Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Fag og forskning: Slettan: Inn i barnelitteraturen


Anmeldelse av fag og forskningslitteratur

Artikkelsamling
Svein Slettan

Inn i barnelitteraturen. Artiklar om bøker for barn og unge
Høyskoleforlaget. Norwegian Academic Press, 2010

Anmeldt av Paal Bjørby
Førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen
UNIVERSALISERING AV KJÆRLIGHETENS MØNSTRE

Det er som om Slettan helst vil bort fra det kjønnsfilosofisk kritiske. ”Naturlighet” og ”sunn fornuft” er formuleringer og begreper som opererer styrende i avvisningen av radikal eller ”risqué” barne- og ungdomslitteratur som handler om begjær, hat og seksualitet.

I
Inn i barnelitteraturen består av 18 artikler skrevet mellom 1996 og 2010, hvorav 14 er tidligere publisert og 6 har utgangspunkt i Svein Slettans Ph. D. avhandling (2009).

Innledningsvis understreker Slettan at hans ønske har vært å fokusere på det tematiske så vel som på det estetiske ved de romanene han valgt å undersøke. Mangfoldet av forfattere, utfordrende temaer og en betydelig utvikling med tanke på litterær kvalitet og billedkunst i barne- og ungdomslitteraturen er slående og lovende for både leser som forsker. Slettans hovedfokus har vært denne litteraturens beskrivelser av fysiske, følelsesmessige og eksistensielle erfaringer i ”livets grunnleggjande sosialiseringsfase”.

Vi merker oss anvendelsen av ordet ”sosialisering” som en antydning på den overordnede teoretiske vinklingen, men vi legger òg merke til ordet ”grunnleggjande” med dets snev av psykoanalyse og psykologi. Slettan er særskilt opptatt av bøkenes fremstillinger av ulike former for maskulinitet.

II
Inn i barnelitteraturen… er inndelt i tre kategorier:

1. Slettan tar for seg barnelitterære emner i ulike sjangrer med vekt på leseren, intertekstualitet og dialogen mellom bilde og tekst. Utvalget er overveiende norsk litteratur og forfattere som Rune Belsvik, Tormod Haugen, Erna Osland, Finn Øglænd, Eirik Newth (fagbøker), og Einar Økland (barnelyrikk).

2. Ungdomsbøker leses med henblikk på maskulinitetstematikk og særskilt på hvordan den fremstilles i den velkjente sjangeren, utviklingsromanen. Det blir lagt vekt på psykologiske, fysiske erfaringer og eksistensielle orienteringer og valg. Slettan tar for seg bøker av Rune Belsvik, Arne Berggren, Harald Rosenlöw Eeg, Ingvar Ambjørnsen og Bente Clod. Sjangeren varierer fra det realistiske, til realisme med modernistiske preg, dystopiske fremtidsfabler og fortellinger med gotisk islett, og kriminalromanen og velkjente sjangermønstre fra den høviske kjærlighetsroman.

3. Eldre barnelitteratur ved Gabriel Scott, Einar Spang, Jon Sørensen, Håkon Evjenth og Astrid Lindgren er samlet i den siste kategorien hvor temaer som oppdragelse, natur og det nasjonale, Nordkalotten og gutte- og jenteskikkelsene i Emil-fortellingene diskuteres.

Det blir ikke mulig å ta for seg alle kapitlene, og valget har falt på noen utvalgte som presenterer Slettans hovedærend, nemlig maskulinitetsbegrepet. Kapitlet om fagbøkene for ungdom vil ikke bli behandlet nærmere, men det betyr ikke at denne delen av boken ikke fortjener oppmerksomhet. Tvert imot.(1)

III Rune Besvik og framtidens litterære maskulinitetsideal?
Forfatterhelten til Slettan er utvilsomt Rune Belsvik med romanseriene om Dustefjerten og om Arne Bu. Serien om Dustefjerten innfrir for Slettan ønsket om ”godt” innhold og høy kunstnerisk utforming. Det er hans overbevisning at serien er et av de mest originale bidrag til nyere norsk barnelitteratur, på høyde med Tove Jansson, A. A. Milnes og andre. Det er sterke ord med mye for seg. Serien byr på drama og komikk, på ironi og variasjoner på etablert sjangerbruk, og frembyr et avmy[s]tifisert syn på ”høy” litteratur og modernistisk forfatter-selv-heroisering til fordel for alminneliggjøring. Både Belsvik og Slettan verdsetter det jordnære, og de begge maner til et nært forhold til naturen. Ut av dette ”vokser” så Belsviks barnelitterære poetikk, ifølge Slettan. Og det er ingen tilfeldighet at nettopp dette trekket, denne verdien – naturen – representerer et sted for magisk renselse av uheldig sosialisert manndom; den er nemlig kvinneliggjort.

Gutters utvikling til menn og menns forhold til egen utvikling, til mødre, kvinner og det kvinnelige står sentralt i lesningene av Haugen, Rosenlöw Eeg, Belsvik, Berggren, Ambjørnsen og Clod, for å nevne noen av de sentrale forfatternavnene. Særlig analysene av bøkene om Dustefjerten og Arne Bu (Belsvik) , sammen med mannsportrettene hos Bente Clod, blir representative for de endringer og fornyelser i fremstillingen av maskulinitet Slettan fokuserer på. Både gutter og menn beskrives i utgangspunktet som behovstrengende, og det gjør også heltinnen hos Clod. I det hele tatt er kvinneskikkelsene (fremdeles) hjelpere, støttespillere, omsorgspersoner som skaper (naturlig) nærhet, som ofrer seg, og som har et særskilt tett forhold til naturen (fordi de selv er så mye mer natur enn kultur). En slik konklusjon forundrer meg. Ikke på grunn av verdiene i seg selv, men fordi det er vanskelig å skille mellom tidligere klisjepregede fremstillinger av Kvinnens natur og de som er representert i Slettans utvalg. Som tidligere må det mannlige kjønn hjelpes, veiledes til å bli annerledes (bedre) maskuline, sosiale, private vesener. De skal helst vokse seg inn i den formen for maskulinitet som er i stand til å ta opp i seg kvinners ”kvinnelige” trekk (sårbarhet, nærhet, naturlighet og omsorgsevne). Gutter og menn skal lære av kvinnen og å respektere kvinners dynamiske forhold til Naturen.

I serien om Arne Bu (1988-2000), spesielt Ein naken gut (2000) presenteres leseren for det senmoderne og oppstykkete mannlige selvet/jeget. Hovedfiguren Arne Bu er en ironisk kommentar til den lange tradisjonen av dannelsesfortellinger for ungdom. Ved slutten av fjerde bok i serien er Arne like uviss om selvet og livet, han ikke etablert noen identitet etter alle slags dannelsesfaser, utforskninger og prøvelser, men kretser stadig om kroppslig uro, lyst, smerte i egen kropp og drifter; alt det som hører ungdommen til. Kroppsfokuset er det sentrale poetiske rom i Belsviks serie, med stadig ”dynamikk” i ”selvet”, hvileløs ferd mellom ulike identiteter og meningsposisjoner, ulike forestillinger om kjønn, den maskuline selvforståelsen og holdningen til det feminine. Urolig selvrefleksjon skaper spenning og dramatikk i serien. Ved å understreke mangelen på utvikling og harmonisering gjennom de fire romanene oppnår Belsvik, i følge Slettan, å drive frem en slags allmennhet i mannen Arne Bu. Livsstrategien, eller idealet, hvis det kan kalles så, består i dette flytende og uvisse ved jeget som ikke lenger kan innordnes en klassisk moderne forestilling om identitetsdannelse. Desentreringen av selvet skjer ikke på modernistisk vis, men heller som en bevegelse mellom ulike former for identiteter. Eller er dette en form for ironisk undergraving (gammelt nytt)? Ser vi bakover mot David Hume eller framover mot Judith Butlers performativitetsbegrep? Muligheten av at vi står overfor ”usikre svar og begrensa forteljingar” utgjør for mange en ”common place” erkjennelse i forskningen.

Slettan kan likevel ikke oppgi den rollen ”naturen”/”livet” må få for fremtidens mann. Forfatteren og Slettan peker framover til ”ein livstrategi som heller meir mot det dionysiske enn det apollinske” ( s.188) . Kroppen og dens kraft, vitalitet, lyst og dens uregjerlige liv, foretrekkes istedenfor bestemte, sosiale mønstre for identitetsdanning. Hvordan den unge leseren opplever en slik livsfilosofi sies det ingenting om. I tillegg påstås modernitetens adskillelse av det private, det driftsmessige fra det kontrollerte og fornuftige (parafrasert fra Skårderud). Den villede utviskingen av skillet mellom kropp og bevissthet forblir hengende i luften, som en hamsunsk antmodernitetsfantasi. Mannens redning kommer i ”[E]it varmt og underleg mørker ho bad meg koma inn i” (Belsvik, Alle dei fine jentene, 47). Budskapet er at mannen må fjerne seg fra voldsbringende rasjonalitet og kontroll. Han må slutte seg til levende kropper i vital aktivitet, som i setningen ”Gjennom si utfalding av denne primitive livskrafta smeltar manns- og kvinnekroppen så å seie saman med naturens store kropp” (Slettan, 203).

Ikke uventet får fagligpolitikken og den norske skolen som har utvisket all vital utfoldelse, skyld for at gutte- og voksenlivet stivner. Men det er for enkelt, for reduktivt, det bærer for sterkt preg av en tidligere tysk Lebensphilosophie (strukturer styrer, lukker inne, hindrer personlig livsutfoldelse, osv). Hva har samme skole gjort med jenter og kvinner? Hvordan overlever de viktige sidene ved kvinnen i samme stund som gutten taper kampen om jeget i det brutale møtet med guttebøller og voksne menn? En kan bli helt svimmel av det hele. For Slettan er det viktig å kjenne livet i seg, smertelig, herlig frigjørende, kjenne en begjærlig livsappetitt/livstørst hvor kroppssaft, kroppslyst i ytterste potens, vitale livskrefter, et ”dynamisk” og heftig livsprinsipp og ”dionysiske” figurer fremstår som idealer. ”Vi” er altså så ødelagte som menn at vi er tilbake i ”barnevognen” – et klart tegn på en narsissistisk/ regressiv tilstand – for, skriver Slettan, ”finst det ikkje ei narsissistisk regressiv kraft i den stadige sjølvrefleksjonen, isolasjonen fra den krevjande gute- og mannsfellesskapen” (Slettan, 198). Er det et grunntrekk i vestlig kjærlighetslitteratur hvor patalogiseringen av narsissistisk erotisk drift – en regressiv trang i Arne Bu - får mannen til å gi opp livet, vende tilbake til mørket som en vedvarende morslengsel? Mannen skal frigjøre kroppens vitalitet, skape sitt liv i stadig nye former gjennom berusende opplevelser av en maskulin, rastløs utferd, bort fra skremmende morsfamner. Illusjonen om ro og harmoni betyr et stasjonert liv, som så assosieres med det kvinnelige og dessuten får et uttrykk i lengselen tilbake. Atter igjen må det maskuline betraktes i sitt forhold til det feminine/kvinnelige (s. 201). For Belsvik står kampen mellom to maskuliniteter og deres konstruksjon i relasjoner mellom menn og i menns forhold til kvinnen. Det handler om å leve mellom et hegemonisk patriarkat og et ”noe”, udefinert, åpent og prøvende. Mannen trenger naturligvis ”sjølvtrygg mannleg kroppsstyrke” (Slettan, 202) . Å bli beskyldt for femininitet må alltid bekjempes. Eller det som verre er, homoseksualitet. Belsvik er opptatt å vise at Arnes kunstnersinn ikke nedvurderer kvinner, for de skal dyrkes, de er nøkkelen til livsfylde, livsglede som menn blant menn ikke har. Men hvem snakker her? Den allmenne sannhet? Gjelder det Vesaas sin Per Bufast og trilogiens roman nummer to, Kvinnor ropar heim? Hvor i all verden kommer slike (tvangs-)tanker fra? Her presenteres leseren for Belsviks, så vel som Slettans, budskap om en sterk hetero-normativ-primitiv livskraft, en sann sammensmelting av mann/kvinne, en god maskulinitet, en god porsjon vitalisme og et underliggjørende skapende prinsipp mellom to som elsker hverandre, hun og han, som har naturens store kropp og dens mystisk styrke i ryggen. Da er vi langt fra Butler teori om performativitet.

Dette er nerven i Arne Bus dikterprosjekt, gjennomsyret av en vitalistisk billedtenkning og et gjennomtrengende livsprinsipp, som holder verden i bevegelse. Og nettopp her, i bøkene om Arne Bu, kommer den alternative, ekspressive maskulinitet endelig til uttrykk. Han skal dikte verden om til et storsilt epos om natur og drift. Han skaper kvinnen i sitt bilde som Moder Jord. For Slettan er Belsviks bøker vitalistiske fantasier om en dionysisk altoppslukende utfoldelse, en hyllest til livet og et uttrykk for en positiv maskulin erobringsstrategi. Mannens søk etter det kvinnelige fra en annen kant – ansvar og omsorg i stedet for primitiv erobringslyst, det er visjonen. Kvinnen kjenner intuitivt at mannen mangler omsorg for henne som et helt menneske. Dette må han lære. Vi er havnet hos Løgstrup og hans vitalitiske naturbegeistring, hvor kvinnens gode, omsorgfulle livsinnstilling er det mannen lengter etter. En høyst krunglete ”utviklingsveg”, synes det meg. Vi skal ikke ettertrakte ferdige normsystemer som gjør jobben (selvutviklingen) for oss. På butlersk vis (somehow) så må den prøves igjen og igjen. En etisk maskulinitetskonstruksjonen i bøkene, en estetisk, vitalistisk strategi og en åpnere, mer sårbar og omsorgsrettet maskulinitet er målet. Dette fremstilles som en langt rikere form for maskulinitet, som innebærer at mannen må erkjenne sin skjørhet, avhengighet og sin redsel for fallet, sin klamring til kvinnen. Er dette et alternativ til begjæret etter det kvinnelige? Er dette frigjøringen fra konvensjonelle, maskuline gevanter: Vær naken og sårbar, men vis empati og resultatet blir et fritt (!?) subjekt som skal til ”at skabe sig selv på ny” (Slettans sitering av Anne Scott Sørensen). Hokus pokus, så er det riktige kvinnelige på plass i mannen og hans syn på kvinnen har gjort helomvending.

IV Bente Clod og den kvinnelige helt
Kap. 14 av Slettans bok, med tittelen ”Mannen sett gjennom kvinna”, omhandler Bente Clods trilogi Englekraft (2000), I vilden sky (2001) og Himmelfald (2002). Tittelen på kapitlet er kanskje mer tilfeldig enn det er politisk intendert, men den er like fullt megetsigende. I stedet for å gjenspeile det teoretiske materiale som Slettan har funnet i J. Butlers Gender Trouble, sitter vi igjen med en tittel hvor mann og kvinne, i entall bestemt form, sender et høyst u-Butlersk signal: det er ikke mulig å skrive ”mannen” og ”kvinnen” som om de to representerer heteroseksuelle kvinner eller menn tout court. Det de representerer er de diskursive posisjoner de har hatt igjennom århundrene.

Bente Clods romaner samler seg om livet og utviklingen til den 18årige Thilde. Bøkene beskrives som kjærlighetsromaner, familieromaner og københavnerromaner. Det handler om Thildes forhold til forskjellige menn, heteroseksuelle som homoseksuelle, hennes opplevelser av familekonstellasjoner i endring og oppbrudd. Mest sentralt, ifølge Slettan, er kjønnstematikken.

Thilde er på vei fra de sene tenår og frem mot Thilde kvinnen. Hennes liv og utvikling, erfaringer og innsikter formes i forhold til en rekke menn og maskuliniteter. Thilde preges av disse forholdene, og mennenes forskjeller anvendes for å vise positive og negative sider ved maskuliniteten. Leseren blir presentert for et sosio-antropologisk spektrum av menn og deres tilkortkommenhet: fedre som bryter ut og vil nyrealisere seg, menn som bruker makt, kjærester som dropper ut og finner nye kvinner. For den voksne leseren virker alt ved mannfolkene formelpreget, spesielt i forbindelse med den homoseksuelle mannstypen. For Thilde selv skaper mennenes ”ustabiliteter” kriser, opplevelse av tap, men grobunn for styrke, sterkere selvbilde; særlig, og karakteristisk for Clods forfatterskap, er tilgangen til et kvinnefellesskap, et mikroutopisk sted/rom hvor Thilde finner forståelse, støtte og mulighet til å utvikle seg som sanger (det er også en kunstnerroman).

Diverse eksempler på maskulinitet, hvorav noen bryter med tradisjonell maskulinitet ved å være sårbare, sensitive, sanselige i kroppsfremstilling og kroppsopplevelse, blir ikke mer enn klisjepreget. Det vil si, noen av mennene viser ”feminine”/”kvinnelige” trekk. Det er vel heller ikke lenger noen som sjokkeres av at kvinner (er) kan være maskuline, menn feminine, eller, på mannens vis, effeminerte, eller at kvinner er mannlige og menn er kvinnelige. Om menn bruker Slettan ofte uttrykk som ”traust”, ”den trygge bamsen”, ”den store kjempesterke”, ”veldig maskulin tiltrekningskraft”, om den homoseksuelle at han ”er preget av en underordnet maskulinitet i forhold til den dominerende hegemoniske maskuliniteten” og at han ”har et redusert forhold til hegemonisk maskulinitet” (Slettan, 284). Og hvorfor produserer Clod følgende fobiske stereotypi: ”en gudeskøn ung herre med olivenfarvet hud og glinsende sorte krøller” (Clod, Englkraft, 32, sitert i Slettan, 276-277) ? Homotemaet utvides til å inkludere HIV, naivitet, barnlighet og stoffmisbruk, som om en slik liste skulle kunne operere som ”bevis” på det selvsagte forholdet mellom ”homoseksualitet” og dekadanse og selvdestruksjon.

Det er underlig å lese om ”det åpne/dynamiske” ved kjønnsbildene i bøkene, som inviterer til refleksjon, til å fylle ut mening når så lite kommer ut av forsøket. Slettan foreslår å anvende Judith Butlers performativitetsbegrep, som verktøy for ”intervention and resignification” (Butler, Gender Trouble, 1999, 43), men feiler i både forståelsen av begrepet og glemmer Butlers egen dekonstruksjon av alle de begrepene Slettan selv anvender og hvorigjennom han tydelig får frem hva slags kvinnelighet han understøtter og hva slags naturlig, sunn mannlighet han foretrekker; naturen blir løsenet – den ordner opp i alt det samfunnet har rotet til.

Slettan skriver om ”mønstre” som han setter opp mot det som kalles naturlig og naturgitt, disse mønstre skal låse opp strukturer, endre ”dynamikken”, skape åpninger, omkalfatringer. Men når mann/makt settes i opposisjon til kvinner/offervilje og sterk maskulinitet mot homoseksuell svakhet som om dette representerer en Butlersk diskursvending, så er det galt. En blir ikke ”ført inn i andre diskurser”. Det handler ikke om å ikle seg nye identiteter som om de er kostymer. Kvinnefellesskapet i Dacapo er ikke noe nytt/overskridende felleskap eller et nytt alternativ til maskulinitet, til tross for Slettans syn at slike fellesskaper driver frem konstruktive forandringer. Er dette en vei mot en diskurs med nye mønstre for identitetsdannelse for mannen? Ikke å inkarnere den senmoderne, straite voksne mannen er vel ingen diskursvending, ingen revolusjon, så vidt jeg kan forstå. Like underlig blir det å møte på sitater fra Lisbeth Larsen om ”omsorgsetikens principer”, som en ny litterær formel, som en ny idealisert kvinnelighet! ”englekraft” som et ”meningsbärande system” (Slettan, 278), varme, kroppslig nærhet, menneskelig varme . Denne typen feminisme kunne ikke være fjernere fra Butlers diskursanalyser. Det at Thilde, som kvinne og kunstner, komponerer seg selv, er ikke å forakte, naturligvis, men til det trenger verken Clod eller Slettan en Judith Butler. Fra det trygge, kvinnlige stedet Dacapo vokser Thildes identitet ”som kvinne”. Hun fortsetter sin frigjøring i sine forskjellige kjæresteforhold – mennene sviker, mennene redder henne – men alltid kommer forholdene til kort. En av kjærestene er mer avgjørende enn de andre, for, ifølge Slettan, har han ”en veldig sterk maskulin tiltrekningskraft med si vitalitet”, men også denne kjæresten er troløs, og det er kanskje det beste, for han vil helst forme og styre gatejenta Thilde, altså, et møllspist Eliza Doolitlle-tema. Vi får ikke vite om Thilde har noen særs utviklet selvforståelse utover det som skjer i nuet, derfor blir sitater som ”kampen for å selv bestemme over sin kropp og sitt liv” (Cecilie Naper, 2007, 75, sitert i Slettan, 281). ikke et resultat av hennes egen innsikt, men står der mer som en didaktisk pekepinn til leseren.

Thilde må overkomme sin ungdommelige kjærlighetslengsel og i stedet søke utdannelse, karriere, og så videre, men hele tiden med tett kontakt med kvinnefellesskap (et grunnleggende verdisystem i trilogien). Thilde møter en ny mann, endelig er hun på like fot med en mann (i utgangspunktet), men hun er like opptatt av venninnen Camilla, og reisen til Paris (kunstens/kjærlighetens metropol) skjer den med en mann eller en kvinne?

V
Universaliseringen av kjærlighetens mønstre passer kan hende ikke for den unge lesbiske og homoseksuelle i deres opplevelse av kjærlighet og begjær. Hvordan skrive gode barnebøker eller ungdomsbøker omkring en slik tematikk? Da må universalisering, det vil si, normativ heteroseksualitet vike plass for den/det Andre og alt det som er særskilt for den Andres opplevelse av lyst, smerte, skam, frykt, sex. Det nytter ikke med fortellinger hvor gutt (for-)blir gutt og ditto jente, og det nytter ikke med den umiskjennelige heteronormerte og ideologisk kontrollerende normalitet (det gitte, det sunne, det riktige).

Det er på sin plass å påpeke at viljen hos forfatterne har vært å skrive imaginært om individualitet, sosialisering, biologi og kultur i forbindelse med kjønn, seksualitet og identitet, men Slettans artikler og den litteraturen de forholder seg til utfordrer på ingen overbevisende måte dypt forankrede normative definisjoner og motsetningsforståelser omkring ”heteroseksualitet”, kjønn, identitet og ”homoseksualitet”. Dette til tross for Slettans påstand om rokkering, vilje til rolleskifte og stor fleksibilitet hos sine forfattere vis-a-vis kjønnstematikk. Det er som om Slettan helst vil bort fra det kjønnsfilosofisk kritiske. Vi vet at det ligger sterke føringer i hva som blir til barne- og ungdomslitteratur og, videre, at foreldre og opplæringsinstitusjoner har konkrete forventninger av litteratur for barn og ungdom (kultur, kjønn, rase, klasse, etnisitet, religion, osv.) ”Naturlighet” og ”sunn fornuft” er formuleringer og begreper som opererer styrende i avvisningen av radikal eller ”risqué” barne- og ungdomslitteratur som handler om begjær, hat og seksualitet. Anklager om sterkt ideologiske (les: uakseptable) styringer er daglig kost. Det kreves åpenhet, selvkritikk og en evne til å holde balansen i det minefeltet som har oppstått i og omkring denne litteraturen.


Noter:
(1) Men jeg konstaterer kun at de forfattere og titler Slettan tar for seg tar opp viktige temaer for barn og ungdom. Fagbøkene, især de skrevet av Newth, nemlig Liv i universet (2003) og Hvorfor dør vi? (2005), formidler alvorlige, filosofiske, eksistensielle spørsmål og emner, og som Slettan understreker, gjør dette med høy kunstferdighet. Den unge leseren innføres i tanker om hva ”livet” er og hva hun eller han kan lære av dette livet på jorda. Newth skriver om begrepet ”sjel”, om den unges stadig tilbakevendende spørsmål om døden, om ”evighet”, om universet. Innholdet og tenkningen formidler helt sentrale sider ved den vestlige verdens kristendominerte kultur og dens filosofiske, eksistensielle spørsmål og opplevelser, som leseren oppmuntres til å tenke videre på. Slettan opplever Newths språkkunstferdighet som særs viktig ved disse fagbøkene; kreativt bildeskapende, underliggjørende og oppklarende, et språk som står estetisk virkningsfullt i dialog med det rike bildemateriale. Det blir mer enn tydelig at Newths bidrag til barne- og ungdomslitteratur er av internasjonal status.

  • Svein Slettans kommentar



  •  
      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.020 Sekunder