Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Mette Moe om Anne-Cath Vestlys forfatterskap


FORTELLINGER I KNEHØYDE – – BARNS VERDEN SETT MED VESTLYS BLIKK

Vestly gir stemme til barns opplevelser, samtidig som barna blir talerøret for hvordan verden burde være, – i følge Anne Cath…

Kan man lese Anne-Cath Vestlys bøker uten å høre stemmen hennes i hodet samtidig? Jeg kan i hvert fall ikke det. Det er 70-tallet om morgenen før barnehagen. Det er melk i kopp og brødskive med kaviar, og kanskje en håndfull rosiner. Og det er Anne- Caths barnlige litt stakkato lesemåte med hørbar innpust på radio. En slik nærmest patentert høytlesning understreker tydelig hvem som kontrollerer dette totaluniverset, som strekker seg over fem tiår og 50 utgivelser. Men i tillegg til å ha markert seg med den rent fysiske stemmen, har forfatteren også sin særegne litterære stemme. Språket som benyttes, karakterene som tegnes og verdiene som tydelig formidles, har det til felles at de bærer et Anne-Cathsk vannmerke, med det implisitte valgspråket: ”fellesskap, nøysomhet, romslighet, respekt!”


Av Mette Moe


Barnas ståsted, barnas språk

”Møter jeg et barn, møter jeg et menneske”, har Anne-Cath Vestly sagt. Og et tydelig forfatterprosjekt er å formidle respekt for små menneskers forståelseshorisont. Det begynner med Ole Aleksander Filibom-bom-bom i 1953, og det begynner i heisen. For hvordan er det å være fire og et halvt og kjøre heis helt alene? Heis ned går greit, men når man skal opp igjen til syvende etasje er det umulig å rekke opp til riktig knapp, noe mor i sin fulle høyde ikke har kunnet forutse. Slik inviteres leseren inn i froskeperspektivet, og også makker Johan Vestlys illustrasjoner fremstiller Ole Aleksander som en bitteliten knott omgitt av ruvende bygninger.

Gjennom fireåringens blikk trer bybildet frem som noe eksotisk og spennende. Musikkorps, heisekraner, gravemaskiner, ja til og med søppeltømming i bakgården blir en happening for gutten i høyblokken, og det hele formidles med utstrakt bruk av direkte leserhenvendelser, slik at også tilhøreren inkluderes: ”Hver morgen våknet Ole Aleksander ved at noen skramlet nede i gården. Kan du gjette hvem det var? Det var mennene som kom for å tømme søppelkassene” (Vestly 1953: 8). Også fortelleren gir dermed uttrykk for en entusiasme over hverdagslige fenomener, som matcher fireåringens blikk på en verden som er ny og relativt uoppdaget.

Språklig mimer Vestly i stor grad barns måte å snakke på, noe som også understreker barnas perspektiv på det fortalte. Formuleringer som ”Jeg holdt på å fryse i hjel, jeg”, ”Han ble bare forskrekket, han” og ”Mamma fikk lov å gå hjem litt før de andre på kontoret, hun” gjør bruk av et dobbelt subjekt, og benyttes både i replikkvekslinger, som indre monolog og som fortellerkommentarer. Slik er fortellerposisjonen på høyde med barnet og språktonen lagt i barns toneleie.

Karin Beate Wold peker på at Vestly er den første som tematiserer bybarns virkelighet i barnelitteraturen (Wold 1990: 47). Og der storbyen i modernistisk tradisjon gjerne er opphav til fremmedgjøring og angst, brukes Ole Aleksanders omgivelser som brekkstang for fantasien. Det høye huset der hovedpersonen bor besjeles innledningsvis med menneskelige egenskaper, et grep som Vestly gjennomgående benytter seg av i sine bøker. Gjenstander, biler og bygninger tildeles et indre liv, og fungerer samtidig som et kikkehull inn i små barns tankeverden, der grensene mellom levende og ikke-levende materiale ofte er diffuse, og der det å se realitetene gjennom andre briller er et viktig premiss for leken:


      Rett som det var sto det høye huset og snakket med seg selv. Du verden så stort og høyt jeg er, sa det.
      Jeg er visst det høyeste huset i hele byen. Også så mye rart som jeg har inni meg! (…) og når heisen går opp og ned, da kiler det så skrekkelig morsomt inni meg at jeg må klukkle. (Vestly 1953: 7)

    Men alt er ikke bare fryd og glede i det lattermilde høyhuset heller. Å få et søsken kan for eksempel sette mange og motsetningsfylte tanker i sving, og her viser Vestly vei inn i barns følelsesliv med stor innsikt. Sannsynligvis kan Anne-Cath ta en stor del av æren for at alle voksne som nå går på barselbesøk er bevisste på å vie eldre søsken positiv oppmerksomhet. Skildringen av storebrors skuffelse over å ikke bli sett, fordi alle bare er opptatt av babyen, toppes av den ubetenksomme tantens utbrudd: ”Tenk at Ole Aleksander har blitt så slem!” (Vestly 1956: 137). Hos Vestly ligger imidlertid alltid lojaliteten hos barnet. Derfor kan vi umiddelbart få bekreftet at Ole Aleksander slett ikke er slem, bare ”sjalur”, som han selv sier. Det er de voksne som tidvis trår feil og oppfører seg uklokt, og sett gjennom barnas blikk avkles de voksnes mangel på forståelse. Noe som også skjer i denne situasjonen. Når alle får tenkt seg om, angrer de veldig og bestefar erkjenner at ”vi var visst litt dumme i dag” (ibid: 138). Harmonien gjenopprettes raskt, ved at storebror synger for lillesøster og mottar hennes første smil til takk. I den grad Vestly har et pedagogisk prosjekt for sine bøker, er det de voksne som skal oppdras, aldri barna. Men så er jo Anne-Caths barn ikke så veldig vanskelige å oppdra heller, da.


    Nøysomme barn

    Felles for alle Vestlys hovedpersoner er nemlig at de stort sett er helt utenom det vanlige snille, og nærmest totalt blottet for trass og opprørstrang, noe som blir svært synlig i den neste serien om mormor og de åtte ungene. Første bok heter Åtte små to store og en lastebil (1957). De åtte små og to store bor på ett rom og kjøkken, og etter hvert kommer også mormor fra landet og innkvarteres på oppvaskbenken(!) Karin Beate Wold karakteriserer dette scenariet som en skildring av ”familielivets umulige kunst” (Wold 1990: 148), og Maren tolv, Martin ti, Marte ni, Mads åtte, Mona seks, Milly fem, Mina fire og Morten to er en gjeng som får mye ut av lite. Den eneste som så vidt rokker ved harmonien er Morten minstemann, – en fyr med mye bøll på programmet, og tilsvarende mye frustrasjon når han bremses i prosjektene sine. De store hjelper de små og alle samarbeider lojalt med foreldrene for å få det hele til å gå rundt. Selv når familien finner dachshunden Ovnsrøret, som ungene straks knytter seg til, er det ikke antydning til sutring når hundens rette eier dukker opp.

    Storfamilien er også utøvere av nøysomhetens kunst, noe som er et gjennomgående trekk ved forfatterskapet. ”Du må jo være søkkrik!” utbryter Mona seks når damen med dachsen vil spandere en drosje på dem (Vestly 1971: 96). De åtte ungene har aldri hatt bursdagselskap eller venner med hjem. Det har de jo ikke plass til. De har aldri reist på ferie heller. For det har de ikke råd til. Av og til tar de trikken, men ofte har de bare penger til å ta den en vei, og må gå hele veien hjem igjen. Her demonstreres kreative løsninger på det meste, og leken holdes frem som god medisin mot plassproblemer og trang økonomi. For når Mads 8 endelig skal få ha med en venn på besøk, ominnreder far hele leiligheten til en fullt utstyrt skute med skipsklokke, storseil og heisekran. Og gjesten kvitterer med å fortelle at ”Det er det morsomste selskapet jeg har vært i noen gang” (Vestly 1974: 74).

    I både Ole Aleksander Filibom-bom-bom og i Åtte små to store og en lastebil finner vi to nesten identiske episoder der foreldrene ber om tillatelse til å ta ut penger fra barnas bankbok. Ole Aleksander tror at familien skal spleise på en stol, og synes det er litt kjedelig, men litt spennende også. (det viser seg at det er en kjelke som skal kjøpes, men det vet jo ikke han). De åtte må tømme kontoen for å bidra til å kjøpe huset i skogen, noe som selvsagt er et edelt prosjekt, men som like fullt vitner om svært greie og uegennyttige barn.


    Annerledesfamilien i blokk Z

    Men den greieste av dem alle er kanskje Aurora i blokk Z (1966), som flytter til drabantbyen med nyfødt bror, advokatmor og hjemmearbeidende far. Vi møter henne på omslaget avbildet med store engstelige øyne alene på bakkeplan foran den ruvende høyblokken. Allerede her antydes følelsen av fremmedhet på det nye stedet. Aurora er fremmed i dobbel forstand. Ikke bare fordi hun er nyinnflyttet, men fordi familien hennes er utradisjonelle i sin måte å løse kabalen på. Selv den blå lekebilen Aurora holder i hånden signaliserer familiens alternative livssyn. ”Leker du med biler enda du er pike” spør nabojentene forbauset, hvorpå Aurora svarer: ”Voksne damer kjører da med bil, så kan vel jeg gjøre det også” (ibid: 60).

    Og moren til Aurora er en dame som kjører med bil, mens pappa baker serinakaker, steller lillebror Sokrates og skriver en doktoravhandling mellom slagene. Det går ikke upåaktet hen blant de hjemmearbeidende kvinnene på Tiriltoppen. Disse utgjør en nokså tankeløs gruppe sladrekjerringer, som stiller seg uforstående til familien Teges rollefordeling. ”Ikke nok med at fruen drar til byen og overlater alt til mannen, men hun kan altså ikke en gang vaske en trapp” (ibid: 39). Denne replikken tillegges en forbipasserende nabo, og Aurora, som er svært var for kritikk, føler et stort ansvar for å overbevise omverdenen om at alt er på stell hjemme i tiende etasje. Innledningsvis presenteres far og datter på sitt første besøk på helsestasjonen, der kvinnene iler til for å avlaste denne stakkars mannen med barn og baby:

      Aurora så at det var akkurat som de damene ble litt snurt, bare fordi de ikke fikk lov til å hjelpe til. (…) Hun fikk så lyst til å hjelpe ham, så alle kunne skjønne at det var helt i orden at han var her. De trodde kanskje at pappa ikke hadde greie på noen ting, de (…) så sa hun veldig høyt: ”Husket du å sette tåteflaskene i kjøleskapet, pappa?” ”Jada”, sa pappa(…) ”og jeg fikk både kokt og skylt bleiene før vi gikk”.
      ”Det var fint” sa Aurora. ”Du minn oss på at vi skal gå på apoteket og kjøpe salve da. Ikke for det han er sår på stumpen, men han kan bli det vet du.” (ibid: 9)



    Slik synliggjøres stor lojalitet overfor far, som jo også er fersk i gamet som hjemmearbeidende. Sammen turnerer team pappa og Aurora alt fra vaskekjeller til flaskeautomat, ikke uten små feilskjær underveis, og hun bærer i stor grad hans engstelse for denne nye hverdagen også på sine skuldre. Stort mer samarbeidsvillig avkom skal man lete lenge etter. Aurora påtar seg trappevasken uoppfordret for å ikke forstyrre de hvilende foreldrene sine, og sitter hver ettermiddag vakt på en liten krakk ved ytterdøren, så resten av familien skal få ladet batteriene i fred.


    Flere stemmer

    Samtidig utdypes og nyanseres det øvrige typegalleriet. Her samler forfatteren ulike sosiale grupper og lar dem gnisse mot hverandre gjennom små episoder og replikkvekslinger. På den måten rommer bøkene også en komikk, som vel i størst grad treffer den voksne leseren.

    Når Aurora får besøk av nabojentene Nusse og Brit-Karen (navnene alene ville få en sosiolog til å gni seg i hendene) vises ulike livsstiler gjennom Nusses spørsmål ”Har dere ikke tv?”, hvorpå pappa svarer ”Nei, men vi har piano”. Her trekkes skillelinjene mellom de som har bøker i bokhyllen og de som har nips. De som har ”sallong” og ”møblemang” som Nusse sier (med trykk på første stavelse), og de som kan sitere de gamle grekerne. De som går til byen med hvite knestrømper og papiljotter i håret, og de som får skitne seg til i sandkassen. Høyblokken som en verden i miniatyr åpner i det hele tatt opp for en mer kompleks arena enn de tidligere seriene. Gjennom leken får Aurora innsyn i en mer stereotyp kommunikasjonsform enn mor og fars harmoniske dialog:

      ”Nå kommer du liksom”, sa Brit-Karen, ”og så sier du ikke noe for du er så trøtt og sliten.” ”Mm” sa Aurora og ség ned i en stol.
      ”Det blir straks middag, men jeg er litt forsinka i dag,” sa Brit-Karen. ”Jeg har vært i byen og kjøpt julepresanger, for du tenker jo ikke på noen ting, og ikke ser du at jeg har vasket gardiner heller.”
      ”Å jo da,” sa Aurora forskrekket. ”De er så fine så.”
      ”Det er ikke sånn du skal si,” sa Brit-Karen. ”Du skal si: Jah…ere ikke det som er jobben din`a?”
      ”Åh” sa Aurora. (Ibid: 83)

    Også nabogutten Knurre, med nøkkel rundt halsen og en mor som er påfallende fraværende, representerer en annen og mindre velfungerende familiestruktur enn den stabile kjernefamilien som Aurora selv inngår i. I løpet av første bok transformeres imidlertid den skumle Knurre til en langt mer menneskelig Knut, ved at Auroras kloke pappa ser ham og tar ham inn i varmen både billedlig og bokstavelig. Og det flerkulturelle Norge er så vidt representert, men foreløpig bare ved lukten av eksotisk mat som siver ut i gjennom brevsprekken.


    Verdiformidling

    Møtene mellom disse ulike stemmene er ikke friksjonsfrie, men likevel er et hovedanliggende i forfatterskapet tanken om at mennesker skal leve sammen og ikke bare ved siden av hverandre (se og Gawrliowicz 2009). Og i den forstand må man kunne si at Anne-Cath Vestlys hovedpersoner strekker seg usedanlig langt. Faren til de åtte ungene får lastebilen sin stjålet, og dermed forsvinner familiens levebrød. Den dukker opp igjen hos en mann som hadde så veldig lyst til å kjøre lastebil, men far blir ikke sint av den grunn. Tvert imot ansetter han tyven ved første anledning, og slik blir Henrik innlemmet i storfamilien og gifter seg med den sure damen nedenunder, som viser seg å ikke være så sur likevel, når de bare blir bedre kjent. Å gi folk en sjanse er også et tema hos Aurora. Til tross for den lunkne mottakelsen familien får i borettslaget trøster mamma datteren med at:

      Det er ikke greit å verge seg mot mennesker som ikke riktig skjønner. Jeg skal si deg egentlig er det veldig synd på dem. De gjetter og dikter litt på en måte om andre mennesker bare for å få livet til å bli litt mer spennende. Det kan godt hende at de er riktig hyggelige for det. (Vestly 1971: 90)

    Når man i dag fremdeles jobber i motbakke for å få alle fedre til å benytte seg av barselpermisjonskvoten, må det kunne hevdes at Anne-Cath fronter en moderne tankegang idet hun plasserer pappa bak barnevognen allerede i 1966. (Om mamma Maries retur til jobb noen uker etter fødselen kan karakteriseres som fremskritt eller tilbakeslag kan imidlertid diskuteres). Dersom Vestlys barn er gjort av et spesielt sympatisk materiale, er også foreldrene utstyrt med en stor dose tålmodighet og anti-autoritære takter. Claudia Gawrilowicz peker på at Vestlys skildring av forhandlingsfamilien, der de voksne tar barna med på råd og lytter til deres meninger, gjør at hun kan betraktes som en nyskapende forfatter langt forut for sin tid (Gawrilowicz 2009).

    Det gis i det hele tatt uttrykk for et svært romslig menneskesyn i en tid da det moderne prosjektet ikke nødvendigvis har hatt fotfeste på alle områder. Barn og pensjonister, alenemødre og karrierekvinner, eksentriske kunstnertyper, småkjeltringer, og senere i forfatterskapet også en kvinnelig vaktmester en rullestolbruker, og en afrikansk landsbykvinne, – alle skildres de som positive bidragsytere til fellesskapet. For de eneste som dømmes i Vestlys verden er de som fordømmer andre.


    En fremmed stemme?

    ”Sommerferien varer kun etthundre dager før skolen spolerer humøret. Derfor er det så viktig for folk på vår alder å finne på noe å gjøre”. Dette er kjenningsmelodien til en tegneserie på Disney Channel som heter Phineas og Ferb. Phineas og Ferb er to bitte små gutter med en enorm tiltro til egne evner. En dag bygger de en gedigen berg og dal-bane, en annen dag skriver de en hitsingle og holder konsert for hysteriske fans. Likevel rekker de alltid hjem i god tid før middag der mor venter. Familien har et nebbdyr som er hemmelig agent og slåss mot en superskurk med tysk aksent, som driver med tullete onde prosjekter. Og dette er bare to av en rekke parallell-handlinger og kryssende interesser. Poenget er at dette er populærkultur for barn som i bunn og grunn er relativt kompleks, ironisk, intertekstuell og absurd, men som unge mottakere forholder seg til helt uten problemer. Dessuten er dette, tidstypisk nok, en hyllest til det å ha uhemmet moro, uten noen form for rammer og forpliktelser.

    Spørsmålet er om de barna som har tilgang til Phineas og Ferb, som har Nintendo og Playstation og Wii og X-box, som feirer bursdag på Hoppeloppeland og har vært i Thailand og Provence før tannfellingen setter inn, også vil finne et berøringspunkt hos de barna som tar trappevasken, panter flasker for første gang, eller sitter på en krakk og passer døren i tilfelle det ringer på? Tempo og spenningsoppbygning hos Vestly kan virke saktmodig sett med dagens øyne. Og selv om Tiriltoppen og omegn skildres gjennom barnas blikk, handler disse barnas atferd i stor grad om å etterligne og mestre de voksnes oppgaver, og å lydig følge med på lasset, enten det er ulltøy som skal vaskes, eller kjøkkengardiner som skal henges opp.

    I dag roper pedagoger og psykologer varsku og tar i bruk begreper som ”curlingforeldre” og ”servicebarn”, når de omtaler moderne oppvekst. Det er de voksne som står i bro for å skape en barndom fylt av tilrettelagte aktiviteter for barn ikledd sykkelhjelm, mobiltelefon og tiara. Sett på bakgrunn av dette stilles Anne-Cath Vestlys snusfornuftige og veslevoksne barn i et nærmest eksotisk lys. ”Det har alltid vært et lyspunkt i menneskenes historie at de har hatt trang til å utforske verdens hemmeligheter, ” sier Aurora, ”og det er det jeg gjør nå” (Vestly 1971:23). Selv om det hadde vært fabelaktig hvis flere førskolebarn ordla seg som nykommeren i blokk Z, representerer vel Aurora og co. på mange måter en barndom som ikke fins lenger, og en barnevariant som ikke helt har opphav i virkeligheten.

    Et ankepunkt mot forfatterskapet kan være at småfolk hos Vestly fratas noen viktige fasetter. Her tegnes barn uten sinne, selv når det er grunn til å være sint. Vi finner barn med en oppsiktsvekkende impulskontroll og stabil psyke under ustabile forhold. Barn som aldri gråter, selv når det tydelig fins ting å gråte for. Vestlys barn har rett og slett ikke ord som ”urettferdig” og ”kjedelig” (evt. ”sjedelig”) på repertoaret. Og kanskje er nettopp dette det potensielt mest fremmedgjørende elementet i disse bøkene, – ikke nødvendigvis det at verden har forandret seg materielt og verdimessig de siste femti årene.

    Men Anne-Cath Vestly har selv aldri påberopt seg å skildre virkeligheten slik den er, snarere hvordan den kunne vært hvis bare folk oppførte seg som folk. Og det gjør de jo så til de grader når Vestly gir dem en stemme, som med hørbar innpust tilbyr oppskriften på fellesskap, romslighet, nøysomhet og respekt. I det universet der alle veier fører til Tiriltoppen.

    Litteratur:

    Gawrilowicz, Claudia: Anne-Cath ”Vestly og mulighetenes univers” i Årboka litteratur for barn og unge. NBI 2009
    Myrstad, Elisabeth: ”Barnelitteratur og selvbekreftelse” i Nytt Norsk Tidsskrift 1:1987
    Svensen, Åsfrid: ”Guro møter storbyen – barn og moderne byliv i bøker av Anne-Cath. Vestly” i Å bygge en verden av ord. Fagbokforlaget 2001
    Vestly, Anne-Cath: Ole Aleksander Filibom-bom-bom. Tiden 1953
    Vestly, Anne-Cath: Ole Aleksander på farten. Tiden 1956
    Vestly, Anne-Cath: Åtte små to store og en lastebil. Bokklubbens barn 1974
    Vestly, Anne-Cath: Mormor og de åtte ungene i skogen. Tiden 1973
    Vestly, Anne-Cath: Aurora i blokk Z. Tiden 1971
    Vestly, Anne-Cath: Aurora og pappa. Tiden 1967
    Wold, Karin Beate: ”Barnas talskvinne” i Norsk Kvinnelitteraturhistorie, bind 3, 1940-1980. Pax 1990



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder