Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag og forskning: LESING OG IDENTITET


ANMELDELSE AV FAG- OG FORSKNINGSLITTERATUR

Sylvi Penne
Litteratur og film i klasserommet. Didaktikk for ungdomstrinnet og videregående skole

255 sider
ISBN 82-15-01507-1
Universitetsforlaget 2010


Torill Strand
Litteratur i det flerkulturelle klasserommet. Mangfold, migrasjon og muligheter

209 sider
ISBN 82-15-01417-3
Universitetsforlaget 2010


Anmeldt av Petra J. Helgesen

LESING OG IDENTITET

Tung leseteori og lett identitetspraksis – to ferske bøker tar for seg litteraturundervisning i en flerkulturell norsk skole.



Da NAFO – Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring – ble etablert i 2004, markerte Utdanningsdepartementet at det nå (endelig) skulle tas høyde for den faktiske flerkulturelle virkeligheten i norsk skole. Men prosessen tar fortsatt tid. Det fins noen få dyktige og produktive forskere på feltet, og mye god vilje, men lærere og elever mangler fremdeles tilpassede læremidler, og bevisstheten rundt utfordringene er ennå ikke stor nok. I dette perspektivet er både Sylvi Pennes Litteratur og film i klasserommet. Didaktikk for ungdomstrinnet og videregående skole og Torill Strands Litteratur i det flerkulturelle klasserommet. Mangfold, migrasjon og muligheter interessante innspill til en diskusjonen rundt norskfagets framtidige metoder og innhold, om enn i ulik grad.

De to forfatterne er henholdsvis førsteamanuensis og høgskolelektor i norsk ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier på Høgskolen i Oslo. At de kommer fra samme fagmiljø og skriver om samme emne, forhindrer ikke at de leverer to svært ulike bøker. I tråd med sine ambisjoner er Sylvi Pennes bok et interessant og utfordrende teoretisk innlegg i en debatt om hva litteraturundervisningen i norskfaget skal tjene til, og hvordan denne gjerningen kan utøves. Torill Strand gir oss ganske enkelt et knippe eksempler på titler og empiri som kan danne grunnlag for å diskutere identitet og etnisitet i norsk skole.

Leseteori
Litteratur og film i klasserommet bygger på Sylvi Pennes doktoravhandling, Profesjonsfaget norsk i en endringstid, og den opprinnelige hensikten var «å utforske en forventet forskjell mellom minoritetsspråklige elevers og norskspråklige elevers møte med norskfaget på ungdomstrinnet». Det Penne oppdager – og tar konsekvensen av – er at skillelinjene slett ikke går mellom etniske grupper, men mellom elever med ulik sosioøkonomisk bakgrunn. Hun finner like deler minoritetsspråklige og norskspråklige elever blant de mest entusiastiske leserne av norsk 1800-tallslitteratur, og det samme gjelder i den andre enden av skalaen.

Et viktig omdreiningspunkt i Pennes tekst handler dermed om Bourdieus «kulturelle kapital». Elever med bakgrunn fra «lesende» middelklassehjem har tilegnet seg verdier og lesestragier hjemme, som de lesesvake elevene fra mindre «kapitalsterke» hjem må lære. Penne skiller gjennomgående mellom to måter å lese litteratur på: en emosjonell og en refleksiv. Disse to leseforståelsene omtales med ulike begreper og belyses med mange eksempler gjennom boka. Den emosjonelle måten å lese på er knyttet til lesing som opplevelse. En emosjonell leser vil først og fremst være oppmerksom på fortellingens narrativ, vil oppfatte de fiktive personene som virkelige personer, identifisere seg eller ta avstand fra heltens prosjekt, og vurderer et litterært verk ut fra om fortellingen er «gøy» eller «kjedelig». En refleksiv lesning vil derimot ha oppmerksomheten rettet mot metaforer og symboler i teksten, vil kunne sette den inn i en relevant litterær eller historisk kontekst, skiller klart mellom fiksjon og virkelighet, og vurderer teksten etter estetiske eller strategiske kriterier.

I følge Penne bør norskfaget ha som mål å gi alle elever et refleksivt metaspråk for å snakke om ulike former for muntlig og skriftlig språkbruk. Slik blir man bevisst på at samme ord ikke har samme betydning i enhver kontekst, man kan overføre det man har lest et sted til noe man leser et annet sted, og man utvikler empati og forståelse for andres perspektiver. Hvis de lesesvake elevene får lov til å forbli i egen referanseramme og egne interessefelt, det Penne kaller «en elevorientert undervisningspraksis», vil de ikke lære noe nytt, bare bekrefte det de allerede har tilegnet seg i hjemmets såkalte «primærdiskurs». Med den amerikanske litteraturprofessoren Robert Scholes argumenterer Penne for en framtidig litteraturundervisning som i ennå større grad vektlegger retorikk. Norskundervisningen bør ikke handle om hva vi leser, men om hvordan vi leser. Slik mener hun at norskfaget vil ta høyde for de lesesvake elevene også, uten å måtte ty til spesialpedagogikk.

Det teoretiske grunnlaget for Litteratur og film i klasserommet er bredt og variert, samtidig som Penne ivaretar sin egen analyse. Hun bruker sosiologi, nye kognitive tilnærminger til litteratur og språk, fenomenologisk resepesjonsteori og pedagogisk forskning. Det empiriske materialet har hun først og fremst fra egen klasseromsforskning, men hun henter også eksempler fra andres forskningsarbeid, både i Norden og USA. Boka framstår med teoretisk tyngde og autoritet. Samtidig må det kunne innvendes at teksten til dels er tyngre enn strengt tatt nødvendig, og at diskusjonen tidvis kan oppleves som repeterende.

Boka er delt i tre deler, der den første utgjør over halvparten av tekstmassen. Det er først i de to siste delene at Penne skriver mer konkret om litteratur og film i bruk, og det er en svakhet ved boka at den i sum kommer med relativt få didaktiske innspill, men i stedet blir værende i sin teoretiske analyse. Litteratur og film i klasserommet er med andre ord ei bok som kan tjene til å heve diskusjonen og bevisstheten rundt hva formålet med norskfaget er, men den gir få retningslinjer for hvordan disse innsiktene skal overføres til praktisk klasseromsundervisning.

Identitetsprosjekt
Torill Strands Litteratur i det flerkulturelle klasserommet er langt mer praktisk orientert, og derfor enklere å oppsummere. Boka består av åtte forholdsvis selvstendige kapitler. I hvert kapittel presenteres én eller flere skjønnlitterære titler som Strand gir fellesbenevnelsen «migrasjonslitteratur». Hun definerer denne litteraturen som «litteratur som tematiserer kulturmøter, migrasjonsopplevelser og integreringsprosesser». Slik blir det mulig for henne å presentere såpass ulike tekster som Peder Sejer av O.E. Rølvaag og Persepolis av Marjane Satrapi innenfor samme ramme. Hver av de tekstene hun presenterer har vært brukt i undervisning eller oppgaveskriving, enten i grunnskolen, videregående eller på høgskolens lærerutdanning.

Strand trekker inn sitater og teoretikere underveis, men hun velger seg ikke et gjennomgående teoretisk perspektiv. Hennes hyppigste referanse kan kanskje sies å være Edward W. Saids Orientalismen og annen teori knyttet til forestillinger om «den andre». Det styrende for hvert kapittel er i stor grad hvilken sammenheng de utvalgte tekstene har vært brukt og diskutert i.

En forutsetning for Strands prosjekt er at barn med innvandrerbakgrunn trenger migrasjonslitteratur for å kunne utvikle sin identitet. Minoritetsspråklige identitetsprosjekter i relasjon til litteratur har vært forsket på tidligere, blant annet i Rita Hvistendahls «Elevportretter: fra det flerkulturelle klasserommet» (2001). Her er det den norske kanonlitteraturen elevene leser og utvikler seg med. Strand refererer til Hvistendahl, men hun lar likevel ikke sitt eget premiss bli gjenstand for diskusjon, noe som fører til en overfladisk tilnærming til den skjønnlitteraturen hun behandler. Hun bruker uforholdsmessig stor plass på handlingsreferat og diskuterer først og fremst hvilke muligheter for identifikasjon hver enkelt tekst gir. Formspørsmål blir bare sporadisk vurdert, og da helst hvis formen reflekterer en «fremmed» identitet.

Mange av prosjektene Torill Strand refererer synes spennende, men fordi vi får dem formidlet gjennom Strands annenhånds perspektiv, går mye av overføringsverdien tapt. Best er Strand når hun skriver om sitt eget leseprosjekt i en ungdomsskoleklasse. Hun og klassen fører dialogisk journal under lesningen av Mette Newths Bortførelsen, en historisk ungdomsroman om møte mellom inuitter og nordmenn. Her blir både bok og metode grundig gjennomgått og analysert – en grundighet som savnes i de resterende kapitlene.

Fiksjon eller virkelighet?
Alle Strands eksempler handler på et eller annet vis om å tematisere identitet, og hun gir derfor stadig nye eksempler på det Penne kaller «emosjonell lesning». Bøkene brukes som identifiseringsobjekter eller som tematisk utgangspunkt for diskusjon. Allerede tidlig i Litteratur og film i klasserommet slår Sylvi Penne fast: «Litteraturtimer der det i for høy grad legges vekt på opplevelse, eller på nytte motivert av andre faglige mål, kan bidra til å forsterke problemene for utsatte elevgrupper.» Pennes poeng er at en undervisning som ikke stimulerer elevenes begrepsbevissthet og metaspråklighet, svikter de lesesvake elevene fordi de aldri kommer ut av sin egen kontekst. De ender opp med å forholde seg til skjønnlitteraturen som om den var virkelig. Torill Strand berører problemfeltet under overskriften «Tekst og historie», men uten at forfatteren gir inntrykk av å ta problemet på alvor.

Tilsynelatende mangler Strand selv et bevisst skille mellom fiksjon og virkelighet. Hun omtaler og behandler litterære personer og sine minoritetsspråklige elever som likeverdige eksempler på fremmedkulturelle erfaringer. I det avsluttende kapitlet diskuterer hun ulike holdninger til kjønn i innvandrermiljøer, basert på fremstillingen i to bøker av etnisk svenske forfattere (Badedrakten av Åsa Storck og Albert Åberg og soldatpappaen av Gunilla Bergström). Om Halim, hovedpersonen i Jonas Hassen Khemiris Et øye rødt, skriver Strand: «Skrivestilen hans merkes av de dramatiske hendelsene, hendelsene gjenfortelles over en helside uten ett eneste punktum.» Dette er påfallende eksempler på hvordan Strand gjennomgående tenker seg at de fiktive personene preger teksten, i stedet for at teksten skaper et bilde av dem, og at fiktive hendelser «gjenfortelles» framfor å formuleres.

Til tross for innvendingene reiser Litteratur i det flerkulturelle klasserommet interessante spørsmål rundt identitet og etnisitet i norsk skole, og boka gir gode innspill til boktitler, samt enkelte nyttige tips til konkret undervisning. Kanskje er dette ei bok som fungerer best som oppslagsverk.

Språk er makt
Begge de to forfatterne bruker plass på Rolv Mikkel Blakars formulering fra 1973: «Språk er makt». Torill Strand bruker den som overskrift når hun diskuterer majoritetens definisjonsmakt, Sylvi Penne snakker om språkmakt i forbindelse med begrepet «literacy». I en utvidet definisjon av «literacy»-begrepet handler det ikke bare om å lese og skrive, men også om «informasjonssamfunnets økte krav om språkbeherskelse og språkbevissthet», og dermed blir «literacy» avgjørende for elevenes makt eller avmakt i møtet med andres språk.

Språkets makt blir dessuten illustrert når vi sammenligner de to bøkene. Pennes argumentasjon og saksframstilling ligger på et høyt teoretisk og abstrakt nivå, Strands bok er mest av alt den engasjerte praktikerens fortelling. Denne språklige forskjellen blir ytterligere understreket av at Universitetsforlaget har gjort grundig redaksjonelt arbeid på førstnevnte, og slurvet med både språkvask og korrektur i det andre tilfellet. Mens Penne får autoritet og troverdighet – og man som leser kjøper hennes forståelse og perspektiver, må Strand tåle at leserne trekker henne i tvil – og nøyer seg med å plukke det som passer dem fra boka hennes.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.019 Sekunder