Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Birgitte Furberg Moe om I brønnen og i tjernet


EN NORSK KLASSIKER

I INTERNASJONAL DRAKT


Jørgen Moes I brønnen og i tjernet

I brønnen og i tjernet av Jørgen Moe blir gjerne omtalt som Norges første barnebok. Allerede på 1800-tallet fikk boken klassikerstempel. Den har overlevd i generasjoner og blitt betraktet som en uslitelig perle. Men har den virkelig tålt tidens tann?

Av Birgitte Furberg Moe


I 2013 feires 200 års jubileet til Jørgen Moe (1813–1882). Dikterpresten er viden kjent for sitt samarbeid med Peter Christen Asbjørnsen, men replica watches det var et annet pionerarbeid som sikret ham en plass i norsk barnelitteraturhistorie. Med utgivelsen av I brønnen og i tjernet i 1851 la han grunnsteinen for en særegen norsk barnelitteratur. De få utgivelsene i Norge på denne tiden var oftest oversatte eksempelfortellinger preget av åpen didaktikk, der barna fremstår mer som illustrasjoner av moralske prinsipp enn som levende personer. I oppvekstfortellingene om Viggo og Beate derimot er barnets opplevelse satt i sentrum, og handlingen lagt til et norsk bondemiljø. Til disse står Gullalderforfattere som Rasmus Løland, Lars Kjølstad og Bernt Lie i litterær gjeld.

Som et mønstergyldig eksempel fikk Jørgen Moes barnebok tidlig klassikerstempel, og etter hvert også stor utbredelse. Utdrag av verket har vært trykket utallige ganger i lesebøkene, og siste samlede utgave, av i alt ni, utkom i 1987. Det tidlige klassikerstempelet, statusen som vår første moderne barnebok, samt det faktum at boken har overlevd så mange generasjoner, har bidratt til å gi boken et urørt og ubesudlet skinn. I 1986 fremhever litteraturhistorikeren Sonja Hagemann I brønnen og i tjernets lange liv i ”uforandret skikkelse” som unikt, i både nasjonal og internasjonal sammenheng (se også Hagemann 1963, 1965, 1972, 1973). I min bokhistoriske masteroppgave ”Barndomshistorier i tre århundrer” viser jeg derimot at I brønnen og i tjernet har gjennomgått flere viktige endringer som har hatt betydning for den litterære meningsdannelsen. Dette gjelder endringer både i selve teksten og i de bibliografiske kodene, som paratekster, illustrasjoner og trykkekontekst. (jf. McGann 1991: 67). Ikke minst viser jeg til endringene som har tilkommet verket i flere internasjonale adaptasjoner. I det følgende vil jeg presentere undersøkelsen av den engelske, tyske og amerikanske versjonen av Jørgen Moes barnebok, der formålet er å vise hvordan teksten har blitt sosialisert og formidlet i andre trykkekulturer.

Den norske førsteutgaven

Postdatert som den var, ble ”I Brønden og i Kjærnet. Smaahistorier for Børn” anmeldt som en en ”Cyclus af Smaanoveller” i desember 1850. På tross av en strålende mottagelse yter betegnelsen i Den Norske Rigstidende ikke rettferdighet til verkets helhet og sinnrike speilkomposisjon. De fire hovedkapitlene: ”Dukken under Tjørnerosen”, ”Den flydende Ø”, ”Gamle Hans Grenadeer” og ”Allarm” er bundet sammen gjennom felles handlingsmønstre, tematikk og personer. Tittelen forener hendelsene i første og siste kapittel – de dramatiske fallene i en brønn og et isdekket tjern. Begge barna fristets av overmot, men blir reddet ved hjelp av sine ”alter-ego”; hunden Allarm og dukken Lille-Beate. Begge barna settes også på prøve ved at både dukken og hunden skades. Men mens dukkens skade er uopprettelig, overlever hunden. I de midterste kapitlene, ”Den flydende Ø” og ”Gamle Hans Grenadeer”, har Viggo og Beate hver sin samtale med en eldre person tilknyttet arbeidet på gården. Beate snakker med barnepiken om den flytende øya, Viggo med husmannen om krigen. Den tematiske overbygningen om barnas moralske og aldersmessige utvikling bidrar også til å knytte kapitlene sammen. I ”Gamle Hans Grenadeer” beskrives en langt mer moden Viggo enn i første kapitel: ”Beates Dukker lod han i Fred og Ro; han vilde ikke engang længer være Viking, naar han blev stor” (1851: 33). Når det gjelder barnas utvikling, mener Åsfrid Svensen og Bettina Kümmerling-Meibauer at det er tydelige forskjeller på historiene om Beate og Viggo, særlig uttalt i ”Den flydende Ø”. De hevder at Beate opplever en uoverensstemmelse mellom håp og virkelighet, må tilpasse seg de sosiale krav og resignerer, mens Viggos drømmer er integrert i en storartet og realistisk fremtid som soldat (Svensen 2001: 228; Kümmerling-Meibauer 2008: 195).

In the Pond and on the Hill. Stories for Boys and Girls, 1883

På tross av flere gode anmeldelser der den også ble anbefalt som voksenlektyre, gjorde Jørgen Moes barnebok ”en ringe Lykke” (Botten-Hansen 1865). Det var utgivelsen av Moes Samlede Skrifter på Alb. Cammermeyer forlag i 1877 som virkelig bidro til økt etterspørsel etter boken. Gjennom å utgi Moes verk i en praktutgave løftet Cammermeyer anseelsen til Moes lyriske forfatterskap, men forbedret også forlagets ”norske” profil, i konkurranse med Gyldendal. Da den andre utgaven av I brønnen og i tjernet utkom i 1880, stod det i forordet: ”den hyppige Efterspørgsel har gjort et nyt Oplag ønskelig”.

Med økt popularitet her hjemme nådde Jørgen Moes barnebok i slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre også et marked utover Norges grenser. In the Pond and on the Hill. Stories for Boys and Girls utkom på Suttaby and Co i Storbrittana i 1883, ett år etter Moes død. Utgaven er oversatt av Miss Jessie Young, som det finnes få opplysninger om, men som skrev blant annet The Fancy-Dress Costume Ball i “Royal Series of Picture Books” (1879).

Ferden over Nordsjøen var både en kulturell reise og en klassereise for I brønnen og i tjernet. I tillegg til språket er også bibliografiske koder slik som typografi og illustrasjoner endret. Mens den norske førsteutgaven var en enkel trykksak i et kostnadsbesparende format, fremstår den engelske utgaven som en praktutgave med flere utførlige border og initialer. I kapitlene om Beate er de utstyrt med en betegnende rose.



Flere mindre endringer gjør at Moes storgårdsfamilie fremstår som en britisk adelsfamilie. I den nye tittelen faller Beate ikke lenger ”i Brønden”, men ”in the Pond”. Så går hun heller ikke ”i Gaarden”, men i den litt finere ”garden”. Fordi den norske brønnen på tunet er forvandlet til en dam eller et tjern, har Young brukt ”Hill” i tittelen for å unngå gjentagelse. ”Hill” er knyttet til ”The Black Pool Hill”, oversatt fra ”Svartkjærnbakken”, der Beate observerer lommen. På denne måten blir koblingen mellom Beates fall i brønnen og Viggos fall i tjernet ikke lenger understreket som i den norske originalen, og tittelen blir mindre meningsbærende.

Mens den norske Beate både vasker ansiktet og fletter håret selv, er den engelske Beata et overklassebarn: ”The following morning Beata gave the servant hardly time to wash and dress her, and as for plaiting her hair, that was hurried over very rapidly […]” (1883: 15). Lille-Beate er ett sted omtalt som ”the little lady” (s. 14). Beata er dessuten langt skjørere, redd som hun er for ”falling down and hurting herself” (i Moes versjon er det gåsungene hun vil beskytte). Viggo er på sin side eiendommelig fremstilt som en liten lord av illustratøren George Cruikshank (1792–1878), kjent for sine illustrasjoner til Dickens og omtalt som ”perhaps the finest book illustrator that has ever lived” (Cohn 1914: 144). Viggo har kostbare klær, mens grenaderen fremstår langt mer sofistikert enn en husmann. Teksten er altså litt her og litt der tilpasset de lokale forhold. Kulturforskjellen åpenbares når visse ord må forklares: ”He was a viking, that is, a sea-robber or pirate […]” (1883: 12). ”Prince Christian of Augustenberg” er ellers fremstilt som mer autoritær enn den norske prinsen, noe som kan skyldes den britiske kulturen:

    “Fie! Hans. I’m sure the Prince of Augustenborg didn’t talk in such a dreadful manner as that.”
    “Didn’t he, though? Much you know about him, you young puppy”, replied Hans. “A general is obliged to talk to his soldiers in a way that’ll make them mind him. As for a common soldier, he can no more help it than he can help drinking brandy” (1883: 27–28).

Moes hærfører banner derimot ikke:
    ”Fy! Prinsen av Augustenborg bandede vist ikke”, sagde Viggo.
    ”Mener du det, din Hvalp? Men det er sandt nok, det gjorde han ikke heller,” svarede Hans. ”Det kom deraf, at en General ikke behøver at bande, det hører ikke ham til; men for den Gemene er det ligesaa fornødent som at drikke Brændeviin.” (1851: 36)

Young har omskrevet flere ord av Moes formuleringer, men også tilføyd flere av sine egne. Setningen i parentes er Youngs eget tillegg: “And having placed a cloak by her side for her to put on in the evening if she felt cold, and a tiny piece of cake for her to eat for her supper (you see Beata was such a simple little woman, she thought her doll able to eat, and to wait upon herself), she left her to enjoy the sweet scent of the roses, […]” (1883: 14–15). Kommentaren føyer seg inn i en lang diskursiv tradisjon der kvinner tilegnes ”irrasjonelle” egenskaper, og bidrar også til at mye av det naive og rørende i Beates lek forsvinner. Moes egen tekst inneholder også direkte leserhenvendelser, som snarere knytter an til romantikken. I førsteutgaven står det eksempelvis: “Nede i Skoven kan du troe det var smukt” og “Men du kan ikke forestille deg […]”. Henvendelsene befinner seg likevel på samme plan som den øvrige fortellingen, mens Young bryter med hovedstemmens pedagogikk eller innfører et tydelig jeg. I den norske førsteutgaven står det: “Og hver Gang Beate siden følte Lyst til at sige en liden Usandhed, tænkte hun paa den flydende Ø, og saa holdt hun sit Løfte” (1851: 29). Young har tilføyd en egen tolkning: “[…] and I am happy to say that by the help of God she was able to keep her promise” (1883: 24). Den fromme stemmen fjerner seg fra det Moe ble berømmet for: å integrere moralen i fortellingen uten påklistret didaktikk. Young har på den annen side utelukket de kristne henvisningene i første del, hvor Moe skriver:
    Da hun blev søvning og havde læst sit Fadervor, klappede hun sin lille Veninde og sagde: ”Aldrig kan jeg fuldtakke dig, fordi du frelste mig af den fæle, dybe Brønd, kjære Lille-Beate. Jeg veed nok, vor Herre hjalp dig at staae fast mellem Stokkene og at gjøre dig stiv, men det var dog dig og ingen Anden, som rakte mig Haanden, saa jeg ikke sank tilbunds.”(1851: 11)

I Youngs adaptasjon står det slik: ”She very soon began to get sleepy, but before she fell asleep she clasped her little friend in her arms, and said, ‘Thank you, thank you, so very much, dear Little Beata, for stretching out your arm to help me out of that cold, deep, dreadful pond. […]’” (1883: 11–12). Young kan ha sett det som upassende at dukken fremstår som Gud overlegen.

Im Brunnen und im See, 1885

I 1885 utkom I brønnen og i tjernet i Tyskland (ny utgave 1915). Im Brunnen und im See er trykket i bind 16 i det store samleverket Sammlung von Kinderschriften ved redaktør Georg Christian Dieffenbach (1822–1901) og utgiver Friedrich Andreas Perthes (1813–1890). Bind 16, Allerlei Geschichten und Märchen für Kinder von 8–10 Jahren, inneholder også fortellinger av flere tyske forfattere. Det eneste tilgjengelige norske eksemplaret befinner seg i Universitets- biblioteket i Oslo, signert Moltke Moe.(1) Utgaven er relativt lojal mot den norske, men mange særnorske ord og uttrykk har vært vanskelige å oversette. ”Du er Barn i Blakkens Sæle endnu” har for eksempel på tysk blitt til ”Du bist noch ein biβchen klein für die Uniform” (Moe 1885: 156). En utfordring har for eksempel vært å ivareta rimet i guttenes skjemterim på isen, som oversetteren har løst ved en kreativ gjendiktning. Oversetteren har tatt seg noen kunstneriske friheter og kanskje ikke oversatt så tekstnært som mulig. “Hjertelaget er der” er for eksempel ikke funnet passende for en blivende soldat, men oversatt med: “Den richtigen Sinn hast du”.

Viggo and Beate, 1915

Den virkelige store internasjonale utbredelsen fikk I brønnen og i tjernet ved å krysse Atlanteren. Det var den norske emigranten og læreren Gudrun Thorne-Thomsen (1873–1956) som brakte boken med seg til USA. Hun er kjent for sin oversettelse av Norske folkeeventyr som utkom i 1912 (East o' the Sun and West o' the Moon, With Other Norwegian Folk Tales). I 1915 stod hun også som ansvarlig oversetter for I brønnen og i tjernets amerikansk utgave som utkom på samme forlag: Row, Peterson and Company. Mens Thorne-Thomsen oversettelser av de norske folkeeventyrene er rene bearbeidelser, bør det også kunne sies om Viggo and Beate. Den amerikanske tittelen fører til at et vesentlig og meningsbærende element går tapt. Moes adapterte verk er trykket i The Birch and the Star and Other Stories, yndig illustrert av Frederick V. Poole. Samleverket inneholder også barnefortellinger av finnen Zacharias Topelius, derav tittelen.(2)

Del I. og II. av kapitelet ”Dukken under Tjørnerosen” har fått tilpassede navn: ”Part One, The Doll under the Briar Rosebush” og ”Part Two, Viggo”. Andre del er adaptert i en slik grad at det får store konsekvenser for verkforståelsen. Den kanoniserte episoden der Beate finner Lille-Beate halshugget, er omskrevet. Dukken er i stedet forsvunnet: “[…] her cape and hat lay on the ground, but her little friend was gone. […] It was Viggo the Viking who had carried her away, she knew” (1915: 45). Til sammenligning er den norske utgaven brutal: Beate finner dukken med avhugget hode og forstår at Viggo er gjerningsmannen: ”[…] thi sin lille Øxe havde han glemt efter sig […]” (1851: 16). Thorne-Thomsen har nok villet skåne barnesinnet for denne dramatiske skjendingen, men ofte er det slik at en endring fører flere med seg. Beates symboltunge begravelse av dukken er fjernet, og mellom de to kapitlene går det bare ett, i stedet for to år. Endringen forsterker forventningen om en gjenforening og sannsynliggjør Beates store savn.

Etter å ha sett ”Den flydende Ø” spør Beate barnepiken sin ut om den. Anne forteller at hvis man tar et egg fra redet til lommen som bor på øya, og ønsker noe med det samme, så vil ønsket gå i oppfyllelse hvis lommen siden ikke forlater redet, men ruger eggene ut. Men én ting må Beate merke seg: Hun må ikke fortelle noe til en levende sjel. Neste morgen ber Beate faren om å ro henne ut til ”den flydende Ø”, hvorpå han spør henne om hvorfor hun vil dit ut. Beate lyver da og sier at det er fordi den ”lille grønne Ø” er så nydelig. Den norske versjonen er kjent for sin ubarmhjertighet. Idet Beate holder i egget og ønsker dukken ”frisk og sund” tilbake, dukker lommen opp. Den skriker og Beate blir så skremt at egget faller i bakken og knuser. Hun reagerer med gråt og forteller sin far alt: ”[…] hun sagde, at hun nok vidste, hvorfor hendes Ønske ikke var gaaet i Opfyldelse –, at det var, fordi hun havde sagt Usandhed og ikke været oprigtig imod ham; […]” (1851: 29). Hun lover så sin far aldri igjen å være ”saa styg en Pige” (ibid.) I den amerikanske utgaven derimot, får Beate symptomatisk nok oppfylt sin største drøm: “And now I wish that Little Beate was with me once more and would never, never leave me.” Carefully and with trembling hand, she put the egg back into the nest. What was the pink something her eye caught sight of among the tall reeds close to the nest? It was her doll. Beate gave one shriek of joy — “Little Beate, my own Little Beate,” she sobbed when she had her own dearest friend in her arms again. She covered her with tears and kisses, she held her tight in her arms as if she would never in the world let her go. Her father, Marie, and Louise stood by without saying a word. At last the father stroked Beate’s hair, kissed his little girl, and lifted her on to the raft again. (1915: 58) En illustrasjon viser også Beate som finner dukken igjen på øya.


I utgavens ”happy ending” er Little Beate ”the guest of honor” i Beates fødselsdagsfeiring. Til sist sovner en lykkelig Beate med den elskede og bortkomne dukken ved sin side, etter en dag i overflod med ”cookies and chocolate”. Sett i lys av disse endringene er det påfallende at oversetter Thorne-Thomsen ikke påpeker dette i forordet, men fremstiller verket som ”autentiske”, realistiske fortellinger. Som hun skriver trenger barn, i tillegg til eventyret, den realistiske fortellingen: ”for the story true to human experience serves to bring about a proper balance between the ideas created by a world of fancy and those of the world of reality.” Thorne-Thomsen roser også Moes verk for “sincere symphaty with child life and great power to interpret it artistically”. De positive kommentarene skjuler godt Moes ”utilstrekkelighet”, for som Thorne-Thomsen skriver skal det gode verk ikke moralisere: Den realistiske fortellingen og eventyret skal begge ”influence the child’s life subtly and indirectly, not by moralizing or preaching.” Thorne-Thomsen har da heller ikke gått av veien for å fjerne den tydeligste moralske passasjen (men også den mest symbolske) i hele Moes verk. Selv om hennes adaptasjon aldri forlater en sannsynlig realisme, fornektes ikke det barnlige og eventyrlige univers der alt kan skje. Den amerikanske drømmen/utopien får dermed fritt spillerom.

Den norske utgaven har på den andre siden blitt tolket som en symbolsk fortelling der voksenverdenens etiske realisme får forrang foran drømmen og barndommens tapte eventyrrike (Aarnes 1968). Sigurd Aarnes mener ”Den flydende Ø”, er en symbolsk gjendiktning av den korsveisituasjon Jørgen Moe selv befant seg i da han skrev I brønnen og i tjernet. Som Beate har Moe selv ”blitt kastet tilbake på et selvoppgjør, der han har måttet velge […] den møysommelige etiske selvtukt fremfor alle illusoriske snarveier til idealet” (Aarnes 1968: 73). ”Den flydende Ø” leses som diktning om ”drømmens utilstrekkelighet overfor de etiske krav det virkelige liv stiller, et nei til romatikkens estetisisme og etiske indifferentisme” (ibid). Resepsjonen av de to utgavene må med nødvendighet bli ulik. Olive Beaupré Miller (1883–1968), den kjente amerikanske forfatterinnen og utgiveren av barnelitteratur, mener Moe skrev “some of the finest and original an realistic stories ever written for children”. Trolig uvitende om den vidtgripende adaptasjonen omtaler hun ”the Tale of Viggo and Beate” som “beautifully translated” (Miller 1922: 33).

Thorne-Thomsens endringer kan betraktes som sympatiske avvik fra Moes versjon. Som Bretteville-Jensen skriver om den norske utgaven, er det ”ikke til å unngå at leseren må føle en splittelse mellom fortellingens moral og den dypere dikteriske mening. For det vakre ”Forsæt” kan jo aldri føre til det eneste som virkelig betyr noe i verkets sammenheng: at Beate får ”Dukken under Tjørnerosen” igjen (Bretteville-Jensen 1970: 46). ”Det visste selvfølgelig dikteren også, hvor mye han som prest og forkynner forsøkte å overbevise seg selv om det motsatte” (ibid.).

I Thorne-Thomsen adaptasjon ender kapitlene om Beate håpefullt og uten anger, en avslutning som er mer likestilt med kapitlene om Viggo. Som Åsfrid Svensen har påpekt, mangler beretningen om Viggo det etiske selvoppgjøret og selvtukten som man ser i den norske beretningen om Beate. Svensen leser I brønnen og i tjernet som sosialiseringshistorier knyttet til kjønnede forventinger og mener at Beate straffes fordi hun har brutt ”sosialpsykologiske normer for jenteatferd”: ”ulydighet og egenrådighet er langt større synder for ei jente” (Svensen 2001: 229, 225). Svensen hevder at Beate i ”Den flydende Ø” reagerer med ”tilbaketrekning, ydmykhet, skylderkjennelse og forsetter om total innordning under farsautoriteten” (op. cit.: 228). Hun leser det som et bevis på at Beate styres inn i ”passivitet og underkastelse” og at hun forsaker sin barnlige ”utfoldelsestrang, handlekraft og egenvilje” (op. cit.: 228, 234). Barnet som skal bli en kvinne, må på et tidlig stadium ”lære ydmykhet og resignasjon”, mens kapitlene om Viggo ikke formidler slike ”smertelige tap” (op. cit.: 235, 233). De ulike reaksjonsmønstrene kan selvfølgelig også forklares med at Beate bare er fem og syv år, Viggo åtte og ti. I Thorne-Thomsens amerikanske adaptasjon er det derimot ikke snakk om noen anger fra Beates side. For sin “ulydighet” blir hun belønnet: “Such a birthday party as Beate had now she never had before nor since” (Moe 1915: 58). Slik følger beretningen om Beate, som Viggos, en oppadstigende linje.



The Birch and the Star and Other Stories utkom høyst sannsynlig, for andre og siste gang i 1920.(3) Kapitlene fra Viggo and Beate er nevnt i mange amerikanske ”To Tell Children”-lister, for eksempel Stories to Tell to Children: A Selected List with Stories and Poems for Holiday Programs (Whiteman 1918). Det er likevel kapitlet ”The Doll under the Briar Rosebush” som har blitt utbredt som populær barnelitteratur og som skoleklassiker i den amerikanske kulturen. Det er trykket utallige ganger i antologien Told under the Blue Umbrella (1933), en samling av folkeeventyr, kunsteventyr og legender som utkom i nye opplag helt frem til 1970. Redaktører var “Literature Committee of the Association for Childhood Education International”. ”The Doll under the Briar Rosebush” er òg trykket i den kjente serien for barn, My Bookhouse (1920) av Olive Beaupré Miller. I sammenhengen er det interessant at kapitlet fremheves i artikkelen ”My Book House as Bildung” (1988) av Nancy Huse. Om Thorne-Thornsens adaptasjon skriver hun: “For at least the length of story time […] my universe was in order, and my spirit intact” (Huse 1988: 119). Huse knytter Millers bokserie til en matriarkalsk pedagogikk, avgjørende for hennes barndoms lykke, identitetsutvikling og karriere som arbeidende kvinne og feministisk forsker. I norsk sammenheng har ”Dukken under Tjørnerosen” derimot blitt lest som en patriarkalsk fortelling. Forklaringen ligger i Thorne-Thomsens kapittelinndeling: ”The Doll under the Briar Rosebush” ender harmonisk med at Beate og dukken sovner i sengen. Den lykkelig beretningen står også i stil til billedmateriale der Beate fremstilles som en kjempende heltinne. Den norske versjonen ender ikke like godt: Lille-Beate halshugges, noe Svensen tolker som forberedelsen til den kvinnelige resignasjonen i kapitlet ”Den flydende Ø”. Dette betyr at også kapittelinndelingen til Thorne-Thomsen fikk store konsekvenser for verkets videre liv.

Beate finner Lille-Beate halshugget. Tegning av Erik Werenskiold, 1877 (Østby 1977: 187, 191). Aldri trykket sammen med teksten. Werenskiolds tegning av Beate som trekkes opp fra brønnen og Viggo og gassen er derimot trykket i Nordahl Rolfsens lesebok fra 1892 , og i flertallet av lesebokens senere utgaver.


Avslutning

Levd liv setter som oftest tydelige spor, også for ”uforanderlige” I brønnen og i tjernet. I masteroppgaven min viser jeg at både endringer i selve teksten og endringer i bibliografiske koder slik som paratekster, illustrasjoner og typografi har fått betydning for I brønnen og i tjernet. De endringer verket har hatt internasjonalt er en historie for seg. Når Sonja Hagemann i sin levetid gjentatte ganger fremhevet I brønnen og i tjernet som en ”uforandret” klassiker, var hun tydelig ikke bevisst om hvor mye tekstens materielle og kontekstuelle vilkår kan påvirke resepsjonen. Selv om Hagemann har påpekt enkelte endringer ved verket, mener hun disse endringene i verkets ”ytre” er betydningsløse. Innefor en bokhistorisk forskningstradisjon kan derimot ”mindre” endringer bli prekære, og ikke sekundære. Når Hagemann insisterer på I brønnen og i tjernets unikhet, både nasjonalt og internasjonalt, i kraft av sin ”uforandrede skikkelse”, er det høyst tvilsomt at hun kan ha kjent til de internasjonale utgavene. I mitt tilfelle var det faktisk oversettelsene som virkelig fikk meg til å forstå betydningen av endringene i de norske utgavene av I brønnen og i tjernet. Fordelen med oversettelser er at de gjør det kjente ukjent, og blikket samt lesningen mindre automatisert. Oversettelsens natur er kreativ gjenskapelse og adaptasjon, all den tid ”complete synonyms i language” ikke eksisterer (jf. Eco 2001). Som Umberto Eco så klart gir uttykk for utfører oversetteren et tolkningsarbeid i rommet mellom to holdninger: å være det opprinnelige verket mest mulig trofast, og gjennom adaptasjonen å gjøre teksten kulturelt tilgjengelig på målspråket (op.cit.: 50). Utenlandske utgaver av I brønnen og i tjernet demonstrerer denne kulturelle meningsutvekslingen til fulle. Som vi har sett har rammen rundt oversetterens oppdrag vært mer eller mindre fleksibel, og resultatet mer eller mindre ”lojalt”. Alt fra de ”uskyldigste” endringer til mer omfattende adaptasjoner har fått betydning for verkforståelsen. Det er neppe en overdrivelse å påstå at både endringer i selve teksten, og i bibliografiske koder slik som illustrasjoner har bidratt til å endre premissene for lesningen av Jørgen Moes verk. Hvem vet: kanskje leser fortsatt amerikanske barn om ”heltinnen” Beate i en eller annen skoleantologi? Et tankekors er at redaktørene i Norge ikke lenger vil utgi boken, melder Moes slektninger. En av flere mulige årsaker kan være foreldete kjønnsmønstre i likestillingens tid. Å fjerne den kanoniserte ”halshuggingen” og Beates ”tap av egenviljen” er nok et vanskelig valg for enhver redaktør som ser dybden i verket. For bokens videre liv er det en glede at lokale krefter på Ringerike jobber for en jubileumsutgave.

Noter

(1) Utgivelsesår oppgis ikke, men utgaven er høyst sannsynlig fra 1885. Ved søk i den tyske basen KOBV finnes en 1885- og en 1915-utgave. Se ellers Halvorsen Norsk Forfatter-Lexikon, bd. 4, der utgaven nevnes uten årstall (1896: 66).

(2) Nevnes i The American-Scandinavian Review 4 (1916: 245)

(3) Fra 2008 har utgaven vært tilgjengelig i en printed-on demand-paperback fra Kessinger Publishing Company som markedsfører seg under slagordet: “Thousands of scarce and hard-to-find books”.

Litteratur

Moe, Jørgen, 1851, I Brønden og i Kjærnet. Smaahistorier for Børn. Christiania
—1880. I Brønden og i Tjærnet. Smaahistorier for Børn. Kristiania
—1883. In the Pond and on the Hill. Stories for Boys and Girls. Miss Jessie Young (overs.) London
—1885. ”Im Brunnen und im See”, i Dieffenbach, Georg (red.). Allerlei Geschichten und Märchen für Kinder von 8–10 Jahren, s. 117–56. Germany. Nytt opplag 1915
—1915. “Viggo and Beate”, i Thorne-Thomsen, Gudrun (overs.). The Birch and the Star and Other Stories, s. 31–95. Chicago. Nytt opplag 1920
—1925. “The Doll under the Briar Rosebush”, Thorne-Thomsen, Gudrun (overs.), i Miller, Olive Beaupré (red.). In the Nursery of My Bookhouse, s. 441–47. Chicago —1933. ”The Doll under the Briar Rosebush”, Thorne-Thomsen Gudrun (overs.), i Told under the Blue Umbrella. New Stories for New Children, s.109–13. New York, 2. opplag 1934. Trykket i nye opplag helt frem til 1970.
—1967. ”Dukken under Tjørnerosen” og ”Den flydende ø”, i Gordon Hølmebakk (red.).Det gåtefulle folket. 33 barneportretter fra norsk diktning, s. 11–22. Oslo. 3. oppl. 1974.
Aarnes, Aa. Sigurd. 1964. Jørgen Moe. En minnetale. Småskrifter. Nr. 15. Bergen
—1968. "Æsthetisk Lutheraner" og andre studier i norsk senromatikk. Oslo
Basnett, Susan. 2002. Translations studies. New York
Botten-Hansen, Paul. 1865. ”Jørgen Moe. En biografisk Skisse”, i Illustreret Nyhedsblad, 23.7. 1865 og 30.7.1865, nr. 30 og 31.
Bretteville-Jensen, Sigurd. 1970. ”Jørgen Moe: ‘Den flydende Ø’”, i Willy Dahl (red.). Tekstopplevelser. Ni analyser av norske prosatekster, s. 37–48. Oslo
Cohn, Albert Mayer. 1914. A bibliographical catalogue of the printed works illustrated by George Cruikshank. London, New York
Downs, Brian W. 1952. ”Anglo-Norwegian Literary Relations 1867–1900”, i The Modern Language Review 47, nr. 4, s. 449–94
Eco, Umberto. 2001.”Translating and Being Translated”, i Experiences in Translation, s.5–63. Toronto.
Hagemann, Sonja.1963. Jørgen Moe. Barnas dikter. Oslo
— 1965. Barnelitteratur i Norge inntil 1850. Oslo
—1969. ”En vandring tilbake til våre klassiske barnebøker”, i Barna og Vi. Nr. 2, s. 12–16
—1972. ”Gullkantede barnebøker”, i Dagbladet, 15.9.1972, s. 3–4 og Bokbladet, 14. årg. nr. 4
—1973. ”Evigung barnebok”, i Dagbladet, 13.11.1973, s. 8
—1986. De tegnet for Barna. Oslo (Utgitt tre år etter Hagemanns død).
Huse, Nancy. 1988. ”My Book House as Bildung”, i Children’s Literature Association quarterly. Bd. 13, nr.3, s.115–21
Kümmerling-Meibauer, Bettina. 2008. “Images of childhood in Romantic children’s literature”, i Romantic Prose Fiction, s. 183–203. Amsterdam/Philadelphia
McGann, Jerome J. 1991. The Textual Condition. Princeton
Miller, Olive Beaupre. 1922. The latch key of my Boook House. Chicago
Moe, Birgitte Furberg, 2009. Barndomshistorier i tre århundrer. En bokhistorisk analyse av I brønnen og i tjernet. Universitetet i Oslo.
Svensen, Åsfrid. 2001. [1988]. ”Når egenviljen halshogges: Jørgen Moes Beate og Viggo Viking”, i Å bygge en verden av ord. Lyst og læring i barne […], s. 221–35. Bergen.
The American-Scandinavian Review. 1916. Bd. IV. Nr. 4
Whiteman, Edna (red).1918. Stories to Tell to Children: A Selected List with Stories and Poems for Holiday Programs. Pittsburgh.
Østby, Leif. 1977. Erik Werenskiold. Våre nasjonale tegnere II. Oslo



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder