Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Heidi Sævareid: Opsis barnkultur


TIDSSKRIFT

OPSIS BARNKULTUR


Nr 1 2010
Redaktør: Marianne von Baumgarten-Lindberg
Utgitt av: Opsis Kalopsis AB

HYGGEBLAD

Av Heidi Sævareid

Trivelig, men tannløst om ”barnkultur for vuxna”.



”Om barnkultur för vuxna”, står det på forsiden av det svenske tidsskriftet Opsis Barnkultur, som utkommer fire ganger i året. I egenomtalen på hjemmesiden heter det at ”nyfikna och kunniga skribenter [skriver] kul och kritiskt, klokt och angeläget om det som händer inom barn- och ungdomskultur i Sverige och resten av världen.” Ambisjonene er altså ikke små. Så oppfyller Opsis sine egne mål?

Opis Barnkultur nr 1 2010 er et temanummer om Tove Jansson, men byr også på tekster om andre klassiske barnebokskapere: Astrid Lindgren, Lennart Helsing og Maurice Sendak. I tillegg rommer bladet et portrett av forfatteren og illustratøren Anna Höglund, bokanmeldelser, kommentarstoff og notiser om generell barnekultur.

”Jag älskar Tove Jansson”
Nær halve magasinet er viet til Tove Jansson – og forfatteren snarere enn bøkene hennes står i sentrum. Til sammen utgjør tematekstene det reneste festskriftet. Journalist Jessica Gedin står med teksten ”Tove Jansson viste allt om oss människor” for det mest entusiastiske bidraget. Hovedbudskapet er: ”Jag älskar Tove Jansson.” Jansson-kjennere flest er nok enige, men man må ha intimt kjennskap til bøkene for virkelig å følge Gedin – teksten er gjennomsyret av referanser som fortrinnsvis er for de innvidde.

Margareta Strömsteds tekst er også preget av nesegrus beundring for forfatteren. Strömsted forteller om augustuken hun og et filmteam tilbrakte på Klovharun – den vesle øya Tove og kjæresten Tuulikki Pietilä bodde på store deler av sommerhalvåret. Dette er en intim beretning som bringer oss nær personen Tove Jansson. Senere gir Jansson-biograf Christina Björk et raskt riss av barndom, oppvekst og vei inn i kunstnerlivet. Kjent stoff for alle som har lest Janssons selvbiografi Billedhoggarens dotter, men nyttig for de uinnvidde. Toves barndom formet bøkene, så hennes biografi er viktig.

Henført mimring
Boel Westins ”Muminböckernas magiska kraft” berører også Tove Janssons personlige liv. Heller ikke Westin kan skrive om Jansson uten å legge veien om personlig hyllest og henført mimring over egen barndomslesning, men tilnærmingsmåten er relevant siden hun søker nettopp å sette ord på bøkenes følelsesmessige påvirkningskraft. Westin fokuserer mest på Trollvinter (1956), for: ”Den är som gjord att läsas metaforiskst och var och en kan göra sin egen tolkning”. Westins lesning er ikke ny og revolusjonerende for ”fansen”, men tar boken på kornet, og viser varsomt frem den mørke melankolien og alvorlige, sorgmuntre varmen som skulle prege de etterfølgende mummibøkene. Trollvinter må regnes som et vendepunkt i Janssons forfatterskap.

Lite om verkene
Janina Orlov står for den absolutt beste av Opsis’ Jansson-tekster. ”Jag svär vid min svans” er i sin helhet viet til haler. Halen som stolthet, som synekdoke, som symbol, som kilde til besvær – eller moro, som i sangen ”Alla små djur slå rosett på sin svans”. Virkelig en fornøyelig tekst, og den mest interessante fordi den er den eneste som i vesentlig grad analyserer Janssons litterære verk. Jeg savner flere sobre drøftelser av den kunstneriske produksjonen – især bildene! Det er merkelig at et helt temanummer kan ha blitt til uten at noen tar grundig for seg hennes billedkunst. Som Björck sier: ”Tove betraktade sig hela livet igenom främst som målare.”

Som avslutning på temaseksjonen kommer Lena Kårelands tekst om Tove Jansson, Astrid Lindgren og Lennart Helsing som banebrytere for den moderne, autoritetsskeptiske barneboken. Teksten fokuserer mest på Helsing, som ikke er fullt så kjent i Norge, så for en norsk leser er dette en fin innføring.

Søkelys på illustrerende forfattere
Opsis er i forlengelsen av Tove Jansson opptatt av illustrerende forfattere. I ”Opsis salong”, blir vi bedre kjent med en skikkelse fra nåtiden – Anna Höglund. Det gis raske riss av hva hun har jobbet med tidligere, hva slags teknikker og motiver hun er opptatt av, samt hvilke planer hun har for fremtiden. Noen inngående drøftelse av den kunstneriske produksjonen gis det ikke rom for. Leseren får imidlertid glede av et fint utvalg av hennes illustrasjoner. Det samme gjelder Pia Huss’ tekst om Maurice Sendaks forfatter- og kunstnerskap. Denne artikkelen er blant magasinets sterkeste bidrag. Huss gir oss både et overblikk over Sendaks idéverden og konkrete produksjon. Dessuten er det en ”tidsriktig” tekst – mange har sett filmatiseringen av Where the Wild Things Are (Til Huttetuenes land).

Småplukk om barnekultur
Opsis Barnkultur befatter seg med mer enn barnelitteratur. Spalten ”På gång” er full av notiser om utstillinger, kurs, nye bøker, prisutdelinger.” I ”Debatt”-spalten slår Susanna Ekström et slag for musikkundervisningen i førskolen. ”När ska beslutsfattare fatta musikens roll og betydelse?” sier hun bekymret. Hun argumenterer engasjerende, men teksten hadde nok hørt bedre hjemme under overskriften ”kommentar”. Ordet ”debatt” betyr ordskifte, og Ekström maner vel snarere til handling enn respons i form av innlegg. Et aktivt debattforum bør være med i et barnekulturblad – ordskifte om barnekultur får jo ikke altfor mye spalteplass i dags- og ukepressen.

Litteraturmagasin, først og fremst
Til tross for ovennevnte spalter fremstår Opsis Barnkultur mest som et barnelitteraturblad. Inntrykket forsterkes av teksten sjefen for det svenske barnebokinstituttet bidrar med – han behandler Opsis som et litteraturmagasin. Jeg savner mer stoff om teater, kunst og musikk. Hvorfor drøftes ikke dette litt bredere, for eksempel i seksjonen for anmeldelser? Rett nok finnes det én musikkanmeldelse her: en omtale av kontrabassisten Georg Videls tonsetting av Barbro Lindgrens historie om ”Den vilda bebin”, men resten dreier seg om bøker. Her anmeldes for det meste svenske bøker, som Per Nilsson og Ulf Stark, men man har også tittet over landegrensene og omtalt danske Kim Fupz Aakeson, norske Camilla Kuhn, og mest interessant – indonesiske Nathan Kumar Scott og Radhashyam Raut. Det er god bredde i utvalget anmeldelser, både sjanger- og formatmessig, og dyktige kritikere er engasjert. Men det er litt påfallende at alle anmeldelsene er positive. Har Opsis på forhånd valgt å anmelde bøker de allerede anså som svært lesverdige? I så fall svekkes bladets kritiske slagkraft.

Trivelig, men tannløst
Det er vel mangelen på ”tenner” som gjør at mitt helhetsinntrykk av magasinet Opsis Barnkultur ikke er udelt positivt. Hvorfor er det så forsiktig i tonen? Hvor er de skarpe og dypgående analysene? Det er et blad ”för vuxna”, så det er jo ingen grunn til å spare på kruttet. Den sterkeste meningen jeg kan spore i bladet er det temmelig udiskutable standpunktet om at barnekultur er positivt. Hver for seg er tekstene gode, men sammen slår de hverandre i hjel i all sin velmenende positivitet. Ekstra problematisk er det i temaseksjonen. Lesere som gleder seg til nytt og utfordrende stoff om Jansson, går skuffelsen i møte. Med unntak av Orlovs tekst om halens betydning, har alt som sies blitt sagt før. For Tove Jansson har (med rette!) blitt hyllet før, og vi kjenner tonen. Gjesteredaktør Marianne von Baumgarten-Lindberg sier det rett ut – hun har valgt å lage en eneste stor ”hyllning” til Tove Jansson. Men å kile leserens vemodige, kjærlige lengsel til Mummidalen, er rett og slett ikke godt nok. Et rent hyggeblad om Tove Jansson er en undervurdering av en stor kunstner.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder