Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat     Send til en venn  Send til en venn

Morten Haugen om Bjørn Sortlands forfatterskap


BJØRN SORTLAND

TRO, KUNST OG ÆRLIGHET


Gjennom mer enn 40 bøker på 18 år har forfatteren fra Stord gitt oss sjangerutprøving, kunstopplevelser og en rekke hovedpersoner som føler seg ensomme med tankene sine.

Av Morten Haugen

Siden debuten med Det er ikkje natta i 1992 har Bjørn Sortland skrevet over 40 bøker, hvorav mange har fått priser.(1) Det er også skrevet noen mer inngående analyser av Sortlands forfatterskap, men ikke mange.(2) Når jeg i denne artikkelen skal forsøke å streke opp noen lange linjer i forfatterskapet har jeg derfor en følelse av å være førstemann.




Raudt og litt gult 1993


Forteljinga om jakta på fortelljinga 1995


24 i sekundet 1999


Det hjertet husker 2009


Ærlighetsminuttet 2005


Kirkeboka 2004


Halleluja 2009


Kunstdetektivene 2000-


12 ting som må gjerast rett før verda går under 2009


Den solbrente mammaen som kledde seg naken for å bli kunst 1999


Alle har eit sultent hjerte 2008


Alt det som er 2010

Jeg vil peke på tre hovedlinjer i forfatterskapet – kunst, tro og kriminaldidaktikk – og deretter antyde noen karakteristiske trekk ved Sortlands hovedpersoner: de er ensomme og føler seg mer tenksomme og sjelfulle enn omgivelsene sine. Sortland ser dessuten ut til å ha en nysgjerrighet for å prøve ut ulike sjangre og uttrykk: han har skrevet en populær detektivserie, har laget to ulike bildebøker for voksne, én roman for voksne, én lettlestbok for ungdom, én tegneserieroman for voksne, ett brettspill (!) og en taktil-bok (ta-og-føle-bok).

Inn i kunsten
Den mest omtalte delen av Sortlands forfatterskap er de bøkene som handler om barn og unge som blir involvert i kunst, oftest bildekunst. Sortlands gjennombruddsbok ble den andre boka han ga ut, Raudt, blått og litt gult (1993), hvor Lars Elling var illustratør. For denne boka fikk han Deutscher Jugendliteraturpreis i 1996. I 1999 fikk han Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for både denne og Forteljinga om jakta på forteljinga (1995), den andre tittelen i det som etter hvert utviklet seg til å bli en trilogi om ulike kunstretninger: bildekunst, litteratur, film. I den første boka blir barnet Oda med onkel på jobb i kunstmuseet. På jakt etter en do møter hun flere kjente kunstnere og befinner seg inne i flere kjente kunstverk. En tour-de-force av både visuell intertekstualitet og variert illustrasjonskunst. I den andre boka i serien er det Odas bror Henrik som forviller seg inn i litteraturhistorien. I 24 i sekundet (1999) blir både Oda og Henrik sendt opp på loftet av onkel Pål (som ligner på NRKs Pål Bang-Hansen) for at de skal finne julegavene sine. Gavene er en kjelke, som viser seg å være akkurat den samme som Citizen Kane lengter etter i den klassiske filmen fra 1941. Alle tre bøkene er forsynt med et etterord som forklarer de visuelle sitatene; dels saklig og dels sjølironisk. Disse bøkene er kunstdidaktikk i en ny, leken form, men i like stor grad oppfatter jeg dem som en utfordring forfatter og illustratør har laget for seg selv, og som har egenverdi både for dem og for leseren: hvor langt er det mulig å gå i å forene intrige, illustrasjon og intertekstualitet?

Sortland har også laget tre andre kunstfortellinger hvor et barn, som leseren kan identifisere seg med, føres til et møte med en utøvende kunstner. Barnet og leseren blir kjent med kunstneren enten gjennom en samtale, eller ved å observere kunstneren i arbeid. Den blinde jenta Louise kommer i samtale med Marc Chagall på en benk i parken i Å vente på regnbogen (1998); fattiggutten Giovanni i Den blå, blå himmelen (2000) blir maleren Giottos tjener og til slutt medarbeider i arbeidet med freskene i Cappella degli Scrovegni i Padova i 1305, og Leonarda får møte Frida Kahlos liv og kunst i Det hjertet husker (2009). Den siste av disse tre bøkene skiller seg fra de to foregående i format og visuelt uttrykk: bildene er ikke gjengivelser som de er i bøkene om Chagall og Giotto, men frie kunstneriske bearbeidelser og visuelle sitat. Med dette tar illustratør Hilde Kramer opp igjen et element fra Lars Ellings arbeid i den første kunsttrilogien til Sortland.

Interessen for kunst kommer også til uttrykk i andre av Sortlands bøker. Sammen med Tor Åge Bringsværd er han vel den norske barnebokforfatteren som mest aktivt arbeider med ulike illustratører fra bok til bok, og som prøver ut ulike visuelle uttrykk.

Bildekunstneren Felix Nussbaum er ledemotiv i den sterke døds- og kjærlighetshistorien Kva tåler så lite ... (2007) fordi den kvinnelige hovedpersonen er opptatt av Nussbaum. Og så har vi Sortlands tykkeste bok, ungdomsromanen Ærlighetsminuttet (2005), der Frida, som frykter for å bli blind, reiser ut i Europa for å «se alt» mens hun ennå kan. Hun får reisefølge med Jacob, som reiser for å se altertavler. Boka kan både sees som en «kunsthistoriens Sofies Verden» og en oppsummering av alt Sortland hadde skrevet inntil da. Tidligere hadde han skrevet om kunsthistorie, om tenåringers impulsreiser ut i verden, om kjærlighetslengsel, om kristen tro og om skilte foreldre som gjør underlige ting. Alt dette finnes her.

Tro og livsfortolkning
Et kristent verdensbilde, og diskusjon knyttet til kristen livstolking i bunnen i flere av Bjørn Sortlands bøker, selv om dette sjelden er påtrengende til stede. Mest tydelig er det i Ærlighetsminuttet, i voksenromanen For så høgt har eg elska (2004) hvor hovedpersonene har bakgrunn som misjonærbarn, og i flere av oppdragsbøkene hans: Kyrkjeboka (2004), Ferdinands orgelbok (2008) og Halleluja (2009). Den siste kan plasseres i spenningsfeltet mellom fiksjonslitteratur og kunnskapsformidling om (tro og) musikk, i og for seg på samme måte som kunstnermøte-bøkene.

Heller enn svarene, er det spørsmålene som gjør at Sortland kan oppfattes som en kristen forfatter. Som vi skal komme tilbake til, deler mange av Sortlands hovedpersoner en ensomhetsfølelse som henger sammen med at de opplever det som om de har mer estetisk sans, mer religiøs undring, mer sjenanse og usikkerhet, og større emosjonelt register enn menneskene rundt seg.

Kriminaldidaktikk
Spenningslitteratur med en underliggende didaktisk agenda har lange røtter. Sjöwall & Wahlöös Roman om ett brott (1965-75) er én del av denne historien. Ambjørnsens serie om Pelle og Proffen (1987-95) er kanskje et enda mer nærliggende eksempel.

Med serien Kunstdetektivene (2000- ) har Sortland skapt et seriekonsept med en rekke faste elementer: den norske familien som reiser verden rundt for å oppleve severdigheter, med en viss overvekt av kunstskatter; den gale erkeskurken (med sitt nødvendige hoff av hjelpere) som skaper en konstant blanding av forfølgelse/flukt og etterforskning/jakt. Kunstdetektivene har kunst som setting og krimintrige og driver diskré formidling av kunsthistorie-kunnskap. Bokserier med en erkeskurk har sjelden krimgåter («hvem er skurken?») som skal løses, det blir mer «Aha. Er det han som er på ferde igjen!?». Men den gale skurken, som delvis drives av gammelt hat til heltene, er en effektiv spenningsmotor for å skape framdrift i flere parallelle handlingsforløp idet noen av familiemedlemmene kan være jaget eller fanget av skurken Stig Svartvik, mens andre familiemedlemmer leter etter skurken, de forsvunne familiemedlemmene eller et forsvunnet kunstverk.

Før Kunstdetektivene hadde Sortland skrevet tre bøker i Julie og Jonas-serien (1997-99). Her forsøkte han å skape en blanding mellom de elementene som har gjort Kunstdetektivene til en suksess – geografi, spenning og kunst & kultur –, «vanlige ungdomsproblemer» og en markert strime av «akk-våre-skilte-foreldre»-oppgitthet. Slike skildringer av skilsmissens misere og melankoli finnes i flere av Sortlands bøker, kanskje aller tydeligst uttrykt i Den solbrente mammaen som blei bytta mot ti kamelar (1997). Også i 12 ting som må gjerast rett før verda går under (2001) er det en desperasjon knyttet til foreldre som skilles.

Den som vil lære noe om type- og miljøtegning i slitesterke underholdningsserier, har dermed fått et godt studieobjekt i Sortlands to serier. I og med overgangen fra Julie og Jonas-serien til kunstdetektiv-serien har hovedpersonens familie blitt mer stilisert og typetegnet. Forfatteren har også tatt vekk utenforliggende problemer og emosjonelle misforhold som kan forstyrre leseren. Fokus er flyttet over på intrigeelementene geografi, kunstskatt, skurk og jakt. Når jeg fremstiller det på denne måten, så høres det muligens ut som kritikk. Det er ikke meningen. Jeg er for det første fascinert over det skrivefaglige arbeidet som ligger bak utvikling og gjennomføring av en populær serie, og dessuten fascinert over endringene fra serie til serie. En sammenligning med for eksempel den amerikanske forfatteren Rick Riordan viser at Sortland har vurdert riktig når han rendyrker intrigen, særlig med tanke på at han skriver en langserie. Riktignok insisterer Riordan på at hans helt Percy Jackson har ADHD og dysleksi, men det er en verbal insistering som tilfører lite til intrigen eller løsningen. Det kan oppleves som forstyrrende for den leseren som ikke selv kan relatere til disse egenskapene.

Tapt verdighet, og oppreisning
En avgjørende scene i Den solbrente mammaen som kledde seg naken for å bli kunst (1999) fanger opp noe av den sentimentalitet, sjenanse og melankoli som er karakteristisk for flere av Sortlands bøker og hovedpersoner. Brødene «eg» og Fredrik er med mor, tante Torunn og mors mulige nye kjæreste Kåre-Helge på sydenferie. I skyggene lurer en tafatt far som har reist etter dem. Når alt har blitt nesten så galt som det kan bli, blir det verre: mor skal forsøke seg som nakenmodell på et tegnekurs. «Det verste eg har opplevd var når alle såg at mamma ikkje fekk det til, at det ikkje stemte for henne.» En lignende scene av bunnmål finnes også i tegneserieromanen On the road again, again (2004). Begge illustratørene som Sortland samarbeider med i disse bøkene, Kim Hiorthøy i Den solbrente mammaen og Øyvind Torseter i tegneserieboka, lykkes med å fange opp den bunnløse pinligheten og den uglamorøse heltens reddende inngrep. Uten bravur griper den resignerte kjærligheten inn, i en verden hvor det meste er tapt og verdigheten må gjenvinnes med små skritt, ett av gangen.

Den følsomme, tenksomme helten
Sortlands personer er ikke vanlige gjennomsnittsbarn. Mange av dem har en ensomhetsfølelse som henger sammen med at de føler seg utenfor, annerledes. De reflekterer over at de har mer estetisk sans, mer religiøs undring, mer sjenanse og mer usikkerhet enn sine omgivelser.

Aldermessig er de ofte i overgangsfaser: 12, 16 eller 19 år gamle. De er både voksnere og barnsligere enn menneskene rundt seg, eller, med andre ord, de har et større emosjonelt register.

En scene som i særlig grad er karakteristisk for dette, har jeg funnet tidlig i Kva tåler så lite., hvor hovedpersonen tenker gjennom forholdet til broren, og forskjellene mellom dem:
    Han er hos bror sin, dei ser ein nifst dårlig film, ein bensinstasjons-massemordar-dvd med mykje visuell vald. Dei har ikke så mykje å seie til kvarandre. Bror hans er ikkje dum, men glatt. Han trur ikkje at broren har mange søvnlause netter.

    Han tenkjer på barndommen deira. På at han alltid lengta vekk på ein annan måte enn broren. Han ville til byen før broren. […] Han lurer framleis på kva broren har begjær på. Han har lyst til å seia noko om Ingrid, kva som helst. At ho har peiling på kunst. At han tenkjer på henne heile tida, alltid. Men han let det vera. Broren har alltid fått han til å tenkja at det verken er muleg å forsto eller kjenna eit anna menneske særleg godt.
Flere av Sortlands unge hovedpersoner er på leting etter noe, både i konkret og i overført betydning. Reisen kan gå over hele verden, og som regel er det et «lån» av foreldrenes visa-kort som finansierer den. De reisende erkjenner selv at slike lån ikke er helt bra, men i den gode saks tjeneste må det visst være lov. Sortlands forfatterskap tar på alvor at norske barn er verdensvante: enten de er kunstdetektiver i Sydney eller ferske skilsmissebarn på ferie i Jordan. Mest reiselyst har Kjetil i Himmelkyss (1994) og fortsettelsen Love light (1996). Hans jakt på Sara fører ham gjennom USA og til en turistlandsby på Sinaihalvøya.

Så vi kan trygt slå fast at Sortlands hovedpersoner ferdes overalt på kloden, men mange av dem føler også at de har havnet på feil klode: De to hovedpersonene i boka Fallskjermhopparen og togføraren løyser kryssord (1997), som er en «roman med bilete» laget i samarbeid med Fam Ekman, drives begge av et savn og en søken som får dem til å føle seg fremmede i forhold til omgivelsene. Den unge Louise og den aldrende Marc (Chagall) i Å vente på regnbogen (1998) føler heller ikke at omgivelsene forstår dem; de søker hverandres selskap i parken heller enn å la seg utsette for familiens ufølsomme og overenergiske omsorg.

Ina i Alle har eit sultent hjerte (2008) «tenkjer for mye, seier pappa». Selv legger hun senere til at «– Eg har alltid følt meg gammal, seier eg og føler meg ein god del klokare enn eg er. – Eg har eigentleg aldri visst korleis ein ungdom skulle føla. Eg har aldri følt meg som ein ungdom.»

Roy i debutboka Det er ikkje natta (1992) er ensom med angsten. «Det var dette Roy ikkje kunne fortelja til nokon: At han av og til nesten kjende trong for å sova med kniv under hovudputa. Eller kvifor han tenkte på å låsa døra dobbelt: smekklåsen og den vanlege. Han var redd.»

Ubåtkapteinen i bildeboka for voksne, Alt det som er (2010), er også redd. Hans redsel er i og for seg forklarlig: han er et vanemenneske med sans for faste rutiner og oversiktelige omgivelser. Barnet som er underveis vil forandre hele livet hans. Han baler med denne uroen, og han vet at han må gjøre det alene: «Eg er kapteinen for det heile. Ingen skal vita kva eg tenkjer; då kan det henda dei kjem i tvil. Eg kan ikkje fortelja mannskapet at eg tviler.»

Følelsen av å være ensom midt blant mange, av å tenke tanker som ikke kan deles med andre, og av at andre ikke bryr seg om det som er viktig for meg, er et grunntrekk i den psykologisk-realistiske ungdomsromanen. Sortland føyer seg dermed inn i en tradisjon, og han gjør det med hovedpersoner som føler at de har større tanker og bekymringer enn omgivelsene kan småprate om. I Sortlands bøker henger de store tankene og bekymringene ofte sammen med at livsperspektivet er stort: fødsler, troen, livets smerte og ubehag. Såpass store dimensjoner må det være over livet. Og bøkene.

Oppsummering
Det kan se ut som om Bjørn Sortland er på rett spor. Han har funnet et stoff som både presist nok til at han kan sette sin signatur på det, og som er bredt nok til at han kan variere både tema og sjanger. Han får priser, og han har nådd fram til publikum.

Når Sortlands utgivelser varierer mellom «lette» sjangerbøker og «seriøse» psykologiske romaner, er han innenfor samme trend som flere samtidige norske barne- og ungdomsbokforfattere. Jeg har tidligere bemerket det samme hos Jon Ewo, og mener det avspeiler en god og saklig forfatterrolle med oppmerksomhet på hvilke boktyper forlagene og bokkjøperne etterspør.

Sortlands kunstdidaktiske bøker kommer med ujevne mellomrom og har foreløpig preg av å være et con amore-prosjekt. Han kunne nok ha sikret seg et greit levebrød som museumspedagog ved å skrive en kunstnermøte-bok i året, men jeg tror det er best slik det er, og han har også selv tatt avstand fra tanken om «ein krampe-pedagogikk som svekkjer lysta».

Det hender at barnebøker egentlig snakker til en annen enn leseren, at bøkene har en implisitt leser som er vanskelig å finne i virkeligheten. For å ta et eksempel: i Gutenbergs hemmelighet er det tydelig at leseren skal identifisere seg med en «vanlig gutt» som helst ikke leser bøker frivillig. Til bruk i skolen og i lesekampanjer er det nok nødvendig med noen bøker som ikke-leseren kan identifisere seg med, men i den frie litteraturen er det nok like naturlig å ha hovedpersoner som ligner leserne. Og her kommer en påstand som noen vil oppfatte sementerer stereotypier: Et flertall av norske ungdommer som leser bøker vil antagelig kjenne seg igjen i Sortlands hovedpersoner; de føler seg mer reflekterende, mer estetisk bevisste og mer ensomme enn sine omgivelser.

Sortlands forfatterskap har både utvidet og utkrystallisert seg fra de første bøkene tidlig på 90-tallet. En tendens er at de «generelle ungdomsbøkene» om unge menn på leit har blitt erstattet av unge menn, og kvinner, som forholder seg til mer konkrete problem, til mindre utsnitt av virkeligheten – ofte i små kammerspillaktige fortellinger. En annen tendens er at billedkunst er mer og mer til stede, både eksplisitt i kunstbøker og integrert i flere av ungdomsbøkene. En tredje tendens er en gruppe bøker som tematiserer uro, sjenanse og sosial usikkerhet.

Etter dette første forsøk på en samlende presentasjon av forfatterskapet, tror jeg at Sortland i fremtiden vil gi oss nye, annerledes bøker slik at at helhetsbildet vil måtte justeres, og jeg tror – ja, håper også – at andre kritikere kan komme til å supplere og korrigere min fremstiling av forfatterskapet.



Om Morten Haugen

Noter

    (1) For fullstendig bibliografi og oversikt over mottatte priser se Bjørn Sortlands egen hjemmeside.

    (2) Av annen litteratur om Sortland nevner jeg Lars Rune Waages artikkel om Kunstdetektivene i antologien Barneboklesninger (Fagbokforlaget, 2004), Nina Gogas korte dobbeltanmeldelse av 12 ting som må gjerast… og Ragnar Hovlands Verdt å vite (trur eg) i Nordisk litteratur 2003, og Mette Langeids hovedoppgave fra 2000 om Raudt, blått og litt gult.



 
  Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
Sidegenerering: 0.020 Sekunder