes androgyne fremtoning i Ranma ½ er at personene reverserer de tradisjonelle hårkodene for manne- og kvinneroller slik de ble gjenspeilet i Takarazukarevyen. Ranmas lange flette og Akanes korte hår er talende symboler for kjønnsoverskridelsen som hviler i dem begge. I begynnelsen av serien har Akane langt hår, men under en kampscene blir håret hennes kappet av ved et uhell (Bok 2: 101). Tapet av langt hår fremstår som et symbol på tapt kvinnelighet, noe som understrekes av hårsløyfen som mistes sammen med hårtusten. Både Akane og alle som kjenner henne reagerer på hårklippen som noe ydmykende. Kjønnskrisen bekreftes ytterligere ved at leseren får presentert Akanes traumatiske minner fra tiden som liten. Vi ser henne som kortklipt uvøren kampsportpike på vei til Tendofamiliens kiropraktor Dr. Tofu med sin søster Kosumi. Hun har nok en gang skadet seg under en treningsøkt, og søsteren sier oppgitt: "Akane, må du oppføre deg så guttete? Du må te deg som en jente. Dr. Tofu blir lei av å lappe deg sammen" (Bok 2: 109). Tilbakeblikket er vondt fordi det viser seg at Akane har vært forelsket i kiropraktoren fra hun var en liten pike, men at det har blitt mer og mer tydelig at han er interessert i den yndige og forsiktige storesøsteren hennes Kosumi som har langt hår. Dermed kommer Akane frem til at hun må la håret vokse for å kunne konkurrere med søsteren (Bok 2:109). Først når Dr. Tofu sier at hun alltid har kledd kort hårfrisyre best, slår hun seg til ro med hårlengden (Bok 2: 117).


Akane får kappet av det lange
håret sitt ved en tilfeldighet
(Bok 2: 101)


Ranmas hår vokser ukontrollert når hans magiske hårbånd løsner
Ranmas hår er tilsvarende interessant å studere som sprikende kjønnsmarkør. I motsetning til Akane har han den samme hårsveisen gjennom hele serien – en lang flette og pannelugg – som gir åpenbart feminine konnotasjoner. I Bok 12 forsøker skolens rektor å innføre vannkjemmet hår på alle gutter og bolleklipp på alle jentene (Bok 12: 16), men selv om Ranma greier å finne unntaksreglene for den nye hårklipploven, og alle slipper unna klippetvangen til slutt, løper rektor til stadighet rundt med en barbersaks og forsøker å klippe fletta av Ranma (Bok 12: 67–80). Rektorens forsøk på å innordne elevene i den strenge hårkodeksen fremstår som en karikert, men litt oppdatert versjon av Takarazukateatrets strenge kjønnsinndeling. Alle kvinnene som skulle læres opp i otokoyaku fikk umiddelbart håret sitt kortklipt for å leve seg mest mulig inn i rollen som mann, mens resten av kvinnene skulle holde håret i skulderlange fletter (Bok 12: 13).

Ranmas hårflette holdes sammen av et hårbånd som viser seg å være værhåret til en drage. På grunn av sine magiske krefter er dette håret et ettertraktet objekt, og en dag blir det stjålet fra ham opptil flere ganger (Bok 15: 148, 165, 175). Første gangen holder en fortvilet Ranma seg rundt håret mens han skriker til Akane at hun ikke må se på ham. Det viser seg at håret til Ranma gror vilt og uhemmet på grunn av en risrett han ble servert like etter at han falt i jente-kilden. Bare ved hjelp av dragens værhår holdes hårveksten i sjakk. Akane er mer enn behjelpelig i jakten på å spore opp den magiske hårtråden og feste den i enden av fletta til Ranma. På den ene siden gjør hun dette for at ikke Ranmas hår skal flomme ut, men i en dypere forstand forsøker hun å redde Ranma fra feminiseringen av håret, akkurat som han hjalp henne ut av den faretruende rollen som maskulin i form av å gi henne motkuren til den styrkebringende nudelsuppen.



Konvensjonell overflate med subversiv undertekst

Ranma og Akane er helter i en verden som er ganske så annerledes fra den norske gutter og jenter befinner seg i, både innenfor fiksjonens verden og i deres egne liv. Tenåringene i mangauniverset omgis av et tidløst japansk miljø som er formet av alt fra mytiske, religiøse og historiske tradisjoner til hverdagslige hendelser som er sterkt knyttet til en asiatisk identitet. Her understrekes den nasjonale egenarten på opptil flere plan. Samuraienes æreskodeks er et av disse symbolene på det klassiske Japan og deres identitetsformende krigermoral gjennomsyrer Ranma og Akanes liv i den actiondrevne handlingen. Denne tradisjonen er igjen knyttet tett opp mot den japanske judoteknikken som stammer fra samuraiene, og den mer moderne kampsporten karate. Japan kan betegnes som en smeltedigel for en rekke religioner og myter, og fedredyrking og tanken om gjenfødelse er to slike elementer som i stor grad former persongalleriets handlingsrom. Ranma og Akane skal videreføre sine forfedres stolte tradisjoner, og de må til stadighet forholde seg til forvandlingene som hele tiden endrer både dem selv og de mange skikkelsene som dukker opp i universet.

Forvandlingene er ut fra min lesning ikke bare en variant av østlige tanker om evig gjenfødelse, men også et symbol på den japanske tradisjonens gradvise påvirkning fra Vesten. Ranma og Akane er ikke bare brikker i en statisk japansk forfedrekult. De er også moderne ungdommer som er formet av en euroamerikansk utvikling hvor moderne gutter og jenter opererer på tvers av den patriarkalske kjønnsdikotomien. Når Ranma transformeres til jente, eller Akane utvikler bart, er disse metamorfosene imidlertid et tegn på at de mannlige og kvinnelige egenskapene oppfattes som uforenlige.

Takahashi driver med andre ord ingen propaganda for feministiske forbilder. Isteden tør hun å vise hva som fortsatt er på spill mellom kjønnene i de populærkulturelle fortellingene i vår tid. De stereotypiene vi finner i det japanske mangauniverset er på ingen måte ukjente størrelser i vår vestlige verden. Takahashi spenner opp et lerret hvor populærkulturens mange stemmer og bilder viser frem de politisk ukorrekte kjønnsrollemønstrene som fortsatt råder, både i Japan og Vesten. Det som gjør serien spennende, er at hun samtidig også viser frem hvor unådig og traumatisk denne kjønnskategoriseringen kan være for tenåringene selv om de er aldri så opptatte av å passe inn i den fastsatte inndelingen i manns- og kvinneroller.

Vi lever i en kultur der flørten med de gamle kjønnskonvensjonene har fått en renessanse innenfor de masseproduserte kulturproduktene rettet mot barn. Bøker, leker og klær oser av kjønnssegregering med rosaglitrende prinsesseestetikk for jentene, og blåfargede actioneventyr for guttene. Den i utgangspunktet strenge inndelingen i shojo og shonen-magasiner i Japan er ikke like eksotisk i vår kultur som vi kanskje skulle ønske. Vi blir stadig konfrontert med myter om at menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Det utfordrende ved Takahashis manga er at hun smelter sammen disse tilsynelatende uforenlige gutte- og jenteverdenene til en felles plattform slik at selve strukturen i den konstruerte todelingen kommer til syne. Gjennom kjønnstematikken belyser hun hele tiden alternativet til og gråsonene av den patriarkalske heteroseksuelle ordenen. Takahashi lar de kjønnsstereotype kreftene vinne, men hun viser samtidig frem hvordan dagens ungdommer hele tiden undergraver kjønnskløften.


(En spesiell takk til Deichmanske biblioteks "Serieteket" for det langvarige lånet av hele Ranma 1/2-serien. Bøkene fins i deres samling.)


Fotnoter

[1] Informasjonen er hentet fra en fotnote i kapittel 3: "Akira and Ranma ½: The Monstrous Adolescent" i Susan J. Napiers Anime. from Akira to Howl’s Moving Castle: s. 304.
[2] Ranma ½, oversatt til norsk av Volker Zibell, Egmont Serieforlaget AS, 2003–2006.
[3] Japan har gjennomgått store forandringer i vestlig retning, særlig fra og med den amerikanske okkupasjonen av landet i 1945, men ideen om mannen som subjekt og kvinnen som objekt står fortsatt mye sterkere i Japan enn de gjør i Vesten generelt.
[4] Camille Paglia Sexual Personae, 1990, s. 26.
[5] Fan-nettstedet Tezuka in english er et av mange steder hvor det er skrevet om Tezukas nære forhold til Takarazukarevyen. Artikkelen deres heter "Takarazuka Theater" og forteller også om hvordan kvinnerevyen etter hvert var vel så influert av Tezukas mangaer som motsatt: http://tezukainenglish.com/?q=node/98.
[6] Opplysningen om Takeuchis fascinasjon for Takarazukarevyen er hentet fra http://www.kicie.net/realm/naoko.htm, som igjen har hentet stoffet fra et intervju med mangaskaperen i Kappa Magazine 51, Italia, September 1996.
[7] Robertson, 1998, s. 74.
[8] Symposion, oversettelse ved Egil A. Wyller, 1994, s. 58–60.
[9] Faktaopplysninger om Edo- og Meijiperioden er hentet fra Robertsons forord i Takarazuka, s. xi–xii.
[10] Prinsesseridderen foreligger kun på japansk. Derfor viser jeg til Schodts omtale av innholdet i serien, Manga! Manga!, 1986, s. 95.
[11] I den tyske oversettelsen av serien lyder generalens bestemmelse slik: "Oscar! Mein Sohn! Sie wird in meine Fusstapfen treten! Ich werde dich zu Frankreichs bestem General erziehen!", Die Rosen von Versailles. Die Abenteuer der Lady Oscar, oversatt til tysk ved Hirofumi Yamada og Cora Tscherner, 2003, s. 10–11.
[12] Opplysningen er hentet fra "Navn i Rama" bakerst i Ranma ½ Bok 29 (2006), hvor betydningen av flere sentrale navn i serien listes opp.
[13] Schodt, 1986, s. 95.


Litteraturliste

Butler, Judith [1990], Gender Trouble, Routledge, 2006

Gravett, Paul, Manga. Sixty years of Japanes Comics, Laurence King, 2004

Ikeda, Ryoko, Die Rosen von Versailles. Die Abenteuer der Lady Oscar, oversatt til tysk ved Hirofumi Yamada og Cora Tscherner, Carlsen Comics, 2003

Napier, Susan J. [2001], Anime. from Akira to Howl’s Moving Castle, Palgrave Macmillan, 2005

Paglia, Camille [1990], ”Sex and Violence, or Nature and Art”, Sexual Personae, Yale University Press, 2001

Platon, Drikkegildet i Athen. Symposion, oversettelse ved Egil A. Wyller, 1994

Robertson, Jennifer, Takarazuka. Sexual Politics and popular culture in Modern Japan, University of California Press, 1998

Schodt, Frederik L., Manga! Manga! The World of Japanese Comics, Kodansha, 1986

Takahashi, Rumiko [1987–1996] Ranma ½, oversatt til norsk ved Volker Zibell, Egmont Serieforlaget AS, 2003–2006.

Takahashi, Rumiko [1996–2008], Inu Yasha, oversatt til norsk ved Jens Erik Røsåsen, Egmont Serieforlaget AS, 2006–

Takeuchi, Naoko [1992–1997] Sailor Moon, oversatt til engelsk ved Jake Forbes, Katherine Kim, and Michael Schuster, Mixx, vol 1–18, 1998–2000


Nettadresser

Intervju med Takeuchi Nakeuchi: http://www.kicie.net/realm/naoko.htm, som igjen har hentet stoffet fra et inter



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder