Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Guri Fjeldberg om sørvisekritikk


BARNEBOKANMELDELSER

SOM

FORBRUKERJOURNALISTIKK


I England er mange av kritikerne så opptatt av å forkynne lesingas velsignelser at nesten alle barnebøker framstilles positivt. Det kan bli slutt på litteraturdebatten hvis anmeldelsene i for stor grad blir influert av forbrukerjournalistikk.

En stor del av barnebokanmeldelsene i England kan defineres som forbrukerjournalistikk. De skal svare på spørsmålet: Er denne boka verdt tida til mitt barn og pengene mine? Sjøl om litterær verdi eksisterer helt uavhengig av pris, er det like naturlig å oppgi prisen på boka som navnet til forfatter og forlag. Barnebøker er kulturprodukter på lik linje med andre forbruksgjenstander. På det britiske marked kjøper voksne 97 prosent av bøkene for barn og unge. I iveren etter å tjene denne kundegruppa opptrer mange anmeldere mer som idealistiske bokhandlere enn som kritikere.


Av Guri Fjeldberg


I England er barnelitteraturen mer populær enn i Norge. Crossover-bøker som Harry Potter åpnet øynene for barnebøker hos et voksent publikum med behov for å dyrke barnet i seg. Utover 2000-tallet begynte barnebøker å vinne priser i konkurranse med voksenlitteratur. Statusen til feltet økte i en periode der mange hadde god økonomi. Flere forfattere, også blant de som henvender seg nærmest utelukkende til barn, er begynt å selge i ”voksne” opplag, deriblant Francesca Simon og Jaqueline Wilson. Høydepunktet ble nådd i 2007, da hver fjerde solgte bok på markedet var en barne- eller ungdomsbok og sto for en omsetning på nesten 3.8 milliarder kroner.[1] Jeg har studert den offentlige mottakelsen av barne- og ungdomsbøker rundt denne markedstoppen i fire riksaviser (The Guardian, The Observer, The Times og The Sunday Times), to magasin (Carousel og Books for Keeps) én nettside (Achuka) og én nettbokhandel (Lovereading4kids). Anmeldelsene varierer fra de helt korte omtalene bare noen setninger lange, til kritikker på opp mot 600 ord. For å inngå i studien må de oppfylle den minimumsdefinisjonen som er vanligst i håndbøker om journalistikk: Anmeldelsen må informere om boka og gi en vurdering av den.

Må lønne seg
Det er umulig å si nøyaktig hvilken betydning anmeldelsene har for populariteten til barnelitteraturen (og med det begrepet inkluderer jeg heretter også ungdomsbøker). Den forbrukerorienterte utforminga bidrar ikke bare til å markedsføre bøker og lesning, men ser ut til å være kritikernes sikreste måte å skaffe seg spalteplass på. For at anmeldelser skal fungere på massemarkedet, må de være lønnsomme å publisere, enten fordi de tiltrekker seg lesere og annonsører eller fordi de utgjør del av en ideologi som styrker den redaksjonelle linja til organet. Å bry seg om barn og bøker kan være bra for imaget. Fokuset på bildebøkene til Madonna er derimot eksempel på et fenomen som kalles promosjonalisme.[2] Hennes navn (og bilde) bidrar til å markedsføre avisene samtidig som avisene bidrar til å markedsføre henne. Forutsetninga for at slik gjensidig promotering skal virke, er at forfatteren og mediet deler omtrent det samme publikumet. Det er dilemmaet for svært mange barnebokforfattere som strever for å få oppmerksomhet. De har lite å vise til som virker tiltrekkende på voksne.

Det problematiske utvalget
Sjøl om en anmeldelse er aldri så kort, kan den likevel være resultat av grundig litteraturkritisk arbeid. Jo flere bøker på markedet og jo kortere anmeldelser, jo mer av vurderinga gjøres i utvelgelsen. Dette er en uoffisiell og uformell prosess der kritikerne sjøl eller deres redaktører velger hvilke bøker som er verdt oppmerksomhet. Det er et stort problem både i England og Norge at vi i så liten grad får kjennskap til hvordan seleksjonen foregår, slik at vi kunne diskutert disse prioriteringene offentlig.

Mens avisene i utvalget er opptatt av forfattere som tiltrekker lesere, selges magasinene i hovedsak gjennom abonnement til folk som allerede har en erklært interesse for barnelitteratur. Books for Keeps kan derfor koste på seg å ignorere Madonnas bildebøker, og trolig virker hennes utgivelser så kommersielt motivert at det å gi dem oppmerksomhet ikke er forenlig med magasinets ideologi. Når jeg forsøker å finne ut hvilke prioriteringer mine utvalgte organ har til felles, viser det seg at den redaksjonelle linja bidrar til å sikre at reine kommersielle hensyn kommer i annen rekke. De fleste kritikerne og deres oppdragsgivere ser ut til å strebe etter det Pierre Bourdieu kaller symbolsk kapital – anerkjennelse og ære – på den litterære arena. De favoriserer forfattere som har høy status innafor det litterære feltet i større grad enn utafor, som Madonna. De bøkene som er anmeldt av nesten alle, viser utvalgskriterier prega av at voksenbøker har høyere status enn barnebøker på det litterære feltet. Disse kriteriene har samtlige organ til felles:

    • Høy litterær kvalitet baseres på idealer for voksenlitteratur. En ”god bok” er med andre ord også egna til å gi voksne lesere en rik leseopplevelse. Forbausende mange brutale bøker får prioritet uten at anmelderne gjør noe stort poeng av det. Kanskje viser brutalitet aller tydeligst at det ikke er tatt spesielle moralske hensyn og at bøkene dermed representerer mer ”ekte” kunst.

    • Originalitet innebærer enten at boka tilbyr noe helt nytt eller forfrisker etablerte sjangere.

    • Forfatteren som har fått en anerkjent pris for en tidligere bok (å være prisbelønt av barnejuryer gir ikke uttelling), prioriteres. For eksempel fikk The Ghost Child av Sonya Hartnett mye oppmerksomhet få måneder etter at hun hadde mottatt Astrid Lindgrens minnepris.

    • Boka er allerede anerkjent i utlandet, helst USA. Boktyven av Marc Zusac er blant bøkene som ble anmeldt etter å ha toppet bestselgerlista til New York Times.

    • Forfatteren appellerer til voksne. Tanglewreck av Jeanette Winterson er den eneste boka anmeldt av alle og Ottoline and the Yellow Cat av Chris Riddell er den eneste boka blant de mest anmeldte beregna på barn under ti år. Begge forfatterne er kjent for et stort voksenpublikum, Riddell som karikaturtegner i The Observer og Winterson som romanforfatter for voksne.

    Paradokset er at ingen av disse kriteriene behøver å være oppfylt for å gi et barn en optimal leseopplevelse.

    Å sikre barns framtid
    Barnelitteraturens mangel på appell til voksne lesere veies til en viss grad opp av det Martin Eide og Graham Knight kaller sørvisjournalistikk, en variant av forbrukerjournalstikken. I artikkelen ”Public/Privat Service: Service Journalism and the Problems of Everyday Life” forklarer de hvordan denne journalistikken er skapt enten for å løse problemer (”TV2 hjelper deg”) eller bidra til å redusere risiko i folks liv (”Hold hjertet i form”).[3] Barnebokanmeldelser hører til den sistnevnte kategorien. De skal hjelpe voksne, særlig foreldre, å unngå farene som påstås å følge barn som ikke liker å lese. Som nettbokhandelen Lovereading uttrykker det på sin velkomstside: ”Reading is fundamental to the development of children and countless research shows the links between good reading skills from an early age and future success in life.”[4]

    En sørvisjournalist er ifølge Eide og Knight delvis samfunnsborger, delvis profesjonell yrkesutøver (f.eks. lege eller advokat) og delvis markedsfører. Følgelig vil sørvisjournalisten behandle publikum delvis som venn og likemann, delvis som hjelpetrengende klient og delvis som konsument. Disse ulike rollene gir kritikeren ulike utfordringer. En markedsfører kan ikke være overveiende negativ, en likemann kan ikke være for autoritær mens en profesjonell ikke kan klare seg uten tillit.

    Kritikeren som markedsfører
    Rollen som markedsfører av bøker og lesing kan forklare den store mengden av positive anmeldelser i materialet. ”The delight of Hutton's atmospheric lithographs easily makes up for any difficulties in the text,” skriver Julia Eccleshare ganske typisk om A Picture History of Great Discoveries. Andelen av titler som er anmeldt aldeles uten innvendinger er på over 80 prosent i fem av åtte organ. Våren 2009 var det bare Books for Keeps som kunne garantere sine leser enkelte anmeldelser med en overveiende negativ konklusjon. Brian Alderson gir for eksempel bare én stjerne til en ny versjon av Peter Pan: ”Whether or not you harbour reservations about the whole Pan industry you will probably agree that Barrie deserves better than this.”[5] De fleste kritikere foretrekker å promotere bøker og lesing heller enn å skape litterær debatt og å presse forfattere og forlag til å levere høyere kvalitet.

    Når anmelderne uttrykker entusiasme gjennom vitenskapelig ugyldige argumenter, framstår de nærmest som idealistiske bokhandlere. Ofte skjer dette ved å spå hvordan målgruppa vil reagere på boka: ”Families everywhere (from ages nine to 99) will be revelling in Jeanette Winterson 's Tanglewreck (...) this summer – a showstopper of a novel.”[6] Visst er dette underholdende lesning, men et av reklamens viktigste kjennetegn er å lokke kjøperne med tilbud om et bedre liv. Spekulasjoner blir særlig suspekte når de engelske avisene faktisk tilbyr noen av de anmeldte bøkene for salg gjennom sine egne bokhandler: ”To order Ithaka for £11.99 with free UK p&p call Guardian book service...”[7] Imidlertid bruker organet med færrest kommersielle bindinger, Carousel, spekulasjoner nesten like ofte som nettbokhandelen Lovereading: ”Her [Ann Kelley’s] story will fascinate, stir your heart and give your senses such a boost that you will almost taste the crab sandwiches!”[8] Det tyder på at rollen som markedsfører er basert mer på ideologiske enn kommersielle hensyn og har blitt en del av deres sjangerkonvensjon. Det framstår så viktig å oppmuntre foreldre, lærere og bibliotekarer til å hjelpe barn å bli flinke og modne lesere, at det går på integriteten til kritikeren løs.

    Kritikeren som profesjonell og venn
    Eide og Knight tror ikke at sørvisjournalistikken reduserer publikum til passive konsumenter, men mener at forbrukere tenker seg om før de handler. Kritikerens problem i rollene som venn, likemann og profesjonell, er den begrensa plassen til å begrunne vurderinga i fakta (sitater, sammenligninger, eksempler) som forbrukerne kan vurdere på sjølstendig grunnlag. Om publikum skal tro på påstandene om boka, blir et spørsmål om de stoler på kritikeren. Tillit oppnås ikke nødvendigvis ved å uttrykke seg med stor autoritet. Sørvisjournalistikken vokste fram i en periode med økende skepsis til autoriteter. I stedet for å slå fast at Scott Westerfelds Uglies, Pretties and Specials er årets beste ungdomsromaner i 2006, skriver Amanda Craig i The Times at ”jeg i år gir min stemme” til denne trilogien.[9] Hun viser til en personlig standard og uttrykker dermed respekt for at leserne kan være uenige. Innflytelse sikrer hun seg likevel gjennom den ekspertisen og påliteligheten dette jeg-et representerer.

    Med Craig som den fremste representanten har det utvikla seg en trend av anmeldere som vekker tillit gjennom en svært personlig tone der de lar leserne bli kjent med deres smak over tid. Faste lesere av hennes anmeldelser vil vite at hun er svoren fantasy-tilhenger og dessuten tobarnsmor som deler mange foreldres typiske bekymringer for hvordan de skal hjelpe barna til å bli ivrigere lesere. Hun mestrer kunsten å være personlig uten å stille seg i veien for boka. Når man kjenner hennes evne til å være kritisk, kan sjøl ugyldige påstander tolkes som del av en personlig stil heller enn som upålitelig markedsføring, for eksempel der hun mener at Skybreaker av Kenneth Oppel ”features a hero whom boys, girls and adults will fall in love with from the first page”.[10]

    Kritikeren som ekspert
    Langt flere av kritikerne i England enn i Norge er forfattere, men rekrutteringa strekker seg fra bokhandlere via bibliotekarer til akademikere og journalister. Ekspertise uttrykkes blant annet gjennom å demonstrere analytiske ferdigheter – altså fortelle hva boka handler om dypest sett. Bare anmelderne får nok plass, viser mange seg dyktige til å betrakte boka i en større sammenheng. De sammenlikner med andre bøker, viser typiske trekk i forfatterskapet, forklarer publiseringspraksis, forfatterens virkemidler, og de framhever typiske tendenser i barnelitteraturen. I og med at sørvisjournalistikken er opptatt av å formidle rett bok til rett barn, krever den også kunnskap om barns lesevaner. På dette punktet kommer enkelte til kort, noe som tydeligst kommer til uttrykk i generaliseringer der kritikeren gir inntrykk av at alle barn er like. Verst er generaliseringer om kjønn: ”There is one graphically violent climax too many for me in this taut thriller, but I’d give it to any boy,” skriver Geraldine Bedell i The Observer.[11]

    Kritikerne får størst vansker i rollen som profesjonelle rådgivere der de er forplikta til å gi karakter til boka. Books for Keeps og nettstedet Achuka vurderer bøkene på en skala fra én til fem. I enkelte måneder er nesten halvparten av bøkene som får middelmådige tre stjerner anmeldt uten innvendinger. Dobbeltmoralen undergraver både markedsføringa og kritikernes integritet. Mens teksten promoterer lesing i beste sørvis-ånd, kommuniserer karakteren en litterær standard som ofte kan knyttes til voksenlitterære og finkulturelle idealer. Humor, didaktiske bøker, romantikk og lesetreningsbøker kan få god omtale, men sjelden toppkarakter. Når karakteren ikke begrunnes, blir det umulig å diskutere dette skjulte litterære hierarkiet. Dette underforståtte kvalitetskravet likner de skjulte kriteriene som preger utvelgelsen av bøkene. Likevel er det én fordel med denne tilsynelatende inkonsekvente bruken av karakterer på et felt der barnebøkene generelt tas i mot med så ekstrem velvillighet. Karakteren kan bidra til å markere et tydeligere skille mellom de gode og de beste bøkene sjøl der anmeldertekstene er utelukkende positive.

    Debattens død?
    Kritikerne i England er uenige om økt produksjon og heva prestisje faktisk har gitt bedre bøker. Mer oppmerksomhet og høyere status til barnebokfeltet gjør det mer attraktivt å skrive barnebøker. Antakelig resulterer det i flere gode bøker – og i flere dårlige.

    Forfattere og forlag slipper billig når kritikerne legger lista lavt og i så stor grad henvender seg til de voksne kjøperne og formidlerne av barnebøker i stedet for et mer allment publikum. I det Eide og Knight kaller private/public service, blir det private aspektet ved sørvisjournalistikken – det å hjelpe nettopp deg med å finne de beste bøkene til ditt barn – viktigere enn å engasjere samfunnet i debatten om hva som er de beste barnebøkene. Sjøl om leseflinke barn anses som en investering i Englands framtidige konkurranseevne og økonomiske velferd, gir sørvisjournalistikken ansvaret for å bedre leseferdigheter og leselyst til enkeltindivider heller enn offentligheten. Mangelen på debatt på det barnelitterære feltet gjør det relevant å spørre om barnelitteraturen i det hele tatt anses for et offentlig anliggende.

    Sørvisjournalistikken er opptatt av hva en bok kan brukes til og hvem den kan passe for. Et slikt fokus på funksjon er tradisjonelt blitt kritisert for å ignorere den kunstneriske betydninga til litteraturen. Men flere engelske kritikere som er opptatt av det ”oppbyggelige” ved bøkene, inkluderer gjerne kunstneriske aspekt fordi de mener det er utviklende for barn å få gode kunstopplevelser. Mange har frigjort seg fra den feilaktige oppfatninga at fokus på litterær estetikk er uforenlig med å interessere seg for hvordan en bok virker. Ikke minst viser utvalget av bøker at det legges vekt på litterære verdier som gir høy kulturell status. Det står ikke til hinder for å formulere anmeldelsene som forbrukerstoff.

    Jeg er mer bekymra for alle kritikerne som setter integriteten og uavhengigheten sin på spill når de forkynner boklesingas velsignelser med en slik iver at enkelte anmeldelser minner mistenkelig om annonser. En kritikk som først og fremst tjener forbrukere og forlag ignorerer langt på vei hva forfatterne har å si om verden og hva de kan bidra med utover å stimulere leselysten. Kanskje skal sørvisjournalistikken ha mye av æren for å holde barnelitteraturen i mediebildet, likevel mener jeg at kritikerne i større grad bør henvende seg også til dem som ikke er potensielle kjøpere og formidlere av bøkene. Det er kritikernes jobb å sørge for at barnelitteratur angår alle. Dersom målet er å bidra til at barn får best mulige bøker, må det også være plass til de sidene ved bøkene som kan bidra til en brei kvalitetsdebatt.

    Råd for Norge
    Her til lands slipper heldigvis kritikerne å se anmeldelsene sine knytta direkte til boksalg, likefullt mener jeg å se en dreining mot mer forbrukerorientert kritikk. Den har sin plass i mangfoldet, og i den forbindelse er prisen på boka en relevant informasjon vi gjerne kan begynne å inkludere. Studien av engelske forhold viser imidlertid at produksjonsleddet, forfattere og forlag, møter lite motstand. Jeg ser særlig to områder der vi bør være oppmerksomme:

    • Dersom det er slik i Norge som i England at de forfatterne som får flest priser også anmeldes mest, bør vi – som The Guardian – begynne å vurdere prioriteringene til juryene som deler ut prisene. Kritikkens oppgave er ikke å feire vinnere.

    • Innkjøpsordninga har stor innvirkning på hva som gis ut i Norge. Jeg vil råde kritikerne til å sjekke om boka de anmelder er kjøpt inn på Kulturfondet eller for eksempel har fått støtte fra Leser søker bok. Dersom man er uening i tildelingene, bør det gå fram av anmeldelsen. En kritikk som søker innflytelse bør ikke nøye seg med å påvirke forbrukerne i et bokmarked basert på offentlig støtte.

    Den store utfordringa er å sikre seg lesernes oppmerksomhet sjøl der man legger kvalitetslista høyere og ikke bare henvender seg til forbrukere med konkrete kjøperåd.




    Fotnoter
    [1] Alle tall er henta fra Claire Squires, ”Marketing the Millenium” i Maybin og Watson, Children’s Literature: Approaches and Territories, Palgrave Macmillian i samarbeid med The Open University, 2009.
    [2] Andrew Wernick, Promotional Culture, Sage, 1991.
    [3] Martin Eide og Graham Knight, ”Public/Private Service and the Problems of Everyday Life”, European Journal of Communication, nr. 4, 14. årg., 1999.
    [4] www.lovereading4kids.co.uk, juni 2009.
    [5] Brian Alderson, ”Peter Pan”, Boks for Keeps. 176, 2009.
    [6] Kate Kellaway, ‘Summer books: picture perfect’, The Observer, 02.07. 2006, s. 10.
    [7] Leslie Wilson, ‘Penelope’s loom’, The Guardian, 22.10. 2005, review pages, s. 20.
    [8] Valerie Bierman, ‘The Bower Bird’, Carousel, no. 38, 2008, s. 30.
    [9] Amanda Craig, ‘Here be dragons, lots of them’, The Times, 25.11. 2006, book pages, s. 8.
    [10] Amanda Craig, ‘Beware these books can bite’, The Times, 03.12. 2005, book pages, s. 19
    [11] Geraldine Bedell, ‘Hello cruel world’, The Observer, 16.04. 2006, review pages, s. 23.



    Artikkelen er basert på Guri Fjeldbergs masteroppgave ”Book Reviewing as Public Service” fra University of Newcastle, 2009. Kopier kan bestilles hos gurifjel@online.no.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder